I hvilken alder starter "det virkelige livet"?

[AnonymBruker]

Jeg er 22 år, men er litt stressa for å ikke ha ting helt på stell. Har ikke funnet en god vennegjeng eller kjæreste. Føler ikke jeg er i gang med noe bra egentlig, kjenner meg ensom og er bekymret for at resten av livet blir slik. Så når mener du at livet ditt virkelig kom i gang? Synes egentlig overgangen fra å bo hjemme til å flytte ut å være selvstendig har vært litt utfordrende og ensomt... 

Anonymkode: 95fe5...de1

[AnonymBruker]

Livet setter egentlig i gang når du blir født, men det du lurer på er når virkeligheten slår deg i trynet? 
Det er ofte rundt 25-års alder. Jeg tror vi går gjennom faser, for er ikke sikkert jeg ser slik på livet når jeg er 40 liksom heller. Og det skremmer meg. 
Når jeg var tenåring så trodde jeg at jeg hadde all verdens med tid. At jeg skulle se lik ut for resten av livet osv osv. 
Når jeg var 22 hadde jeg flyttet for 4. gang i mitt liv. For første gang betalte jeg husleie av egen lomme og ikke stipend. 
Så kom tiden nå jeg inså at utseendet eldes. Syntes jeg var gammel når jeg var 24. Tenkte at 27 åringer var gamle.
Men så fyller jeg 27 før jeg vet ordet av det, og har ikke ting mer på stell nå enn jeg hadde som 24 åring. Tvert i mot har jeg sett mer, det har kommet utfordringer jeg ikke ante eksisterte. Føler livet bare skjedde, og at det snart er over. har alltid gått og ventet på at det skal starte, men alt er liksom bare plutselig over.

Anonymkode: 3aa8e...b21

[AnonymBruker]

Livet går i faser, noen er bedre enn andre. Ordentlig etablert var jeg først da jeg var 38. Nå er jeg 40 og føler alt er veldig bra, god jobb, god økonomi og har mange flere hobbier og venner enn da jeg var 20. 

Anonymkode: 13d9b...83a

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 22 år, men er litt stressa for å ikke ha ting helt på stell. Har ikke funnet en god vennegjeng eller kjæreste. Føler ikke jeg er i gang med noe bra egentlig, kjenner meg ensom og er bekymret for at resten av livet blir slik. Så når mener du at livet ditt virkelig kom i gang? Synes egentlig overgangen fra å bo hjemme til å flytte ut å være selvstendig har vært litt utfordrende og ensomt... 

Anonymkode: 95fe5...de1

Hadde det veldig likt sånn jeg også da jeg var 22. Flyttet ut da jeg var 18-19 år. Alltid følt meg alene og utenfor. Alltid små kjærlighets forhold og ente opp med å bli dumpet. Hadde ingen å feire f.eks nyttår med og følte at jeg måtte trenge meg på andre for å ikke være alene på nyttår.

Hadde noen gode venner, men de flyttet til en annen by. 

Bestemte meg for å gi opp menn og satse på jobb og studier.  Men plutselig traff jeg den store kjærligheten i 23 års alderen. 

Er nå i dag snart 40, gift og har tre barn sammen med han . Igjennom han så har vi etablert oss en vennegjeng. Reiser og finner på masse i sammen. Har også fått nye venner og bekjentskap via barna og. 

Nå nyter jeg de dagene jeg kan være litt alene  Gjør meg ingenting å dra på byen alene for å shoppe, eller å sette meg på kafé alene. Drikker kaffen i fred og ro, ser på mennesker som traver rundt. 

Håper du finner roen med det livet du har og at det dukker opp nye bekjentskap etterhvert. Meld deg inn på en aktivitet du kanskje liker. Trening, hobby osv

Men disse tankene streifer meg fortsatt enda «når begynner livet?» . Og kan f.eks tenke «når barna blir eldre så skal....»

eller «når jeg tjener mer penger så vil ting bli bedre..osv» . Eller visst jeg kjøper den og den tingen så blir livet så mye bedre. 

Ble kanskje litt avsporing her 🙈😂

Men har en kollega i femti årene som også kan si at når han blir pensjonist da skal ha begynne å leve livet. 

 

 

Anonymkode: c53dd...759

[AnonymBruker]

Det er veldig forskjellig fra person til person, og det kommer også an på hva du legger i at livet "virkelig" starter. Jeg er 24, har fast jobb og bor alene i eget hus. Hverdagen består av å dra på jobb, dra hjem, lage middag og se på tv for å få kvelden til å gå fortere. Helgene tilbringer jeg ofte hjemme hos foreldrene mine fordi jeg ikke har så mye annet å finne på. Å flytte ut er absolutt ensomt, men jeg det blir bedre etterhvert. Jeg føler ikke at livet mitt har begynt ordentlig på tross av at jeg har både fast jobb og eget hus. Men jeg stresser ikke med at det skal begynne heller

Anonymkode: a407b...4eb

[AnonymBruker]

Livet kommer når du blir født. Ellers er det hva du gjør ut av det. Jeg har mann og barn, men føler ikke akkurat at jeg lever. Har fått noen reale slag i trynet som gjør at jeg setter pris på og bare være, noe som jeg tror er viktig. Når jeg var yngre kunne jeg ikke forestille meg hvor brutalt livet kunne være, selv om jeg er oppvokst med mishandling og mobbing. Mange lever nok hele livet sitt uten og føle at de faktisk lever. 

Anonymkode: a79f5...4db

[AnonymBruker]

Vil si det begynner når du starter det. Ingen ting skjer for de som bare sitter der og venter på det.

Anonymkode: 8bba7...c90

[Gjest O.G.]

Bare en overgangsfase  det der. 

[AnonymBruker]

Anonymkode: f1afa...637

[AnonymBruker]

«Det virkelige livet» begynner når du selv har definert hva det virkelige livet er og betyr for deg. 

Det er mange som ikke ønsker å etablere seg med mann/kone og barn - og lever lykkelig i sitt eget liv alene hele livet. Det er like mye et virkelig liv for dem. 

jeg har alltid vært en Outsider etter eget ønske, og likt det. Jeg elsker å være kjerringa mot røkla. «Meldte» meg ut av en stor populær vennegjeng på ungdomsskolen fordi jeg syns det var unaturlig at alle skulle være så gode venner. 

Nå har jeg få, men skikkelig gode venner. Mine venner kjenner hverandre kun gjennom meg og blitt kjent på mine bursdagsfeiringer, fester osv. Og det er helt fint. Mine få gode venner er håndplukkede.

for meg er det ikke et must å ha en vennegjeng, fordi jeg er best i en tosomhet med andre.

Jeg har dog fått meg mann og barn, en fint og personlig hjem. 

Jeg tenker at man må bare omfavne livet som det er og ikke vente på at ting skal skje.

livet er så kort og tiden går så altfor fort, klisje - i know. Men det er fakta.

gjør noe med de tingene i livet ditt du ikke liker. Dyrk deg selv, kos deg. Så kommer kanskje venner og kjærlighet etterhvert.

våg å tørre, våg å være kaptein på din egen skute. Lev mens du kan og elsk mens du tørr. 

Livet blir hva du gjør det til:)

 

Anonymkode: 382e6...df2

[Apis]

Tror Stig Johanson  oppsummerer det best: ikke viste jeg at disse dagene som kom og gikk var selve livet

Endret 23. desember 2018 av Apis

[AnonymBruker]

Jeg flyttet ut fra mamma og pappa første gang når jeg var 16, fordi jeg skulle gå på skole et stykke unna. Jeg endte opp med å flytte hjem igjen, fordi jeg ble skikkelig syk. Så fikk jeg meg en kjæreste som virkelig hjalp meg på beina igjen like før jeg fylte 17(han er 6 år eldre enn meg).. og ting gikk så bra mellom oss, og vi sov sammen hver natt. Og siden jeg ikke hadde noe rom hos mamma og pappa(fordi vi måtte rive kjelleren grunnet oversvømmelse) og bodde i en campingvogn i Hagen så lenge, så bestemte vi oss(med god dialog fra mine foreldre) for at jeg skulle flytte inn til kjæresten min i og med at han Eide eget hus og pussa opp og slik. Så når jeg nettopp hadde fylt 17, flytta jeg inn med typen. Og nå når skolen blir ferdig til sommeren, så begynner jeg endelig å jobbe. Da begynner nok livet mitt på ordentlig vis, håper jeg. I dag er jeg 18, så er ikke akkurat så gammel, men har det helt fantastisk med dette livet jeg har nå. Bortsett fra at jeg gleder meg utrolig mye til å komme meg ut i jobb, når jeg er så skolelei og jeg går på skole 12 timer i døgnet(inkl. Pendling 4 timer hver dag)..

 

nå skal det også sies at jeg var veldig klar for å flytte hjemmefra. Ikke fordi at mine foreldre er uansvarlige og den slags, men jeg er veldig voksen av meg og har alltid vært det. Og når en sover i en campingvogn i flere mnd og må sitte i stua med foreldrene sine hele dagen når en ikke er på skola eller er borte, så blir man en smule lei av å ikke kunne ha et privatliv. Og foreldrene mine og jeg har kjent samboeren min i mange år, så det har ikke vært noe problem for oss.

Anonymkode: e7953...b5f

[AnonymBruker]

Det starter rundt 45-50 års alderen  😍 Hver dag er et eventyr. Når man har sådd gode frø, og stelt fruktene så får man høste godt og nyte avlingen. Det er virkelig en fest! 

Anonymkode: f3871...72f

[Zaga]

Jeg vet ikke når livet starter. Jeg venter å venter på at dagene skal bli bedre og jeg er snart 40 år. Jeg har ingen mann, ingen barn, er ung ufør, økonomien elendig og ingen venner. Får ikke til livet men håper bare at det snart skal komme en bra dag. Kun en bra dag. Bare en. Det hadde vært noe. Jeg finner ikke meg selv heller. Jeg vet ikke hvem jeg er, hva jeg skal, hvor jeg skal bo, hva mine planer for livet er. Prøver å finne meninga og det må jo være en mening langt der ute og jeg kun falmer i mørket og går meg vill uten noen mening for noe.

[AnonymBruker]

På 23.12.2018 den 0.51, AnonymBruker skrev:

Hadde det veldig likt sånn jeg også da jeg var 22. Flyttet ut da jeg var 18-19 år. Alltid følt meg alene og utenfor. Alltid små kjærlighets forhold og ente opp med å bli dumpet. Hadde ingen å feire f.eks nyttår med og følte at jeg måtte trenge meg på andre for å ikke være alene på nyttår.

Hadde noen gode venner, men de flyttet til en annen by. 

Bestemte meg for å gi opp menn og satse på jobb og studier.  Men plutselig traff jeg den store kjærligheten i 23 års alderen. 

Er nå i dag snart 40, gift og har tre barn sammen med han . Igjennom han så har vi etablert oss en vennegjeng. Reiser og finner på masse i sammen. Har også fått nye venner og bekjentskap via barna og. 

Nå nyter jeg de dagene jeg kan være litt alene  Gjør meg ingenting å dra på byen alene for å shoppe, eller å sette meg på kafé alene. Drikker kaffen i fred og ro, ser på mennesker som traver rundt. 

Håper du finner roen med det livet du har og at det dukker opp nye bekjentskap etterhvert. Meld deg inn på en aktivitet du kanskje liker. Trening, hobby osv

Men disse tankene streifer meg fortsatt enda «når begynner livet?» . Og kan f.eks tenke «når barna blir eldre så skal....»

eller «når jeg tjener mer penger så vil ting bli bedre..osv» . Eller visst jeg kjøper den og den tingen så blir livet så mye bedre. 

Ble kanskje litt avsporing her 🙈😂

Men har en kollega i femti årene som også kan si at når han blir pensjonist da skal ha begynne å leve livet. 

 

 

Anonymkode: c53dd...759

Han er sikkert utro mot deg. Ikke tro du er hand kjærlighet i hvert fall.

Anonymkode: 57b41...93a

[AnonymBruker]

For meg ble ikke livet slik jeg ville før jeg rundet 30. 20 årene var de mest slitsomme årene. Nå er jeg 40 og livet er det man kan kalle behagelig.

Anonymkode: 16a0f...5ab

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han er sikkert utro mot deg. Ikke tro du er hand kjærlighet i hvert fall.

Anonymkode: 57b41...93a

Troll

Anonymkode: 99684...7ab

[Frøknen]

Min mor sa at da hun var 38 år var alt på stell og hun var fornøyd, så jeg har satt det som mitt personlige mål 😄 

[AnonymBruker]

Vet ikke om det noen ganger starter "ordentlig" jeg, men det kan jo hende. Min oldemor sier så fint at selv om vi opplever henne som gammel og vis føler hun seg enda som en tenåring. Tror bare vi må innstille oss på at hver dag vi lever er livet, og at vi må huske å leve det.

Selv er jeg også straks 22år og føler livet mitt i år er mer på stell og bedre enn det noen gang har vært (så langt).

Siden jeg flyttet hjemmefra som 15åring er det noen år siden jeg kom over akkurat det. Men likevel har livet vært et eneste stort kaos frem til i år. Som 17åring traff jeg samboeren min, vi hadde en turbulent begynnelse, jeg ble mamma under 2år senere. Visste ikke hva jeg ville bli. Tok ett årsstudium før jeg begynte på et helt annet studie i en helt annen del av landet. De første par årene på studiet var jeg veldig i tvil på om det var rett valg, følte mye usikkerhet rundt det, var redd for å feile. Og som ung mor hadde jeg mine bekymringer der også. Hadde egentlig ikke noe særlig til venner eller omgangskrets, var vanskelig å holde kontakten med de andre 19åringene med baby i huset. Fremtiden virket så usikker, og jeg har vært meget forvirret. Hang etter på studiet osv. Og angrer skikkelig på at jeg ikke tok ut permisjon for å kose meg med babytiden, men jeg følte vel at jeg måtte "bevise" for noen at jeg fremdeles kunne selv om jeg ble ung mamma, og kjørte meg selv for hardt med skole og jobb i en periode.

Men i år har alt bare blitt kjempebra. Etter 4-5år med samboeren min føler jeg forholdet vårt er stabilt og fint. Jeg er en mer selvsikker og fornøyd mamma nå som jeg har hatt 3år å lære på. I starten av året møtte jeg tidenes jentegjeng på universitetet, og føler jeg for første gang er en del av en ordentlig fin vennegjeng. Begynte å arbeide frivillig (og sluttet lønnet jobb), og fikk også mange venner gjennom det. Jeg har greid å ta igjen alt jeg hang etter på studiet, og kommer mest sannsynlig til å fullføre beachelorgraden min til estimert tid i vår. Har også fått et jobbtilbud, selv om jeg ikke vet helt om jeg skal takke ja eller sikte på master enda. Synes det er helt rart hvor mye livet kan endre seg på ett år, og håper det holder seg sånn i en periode nå. Men er samtidig veldig forberedt på at snart dukker det sikkert opp en eller annen form for kaos igjen.

Jeg føler livet mitt har startet for fullt nå. Fordi jeg rett og slett er så fornøyd og glad over at ting er som det er. Har aldri følt det sånn før.

Men samtidig har jeg jo mange mål for fremtiden. Ser frem til dagen vi kan kjøpe eget hus og har bedre økonomi. Og ser for meg at en gang i fremtiden vil det være roligere, og mindre å strebe etter. Men helt ærlig er ikke det så kjempeviktig for meg, jeg har egentlig alt jeg trenger for å være lykkelig akkurat nå.

Samtidig er vi jo veldig unge, og har sannsynligvis veldig mange år på oss. Har inntrykk av at det er veldig normalt å flakke litt forvirret rundt i 20årene. Og at de fleste finner seg selv litt mer med tiden. Men når det skjer varierer nok veldig! 

Anonymkode: e8396...f41