Å dø.

[Gjest Anonymous]

Hvis det å dø, var noe som skjedde noen og ikke alle.

Ville det å dø være en forferdelig tragedie.

[Gjest Anonymous]

Hvis det å dø, var noe som skjedde noen og ikke alle.

Ville det å dø være en forferdelig tragedie.

Joda, jeg tror jeg kan forstå hva du mener. Litt merkelig formulert synes jeg, men dog..

Alikevel tror jeg 'nøkkelen' er ordet 'tragedie'. Dersom man skal gå videre med en samtale rundt dette du tar opp her nå, så tror jeg man gjør lurt i å bli enige om hvordan vi vil definere ordet 'tragedie'.

Grunnen til det kommer til utrykk i mine innledende ord; 'litt merkelig formulert synes jeg'

Ordet 'tragedie' for meg, og da dersom vi som her eksempelvis snakker om 'død', tar for seg en 'vond' død - hvor enn 'naturlig' død som sådann er. Dersom en familie mister sine 2 barn i en ulykke som 18 åringer, eller at de blir voldtatt og drept for siden å bli kastet som søppel i en grøftekant - så vil jeg karakterisere det som en 'tragedie'.

Dersom disse 2 barna derimot vokser opp, mister sine foreldre ved naturlig død i 40-50 års alder og siden lever fullverdige liv og selv dør naturlig - så ville jeg ikke nødvendigvis velge 'tragedie' som gitt valg av ord for omstendighetene.

På den annen side så kan man argumentere med at enhver form for slutt/død er tragisk. Noe John Ruskin ubetvilsommt gjorde med sine valgte ord:

"There is no wealth but life."

På den annen side, skulle man kunne si at kun livet som sådann kan karakteriseres som 'tragisk' da 'død' etter vår viten innebærer 'ingenting' Altså tommhet og null-eksistens. Dersom det nå en gang er slik, så ville man heller ikke kunne kalle 'død' for 'tragisk' da død som sådann ikke er 'noe' annet enn 'noe', og som vi vet - så er ikke 'noe' nødvendigvis 'tragisk'. Det kan være det, men det er ingen prebestemt regel som derfor gjør det slik. Derfor igjen, er det vel slik som det er.. At noen lever under tragsike omstendigheter og noen dør under tragiske omstendigheter. Hva vi ikke vet dog - er hvorvidt noen 'som døde personer' er mer eller mindre tragiske, enn andre 'døde personer', uten å vise til livet som kom før.

[Gjest Chrizzy]

Hvis det å dø, var noe som skjedde noen og ikke alle.

Ville det å dø være en forferdelig tragedie.

Det spørs kanskje på hvem du er og hvor du er?

[Gjest Embla s]

Hvis det å dø, var noe som skjedde noen og ikke alle.

Ville det å dø være en forferdelig tragedie.

Skjønner godt hva du mener! Jeg tenker også sånn, og derfor er jeg ikke redd for døden. Det er noe alle skal igjennom - det eneste vi kan være 100% sikker på at vil skje, og døden gjør ingen forskjell, den er lik for alle uansett hvilke liv vi har levd og hva vi har utrettet!

Det jeg er redd for, er å dø mens andre er avhengig av meg. Det ville vært en tragedie.

[Gjest Anonymous]

Jeg tror ikke jeg er så redd for å dø, det er mer å miste alt jeg går glipp av

Hvis jeg lever til jeg er over 90 eller noe så skal jeg dø ... vel kansje ikke akkurat med glede men det skal i alle fall ikke plage meg så mye.

[asterix]

Hvis det å dø, var noe som skjedde noen og ikke alle.

Ville det å dø være en forferdelig tragedie.

Det er jeg faktisk rett og slett totalt uenig i. Kunne overhode ikke tenke meg å leve evig, og ville se på det som en tragedie om evig liv var en realitet.

Jeg ser på det at verden fornyer seg i form av stadig nye generasjoner som et absolutt "must". Hadde det ikke vært slik ville menneskene jo faktisk ikke eksistert i det hele tatt!

[flowerpower]

Akkurat når det skjer, at noen dør mener jeg, føles det jo tragisk for de pårørende. Men, da er det godt å være buddhist, siden buddhismen ser på døden som starten på noe nytt Og jeg har mistet mange, så dere kan ikke si at jeg ikke skjønner hvordan det er å miste noen!

Men, nettopp fordi jeg har mistet så mange nære personer (moren min da jeg var 14, og bestevennine senere i tillegg til andre), har jeg vært nødt til å ta opp til diskusjon med meg selv ang. døden og hva som skjer osv. Den eneste religionen som ga meg trøst (og veiledning) på dette området var buddhismen. Både i forhold til at vi lever mange liv og det at døden bare er starten på noe nytt.

Selvom dette er et mer positivt syn på det å miste noen, vil det ikke si at man ikke sørger når noen dør,- det er en prosess alle bør igjennom for å vokse og gå videre.