Psykose!

[AnonymBruker]

Det var jeg som hadde tråden om psykologen som mistenkte psykose, men siden kg har det med å ignorere "gamle tråder" så lager jeg en ny, og den ble lang. 
Jeg påstod jo at jeg ikke har det, for psykologen beskrev det som forfølgelsestanker og at man er overbevist om at man blir forfulgt. Noe jeg syntes var å ta litt i. Jeg er ikke overbevist om at jeg forfølges, men har hatt perioder hvor det har føltes slik eller det har oppstått situasjoner som har trigget følelsen spontant, og den har vært der kraftig ganske kort. 
Men jeg måtte google det, og kjenner meg igjen i en del ting, men jeg vet man kan bli "paranoid" av å lese om diagnoser også. 
Psykose deles inn i mange grupper, så det er ikke bare 1 ting. og det bekymrer meg enda mer.
For jeg er  redd jeg kan være schizofren? for flere ganger mens jeg var tenåring, så spurte jeg meg selv om jeg kanskje hadde en av disse diagnosene jeg syntes virket så skumle. Når jeg hørte at noen var schizofren så tenkte jeg at de var veldig lite oppegående, sosialt tilbakestående og at de skilte seg ut...altså ble sett på som rare. 

Schizofreni

Ambivalens, affektavflatning, assosiasjons-(tanke)forstyrrelser, autisme (tilbaketrekning)

Jeg trodde jo schizofreni var at du virkelig så ting ingen andre så, eller hørte ting. Slik er ikke jeg. Men jeg ser tankeforstyrrelser og autisme..og dette har jeg. jeg er tilbaketrukket, og har vært det hele livet, derfor også mistanke om aspergers. 
Jeg har for eksempel blitt veldig glad i en mann, og jeg føler en stor skam rundt det, for jeg turte ikke å gå videre med han og lot han aldri få vite om følelsene mine. Er nok bra naiv om jeg tror han fremdeles er særlig interessert, men i mitt hode er han det. Jeg sender ikke meldinger til han og innbiller meg at vi er sammen, langt ifra. men jeg tør heller ikke skrive den minste ting, pga jeg er redd for at han kan tolke det helt annerledes enn hva jeg gjør. er livredd for at jeg skal fremstå som gal og at han tror jeg tror jeg skal gifte meg med han, bare ved at jeg sender "hei hvordan går det" helt uskyld. så ikke engang det tør jeg. Jeg snakker også om han når noen spør om kjærligheten. sier ikke navnet hans, bare hvor han er fra. 

 

 

Paranoide psykoser	Vrangforestillinger, oftest om forfølgelse Ja dette har jeg hatt, men ikke enormt. Men jeg passerte fotoboks for ikke lenge siden og det blinket. ikke hardt, men i et par minutter var jeg overbevist om at en bot ville komme i posten.	0,05–0,1 %
Akutte og forbigående psykoser	Oppstår plutselig, forvirring, sterk angst og uro, blandede symptomer Overnevnte?	? %
Schizoaffektive psykoser	Både schizofrene og depressive symptomer samtidig Er depressiv ja.	< 0,5 % ?
Bipolare lidelser	Periodevis ukritisk oppstemthet, vekslende med sykelig nedstemthet Jeg er forferdelig negativ. det er slitsomt for mine nærmeste. Jeg er ingen god søster for å si det slik. jeg omtales som "alltid sur". har hatt en hyggelig kveld i kveld, men når vi sitter i fellesskap og det ble prat om surhet, jeg sa at "da blir jeg sur" (husker ikke hva det var til, men var humoristisk ment til noen) og søskenet mitt bare "ja,det er vi vant med" Sykelig nedstemthet? kan det være den forferdelige negative vrien jeg får på alt? F.eks at jeg står og klager over aldring og at jeg ikke tør å smile pga rynker. sier jeg eldes. dette sier jeg når vi skal ta bilde. sier det ikke høyt slik at hele forsamlingen hører det, men kan nevne det i bil på vei hjem. Har jeg fått meg jobb så kan jeg nevne at "det er typisk meg å få dårlig betalt jobb" "typisk at jeg ikke gjør karriere, for ingen i familien har høyere utd" "typisk at jeg måtte arve pappas gemytt" (har ikke gått særlig bra med noen av hans barn) "typisk at jeg ikke får forelske meg" lista er endeløs.	1 %
Depressive psykoser	Depressive vrangforestillinger Hvor skal jeg starte? Jeg er som sagt veldig negativ.  Får jeg ikke like hos viktige personer i livet mitt, tenker jeg at de ikke lenger liker meg. At jeg ikke var pen nok på bilde.  Jeg tenker at jeg aldri vil finne kjærligheten, siden jeg ikke har vært heldig til nå. Nei, jeg har faktisk ikke blitt brukt for sex eller ghostet eller avvist. Det er likevel en tanke som går kraftig igjen i hodet mitt. Jeg har lett for å hate kvinner fordi de får positiv oppmerksomhet fra menn. ikke slik at jeg blir sjalu om ei dame sitter sammen med en mann, men jeg tenker på han jeg er forelsket i, at jeg aldri kommer til å bli valgt av den jeg liker. at jeg alltid kommer til å være den som står igjen. Har han en eks, så kommer han til å gå tilbake til eksen. Treffer han ei ny mens vi dater, så kommer han til å bli mer interessert i og falle for henne. Når jeg blir 50+har jeg kanskje kjæreste, men jeg kommer til å være hun gamle som blir dumpet for en 20 år yngre kvinne.  Jeg tenker på mine yngre søsken. jeg unner dem godt, men det er fælt og FLAUT å tenke på at de kommer til å være etablert før meg. jeg kommer til å gå på nav, være ufør, eller ha en skikkelig sistevalgsjobb dersom jeg er i arb.livet så lenge.. mens de har flotte utdanninger, flotte hus og familie. kommer jeg til å være barnløs (nei ønsker ikke barn) , singel og sånn typisk trist, stusselig og forfalt bitter kjærring med lite penger.  Jeg er rasende på meg selv. føler ikke jeg har klart noen ting. søsknene mine vokser opp og jeg blir mer og mer flau. føler hele unge livet mitt har blitt borte, og tilsvarer ikke forventningene på min alder. jeg har lyst å gjøre mer ekstreme ting, men får det liksom ikke til. et vanlig kjedelig liv er ikke nok for meg. missunner egentlig litt de som "stagnerer" på bygda med "kjedelig jobb" og familie..	<1 % ?
Organiske psykoser	Sekundært til hjernesykdom eller funksjonsforstyrrelse. Alle former for psykiske symptomer og adferdsforstyrrelser kan forekomme. Dette tror jeg ikke gjelder meg? her er det vel snakk om mer alvorlige avvik? som herverk på ting, barnslighet?	2 %
Stoff- eller alkoholbetingede psykoser	Akutteffekter eller seneffekter av stoff- og alkoholeffekt på hjernen Var ekstremt opptatt av narkotika som tenåring. mamma ble bekymret fordi jeg snakket om det hele tiden. jeg spurte folk om hva de hadde prøvd og syntes alt virket så spennende. jeg ville bruke det for å få oppmerksomhet fra folk. syntes det virket kult å ha prøvd kokain, ecstasy osv. gjorde det aldri. Begynte å drikke når jeg var 13. ga meg når jeg var 25 og er nå avholds på 2. året. Har vært så drita at legevakta ble ringt 1 gang. de andre gangene har jeg vært bare full eller brisen. fyllesyken kom i en alder av 23. grunnen til at jeg har sluttet å drikke nå er at jeg liker ikke smaken, jeg klarer ikke å stoppe (blir så innmari lykkelig når rusen stiger) og blir veldig deprimert når det går ut av blodet. verste er å våkne etterpå, da gråter jeg og vil gjemme meg under dyna. følte hele verden hatet meg selv om jeg ikke hadde gjort noe dumt nødvendigvis.

Anonymkode: f4ce9...a56

[Jabbadabbaduu]

Skjønner at dette er vanskelig å sitte med! Synes du skal ta en snakk med psykologen din og spørre hva hun/han mener er psykotiske symptomer. Prøv å spørre på en så åpen måte som mulig. Jeg har ikke nærlest teksten din, men som utgangspunkt ser jeg ikke noen åpenbare vrangforestillinger i det du skriver, men det er jo ikke ensbetydende med at du ikke har det. Men jeg ser at du har det vanskelig, og at du bekymrer deg mye for ting som andre kanskje ville kunne latt gå. F.eks. for å få/vise rynker hvis du smiler. Så summa summarum: snakk med behandleren din! Du kan evt. be om en grundig utredning.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Jabbadabbaduu skrev:

Skjønner at dette er vanskelig å sitte med! Synes du skal ta en snakk med psykologen din og spørre hva hun/han mener er psykotiske symptomer. Prøv å spørre på en så åpen måte som mulig. Jeg har ikke nærlest teksten din, men som utgangspunkt ser jeg ikke noen åpenbare vrangforestillinger i det du skriver, men det er jo ikke ensbetydende med at du ikke har det. Men jeg ser at du har det vanskelig, og at du bekymrer deg mye for ting som andre kanskje ville kunne latt gå. F.eks. for å få/vise rynker hvis du smiler. Så summa summarum: snakk med behandleren din! Du kan evt. be om en grundig utredning.

Takk. psykologen har allerede forklart hvorfor hun mistenker psykose. hun sa jeg har psykotiske symptomer, pga forfølgelsesangst.
En gang også, jeg satt på toget og fikk gebyr i kontroll fordi jeg kjørte på studenbillett. dette er noen år siden nå, og det var ikke verre enn at jeg betalte gebyret der og da og jeg underskrev et papir. men et par uker senere, husket jeg nesten ikke situasjonen og jeg tenkte over om jeg skrev navnet mitt veldig tydelig slik at de kunne spore meg opp. fikk for meg at politiet var etter meg, at alle kamera på stasjonene overvåket meg , at de så hvor jeg har brukt kortet. 
Begynte å tro jeg har hatt ting på rullebladet også. altså, vært redd selv om jeg ikke har vært inblandet med politiet noen gang. prøvde å google meg til hvordan man kan finne ut om man har ting på rullebladet. 
Dette skjer nesten aldri med meg.

Og mannen jeg liker? hva skal jeg egentlig si? det har gått noen år og jeg har ikke gitt slipp. Føler på en måte at han er min , selv om jeg vet at jeg ikke kan eie et menneske eller at det er et selvfølge at han føler det samme enda. Jeg tror jo ikke vi er sammen , men jeg føler sjelen vå har kontakt. kan jo være fordi jeg ønsker det så dypt.
Har gått gjennom innboksen min også, for å se om hans meldinger fremdeles er der. og et par ganger får jeg hjertet i halsen pga de ikkke synes for meg. jeg ser bare meldinger fra alle andre. men plutselig er de der igjen og jeg skjønner at det er fordi jeg har vært så redd for at han var borte at jeg rett og slett ikke så de. de var jo egentlig ikke borte og nå er det 10 uker siden jeg hørte fra han sist. jeg legger også veldig mye i likes på sosiale medier. jeg blir glad når han liker, men dypt ulykkelig om han ikke gjør det. kan tenke at han er sur på meg, likegyldig eller at han ikke vil identifiseres med meg, men plutselig så liker han igjen. jeg går med en følelse av at vi skal treffes igjen og klarer ikke inse at jeg aldri mer skal høre fra han eller se han. men det vet jeg jo ikke uansett..vi har ikke blokkert hverandre isåfall. 
skal skrive mer i morgen, men nå blir jeg virkelig trøtt og er i ferd med å bli forkjølet.. godnatt.  

Anonymkode: f4ce9...a56

[_Lilla_Sky_]

Hva er meningen med den kolonnen med masse ord som er skrevet sammen og nedover? 

[AnonymBruker]

Det er ikke din jobb å sette diagnose på deg selv. Slutt å google, gå til psykolog. Finn en du virkelig stoler på og vær ærlig! Ikke pynt på sannheten, ikke unngå å fortelle ting fordi du er redd for den og den diagnosen. Vær helt åpen og ærlig så vil behandleren finne ut hva som er galt med deg, hva slags diagnoser du har og hvilken behandling du trenger. Du gjør det ikke for behandleren sin skyld, men din egen. 

Det mest idiotiske en person i behandling kan gjøre, er å bli psykelig opptatt av feildiagnotisering. Fordi det skjer hele tiden. Fordi vi forteller ikke det eksakt samme til hver behandler vi har. De har også sine egne subjektive erfaringer og kunnskaper, som da er grunnlaget for diagnosene de setter på pasienter. Det å henge deg oppi "Jeg har den og den symptomen og det stemmer ikke ifølge google" er idiotisk. Mange behandlere lufter tankene sine og kan si "Jeg mistenker den og den diagnosen". En diagnose kan ikke alltid settes helt riktig tidlig i behandlingen. De kan se symptomer, plager og tankemønster i en sammenheng som viser i retningen mot en spesifikk diagnose. Ja, helt normalt. Men etter 2 uker hos psykolog så kan de ikke fastsette med helt sikkerhet at du har depresjon, fordi hen kan da finne ut 6 mnd uti behandlingen at du har ikke bare depresjon, du har dystymi eller det kan være en del av en bipolar diagnose, det kan være så mye mer enn "bare" en depresjon, selv om at depresjon stemmer jo der og da men ikke i det store bilde. 

Mange av de symptomene, plagene og tankene du remser opp her, kan jeg plassere i andre diagnoser med 100% riktighet uti fra det du skriver. Det betyr ikke at du har de diagnosene for det om. Mennesker er komplekse og diagnoser er som min psykolog har forklart det, en retningslinje de følger i behandlingen og er intet mer enn et hjelpemiddel. En dårlig psykolog vil sette fast i kriteriene for diagnosene og anbefalt behandlingsform. For som sagt, mennesker følger ikke alltid listen over symptomer på en diagnose og responderer på tips og triks for disse diagnosene. 

Hold deg unna google og skaff deg hjelp. Det er det eneste du kan gjøre, og det er det riktigste å gjøre. Legg i fra deg diagnose-tullet og la behandleren ta seg av den biten. 

Anonymkode: 073d2...afa

[AnonymBruker]

2 timer siden, _Lilla_Sky_ skrev:

Hva er meningen med den kolonnen med masse ord som er skrevet sammen og nedover? 

jeg kopierte det fra siden jeg  fant det.

Anonymkode: f4ce9...a56

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke din jobb å sette diagnose på deg selv. Slutt å google, gå til psykolog. Finn en du virkelig stoler på og vær ærlig! Ikke pynt på sannheten, ikke unngå å fortelle ting fordi du er redd for den og den diagnosen. Vær helt åpen og ærlig så vil behandleren finne ut hva som er galt med deg, hva slags diagnoser du har og hvilken behandling du trenger. Du gjør det ikke for behandleren sin skyld, men din egen. 

Det mest idiotiske en person i behandling kan gjøre, er å bli psykelig opptatt av feildiagnotisering. Fordi det skjer hele tiden. Fordi vi forteller ikke det eksakt samme til hver behandler vi har. De har også sine egne subjektive erfaringer og kunnskaper, som da er grunnlaget for diagnosene de setter på pasienter. Det å henge deg oppi "Jeg har den og den symptomen og det stemmer ikke ifølge google" er idiotisk. Mange behandlere lufter tankene sine og kan si "Jeg mistenker den og den diagnosen". En diagnose kan ikke alltid settes helt riktig tidlig i behandlingen. De kan se symptomer, plager og tankemønster i en sammenheng som viser i retningen mot en spesifikk diagnose. Ja, helt normalt. Men etter 2 uker hos psykolog så kan de ikke fastsette med helt sikkerhet at du har depresjon, fordi hen kan da finne ut 6 mnd uti behandlingen at du har ikke bare depresjon, du har dystymi eller det kan være en del av en bipolar diagnose, det kan være så mye mer enn "bare" en depresjon, selv om at depresjon stemmer jo der og da men ikke i det store bilde. 

Mange av de symptomene, plagene og tankene du remser opp her, kan jeg plassere i andre diagnoser med 100% riktighet uti fra det du skriver. Det betyr ikke at du har de diagnosene for det om. Mennesker er komplekse og diagnoser er som min psykolog har forklart det, en retningslinje de følger i behandlingen og er intet mer enn et hjelpemiddel. En dårlig psykolog vil sette fast i kriteriene for diagnosene og anbefalt behandlingsform. For som sagt, mennesker følger ikke alltid listen over symptomer på en diagnose og responderer på tips og triks for disse diagnosene. 

Hold deg unna google og skaff deg hjelp. Det er det eneste du kan gjøre, og det er det riktigste å gjøre. Legg i fra deg diagnose-tullet og la behandleren ta seg av den biten. 

Anonymkode: 073d2...afa

jeg driver og får får hjelp. Du skal ikke fortelle hva jeg skal gjøre eller ikke. dere hobbypsykologer er dessverre veldig uungåelige her inne da. 
jeg lurte bare på om jeg kunne ha noen av diagnosene nevnt overnfor. og om noen  har noe av samme erfaringer. for jeg føler meg høyest unormal

Anonymkode: f4ce9...a56

[AnonymBruker]

ingen som har noe å tilføye? 

Anonymkode: f4ce9...a56

[Scarlet]

Hvilken diagnose du eventuelt har er det bare en behandler i psykiatrien som kan svare deg på etter grundig utredning så jeg støtter rådet du allerede har fått her om å overlate diagnostiseringen til psykiatrien.

Endret 29. november 2019 av Scarlet

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Scarlet skrev:

Hvilken diagnose du eventuelt har er det bare en behandler i psykiatrien som kan svare deg på etter grundig utredning så jeg støtter rådet du allerede har fått her om å overlate diagnostiseringen til psykiatrien.

Du nevner blant annet psykose og schizofreni og at du er redd for dette, så jeg vil gjerne si til deg at disse diagnosene ikke er noe å være redd for selvom jeg vet at det kan virke skremmende. Jeg har selv vært psykotisk og har blitt diagnostisert med schizofreni. En diagnose er bare et verktøy for å kunne gi deg best mulig hjelp.

Det at jeg hadde vært psykotisk innså jeg ikke før lenge etter at jeg hadde begynt på antipsykotika. Det å få schizofreni diagnosen var skummelt i starten, men det var aller mest fordi jeg ikke visste noe særlig om diagnosen og ikke hadde rett oppfatning av hva det å være schizofren faktisk innebar. Ingen kan se på meg at jeg har schizofreni og slik vet jeg det er for mange andre som har denne diagnosen. Mange blir også friske eller symptomfri med rett behandling. 

hvordan var det å gå på antipsykotika? gikk du opp i vekt? hvordan var det å slutte?

Anonymkode: f4ce9...a56

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

hvordan var det å gå på antipsykotika? gikk du opp i vekt? hvordan var det å slutte?

Anonymkode: f4ce9...a56

Jeg har ikke gått på antipsykotikum på grunn av psykose, men av andre grunner. 900 mg Quetiapine på det meste. Nå går jeg på mye lavere dose. 

Jeg gikk ikke opp i vekt. Da jeg gikk på høy dose var jeg ikke helt tilstede egentlig. De rundt meg opplevde at jeg ikke var helt på stasjon. Var litt sløv rett og slett. Så ble diagnosene mine endret og dosen satt ned pluss ble satt på 50 mg Truxal. 

Jeg går på medisinene for å få mindre tankekjør og nok ro i kroppen for å få sove og for at stemningsleiet mitt skal holde seg mer stabilt. 

Det hjelper på søvnen i alle fall. Det som er rart er at en halv time etter jeg har tatt medisinen på kvelden så får jeg synsforstyrrelser. Ser ikke så mye når lyset er på, men når det er mørkt ser jeg masse bevegelse i rommet, skikkelser og sånt. Det skjer hver kveld og varer i ca en time. Jeg har ikke hatt det sånn hele tiden jeg har gått på de da, så jeg lurer på om det er hjernen min som er ekstremt overarbeidet og at synsforstyrrelsene er en reaksjon på det. Men det virker som at medisinen trigger det siden det er etter inntak av den at det begynner. 

Anonymkode: 1441a...b2d