Par som går fra hverandre etter to barn

[AnonymBruker]

Jeg kjenner to par som gjorde dette. De gikk hver til sitt etter å ha fått barn nr.2..

Hvorfor er det slik?

Anonymkode: 52a3f...d33

[Trolltunge]

Barn er en stor påkjenning for forholdet. Det er tid, stress og hverdager også. Ikke så rart at en del går fra hverandre etter to barn, siden to barn er veldig vanlig i Norge. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Trolltunge skrev:

Barn er en stor påkjenning for forholdet. Det er tid, stress og hverdager også. Ikke så rart at en del går fra hverandre etter to barn, siden to barn er veldig vanlig i Norge. 

Så enig. To barn kan være knalltøft for forholdet. 

Anonymkode: fafdf...0a6

[AnonymBruker]

Jeg har selv to barn med samme mann, og vi har fremdeles de samme følelsene for hverandre. Vi visste godt hva det var vi gikk til ved å sette to barn til verden, for å si det slik. Hadde flere tenkt slik så hadde ikke barna trengt å lide under et samlivs/ekteskapsbrudd.

Det er travelt med to barn ja, men vi valgte jo å få dem. Vi ser kosen med dem, selv om det også er hektisk..

Vi finner på aktiviteter sammen som familie, og får alenetid på kveld når barna er i seng :) Vi har det kjekt.

TS

Anonymkode: 52a3f...d33

[AnonymBruker]

Folk går fra hverandre etter å ha fått tre barn, også. Hvorfor det? Jeg kjenner to par som gikk fra hverandre en stund etter at nr 3 kom. Jeg tror faktisk de fleste jobber ganske hardt med å prøve å holde sammen når de har barn, enten de har 1, 2 3 eller fler. Det er bare det at noen ganger går det bare ikke, og da er det best for alle om de går fra hverandre. 

Anonymkode: 86437...2d1

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv to barn med samme mann, og vi har fremdeles de samme følelsene for hverandre. Vi visste godt hva det var vi gikk til ved å sette to barn til verden, for å si det slik. Hadde flere tenkt slik så hadde ikke barna trengt å lide under et samlivs/ekteskapsbrudd.

Det er travelt med to barn ja, men vi valgte jo å få dem. Vi ser kosen med dem, selv om det også er hektisk..

Vi finner på aktiviteter sammen som familie, og får alenetid på kveld når barna er i seng Vi har det kjekt.

TS

Anonymkode: 52a3f...d33

Du må jo forstå at det ikke er sånn for alle? 

Anonymkode: f6818...483

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv to barn med samme mann, og vi har fremdeles de samme følelsene for hverandre. Vi visste godt hva det var vi gikk til ved å sette to barn til verden, for å si det slik. Hadde flere tenkt slik så hadde ikke barna trengt å lide under et samlivs/ekteskapsbrudd.

Det er travelt med to barn ja, men vi valgte jo å få dem. Vi ser kosen med dem, selv om det også er hektisk..

Vi finner på aktiviteter sammen som familie, og får alenetid på kveld når barna er i seng Vi har det kjekt.

TS

Anonymkode: 52a3f...d33

Dere visste aldeles ikke hva dere gikk til, for ingen vet stort om en ikke opplever noe selv. Åjada, dere er så flinke. Tror du virkelig ikke at andre ser kosen med ungene? Det er ikke alltid grunnen at de går fra hverandre at de har fått to barn! 

Anonymkode: 4ce45...db5

[AnonymBruker]

Jeg har også sett et mønster med at barn nr 2 er dødsdommen til forholdet på folk rundt meg. Barn 1 er typisk skolealder, mens barn nr 2 er under skolealder.

Anonymkode: bb21f...2fb

[AnonymBruker]

Ser det selv på et vennepar av oss. Før barn var alt kjempe bra. Etter et barn var alt kjempe bra og nå etter to barn så krangler de hele tiden. Selv på ferie uten barn så gikk de bare å kranglet. 

Anonymkode: 3dff9...88d

[Nerine_]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv to barn med samme mann, og vi har fremdeles de samme følelsene for hverandre. Vi visste godt hva det var vi gikk til ved å sette to barn til verden, for å si det slik. Hadde flere tenkt slik så hadde ikke barna trengt å lide under et samlivs/ekteskapsbrudd.

Det er travelt med to barn ja, men vi valgte jo å få dem. Vi ser kosen med dem, selv om det også er hektisk..

Vi finner på aktiviteter sammen som familie, og får alenetid på kveld når barna er i seng Vi har det kjekt.

TS

Anonymkode: 52a3f...d33

Ingen vet helt 100% hva de går til når de velger å få barn, absolutt ingen. Tror det har mer med at ingen vet hva fremtiden bringer. Hadde det vært så "lett" som du legger det frem, hadde statistikken vært helt annerledes. 

[AnonymBruker]

Jeg er utrolig glad for at mine foreldre gikk fra hverandre. Mine foreldre er bestevenner og det var absolutt ingen lidelse at de gikk fra hverandre😊

 

Når produksjonen er over er det jo strengt tatt ikke noe grunnlag for å være sammen. Barn er ikke ei romantisk greie.

Anonymkode: ea82c...b8f

[AnonymBruker]

Vi har også to barn, er fortsatt gift (gift i 12 år), og vi har det fint som familie. Trives veldig godt sammen vi fire. Men om vi visste hva vi gikk til? Nei. Ante ikke at ektemannen min sakte men sikkert ville bli mer en bestevenn enn en kjæreste. I min villeste fantasi hadde jeg ikke trodd det. Farsrollen og morsrollen kommer først, og i 20 år skal vi ha hjemmeboende barn som krever at vi først og fremst er foreldre, og ikke hverandres kjærester. Hvor gamle er dine barn, ts? For jeg husker godt hva jeg tenkte da barna var små, og det var at når småbarnstiden var over, ville jeg få kjæresten min tilbake. Men det skjedde ikke, og den velsmurte bedriften Familien AS er ikke det samme som et velsmurt ekteskap. Heldigvis er det ikke ille å bo med sin beste venn, så det skal jeg fint klare i flere år til. Men skjønner at folk går fea hverandre.

Anonymkode: e50b0...47e

[AnonymBruker]

Mamma og pappa har 6 barn sammen og de er skilt. Det dumme er at de ikke gikk fra hverandre før vi barna hadde blitt voksne. Vi merket godt at de ikke hadde det bra sammen, selvom foreldrene ikke viser det tydelig foran barna så merker barna det. 

Så ja, de har gått fra hverandre etter å ha fått 2 barn. Flott at ikke alle tror at det er til barnas beste å holde sammen kun for barnas skyld

Anonymkode: e0a8c...246

[Trolltunge]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv to barn med samme mann, og vi har fremdeles de samme følelsene for hverandre. Vi visste godt hva det var vi gikk til ved å sette to barn til verden, for å si det slik. Hadde flere tenkt slik så hadde ikke barna trengt å lide under et samlivs/ekteskapsbrudd.

Det er travelt med to barn ja, men vi valgte jo å få dem. Vi ser kosen med dem, selv om det også er hektisk..

Vi finner på aktiviteter sammen som familie, og får alenetid på kveld når barna er i seng Vi har det kjekt.

TS

Anonymkode: 52a3f...d33

Dere er ikke i mål ennå! Den alenetiden på kvelden har dere noen år til. Når de er tenåringer er det i stor grad slutt på alenetid om kvelden. En av dere eller begge kan miste følelser, eller falle pladask for en annen. Barna kan få utfordringer dere sliter med. Du eller mannen kan få utfordringer. Det kan være utfordringer med annen familie som tærer, eller med økonomien. 

Når du er 75-80 år, og dere har holdt sammen kan du konkludere med at dere holdt sammen. 

[AnonymBruker]

Foreldre som går fra hverandre er egoistiske. 

De overbeviser seg selv og andre om at det var det beste for barna men realiteten er at de går ifra hverandre kun for egen vinning. Etter kort tid finner de gjerne nye partnere og skal leke big happy family og late som om alt er sus og dus og at alle er fornøyde.

Det er ikke det beste for ett barn å ha to hjem, 4 par besteforeldre, x antall halvsøsken, bonussøsken de ble kjent med i skolealder og plutselig må bo med og familiebytte annenhver uke og en jul her og en jul dèr. 

Derimot er det som regel det beste for mor og far. Og så lenge de er lykkelige spiller det jo ingen rolle at barna bare later som om de har det bra. 

For det er jo så mange barn som lever i to hjem i dag så det kan jo umulig være så ille. 🙄

Anonymkode: 18d90...36e

[AnonymBruker]

Det er mange grunner til å gå fra hverandre etter ett, to, tre eller flere barn. Ingen vet hva de går til når de får barn. Det er faktisk umulig å vite før du har vært der selv. Jeg har fått erfare det. Vi hadde planlagt livet med barn på alle mulige måter. Vi var samkjørte på alt: oppdragelse, økonomi, bosted, tid med barna, lek med barna, barnehage, aktiviteter og alt var nøye planlagt og gjennomgått. Vi hadde samtaler om planlegging, tilrettelegging og alt som må til for å få hus og familien til å fungere og gå rundt. Da jeg ble gravid endret det seg. Jeg hadde en mann som strakk seg langt for at vi begge skulle ha det godt. Han var opptatt av at jeg var fornøyd og vi gjorde mange av de samme tingene og vi gjorde det sammen. Gjennom graviditeten var det lite som ble fordelt likt og alt som hadde vært enighet om ble uenigheter. Jeg satt der gravid og veldig dårlig med en mann som ikke løftet en finger for å bidra og var minst ti ganger sykere enn meg hver gang jeg fikk et nytt problem i svangerskapet. Jeg var ikke på jobb én dag og hadde fått mange strenge restriksjoner på grunn av komplikasjoner. Ingenting av dette var noe motivasjon for mannen til å være litt tilstede og forståelsesfull, hjelpsom eller omtenksom. Da jeg endelig skulle føde var jeg rimelig drittlei hele forholdet, men hadde et håp om å få tilbake mannen jeg hadde da han fikk se barnet sitt. Istedefor måtte jeg nærmest tvinge han til å komme på besøk og til å bli der mer enn en time. Barnet hadde komplikasjoner som gjorde oppholdet på barsel langt og tungt, men da jeg kom hjem så hele huset bombet ut. Det var ikke vasket, ryddet eller gjort noe. Det var det som møtte meg etter en tøff fødsel og barseltid. Barnet ble sykt kort tid etter og innlagt. Han var på besøk en gang på sykehuset. Første månedene hjemme var han stadig borte på det ene og andre i helgene og var gjerne borte tre døgn uten å spørre om hvordan det gikk hjemme. Barnet hadde stadig utfordringer og jeg var utslitt, blek og konstant på beina med barnet som verken sov, var frisk eller fornøyd. Jeg var hos leger, helsesøstre, sykehus og div. Det aller meste droppet han å bli med på. Noe ble han tvunget til. Etter seks måneder fikk jeg nok. Jeg sa jeg kom til å gå fra han. Han skjerpet seg og ble bedre og bedre. Aldri der han var, men bedre. Vi fikk nummer to og nå er han litt tilbake der han var. Legger igjen rot overalt, vasker ikke, rydder ikke, er sur og sint, tar ingen hensyn, tar ikke ansvar for noe her hjemme, brått uenig i alt vi var enige om osv. Jeg vurderer daglig å gå. Det som holder meg igjen er frykten for hvordan samværet med barna blir dersom han skal være alene med dem. Det er total mangel på normal renslighet, hygiene, påpasselighet, døgnrytme, rutiner osv. Kjører sitt helt eget løp. Og nei, til alle hobbykgpsykologer: han er ikke deprimert. 

Anonymkode: 4f5fd...857

[Nerine_]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Foreldre som går fra hverandre er egoistiske. 

De overbeviser seg selv og andre om at det var det beste for barna men realiteten er at de går ifra hverandre kun for egen vinning. Etter kort tid finner de gjerne nye partnere og skal leke big happy family og late som om alt er sus og dus og at alle er fornøyde.

Det er ikke det beste for ett barn å ha to hjem, 4 par besteforeldre, x antall halvsøsken, bonussøsken de ble kjent med i skolealder og plutselig må bo med og familiebytte annenhver uke og en jul her og en jul dèr. 

Derimot er det som regel det beste for mor og far. Og så lenge de er lykkelige spiller det jo ingen rolle at barna bare later som om de har det bra. 

For det er jo så mange barn som lever i to hjem i dag så det kan jo umulig være så ille. 🙄

Anonymkode: 18d90...36e

Så du tenker at det er bedre for barna om de vokser opp med to voksene som ikke har det bra sammen? At enten mamma eller pappa "holder ut" i årevis med dårlig behandling, utakknemlighet, mistrivsel osv for at barna for en hver pris skal ha foreldre som bor sammen? Da er du ganske naiv, om du tror at barn ikke merker hvordan de voksene har det. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Trolltunge skrev:

Dere er ikke i mål ennå! Den alenetiden på kvelden har dere noen år til. Når de er tenåringer er det i stor grad slutt på alenetid om kvelden. En av dere eller begge kan miste følelser, eller falle pladask for en annen. Barna kan få utfordringer dere sliter med. Du eller mannen kan få utfordringer. Det kan være utfordringer med annen familie som tærer, eller med økonomien. 

Når du er 75-80 år, og dere har holdt sammen kan du konkludere med at dere holdt sammen. 

Å få barn har ikke forandret følelsene våre for hverandre  

Vi er også vante til å ikke alltid få alenetid på kveld, i tillegg til å ha et veldig krevende barn som spiser av tiden vår. Men dette er jo livet vårt og barna vi tross alt elsker. Jeg er en lykkelig tobarnsmor og kone. Vi finner alltid tid til kjærlighet,selv i de verste og travleste tidene med sykdommer og fandens oldemor..

Et bunnsolid forhold skal tåle det meste  

TS

Anonymkode: 52a3f...d33

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv to barn med samme mann, og vi har fremdeles de samme følelsene for hverandre. Vi visste godt hva det var vi gikk til ved å sette to barn til verden, for å si det slik. Hadde flere tenkt slik så hadde ikke barna trengt å lide under et samlivs/ekteskapsbrudd.

Det er travelt med to barn ja, men vi valgte jo å få dem. Vi ser kosen med dem, selv om det også er hektisk..

Vi finner på aktiviteter sammen som familie, og får alenetid på kveld når barna er i seng Vi har det kjekt.

TS

Anonymkode: 52a3f...d33

Du virker lite reflektert.

Så ingen andre tenker gjennom hva det vil si å få barn og hvilken påkjenning det er for forholdet? Eller visste dere virkelig mye mer om dette enn alle andre?

Og de fleste foreldre har vel valgt å få barne sine eller? Det er ikke det at det er hektisk å ha barn som gjør at folk skiller seg...

 

Løft blikket litt og prøv å forstå andres situasjon, det tror jeg hadde vært sunt for deg.

Anonymkode: 9690b...485

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er mange grunner til å gå fra hverandre etter ett, to, tre eller flere barn. Ingen vet hva de går til når de får barn. Det er faktisk umulig å vite før du har vært der selv. Jeg har fått erfare det. Vi hadde planlagt livet med barn på alle mulige måter. Vi var samkjørte på alt: oppdragelse, økonomi, bosted, tid med barna, lek med barna, barnehage, aktiviteter og alt var nøye planlagt og gjennomgått. Vi hadde samtaler om planlegging, tilrettelegging og alt som må til for å få hus og familien til å fungere og gå rundt. Da jeg ble gravid endret det seg. Jeg hadde en mann som strakk seg langt for at vi begge skulle ha det godt. Han var opptatt av at jeg var fornøyd og vi gjorde mange av de samme tingene og vi gjorde det sammen. Gjennom graviditeten var det lite som ble fordelt likt og alt som hadde vært enighet om ble uenigheter. Jeg satt der gravid og veldig dårlig med en mann som ikke løftet en finger for å bidra og var minst ti ganger sykere enn meg hver gang jeg fikk et nytt problem i svangerskapet. Jeg var ikke på jobb én dag og hadde fått mange strenge restriksjoner på grunn av komplikasjoner. Ingenting av dette var noe motivasjon for mannen til å være litt tilstede og forståelsesfull, hjelpsom eller omtenksom. Da jeg endelig skulle føde var jeg rimelig drittlei hele forholdet, men hadde et håp om å få tilbake mannen jeg hadde da han fikk se barnet sitt. Istedefor måtte jeg nærmest tvinge han til å komme på besøk og til å bli der mer enn en time. Barnet hadde komplikasjoner som gjorde oppholdet på barsel langt og tungt, men da jeg kom hjem så hele huset bombet ut. Det var ikke vasket, ryddet eller gjort noe. Det var det som møtte meg etter en tøff fødsel og barseltid. Barnet ble sykt kort tid etter og innlagt. Han var på besøk en gang på sykehuset. Første månedene hjemme var han stadig borte på det ene og andre i helgene og var gjerne borte tre døgn uten å spørre om hvordan det gikk hjemme. Barnet hadde stadig utfordringer og jeg var utslitt, blek og konstant på beina med barnet som verken sov, var frisk eller fornøyd. Jeg var hos leger, helsesøstre, sykehus og div. Det aller meste droppet han å bli med på. Noe ble han tvunget til. Etter seks måneder fikk jeg nok. Jeg sa jeg kom til å gå fra han. Han skjerpet seg og ble bedre og bedre. Aldri der han var, men bedre. Vi fikk nummer to og nå er han litt tilbake der han var. Legger igjen rot overalt, vasker ikke, rydder ikke, er sur og sint, tar ingen hensyn, tar ikke ansvar for noe her hjemme, brått uenig i alt vi var enige om osv. Jeg vurderer daglig å gå. Det som holder meg igjen er frykten for hvordan samværet med barna blir dersom han skal være alene med dem. Det er total mangel på normal renslighet, hygiene, påpasselighet, døgnrytme, rutiner osv. Kjører sitt helt eget løp. Og nei, til alle hobbykgpsykologer: han er ikke deprimert. 

Anonymkode: 4f5fd...857

Så du turte å få nr. 2 med denne mannen? 

Anonymkode: fafdf...0a6