Jeg tror ikke jeg liker min egen datter lengre..

[AnonymBruker]

Jeg sitter her i dag å gråter (igjen) fordi jeg har kranglet enda en morgen med datteren min. dettte er ikke noe nytt, og hun blir bare vasnkeligere og vanskeligere å like. Hun er rett og slett lat, frekk og uempatisk mot meg. Jeg vet jo at hun kan være snill og god, og får stort sett høre dette fra andre når hun ikke er hjemme. Men her hjemme, er hun en ulydig unge som ikke hører etter, ikke bryr seg om noe!! Kan sikkert diskutere om hun er bortskjemt, og fått for mye som hun vil. jeg var 19 år når hun ble født, og 5 år senere fikk hun ett småsøsken. H*n er en helt annen person som krever mye mindre, og stort sett er snill og grei. Jeg har forskt å kjefte, straffe (husarrest ol.), jeg har forsøkt å prate med henne rolig og balansert, men alvorlig.I dag gråt jeg foran henne fordi begeret rant over og jeg blir desperat. Enda da virker det som hun blir lite påvirket... Jeg tror hun blir lei seg, men hun er forferdelig drålig på kritikk, og går rett i forsvarsposisjon istedet for å prøve ¨å ta til seg det jeg sier. Jeg pratet med samboeren min i går (pappan hennes) og han føler det akkurat likt. Jeg syntes det er trist, og skummelt med en slik utvikling, og er i tilegg redd for å be om hjelp da jeg har fått erfare grunnløse bekymring til barnevernet en gang før (det gikk heldigvis bra) men det virker som i dag at hvis du bare ser strengt på barnet ditt, eller sier at jeg ikke liker henne så ringer noen barnevernet med en gang, eller en mor som allerede sliter og ber om hjelp\råd får bare høre at hun ikke duger, skjerp deg, skulle aldri hatt barn osv osv... Har noen noe råd?? Jenta er foressten 11 år....Jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre. hun driter i det meste, har null ansvar for noe, kan ligge å rope for å få meg til å slave for henne og det hjelper ikke hva jeg sier eller gjør. Iblant minner hun meg mer om enn trassig 2 åring enn 11...😓

Anonymkode: 0186a...f17

[AnonymBruker]

Det er ditt ansvar at barnet ditt har det godt med seg selv, føler seg elsket og trygg. Dette barnet har ingen av disse delene slik jeg kan lese det. Tror du må gå inn i deg selv for å se hvorfor relasjonen ikke er god. Dette er ditt ansvar som voksen.  Hun prøver muligens å si fra om noe, på hennes måte. 

Anonymkode: 93b44...9c8

[AnonymBruker]

Kontakt helsestasjonen og hør om de tilbyr veiledningskurs. Både Cos-P (trygghetssirkelen) og PMTO (trygg grensesetting) er gode kurs som sannsynligvis kan hjelpe godt her. 

Anonymkode: 07b4a...e24

[Anonym_28]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ditt ansvar at barnet ditt har det godt med seg selv, føler seg elsket og trygg. Dette barnet har ingen av disse delene slik jeg kan lese det. Tror du må gå inn i deg selv for å se hvorfor relasjonen ikke er god. Dette er ditt ansvar som voksen.  Hun prøver muligens å si fra om noe, på hennes måte. 

Anonymkode: 93b44...9c8

ja jeg vet det, men det må da være lov å spørre om råd uten å bli dømt. Jeg gjør så godt jeg kan, og er ikke noe super menneske...Jeg har forsøkt å prate med henne på en ordentlig måte, kontakt med helsestasjonen har vi også hatt før... Jeg bare lurer på om andre har erfart dette, og har konkrete råd og komme med. jeg føler meg allerede jævlig og utilstrekkelig, så den jobben trenger ikke du å gjøre...

Endret 20. desember 2018 av Anonym_28

[Frøkenvetikke]

Preteen, helt normal oppførsel av dattera di, gitt den alderen hun er i. Minstemann er ikke kommet dit enda. Har selv en på 10 som jeg diskuterer med støtt og stadig da han skal teste grenser, hører ikke etter og er så inni helvette treig. Men det går over, og det er ett viktig steg for de da de prøver å finne sin egen identitet, gjerne mye drama på skolen og ekstremt mye følelser i sving. Det går over, men møt henne litt på veien og støtt om på følelsene hennes. Klem

[AnonymBruker]

Jeg ville kontaktet helsestasjonen og forhørt meg der.

Anonymkode: 02eae...c84

[Anonym_28]

1 minutt siden, Frøkenvetikke skrev:

Preteen, helt normal oppførsel av dattera di, gitt den alderen hun er i. Minstemann er ikke kommet dit enda. Har selv en på 10 som jeg diskuterer med støtt og stadig da han skal teste grenser, hører ikke etter og er så inni helvette treig. Men det går over, og det er ett viktig steg for de da de prøver å finne sin egen identitet, gjerne mye drama på skolen og ekstremt mye følelser i sving. Det går over, men møt henne litt på veien og støtt om på følelsene hennes. Klem

takk det med alderen o at mye skjer er jo helt sant selvfølgelig, men jeg føler hun har vært slik i årvis allerede...så tror ikke det er så enkelt for meg å bare "skylde på" alderen. jeg vil jo gjerne ha ett godt forhold til henne, men hun gjør det vanskelig for meg å like henne 90% av tiden, og det tar fra meg masse energi og livsgnist

[Pinkee]

Velkommen til tenåringslivet. Dessverre er du ikke alene om å ikke like den utviklingen barn har når de kommer i puberteten, det er faktisk helt normalt. Det eneste jeg vet å prøve, er å akseptere at hun er et troll hjemme, så lenge hun er snill borte. Men, du må ikke slutte med oppdragelse, og å snakke med henne. Sett krav, til både hva hun skal gjøre selv, og hvordan hun skal oppføre seg. Det går inn, selv om det ikke virker slik nå.

Jeg gråt mange ganger over min eldste, men nå som han er voksen, er han blitt et prakteksemplar av en mann. Både hjemme og borte. 

Spør henne ofte hvordan hun har det, og vis tydelig at du fremdeles er glad i henne som person, selv om du ikke liker oppførselen. Respekter at hun er inne i en vanskelig tid, og at ting ofte er annerledes nå enn da du var ung. Snakk med henne om ungdomslivet. 

[AnonymBruker]

Kanskje hun er i begynnelsen av puberteten? Det er jo en veldig hormonell og frustrerende tid. Husker jeg var helt jævlig mot mamma og stefaren min når jeg var like gammel, oppførte meg helt likt som din datter. Jeg roet meg etterhvert som hormonene og følelsene mine balanserte seg. Mamma gjorde ingenting galt og var bare god og kjærlig, men jeg var så emosjonell at jeg tok ut alt på de jeg var mest gla i. 

 

Enten roer det seg eller så gjør det ikke det. Jeg roet meg veldig fort etter jeg fikk medisiner mot kraftig pms og menstruasjonssmerter. 

Du må bare fortsette å vise henne den tryggheten du har, så vet hun at hun alltid kan komme til deg:) 

Anonymkode: 5810f...cfa

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Anonym_28 skrev:

ja jeg vet det, men det må da være lov å spørre om råd uten å bli dømt. Jeg gjør så godt jeg kan, og er ikke noe super menneske...Jeg har forsøkt å prate med henne på en ordentlig måte, kontakt med helsestasjonen har vi også hatt før...

Var ikke ment som å dømme deg altså. Beklager om jeg var litt for hard i formuleringen. For meg virket det bare som du ikke var klar over ansvaret ditt. Forstår det er tøft, og bra du spør etter hjelp. Men av erfaring så er vanskelig oppførsel/trassig barn ofte et tegn på at de har det vanskelig. Men hva med å kontakte BUP? Evt helsestasjon  og de andre som er nevnt her. Du er garantert ikke alene om dette problemet😊 Og det å skulle be om hjelp er mye tøffere/bedre enn de som går rundt og skal klare alt på egenhånd. Å ha barn er en viktig og utfordrende oppgave. Ønsker deg alt godt❤

Anonymkode: 93b44...9c8

[Anonym_28]

Takk for gode råd.. jeg har nok møtt meg selv i døren også, vi er like på mange måter og kan gå fra 0-100 på sekunder. jeg vet at jeg som voksen også kan bli barnslig og verbalt ufin men jeg blir så fortvilet og rådvill at jeg klarer ikke se andre løsninger snart Jeg klarer iallefall å si unnskyld etterpå, og at jeg ikke mener alt jeg sier. Hun derimot, klarer aldri å innrømme at hun har vært ufin. det er noen ganger jeg lurer på om hun har samvittighet i det heletatt.. i dag gråt jeg foran henne, og hun ble bare furt tilbake og gikk på skolen. Jeg føler ikke at jeg strekker til, og alt jeg sier går inn det ene øret og ut det andre... jeg sliter meg rett og slett ut på den ungen snart.

[AnonymBruker]

Forsøk å skille mellom det å ikke like henne, og det at du ikke liker all den frustrasjon DU føler, hva hun trigger i deg. Du er deg, hun er seg, du både liker og elsker henne håper jeg, og hun må absolutt ikke få følelsen at selve henne er mislikt av sin egen mor. Det er helt ødeleggende for selvfølelsen og vil gjøre alt mye verre. 

Lån bøker på biblioteket om barneoppdragelse,  om trygghetssirkelen, spør om hjelp på helsestasjon, forsøk å møt henne på en annen måte. 

Anonymkode: 8306d...bf7

[Anonym_28]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var ikke ment som å dømme deg altså. Beklager om jeg var litt for hard i formuleringen. For meg virket det bare som du ikke var klar over ansvaret ditt. Forstår det er tøft, og bra du spør etter hjelp. Men av erfaring så er vanskelig oppførsel/trassig barn ofte et tegn på at de har det vanskelig. Men hva med å kontakte BUP? Evt helsestasjon  og de andre som er nevnt her. Du er garantert ikke alene om dette problemet😊 Og det å skulle be om hjelp er mye tøffere/bedre enn de som går rundt og skal klare alt på egenhånd. Å ha barn er en viktig og utfordrende oppgave. Ønsker deg alt godt❤

Anonymkode: 93b44...9c8

takk jeg er bare litt på kanten akkurat nå følelsesmessig selv 😛 Det er sårt for meg å innrømme disse tingene og føle meg utilstrekkelig. jeg vet at hun har issues med noen ting, men de er jeg kalr over, har snakket med henne om, og til og med fått hjelp før fra skole\PPT. men det ser ikke ut til å hjelpe og jeg strekker ikek til Men takk, og god jul ❤️

[ukjentjente]

Må være lov å oppføre seg som folk selvom man er iferd med å bli tenåring. Det ts beskriver kjenner ikke jeg meg selv igjen i, og ikke i alle de i familien som er på den alderen, ei heller søsknene mine. Hvorfor må absolutt all ræva oppførsel ha en forklaring? Nå skal alt bare forstås fra ende til annen.. 

[Anonym_28]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forsøk å skille mellom det å ikke like henne, og det at du ikke liker all den frustrasjon DU føler, hva hun trigger i deg. Du er deg, hun er seg, du både liker og elsker henne håper jeg, og hun må absolutt ikke få følelsen at selve henne er mislikt av sin egen mor. Det er helt ødeleggende for selvfølelsen og vil gjøre alt mye verre. 

Lån bøker på biblioteket om barneoppdragelse,  om trygghetssirkelen, spør om hjelp på helsestasjon, forsøk å møt henne på en annen måte. 

Anonymkode: 8306d...bf7

jeg vet er allerede vanskelig, og selvfølgelig elsker jeg henne! men hun gjør det vanselig for meg, enda jeg prøver så godt jeg kan. Det er noe HELE tiden her dag, og vi kalrer snart ikke lengre å kose oss som familie uten at hun skal "ødelegge" stemningen. Jeg er redd småsøskenet skal ta etter og lære også. vi krangler mye, og vi blir høylytte. jeg skal være den første til og innrømme at jeg kan være ufin i form av at jeg sier disse tingene til henne, at hun gjør det vanskelig for meg å like henne år hun tror hun kan gjøre som hun vil og aldri respekterer oss.. jeg fatter ikke bare hvor alt gikk galt. og jeg er livredd for å be forskjellige om hjelp, i fare for å bli dømt For sånn er det altså blitt her i verden har jeg inntrykk av... Dette er like tabulagt i 2018\19 som psykisk helse var i bestemors generasjon.

Endret 20. desember 2018 av Anonym_28

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Anonym_28 skrev:

Takk for gode råd.. jeg har nok møtt meg selv i døren også, vi er like på mange måter og kan gå fra 0-100 på sekunder. jeg vet at jeg som voksen også kan bli barnslig og verbalt ufin men jeg blir så fortvilet og rådvill at jeg klarer ikke se andre løsninger snart Jeg klarer iallefall å si unnskyld etterpå, og at jeg ikke mener alt jeg sier. Hun derimot, klarer aldri å innrømme at hun har vært ufin. det er noen ganger jeg lurer på om hun har samvittighet i det heletatt.. i dag gråt jeg foran henne, og hun ble bare furt tilbake og gikk på skolen. Jeg føler ikke at jeg strekker til, og alt jeg sier går inn det ene øret og ut det andre... jeg sliter meg rett og slett ut på den ungen snart.

Det er da ikke rart hun ikke respekterer deg.. 

Det hjelper da ikke å si unnskyld, hvis det skjer gang etter gang. Da kan man ikke lengre si at man ikke mener det man sier. 

Du lurer på om hun har samvittighet og empati, men selv så sier du unnskyld gang etter gang, men fortsetter å være ufin? 

 

Anonymkode: b5fb7...4ea

[AnonymBruker]

Du må ALDRI si til henne at du ikke liker henne! Dårlig oppførsel liker du ikke selvsagt, men jenta, hun elsker du og liker. Fortell henne heller hva du liker ved henne, hva som er bra, hva som er likt deg (siden man krangler så mye, er det helt sikkert likhetspunkter). Forsøk å stoppe all krangling, kjefting, uenighet. Forhold deg rolig, når du blir sint, gå vekk og la henne være i fred eller la samboer overta. Du må ikke krangle med henne, kalle henne stygge ting, bli sint og gå inn i konflikt og diskusjon. Har man ikke noe hyggelig å di, skallan la være. Ikke bli sint når hun er sint. Ikke la henne trigge deg. Overse, overhør, si rolig at sånn ordbruk eller oppførsel vil dere ikke ha noe av, men ikke synk ned på damme nivå og svar henne. 

Anonymkode: 8306d...bf7

[Anonym_28]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er da ikke rart hun ikke respekterer deg.. 

Det hjelper da ikke å si unnskyld, hvis det skjer gang etter gang. Da kan man ikke lengre si at man ikke mener det man sier. 

Du lurer på om hun har samvittighet og empati, men selv så sier du unnskyld gang etter gang, men fortsetter å være ufin? 

 

Anonymkode: b5fb7...4ea

jeg er ikke alltid ufin i den forstand, men du kan tenke sette deg inn i situasjone selv da. tenk deg at du HVER DAG må mase og kjefte om DE SAMME TINGENE. du prøver på forskjellige måter å nå inn, men blir totalt avvist. Jeg er ingen robot, desverre. Jeg ahr også grenser, selv som voksen! Vi prater om det etterpå når alt har roet seg, men enda da så møter jeg stort sett veggen med henne. Jeg er ute etter konkrete råd ift å takle dette slik at alle kan få det bedre. Ha noen verktøy for å håndtere,

[Anonym_28]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du må ALDRI si til henne at du ikke liker henne! Dårlig oppførsel liker du ikke selvsagt, men jenta, hun elsker du og liker. Fortell henne heller hva du liker ved henne, hva som er bra, hva som er likt deg (siden man krangler så mye, er det helt sikkert likhetspunkter). Forsøk å stoppe all krangling, kjefting, uenighet. Forhold deg rolig, når du blir sint, gå vekk og la henne være i fred eller la samboer overta. Du må ikke krangle med henne, kalle henne stygge ting, bli sint og gå inn i konflikt og diskusjon. Har man ikke noe hyggelig å di, skallan la være. Ikke bli sint når hun er sint. Ikke la henne trigge deg. Overse, overhør, si rolig at sånn ordbruk eller oppførsel vil dere ikke ha noe av, men ikke synk ned på damme nivå og svar henne. 

Anonymkode: 8306d...bf7

ja jeg vet... mend et er jammen ikke like lett alltd iallefall ikke når det gjentar seg daglig. Til slutt orker\klarer ikke jeg mer heller... derfor spør jeg om råd ❤️ Og jeg har klart å si ifra om at jeg liker henne som person, men ikke oppførselen hennes. men jeg vet ikke om hun forstår det, eller bare ikke vil forstå..

[AnonymBruker]

Jeg husker selv sånne ting som ble sagt til meg som tenåring og det gjorde så grusomt vondt, men jeg nektet å vise det til foreldrene mine fordi at jeg tenkte når de sa sånt så skulle jeg være sterk og si slemme ting tilbake. På kvelden kunne jeg ligge timer under sengen og gråte, gråte og gråte. Jeg ville ikke vise meg sårbar foran dem fordi at de sa så slemme ting. Alt vi gjorde var bare å krangle, krangle og krangle! Du sier at du tror at hun ikke har samvittighet. Hva faen vet du egentlig? Sannsynligheten er stor for at hun ikke stoler på deg og ikke viser hva hun mener/føler. Du legger jo ikke akkurat opp til en god dialog! Og ja, det er ditt ansvar og IKKE hennes! Du er den voksne for helvete!!! 

Du skaper en ond sirkel som du som den voksne har ansvar for å bryte! Du er 30, hun er 11. Du skal ikke la en krangel bli høylytt. Du skal ikke si til et barn at du ikke liker dem - du liker ikke oppførselen deres på det tidspunktet, men du skal faen ikke gå til angrep på dem som person og få dem til å føle seg uelsket!

Det hjelper ikke å si unnskyld når du lar ting gå av skaftet! At du sier unnskyld har ingen betydning. For å skape et poeng: Om du hadde slått henne og likevel kommet for å si unnskyld, så hadde du likevel slått henne og skadet henne gang på gang på gang.

Anonymkode: 7b183...0c4