Far som ikke tar tak i problemene sine, men bruker alle rundt seg for å klage.

[AnonymBruker]

Det ble slutt mellom min far og mor for 6-7 år siden. De har hatt et krangelte forhold så lenge jeg kan huske, og min far har alltid vært den dominerende parten. Min mor ønsker ikke å ha kontakt, mens min far er veldig fortvilet og ønsker å kunne komme i en dialog (og aller helst at de kommer sammen igjen). Han driver innimellom og sender SMSer til min mor der han skriver at han savner henne, om han kan få hilse på katten de tidligere hadde sammen, at han lurer på om hun fortsatt er sint osv. Masse forskjellig, men hun ignorerer alt.

Jeg og min bror ser at dette aldri vil funke, og at SMSene bare gjør det vanskeligere. Problemet er at han angriper dette på feil måte, er antagelig veldig deprimert, og etter å anbefale ham å ta kontakt med psykolog, bare avviser han dette. "For han tror ikke det vil endre på noe når min mor er avvisende likevel". Setter seg feil utgangspunkt for å få løst problemet. Videre er det også hundre andre problemer som han burde fått ordnet opp i. Gamle saker i slekten som han stadig snakker om mens alle andre slektninger er langt forbi det. Svartmaler alt og alle og tolker alt i verste mening. Null selvinnsikt.

Alt dette er ting han lett kunne "ryddet ut av hodet" om han hadde gjort det via riktige kanaler (psykolog). Men jeg sitter ofte i timelange samtaler med ham hvor jeg bare svarer "Mhm, ja, åja.. ja.. jeg skjønner.. ja". Uten at han forstår at jeg er drittlei av å bli brukt som en ressurs som han kan syte og klage til. Ikke bare sløser han bort sin egen tid, men også alle andre sin tid. Han holder også på slik meg min bror, og alle våre tanter og onkler også. Jeg har sagt at jeg ikke kan gjøre noe mellom de to (har tidligere havnet i krangler med far, han er den som skyter budbringeren og ikke tåler å høre annet enn det han vil høre). Sier at jeg ønsker å hjelpe, men at det eneste jeg kan gjøre er å oppfordre ham til skaffe psykolog.

En feil han gjør er at han prøver å "skape" situasjoner som gjør at de tvinges til å møtes. F.eks. har han noen av hennes ting i en eske. Denne vil han da at hun skal komme og plukke opp (slik at han da får anledningen til å ta en prat), og det er ikke mulig for meg eller min bror å ta den med for å levere den. Enda han bør skjønne at hun aldri kommer til å møte hos ham. Han er veldig "enkel" i hodet og er så lett å gjennomskue at han ikke kunne ha lurt en treåring en gang.

Det er disse "taktikkene" som gjør at hun ikke vil ha kontakt, fremfor at han viser evne til å bare være ærlig, gjøre opp for seg på en ryddig måte, være mindre på med SMS osv. Min mor er ikke perfekt heller, og blusser da igjen dette opp til å være et stort problem. Men hun er det likevel mulig å snakke med, for hun lytter til råd og er medgjørlig.

Det vår far må innse, er at HAN må være den som går frem som et bra eksempel, endrer seg og er ærlig fremfor slike tøysetaktikker og påskudd på SMS, samt gi slipp på "målet" om at de skal bli sammen igjen. Min mor synes det er ubehagelig når han begynner med slike ting. Når han har gjort dette, er det lettere å kunne få mor til å forstå at hun rett og slett ikke har "flere ting å irritere seg over", og at han bare er interessert i få skværet opp og at de kan tolerere hverandre. Da kunne jeg eller min bror fortalt (i en riktig setting) at vi tror han egentlig bare er interressert i å gjøre opp for seg og at de må kunne tolerere å se hverandre i samme selskap. Prøve å få henne til å gi litt slipp på hatet Men gang på gang "ødelegger" han og nekter å ta til seg råd. Skal alltid gjøre det annerledes enn det folk tipser ham om, fortsetter å plage oss som ikke vil snakke om disse tingene med ham osv. Stiller samme spørsmål på nytt og på nytt til forskjellige folk helt til én eller annen gir han det svaret/den bekreftelsen han vil ha.

Noen som har vært borti lignende? Dette har pågått i så lang tid, og enda jeg prøver å ta avstand til det og har sagt 1000 ganger at jeg aldri mer skal komme med innspill mellom de to, så blir jeg alltid fanget midt mellom. Han graver og spør hos meg og vil vite hvordan hun har det, om hun har funnet ny type, og er litt slik at han "mistenker" at jeg holder tilbake informasjon. I utgangspunktet er jeg ikke interessert i å snakke om disse temaene i det hele tatt. Jeg ønsker at vi heller kan snakke om trivelige ting, finne på kjekke ting sammen osv.

Anonymkode: 92a72...d4b

[AnonymBruker]

Si at han bør slutte å bruke alle rundt seg som psykologer og heller skaffe seg en som hjelper mer. Bare være med sine nærmeste når det er i positiv mening. Det er fint å kunne dele problemer med de man har. Likevel er det bedre å ha et sted å tømme det negative for å ha et annet sted som kun er i positiv mening.

Anonymkode: c465c...ae1

[AnonymBruker]

Ikke jatt med faren din når han snakker om dette. Ikke si "Mhm, ja, åja.. ja.. jeg skjønner.. ja" når du snakker med han. Si at det er over, moren vil ikke mer.

Ikke gi etter og gi han noen grunn til å male på det samme, men stopp han fra å prate om det. Og de tingene som ligger igjen hosf faren din etter 6-7 år kan umulig være ting moren din savner uansett. 

Anonymkode: 4bbd2...ddd

[Chantielle]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det vår far må innse, er at HAN må være den som går frem som et bra eksempel, endrer seg og er ærlig

Sorry,men anser det som litt vel optimistisk,siden han har holdt på slik i 6-7 år. Din far er heller ikke ditt ansvar,du skal ikke trenge å være hans hobbypsykolog.Han tar ikke dine råd på alvor.Si ifra at dette pratet,denne kverningen om det samme vil du ikke høre på mer.Slutter han ikke,reis deg opp og gå.

[AnonymBruker]

På 26.12.2018 den 11.05, Nettvenn skrev:

Sorry,men anser det som litt vel optimistisk,siden han har holdt på slik i 6-7 år. Din far er heller ikke ditt ansvar,du skal ikke trenge å være hans hobbypsykolog.Han tar ikke dine råd på alvor.Si ifra at dette pratet,denne kverningen om det samme vil du ikke høre på mer.Slutter han ikke,reis deg opp og gå.

Jeg har snakket med litt med både min bror og tante nå, og fått "alle" til å ta litt initiativ til å pushe ham til psykologtimer, samt prøve å veilede ham litt bort fra det sporet han er i. Forhåpentligvis vil han ta det til seg da. Han er litt slik at hvis man terper og gjentar samme ting flere ganger, så kan han bli irritert. Da jeg prøvde igjen å avbryte ham en gang med å si at "Men dette er jo også ting som en psykolog kan hjelpe med", svarte han bare irritert tilbake. Da var han tydeligvis "lei" av det svaret.
Problemet er at hvis man er den som gir ham beskjeden, blir man fort uglesett, og man blir den som plutselig "er så vanskelig og ikke bryr seg om hvordan andre folk har det".
Men siden jeg nå har litt flere folk med meg, kommer jeg sikkert til å pushe litt mer på det fremover. Når han begynner, kommer jeg til å si noe slikt som "Vet du, pappa.. Når vi er sammen vil jeg helst at vi skal finne på eller snakke om hyggelige ting. Ikke diskutere de samme problemene som jeg uansett ikke kan hjelpe deg med". Hvis han da ringer til nestemann for å klage over hvor "jævlig" jeg er mot ham, så vil han heller ikke der få noe støtte for dette hos dem, men bare bli bedt om å dra til psykolog.

De siste dagene har han okkupert hele fritiden til min bror og hans samboer, og virkelig tappet dem for energi med den negativiteten. Han virker helt forvirra hele mannen for tiden. Han har et helt annet syn på folk og verden enn folk rundt meg vanligvis har. Han snakker mye skitt om sine egne søsken, lurer på hva de på morssiden av slekten min driver med, om noen av dem har snakket om ham, og kverner på de samme bagatellene som folk for lengst er forbi. Jeg og andre rundt meg tenker på en helt annen måte. Vi hygger oss gjerne med å lage mat, spise sammen, spille brettspill, prater om hyggelige ting vi har gjort, ser serier på TV sammen osv. Ingen skittsnakking. Vi diskuterer jo gjerne min far litt, men det er jo pga. det er aktuelt tema og det er mer konstruktivt rettet, ikke meningsløs skittsnakk.

Et bra sitat han burde lest er vel "Great minds discuss ideas. Average minds discuss events. Small minds discuss people."

Anonymkode: 92a72...d4b

[AnonymBruker]

Som andre sier, du må bare slutte å jatte med din far eller foreslå "løsninger" som at han må gå til psykolog. Ingen av delene er nyttige, du må heller bare ignorere og bytte tema når disse tingene kommer på banen. Du skal ikke være mellommann mellom dine foreldre. Du skal ikke diskutere noen av dem med hverandre eller tilby løsninger. 

Din mor vil ikke møte din far og det har hun stått hardt på i 6-7 år. Det er det nok sannsynligvis en veldig god grunn til (og det er ikke gitt at du faktisk vet den, det er ikke alt man forteller sine barn...). Jeg skjønner at du kanskje ønsker at de skal kunne forholde seg til hverandre, men det kommer ikke til å skje. Det er ikke bare din far som må legge forhåpninger fra seg.

Anonymkode: efc02...151

[AnonymBruker]

På 26.12.2018 den 4.23, AnonymBruker skrev:

I utgangspunktet er jeg ikke interessert i å snakke om disse temaene i det hele tatt. Jeg ønsker at vi heller kan snakke om trivelige ting, finne på kjekke ting sammen osv.

da sier du det klart og tydelig. Begynner han å snakke om moren din begynner du å snakke om jobben din/studiene dine, været, broren din. Fortsetter han sier du bestemt at om du ikke lar dette temaet ligge går jeg. Du må være bestemt. 

Anonymkode: f22f0...204

[AnonymBruker]

På 26.12.2018 den 4.23, AnonymBruker skrev:

Det ble slutt mellom min far og mor for 6-7 år siden. De har hatt et krangelte forhold så lenge jeg kan huske, og min far har alltid vært den dominerende parten. Min mor ønsker ikke å ha kontakt, mens min far er veldig fortvilet og ønsker å kunne komme i en dialog (og aller helst at de kommer sammen igjen). Han driver innimellom og sender SMSer til min mor der han skriver at han savner henne, om han kan få hilse på katten de tidligere hadde sammen, at han lurer på om hun fortsatt er sint osv. Masse forskjellig, men hun ignorerer alt.

Jeg og min bror ser at dette aldri vil funke, og at SMSene bare gjør det vanskeligere. Problemet er at han angriper dette på feil måte, er antagelig veldig deprimert, og etter å anbefale ham å ta kontakt med psykolog, bare avviser han dette. "For han tror ikke det vil endre på noe når min mor er avvisende likevel". Setter seg feil utgangspunkt for å få løst problemet. Videre er det også hundre andre problemer som han burde fått ordnet opp i. Gamle saker i slekten som han stadig snakker om mens alle andre slektninger er langt forbi det. Svartmaler alt og alle og tolker alt i verste mening. Null selvinnsikt.

Alt dette er ting han lett kunne "ryddet ut av hodet" om han hadde gjort det via riktige kanaler (psykolog). Men jeg sitter ofte i timelange samtaler med ham hvor jeg bare svarer "Mhm, ja, åja.. ja.. jeg skjønner.. ja". Uten at han forstår at jeg er drittlei av å bli brukt som en ressurs som han kan syte og klage til. Ikke bare sløser han bort sin egen tid, men også alle andre sin tid. Han holder også på slik meg min bror, og alle våre tanter og onkler også. Jeg har sagt at jeg ikke kan gjøre noe mellom de to (har tidligere havnet i krangler med far, han er den som skyter budbringeren og ikke tåler å høre annet enn det han vil høre). Sier at jeg ønsker å hjelpe, men at det eneste jeg kan gjøre er å oppfordre ham til skaffe psykolog.

En feil han gjør er at han prøver å "skape" situasjoner som gjør at de tvinges til å møtes. F.eks. har han noen av hennes ting i en eske. Denne vil han da at hun skal komme og plukke opp (slik at han da får anledningen til å ta en prat), og det er ikke mulig for meg eller min bror å ta den med for å levere den. Enda han bør skjønne at hun aldri kommer til å møte hos ham. Han er veldig "enkel" i hodet og er så lett å gjennomskue at han ikke kunne ha lurt en treåring en gang.

Det er disse "taktikkene" som gjør at hun ikke vil ha kontakt, fremfor at han viser evne til å bare være ærlig, gjøre opp for seg på en ryddig måte, være mindre på med SMS osv. Min mor er ikke perfekt heller, og blusser da igjen dette opp til å være et stort problem. Men hun er det likevel mulig å snakke med, for hun lytter til råd og er medgjørlig.

Det vår far må innse, er at HAN må være den som går frem som et bra eksempel, endrer seg og er ærlig fremfor slike tøysetaktikker og påskudd på SMS, samt gi slipp på "målet" om at de skal bli sammen igjen. Min mor synes det er ubehagelig når han begynner med slike ting. Når han har gjort dette, er det lettere å kunne få mor til å forstå at hun rett og slett ikke har "flere ting å irritere seg over", og at han bare er interessert i få skværet opp og at de kan tolerere hverandre. Da kunne jeg eller min bror fortalt (i en riktig setting) at vi tror han egentlig bare er interressert i å gjøre opp for seg og at de må kunne tolerere å se hverandre i samme selskap. Prøve å få henne til å gi litt slipp på hatet Men gang på gang "ødelegger" han og nekter å ta til seg råd. Skal alltid gjøre det annerledes enn det folk tipser ham om, fortsetter å plage oss som ikke vil snakke om disse tingene med ham osv. Stiller samme spørsmål på nytt og på nytt til forskjellige folk helt til én eller annen gir han det svaret/den bekreftelsen han vil ha.

Noen som har vært borti lignende? Dette har pågått i så lang tid, og enda jeg prøver å ta avstand til det og har sagt 1000 ganger at jeg aldri mer skal komme med innspill mellom de to, så blir jeg alltid fanget midt mellom. Han graver og spør hos meg og vil vite hvordan hun har det, om hun har funnet ny type, og er litt slik at han "mistenker" at jeg holder tilbake informasjon. I utgangspunktet er jeg ikke interessert i å snakke om disse temaene i det hele tatt. Jeg ønsker at vi heller kan snakke om trivelige ting, finne på kjekke ting sammen osv.

Anonymkode: 92a72...d4b

Slutt å tilrettelegge for oppførselen hans. I tillegg slutt å si at du ikke lenger kommer til å komme med innspill - gjør det heller!!!! Slutt med de timelange samtalene som er utmattende. Fortell ham enkelt, om igjen og om igjen, at du ikke kommer ti lå ta del i dette mer, og at han ville fått det mye bedre dersom han en proffesjonell samtalepartner av en psykolog. Svar det samme hver gang dersom han maser eller spør deg flere ganger. Dersom du virkelig vil hjelpe din far så er dette løsninge. Og fortell ham, som du skriver, at du vil ha det kjekt samme med ham i stedet. 

Anonymkode: 63b78...8df

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Slutt å tilrettelegge for oppførselen hans. I tillegg slutt å si at du ikke lenger kommer til å komme med innspill - gjør det heller!!!! Slutt med de timelange samtalene som er utmattende. Fortell ham enkelt, om igjen og om igjen, at du ikke kommer ti lå ta del i dette mer, og at han ville fått det mye bedre dersom han en proffesjonell samtalepartner av en psykolog. Svar det samme hver gang dersom han maser eller spør deg flere ganger. Dersom du virkelig vil hjelpe din far så er dette løsninge. Og fortell ham, som du skriver, at du vil ha det kjekt samme med ham i stedet. 

Anonymkode: 63b78...8df

Jeg glemte å skrive en liten ting til.  Din far "tjener" eller "får" noe ut av oppmerksomheten, samtalene  osv dere gir ham, ellers hadde han ikke gjort det. Dersom han ikke får vinning av dette så slutter han. Derfor er det veldig viktig at dere kutter ut denne "hjelpen" og oppmerksomheten han suger ut fra dere. Han kommer til å gi seg, og fikse egne problemer, når han ikke får "hjelp" fra dere mer. Derfor skal dere slutte å tilrettelegge for hans selvdestruktive oppførsel.

Anonymkode: 63b78...8df

[AnonymBruker]

Det er mye som må tas tak i. Dette mellom min mor og far er egentlig bare et utsnitt av det totale bildet av problemet. Tingen er at skulle jeg kuttet ut alt jeg ikke setter pris på i forbindelse med ham, så måtte jeg i praksis ha droppet kontakten med ham helt. Det meste er dessverre utrivelig rundt ham, for å si det på en vond, men ærlig måte.

For det første er han en utrolig dårlig lytter, og virker overhodet ikke interessert i å lytte til det andre har å fortelle eller å vise ham. Han kan også stille et spørsmål, og mens jeg svarer så avbryter han med noe helt annet (altså han lytter ikke, men grubler på andre ting i sitt hode). Avbryter mye og slipper ikke den andre parten til i samtalen.

Han har også veldig merkelige syn på ting. Typisk "gammel gubbe"-mentalitet på kjønnsroller, veldig egosentrisk og evner ikke å se at forhold og vennskap er "gi og ta", hvor meningen er at begge parter skal ha noe utav det. Det virker som han har total mangel på empati og bare ser sine egne behov, men glemmer å se den andre og ta hensyn til deres behov (eller finne andre likesinnede som passer overens). Han vil bare ta og ta, mens den andre skal gi og gi. Ellers spør han gjerne mye om litt personlige ting som jeg kanskje ikke alltid er like fortrolig med å fortelle ham, og han evner ikke å se hvor grensen går.

Han snakker også om tema som ikke er interessante, som hvordan arbeidsdagen hans har vært i detalj. Han driver stort sett med det samme, og man må høre de samme tingene gjentatt om og om igjen, på nøyaktig klokkeslett når han gjorde hva, og hvor mye penger han tjener på dette før skatt, etter skatt, og om prisene er med eller uten moms - DET er tørt og slitsomt i lengden, det. Men siden han sitter hjemme uten andre opplevelser, har han vel ikke så mye annet å snakke om. 

Innerst inne er det ingenting vondt i ham, han er bare veldig enkel og har nok slitt litt i oppveksten uten å ha så mange bekjente. Jeg lever i det håpet om at hvis han får gått til psykolog og "ryddet litt i hodet", så vil han få mindre han grubler på, bli flinkere å lytte, interessere seg mer for andre, få kommet seg ut av huset for å skaffe seg positive opplevelser som igjen gjør at han faktisk har interessante og kjekke ting å snakke om. Ta initiativet til å gjøre kjekke ting. Jeg vil jo være en god venn og ikke kutte ham ut, for da har han jo "ingen". Jeg er jo i utgangspunktet glad i ham, og kan alltid ofre litt energi for å hjelpe ham, men da må denne energien brukes på riktig måte, ikke bare tappes på det samme uendelige maset.

Anonymkode: 92a72...d4b

[Chantielle]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har snakket med litt med både min bror og tante nå, og fått "alle" til å ta litt initiativ til å pushe ham til psykologtimer, samt prøve å veilede ham litt bort fra det sporet han er i. Forhåpentligvis vil han ta det til seg da. Han er litt slik at hvis man terper og gjentar samme ting flere ganger, så kan han bli irritert. Da jeg prøvde igjen å avbryte ham en gang med å si at "Men dette er jo også ting som en psykolog kan hjelpe med", svarte han bare irritert tilbake. Da var han tydeligvis "lei" av det svaret.
Problemet er at hvis man er den som gir ham beskjeden, blir man fort uglesett, og man blir den som plutselig "er så vanskelig og ikke bryr seg om hvordan andre folk har det".
Men siden jeg nå har litt flere folk med meg, kommer jeg sikkert til å pushe litt mer på det fremover. Når han begynner, kommer jeg til å si noe slikt som "Vet du, pappa.. Når vi er sammen vil jeg helst at vi skal finne på eller snakke om hyggelige ting. Ikke diskutere de samme problemene som jeg uansett ikke kan hjelpe deg med". Hvis han da ringer til nestemann for å klage over hvor "jævlig" jeg er mot ham, så vil han heller ikke der få noe støtte for dette hos dem, men bare bli bedt om å dra til psykolog.

De siste dagene har han okkupert hele fritiden til min bror og hans samboer, og virkelig tappet dem for energi med den negativiteten. Han virker helt forvirra hele mannen for tiden. Han har et helt annet syn på folk og verden enn folk rundt meg vanligvis har. Han snakker mye skitt om sine egne søsken, lurer på hva de på morssiden av slekten min driver med, om noen av dem har snakket om ham, og kverner på de samme bagatellene som folk for lengst er forbi. Jeg og andre rundt meg tenker på en helt annen måte. Vi hygger oss gjerne med å lage mat, spise sammen, spille brettspill, prater om hyggelige ting vi har gjort, ser serier på TV sammen osv. Ingen skittsnakking. Vi diskuterer jo gjerne min far litt, men det er jo pga. det er aktuelt tema og det er mer konstruktivt rettet, ikke meningsløs skittsnakk.

Et bra sitat han burde lest er vel "Great minds discuss ideas. Average minds discuss events. Small minds discuss people."

Anonymkode: 92a72...d4b

Så bra at du har flere 'støttespillere' rundt deg,håper det ordner seg!

[AnonymBruker]

Uff, merker nå at han tar energi igjen. Jeg prøver å unngå å la ham for bruke meg som en psykolog som han diskutere "selve problemet" med, og prøver å unngå at han skal få "tømme alle problemene over på meg". Men jeg forsøker samtidig å veilede ham til å oppsøke den hjelpen han trenger, prøver å være positiv, samt prøver å forklare litt om hvordan psykologhjelp fungerer og hva han bør gjøre. Dette i håp om at han vil finne bedre hjelp der og la meg være i fred.

Men han lytter ikke. For hver gang han begynner å diskutere problemene, og jeg forteller at "men dette tar du da med psykologen", for så å forklare litt hvordan en psykolog kanskje vil veilede ham med problemet, så skal han bare fortsette å diskutere problemet, eller fortelle hvordan ting er så fastlåst og håpløst osv. Jeg kan ikke en gang bruke et eksempel på noe han har sagt tidligere, uten at han da begynner å gå inn i detaljene på eksempelet som jeg tar opp.

Blir helt matt av at han ikke samarbeider bedre, er verdens største pessimist og ikke evner å forstå at jeg prøver å hjelpe ham til å søke hjelp til å få løst problemene, ikke å løse problemene for ham. Prøver å være litt tålmodig akkurat nå siden jeg har ham litt på glid og virker å ha lyttet til legen angående å komme seg ut av huset. Legen har sagt at han må "bruke venner og familie", noe han faktisk klarer og gjør at jeg ser et lite potensial nå. Problemet er bare at han misoppfatter hva "bruke venner og familie" betyr, og tror dette gir ham fritt rom til å bruke folk som en ressurs for sine problemer, istedenfor hyggelig selskap for å komme over på andre tanker.

Et annet problem er at han har helt fullstendig urealistiske forventninger til hva han kan oppnå. Et familiemedlem klarte f.eks. å få ham til å opprette profil på en datingside. Han er over 50 år (holder seg forsåvidt godt i forhold til alderen riktig nok), men han tror han kan få seg en flott dame på rundt 35 år som ikke har barn, ikke ønsker barn, eller eventuelt har barn som er så gamle at de har flyttet ut. Alle damer som er jevngamle med ham (hvor barnesituasjonen er mer realistisk), er jo "gamle rynkede takras", og det er noe feil med alle. Snakker så nedlatende om mange av kvinnene innpå der. Kvinner som egentlig virker å passe interessene hannes bra og virker som fantastiske vesener.

Dessuten er han laaaaangt fra klar til å gå inn i et nytt forhold. Ingen potensiell partner ville klart å holde ut med ham lengre enn maks 2-3 besøk med de samtaleemnene han har og de problemene han bærer på. Han har et helt merkelig bilde på hvordan et forhold skal fungere. Jeg prøver å veilede ham bort fra alder og utseende, og mer inn på at han må se om interesser matcher. Prøver å få ham til å tenke på hva han kan GI en partner av glede, ikke bare se hva han kan FÅ fra den andre for at han skal forstå at et forhold er en gjensidig ting og ikke bare dreier seg om han. Jeg leste gjennom noen profiltekster og prøvde å få ham til å hente litt gamle hobbyer tilbake (han har naust og båt på landet som en potensiell aktivitet). Men han bare forstår det ikke.

Uff. Nå har jeg sagt at han skal ringe lege på mandag og få henvisning. Samt at jeg kommer til å ringe og minne ham på det mandag formiddag. Hvis han ikke gjør det da, SÅ skal jeg sette foten ned og gi ham et ultimatum. Jeg har nok med mine egne saker.

Anonymkode: 92a72...d4b

[AnonymBruker]

På 29.12.2018 den 8.46, AnonymBruker skrev:

Jeg glemte å skrive en liten ting til.  Din far "tjener" eller "får" noe ut av oppmerksomheten, samtalene  osv dere gir ham, ellers hadde han ikke gjort det. Dersom han ikke får vinning av dette så slutter han. Derfor er det veldig viktig at dere kutter ut denne "hjelpen" og oppmerksomheten han suger ut fra dere. Han kommer til å gi seg, og fikse egne problemer, når han ikke får "hjelp" fra dere mer. Derfor skal dere slutte å tilrettelegge for hans selvdestruktive oppførsel.

Anonymkode: 63b78...8df

så sant så sant. Har en sånn far. VI ble helt utslitt etterhvert. Så jeg begynte å gi oppførselen konsekvenser. La på røret med en gang han begynte å snakke negativt om andre. Slik faren til TS holder på nå vil han ihverfall aldri få hjelp, familien fungerer som en søppelbøtte. Faren min har endret atferd ganske mye etter han forsto at den negative oppførselen fikk konsekvenser. Jeg gikk lenge rundt og bare sa ting, men han trodde aldri jeg kom til å gjennomføre det. Så da jeg gjennomførte med konsekvenser og satte klare grenser for meg selv tror jeg kanskje han fikk mer respekt for meg. Han har ihvertfall endret seg nå. Livet mitt er for kort til å være andres søppelbøtte. Og han var voksen nok til å egentlig vite det. faren din får oppmerksomhet på atferden og vet han bare kan komme unna med det. 

Anonymkode: f22f0...204

[AnonymBruker]

Nå ser det ut som ting begynner å skje her. Han har vært ute hos tante i noen dager og endelig oppsøkt lege samt fått timer til psykolog. Pluss at jeg tror tante har forklart ham litt dette med at han ikke kan forvente at jeg og min bror stiller opp på den måten han kanskje selv tror. Han ringte og beklaget seg litt her forrige gang jeg snakket med ham for at han har vært så på oss den siste tiden. Og virket helt ute hele mannen. Det står såpass dårlig til at han er i grenseland til å bli innlagt. Trist at det står så ille til, men samtidig litt "bra" at han får det bekreftet av legen og da kanskje skjønner det jeg har sagt hele tiden. Samt at han da får den hjelpen han trenger av profesjonelle som kan dette. Så får vi se.

Anonymkode: 92a72...d4b

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå ser det ut som ting begynner å skje her. Han har vært ute hos tante i noen dager og endelig oppsøkt lege samt fått timer til psykolog. Pluss at jeg tror tante har forklart ham litt dette med at han ikke kan forvente at jeg og min bror stiller opp på den måten han kanskje selv tror. Han ringte og beklaget seg litt her forrige gang jeg snakket med ham for at han har vært så på oss den siste tiden. Og virket helt ute hele mannen. Det står såpass dårlig til at han er i grenseland til å bli innlagt. Trist at det står så ille til, men samtidig litt "bra" at han får det bekreftet av legen og da kanskje skjønner det jeg har sagt hele tiden. Samt at han da får den hjelpen han trenger av profesjonelle som kan dette. Så får vi se.

Anonymkode: 92a72...d4b

❤️

Leit å høre at det har gått så langt. 

Jeg ville gjerne gi et tips om å skrive dagbok. Det er et råd en del profesjonelle kommer med; for det hjelper å få ut kaoset man har på innsiden istedenfor å holde det inne. 

[AnonymBruker]

Pleier DPS å ha noe slags pårørendekontakt/hjelp i forbindelse med andre familiemedlemmer som er i kontakt med dem? At man selv kan snakke med noen rundt det å prøve å følge litt opp, og ta opp problemer jeg selv har med dette. Og litt hva vi bør gjøre når vi forholder oss til ham med tanke på å sette grenser, hvor mye vi skal involvere oss osv.

Han sier selv han er ensom, trenger noen å prate med, og er glad for å få være på besøk. Hva skal jeg svare? Saken er jo at jeg bryr meg om ham, men han er også veldig påtrengende og slitsom (slik han selv sier at frykter han er), og fortsetter å bruke meg og andre som klagebøtte. Jeg har f.eks. hatt løse planer om å finne på ting med venner i helger, som ikke har blitt noe av fordi han har lagt beslag på hele helgen min. Vanskelig å planlegge noe når det innebærer at jeg må be ham dra hjem.

Noen ganger ønsker han å bli med på besøk hos mine venner og mine aktiviteter, hvor det egentlig ikke er naturlig at en far er med. (Det hører også til at han gjennom barndommen alltid har stilt seg negativ til mine interesser og suksesser, som gjør at jeg ikke liker å jobbe mot forskjellige mål sammen med ham) Han forventer også at jeg/vi skal være "drahjelp" for å pushe ham til å gjøre ting uten at han selv viser noe egenvilje til å delta. Han vil være med på turer som jeg går, men når jeg sier jeg skal på tur, klager han over været, sier "kanskje senere", og når jeg venter litt så blir han ikke med likevel. Det er mer unnskyldninger enn vilje til å være med. Og da har jeg gjerne mistet lysten til å gå tur selv i mellomtiden også.

Han har vært mye på besøk, men sitter bare og gråter og klager over hvordan han har det. Jeg forstår han er ensom og lei seg, men samtidig kan han ikke bruke "min" energi til å trekke seg selv opp. Han tapper meg også for energi. Jeg har mine ting jeg selv sliter med og jobber med, og har ikke anledning til å ha andre med "på slep". Jeg har ihvertfall ikke overskudd til det nå. Jeg er jo sykemeldt selv, og han tror da at jeg har masse overskudd til å ta meg av ham fordi jeg har jo, som han kaller det, "fri".

Jeg kunne gjerne tenkt meg å gi DPSen egne innspill om hva jeg oppfatter som problemer han har som han kanskje ikke selv har innsikt til å forstå. Slik at de får et blikk over ham fra utsiden. Jeg vet ikke om det er mulig å få til noe slikt. Det er ingen info om det på DPSens nettside. Men jeg har ikke tatt kontakt heller for å høre.

Anonymkode: 92a72...d4b

[AnonymBruker]

Hvis han blir innlagt er det vanlig med pårørendesamtaler etc ja. Men om han kun har vanlige psykologtimer er jeg usikker på hva som er praksis. Det kommer kanskje litt ann på hva han selv tillater/ønsker også. Ville uansett bare ha ringt og spurt, og fortalt at dere har behov for veiledning ifht hvordan dere bedt kan forholde dere til og hjelpe far din 🙂 du har ingenting å tape på den telefonen!

Anonymkode: c4e2e...0ee

[lille_fiol]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Pleier DPS å ha noe slags pårørendekontakt/hjelp i forbindelse med andre familiemedlemmer som er i kontakt med dem? At man selv kan snakke med noen rundt det å prøve å følge litt opp, og ta opp problemer jeg selv har med dette. Og litt hva vi bør gjøre når vi forholder oss til ham med tanke på å sette grenser, hvor mye vi skal involvere oss osv.

Han sier selv han er ensom, trenger noen å prate med, og er glad for å få være på besøk. Hva skal jeg svare? Saken er jo at jeg bryr meg om ham, men han er også veldig påtrengende og slitsom (slik han selv sier at frykter han er), og fortsetter å bruke meg og andre som klagebøtte. Jeg har f.eks. hatt løse planer om å finne på ting med venner i helger, som ikke har blitt noe av fordi han har lagt beslag på hele helgen min. Vanskelig å planlegge noe når det innebærer at jeg må be ham dra hjem.

Noen ganger ønsker han å bli med på besøk hos mine venner og mine aktiviteter, hvor det egentlig ikke er naturlig at en far er med. (Det hører også til at han gjennom barndommen alltid har stilt seg negativ til mine interesser og suksesser, som gjør at jeg ikke liker å jobbe mot forskjellige mål sammen med ham) Han forventer også at jeg/vi skal være "drahjelp" for å pushe ham til å gjøre ting uten at han selv viser noe egenvilje til å delta. Han vil være med på turer som jeg går, men når jeg sier jeg skal på tur, klager han over været, sier "kanskje senere", og når jeg venter litt så blir han ikke med likevel. Det er mer unnskyldninger enn vilje til å være med. Og da har jeg gjerne mistet lysten til å gå tur selv i mellomtiden også.

Han har vært mye på besøk, men sitter bare og gråter og klager over hvordan han har det. Jeg forstår han er ensom og lei seg, men samtidig kan han ikke bruke "min" energi til å trekke seg selv opp. Han tapper meg også for energi. Jeg har mine ting jeg selv sliter med og jobber med, og har ikke anledning til å ha andre med "på slep". Jeg har ihvertfall ikke overskudd til det nå. Jeg er jo sykemeldt selv, og han tror da at jeg har masse overskudd til å ta meg av ham fordi jeg har jo, som han kaller det, "fri".

Jeg kunne gjerne tenkt meg å gi DPSen egne innspill om hva jeg oppfatter som problemer han har som han kanskje ikke selv har innsikt til å forstå. Slik at de får et blikk over ham fra utsiden. Jeg vet ikke om det er mulig å få til noe slikt. Det er ingen info om det på DPSens nettside. Men jeg har ikke tatt kontakt heller for å høre.

Anonymkode: 92a72...d4b

Hei! Forstår godt hvordan du har det. Har en mor som har slitt med depresjoner så lenge jeg kan huske. Hun får nå endelig hjelp og har skjønt at hun ikke kan bruke oss barna som psykologer. Det kan være veldig tungt og belastende å ha en forelder som sliter. Så klart ønsker man å hjelpe fordi vi er glad i dem,men jeg og mitt søsken begynte å få et dårligere forhold til min mor pga all negativiteten,man orker ikke å være mye sammen med en energi tappende person,spesielt ikke hvis det ikke skjer en endring på flere tiår. Vi er strenge med min mor nå og har satt klare grenser for at vi ikke vil høre mer om de problemene hun selv må arbeide med. Det er tøft, men jeg syns det er verdt det for å beholde en god relasjon. Vet ikke helt hva jeg prøver å si til deg men håper at faren din får hjelp,han har det nok ikke lett, men det er heller ikke riktig at dere blandes inn som ufrivillige terapeuter i denne situasjonen.

Bare ta kontakt hvis du trenger å prate. Håper alt ordner seg for dere

[AnonymBruker]

På 2.2.2019 den 4.45, AnonymBruker skrev:

Hvis han blir innlagt er det vanlig med pårørendesamtaler etc ja. Men om han kun har vanlige psykologtimer er jeg usikker på hva som er praksis. Det kommer kanskje litt ann på hva han selv tillater/ønsker også. Ville uansett bare ha ringt og spurt, og fortalt at dere har behov for veiledning ifht hvordan dere bedt kan forholde dere til og hjelpe far din 🙂 du har ingenting å tape på den telefonen!

Anonymkode: c4e2e...0ee

Det håper jeg inderlig, vi barna fikk ingen pårørendesamtaler da vår forelder var innlagt. Og det var mange innleggelser. Håper det er noe nytt de har begynt med! 

Anonymkode: f22f0...204

[Gjest O.G.]

På 26.12.2018 den 10.56, AnonymBruker skrev:

Ikke jatt med faren din når han snakker om dette. Ikke si "Mhm, ja, åja.. ja.. jeg skjønner.. ja" når du snakker med han. Si at det er over, moren vil ikke mer.

Ikke gi etter og gi han noen grunn til å male på det samme, men stopp han fra å prate om det. Og de tingene som ligger igjen hosf faren din etter 6-7 år kan umulig være ting moren din savner uansett. 

Anonymkode: 4bbd2...ddd

Dette.