Dødsbo. Hvor mye skal man ta vare på?

[AnonymBruker]

Hvor mye kan man forvente av arvingene når det gjelder å ta vare på avdødes eiendeler? 

Mange har samlet seg opp mange eiendeler i løpet av livet. Både av økononisk og affeksjonsverdi. Ting som har betydd mye for dem, og som de ikke ønsker skal bli borte. Men ofte så har jo arvingene alt de trenger, og mange har begrenset med plass. Er det stygt gjort å kvitte seg med ting avdøde ønsket man skulle ta vare på? 

Flere jeg kjenner har uttalt at de håper vi ikke kaster visse gjenstander når de dør. At de synes det er så trist når de ser hele dødsbo blir auksjonert bort. Osv. Men hva gjør man når man har begrenset med plass, alt man trenger av innbo, og avdøde hadde en helt annen smak enn en selv? Skal man kaste sine egne ting som man selv er glad i? Overfylle boligen sin med ting som "må" tas vare på? Leie et lager? Er det en "plikt" å skaffe seg stor bolig så man får plass til mengder med arvegods? Skal man ta vare på ting man egentlig ikke synes er fine, eller som ikke passer inn i boligen av plikt? 

Er selv i en situasjon hvor jeg bor med samboer i en overfyllt liten leilighet, og både foreldre og svigerforeldre (som forhåpentligvis lever i mange år enda) har henholdsvis stor leilighet og hus med masse ting de har samlet seg og arvet og som er "for fint til å kaste". Ting som har vært i slekten i generasjoner, og ting som det knytter seg mange minner til. Har tenkt en del på hva vi skal gjøre når de dør. Vet det er mange gjenstander det knytter seg mye følelser til. 

Er du bekymret over hva som skal skje med tingene dine når du dør? 

Anonymkode: e8876...180

[AnonymBruker]

Kjenner ett stikk av vemod over at endel spesielle ting jeg har nært forhold til vil bli kastet når jeg dør. Men da er jeg død. Livet er for de levende. Det er vondt å tenke på at mulig alt går i en container. Men vil jo ikke egle meg innpå andres liv ved å pålegge de å ta vare på ting de ikke har glede av. Jeg ville ønske og håpe at endel mennesker ville ha noe etter meg som ett minne. Jeg maler og lager skulpturer. Det jeg lager er litt mine barn. Men det mest går nok i søpla.

Jeg mistet min mor for drøye året siden. Hun hadde bodd i barndomshjemmet mitt i 35 år. Og hadde stooor plass og mange ting. Også gamle og verdifulle ting. Jeg har fylt noen kommoder og noen skap og esker her hjemme med hennes ting. Det er er ett forsøk å holde fast på henne. Jeg har tatt vare på både rare ting som en handleliste og hverdagsting hun brukte daglig og jeg har tatt vare på noe arvegods. Men vi var 9 runder på dynga med stor henger og stor bil. Og sånn måtte det bare bli, for oss som var igjen. Det var mye som min mor fant av verdi som gikk unna. Det hadde vært umulig for oss gjenlevende å ta vare på alt hun syns var viktig å ta vare på. Det var veldig vondt egentlig. Men vi ville druknet i ting. Jeg har moren min i mitt hjerte og jeg elsket henne så veldig høyt. Det er det mest verdifulle jeg har igjen etter henne

Jeg tror ikke på ett liv etter døden. Livet er for de levende.

Anonymkode: acb18...c5a

[AnonymBruker]

Dette temaet snakket jeg med mannen min i går om. Vi har begge gjenlevende foreldre med hver sin store enebolig, og både min mann og jeg får nok ansvaret for utryddingen(e) når våre foreldrepar går bort. Jeg kan ikke si jeg gleder meg... Både hans og mine foreldre tviholder på ting som de for lengst burde solgt/gitt bort/kastet, og de har en holdning til at mye har en så stor affeksjonsverdi at det må videreføres til de neste generasjonene. Min holdning er at alt er bare TING, og det JEG sparer på har ingen verdi for noen andre. Jeg kom inn i verden uten å eie noe, og jeg går alene ut av verden. Både mannen min og jeg har pratet litt med våre foreldre om dette, og i begge hus er det nå i hvert fall ryddet LITT i kottene og bodene. Likevel står det igjen MYE i de husene, men jeg skyver problemet foran meg og satser på at alle lever i mange år fremover. Kanskje de velger å flytte fra enebolig til leilighet, og da må de faktisk ta tak i problemet selv.

Anonymkode: 805be...497

[asterix]

Jeg har allerede sagt til barna mine mange ganger at jeg vil at de kvitter seg med alt når jeg dør. Ting fanger oss bare og man bør eie minst mulig.

[Chantielle]

Er ikke bekymret for hva mine arvinger gjør.
Har selv sittet med dødsbo etter mine foreldre,det var vanskelig,som du sier man har begrenset plass.Jeg 'startet' opp med et rom mer eller mindre fylt til randen av ting jeg syntes var vanskelig å kvitte meg med.Har brukt tid på å sortere vekk ting som jeg ikke tar vare på,har vært 'godt' å ha en mulighet til å bruke den tiden.Nå har jeg kommet 'igjennom' alt,og har igjen noen få ting som har affeksjonsverdi.

[AnonymBruker]

Jeg har stor respekt for det folk ønsker skal skje med ting etter deres bortgang. Så jeg kommer til å gjøre det som trengs for at deres ønsker skjer. Noe annet er utenkelig for meg. 

Anonymkode: b447d...8c8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har stor respekt for det folk ønsker skal skje med ting etter deres bortgang. Så jeg kommer til å gjøre det som trengs for at deres ønsker skjer. Noe annet er utenkelig for meg. 

Anonymkode: b447d...8c8

Kan jeg bare spørre (fordi jeg er nysgjerrig, ikke kritisk): er ikke ting bare ting? Og når eieren av den tingen går bort, forsvinner ikke også affeksjonsverdien? 

Anonymkode: 805be...497

[Sliten&kjørt52]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mye kan man forvente av arvingene når det gjelder å ta vare på avdødes eiendeler? 

Mange har samlet seg opp mange eiendeler i løpet av livet. Både av økononisk og affeksjonsverdi. Ting som har betydd mye for dem, og som de ikke ønsker skal bli borte. Men ofte så har jo arvingene alt de trenger, og mange har begrenset med plass. Er det stygt gjort å kvitte seg med ting avdøde ønsket man skulle ta vare på? 

Flere jeg kjenner har uttalt at de håper vi ikke kaster visse gjenstander når de dør.

Vi kan jo ikke beholde alt... Og, selv om det er trist å tenke på att ting som er viktige for oss vil bli solgt, eller kastet. Er jeg sikker på att de aller fleste ville forstått att det ikke er praktisk mulig. Sitter selv i barndomshjemmet, burde vært ferdig ryddet... Er helt sikker på att mamma, og pappa ville forstått at det må bli sånn. Helt sikker på att de ikke vil(le)  jeg skulle hatt problemer med det, -praktisk eller følelsesmessig.

(Sikkert fort gjort for eldre generasjon å si man ønsker att ting blir tatt vare på,

"sårt" å tenke på att allt går over en dag..? Men de vil forstå, tror jeg.)

RIP M+P 

A.(CAVE:Fnatt)

Endret 26. desember 2018 av Sliten&kjørt51

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har stor respekt for det folk ønsker skal skje med ting etter deres bortgang. Så jeg kommer til å gjøre det som trengs for at deres ønsker skjer. Noe annet er utenkelig for meg. 

Anonymkode: b447d...8c8

Men hva om det ikke var praktisk mulig? Hvordan skal man klare å få alt innboet fra et stort hus inn i en liten leilighet? Skal man kaste alt man har fra før, og innrede leiligheten som et lager? 

Jeg tror jeg vil få dårlig sanvittighet av å kvitte meg med ting som betydde mye for dem. Men hva med mine ting som betyr mye fir meg? Skal ikke jeg ha rett til å beholde dem? Skal jeg måtte kaste alt for å prioritere å ta vare på deres ting? Ville de ha gjirt det samme for meg, om jeg døde først? 

Anonymkode: e8876...180

[AnonymBruker]

2 timer siden, asterix skrev:

Jeg har allerede sagt til barna mine mange ganger at jeg vil at de kvitter seg med alt når jeg dør. Ting fanger oss bare og man bør eie minst mulig.

Skulle ønske flere tenkte som deg. Selv liker jeg ikke å ha for mange (unødvendige) eiendeler. Men jeg er omgitt av folk som samler. Og som ønsker at tingene skal "leve" videre etter at de selv er borte. 

Anonymkode: e8876...180

[AnonymBruker]

Brenner det opp eventuelt selger.

Anonymkode: e825e...bd0

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Brenner det opp eventuelt selger.

Anonymkode: e825e...bd0

Du har ingen kvaler med å kvitte deg med avdødes kjære eiendeler? Hva om hen har gitt uttrykk for at hen ønsker at visse/mange ting sksl tas vare på? 

Ideelt sett ønsker jeg å beholde noen få ting som minner. Og eventuelt større ting om det er noe jeg trenger/synes er ekstra fint. Men det føles vanskelig å skulle kvitte meg med ting som betydde mye for avdøde. 

Anonymkode: e8876...180

[AnonymBruker]

For meg, som kommer til å drukne i ting jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av den dagen visse dødsbo skal fordeles, er det helt uforståelig når jeg hører om, og ser tråder her inne hvor folk er livredd for at "pappas samboer" eller andre skal raske med seg ting de ikke er berettiget til. Så lenge det ikke er familiebilder eller spesielle ting med høy affeksjonsverdi, så vær så god, tenker jeg. Hva så om noen tar med seg noen av utallige serviser, duker, nipsting eller noen kjøkkenstoler? Mye bedre at det kommer til nytte hos noen som vil ha det. 

Anonymkode: e8876...180

[Gjest ti10]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hva om det ikke var praktisk mulig? Hvordan skal man klare å få alt innboet fra et stort hus inn i en liten leilighet? Skal man kaste alt man har fra før, og innrede leiligheten som et lager? 

Jeg tror jeg vil få dårlig sanvittighet av å kvitte meg med ting som betydde mye for dem. Men hva med mine ting som betyr mye fir meg? Skal ikke jeg ha rett til å beholde dem? Skal jeg måtte kaste alt for å prioritere å ta vare på deres ting? Ville de ha gjirt det samme for meg, om jeg døde først? 

Anonymkode: e8876...180

Klart du ikke skal kaste egne ting for å ta vare på andres. Synes det er veldig spesielt å legge føringer og kreve av andre at de skal ta vare på ting når man selv er borte. Du har jo som du sier egne ting som betyr mye for deg, det blir jo helt feil om du skal ofre dem og leve livet ditt omgitt av ting som andre har samlet på og som definerer dem som personer. Tror du enten må snakke med dem det gjelder og legge det fram slik, eller bare jatte med og gjøre det som er mest praktisk. 

Tviler på at de det gjelder forlanger at du skal bytte ut dine ting med deres, og hvis de likevel gjør det, er de urimelige.

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mye kan man forvente av arvingene når det gjelder å ta vare på avdødes eiendeler? 

Mange har samlet seg opp mange eiendeler i løpet av livet. Både av økononisk og affeksjonsverdi. Ting som har betydd mye for dem, og som de ikke ønsker skal bli borte. Men ofte så har jo arvingene alt de trenger, og mange har begrenset med plass. Er det stygt gjort å kvitte seg med ting avdøde ønsket man skulle ta vare på? 

Flere jeg kjenner har uttalt at de håper vi ikke kaster visse gjenstander når de dør. At de synes det er så trist når de ser hele dødsbo blir auksjonert bort. Osv. Men hva gjør man når man har begrenset med plass, alt man trenger av innbo, og avdøde hadde en helt annen smak enn en selv? Skal man kaste sine egne ting som man selv er glad i? Overfylle boligen sin med ting som "må" tas vare på? Leie et lager? Er det en "plikt" å skaffe seg stor bolig så man får plass til mengder med arvegods? Skal man ta vare på ting man egentlig ikke synes er fine, eller som ikke passer inn i boligen av plikt? 

Er selv i en situasjon hvor jeg bor med samboer i en overfyllt liten leilighet, og både foreldre og svigerforeldre (som forhåpentligvis lever i mange år enda) har henholdsvis stor leilighet og hus med masse ting de har samlet seg og arvet og som er "for fint til å kaste". Ting som har vært i slekten i generasjoner, og ting som det knytter seg mange minner til. Har tenkt en del på hva vi skal gjøre når de dør. Vet det er mange gjenstander det knytter seg mye følelser til. 

Er du bekymret over hva som skal skje med tingene dine når du dør? 

Anonymkode: e8876...180

Dette er et godt tema og noe som jeg har tenkt mye på. Jeg liker å leve enkelt og eie kun det jeg føler jeg selv trenger. Unødvendige ting kvitter jeg meg med. Med det som utgangspunkt så tenker jeg at man ikke er ansvarlig for å tav vare på avdødes eiendeler eller minner, eller ansvarlig for å oppfylle avdødes ønsker om at "tingene deres skal "leve" videre. Jeg velger selv om jeg ønsker å beholde noe fra avdødes dødsbo. Mest sannsynlig ville jeg solgt og donert det som var salgbart. Jeg ville også av respekt for øvrig familie hørt om noen ønsket noe spesielt som bilder, brev eller spesielle gjenstander.

Jeg personlig er veldig klar på at ingen skal kunne bestemme hvilke gjenstander jeg skal beholde, som har vært andre menneskers eiendeler. Jeg ønsker heller ikke at andre skal føle seg forpliktet til å beholde noe som helst av mine eiendeler når jeg dør. Det er ikke "følelser" knyttet til ting. Det er vi mennesker som legger følelser i ting. 

Kjære ts, jeg forstår det er en vanskelig situasjon for deg. Det er helt vanlig at det er mye å tenke på ved opprydding av et dødsbo. Jeg vil anbefale deg å lese denne boken som omhandler akkurat dette temaet. Den er lettlest, kort, morsom, alvorlig og absolutt en bok som kan hjelpe deg i din situasjon. Tittelen er "skummel" men boken er helt ufarlig. Lån den gjerne på et bibliotek, så slipper du å eie den selv. 

Helt til slutt. Du, ts er ikke forpliktet til å beholde noe som helst av et dødsbo med mindre du selv ønsker det. Det du er forpliktet til er å ta hånd om dødsboet siden du er arving. Du skal altså rydde opp, administrere, delegere og finne løsninger. 

Anonymkode: ec174...1ee

[AnonymBruker]

Jeg har vært med mine foreldre i å rydde dødsbo etter besteforeldrene mine. Mye er tatt vare på, som duker brodert av tippoldemødre og bryllupsserviser, arvesølv og serveringsskåler/-fat knyttet spesielle minner til. Vi barnebarna har fått ta til oss ting vi ville ha, og oldebarna også (min ene bestemor rakk å bli tippoldemor, så oldebarna var etablerte voksne når vi sorterte). 

Så å si ingenting ble kjørt på dynga. Klær ble donert Fretex, de gjenbruker jo selv filler. En del ble sendt på loppemarked til inntekt for en lokal idrettsklubb. Svigerinna som driver med redesign fikk ta alt hun ville av klær. Alt som kunne komme til nytte for noen, kom til nytte. Det ville mine besteforeldre vært svært fornøyd med. 

Anonymkode: ef9bd...01b

[AnonymBruker]

Jeg og mine søsken ryddet vår mors dødsbo, vi er 40-50 år og har alt vi trenger, ev også at div møbler ikke ville passet inn, så barnebarna tok ut noe, og resten ble gitt fretex, "garasjesalg" i stua på alle småting. Vi søsken tok kun 4-5 ting hver som har affeksjonsverdi for oss. Ellers ble masse kastet, vi hadde vel 3-4 containere.

Tenker at mine barn har sin stil, sine ting, og vil ikke ha interesse av mitt dødsbo når den dagen kommer, og det er jeg helt ok med. Det er bildene som er viktige, ikke ting.

Anonymkode: 72737...2db

[Sliten&kjørt52]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære ts, jeg forstår det er en vanskelig situasjon for deg. Det er helt vanlig at det er mye å tenke på ved opprydding av et dødsbo. Jeg vil anbefale deg å lese denne boken som omhandler akkurat dette temaet. Den er lettlest, kort, morsom, alvorlig og absolutt en bok som kan hjelpe deg i din situasjon.

Ikke TS. Men takker oppriktig for bok-tips 🙂 Ringte ASAP å bestilte... 

(Er "rart" å tømme barndomshjemmet... Ingen "føringer" fra gamlinga mine, men sliti med startvansker...) Igjen takk.

A.(CAVE:Fnatt)

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har stor respekt for det folk ønsker skal skje med ting etter deres bortgang. Så jeg kommer til å gjøre det som trengs for at deres ønsker skjer. Noe annet er utenkelig for meg. 

Anonymkode: b447d...8c8

Det er utrolig egoistisk at man skal påføre andre føringer på hvordan de skal ta vare på ens eiendeler etter en egen bortgang. Sånn vil ikke jeg være mot de som jeg er glad i.  

 

Anonymkode: ec174...1ee

[CoolSistah]

I slike tilfeller tenker jeg at det er veldig greit å bare jatte med, om man har prøvd å forklare hvorfor man ikke kan ta vare på alt. Kanskje man får til å ta vare på det hjemmestrikkede pleddet,men ikke den enorme sofaen eller alle gipsfigurene. Kanskje man kan ta vare på det ene bestikksettet, men ikke alle. Og at det er bra nok? Og at hva den avdøde ikke vet, har hen ikke vondt av.