Bekymrer meg for en god venninne. Hvordan ta det opp?

[tussi84]

Jeg er i utgangspunktet ikke den personen som blander meg inn i andres forhold, men når ei venninne spør meg hva jeg synes om forholdet hun er i så er jeg ærlig. Nå har ikke denne venninnen min spurt meg om hva jeg synes, men jeg er litt bekymret for at hun ikke ser et problem som mannen hennes sliter med.

Hennes mann er grei. En sosial og vennlig type og han behandler henne bra. Det som bekymrer meg er hvor mye han drikker, og hvor ofte. I mitt og flere andre sitt syn så fremstår han som en alkoholiker. Han er gjerne ute hver eneste dag, og ofte kommer han hjem full. Det hender han bruker penger på alkohol som skulle vært til feks regninger.  Det hender også at han er borte fra jobb, pga fyllesyke. Når det er sagt så kan han holde seg unna alkohol noen dager om det feks er barn tilstede. Men ellers er det hver ut på pub eller lignende hver dag for å drikke. Ikke 1 øl, men i alle fall minst 6..

Nå planlegger venninnen min og han barn, og jeg har prøvd å si forsiktig at det ikke er en god idé å få barn med denne mannen, pga drikkingen hans. Det kan være at bv evt også blir blandet inn om de får barn sammen. Hun på sin side ser ikke at han sliter med dette, og mener at forbruket er greit. Hun går på i måte i forsvarsmodus de gangene jeg har prøvd å ta det opp. Henne selv drikker sjeldent eller aldri. Han ser heller ikke at dette er noe problem, men det gjør sjeldent alkoholikere. 

Jeg er selv oppvokst med en alkoholiker i familien, og vet at selv om alkoholikeren klarer å holde seg edru av og til, så er det hos denne mannen flere tegn som tyder på at han har et alkohol problem. Han er borte fra jobb pga dette, drikker hver dag mye alkohol, bruker opp penger på alkohol som egentlig skulle vært brukt til feks regninger eller mat. Vet også at han har en del gjeld som han burde betalt på, men han bruker heller mange tusen i mnd på alkohol.

Hvordan kan jeg fortelle henne at jeg er bekymret uten at jeg mister henne som venn?

[Leseplan]

oi, dette skjønner jeg at er vanskelig!

Jeg skjønner godt at du vil bevare forholdet og ikke såre henne, men jeg skjønner også at hun går i forsvarsmodus. Det tyder jo på at hun synes det er sårt og vet at det er et problem?

Jeg tenker at du må vurdere hvor alvorlig problemet er, og sette det kommende barnet aller først. Hvis du tror at dette vil få en skadelig og vanskelig oppvekst på grunn av farens alkoholforbruk, synes jeg du skal gjøre alt du kan for å forhindre det, selv om det går ut over vennskapet på kort eller lang sikt. 

Men akkurat hvordan du skal snakke med henne om det er vanskelig... Jeg ville nok i hvert fall advart henne på forhånd om at du skal ta opp noe seriøst, ikke si det i en bisetning. Bruk din egen oppvekst som begrunnelse for hvorfor du tar det opp, og si at du ikke mener å såre noen, men at du føler det er din plikt overfor barnet å prate med henne om det. Hvis hun viser tegn til å være enig, så er det kanskje lurt å vise at du forstår at det er skikkelig tøft for henne, men at hun også må tenke på barnet.