Underernært på menneskelig kontakt og vet ikke hvor jeg er

[AnonymBruker]

Kan man dø av det? Det føles sånn. Noen mennesker ender opp sånn at andre mennesker alltid føles på avstand uansett hva. Jo nærmere jeg kommer andre jo verre føles det, for jo nærmere andre jo lenger vekk føler jeg meg. Men jeg kommer ikke nærmere enn å tenke på andre mennesker, så langt unna er de alltid.  De? Ingen, men alle. Hvem som helst. Vet ikke hvem jeg selv er engang. Og kan jeg miste meg selv når jeg ikke hadde meg selv  til å begynne med? Vet jo ingenting, og husker lite. Må finne meg selv, men tror ikke jeg egentlig er noe sted.

Er det håp her? Burde det være håp i et slikt tilfelle? Alt er en illusjon tror jeg, kanskje dette også. Men jeg prøver, er ikke det bra? Det er bare det at det ikke går, jeg vet ikke hvordan jeg skal prøve alene, og hva skal jeg prøve på?

Hva er å ha det bra? Er det når man ikke føler at man ikke har det bra?

Jeg prøver å slutte å tenke. Noen ganger går det. Men så begynner jeg å tenke på at jeg ikke tenker, og da tenker jeg at nå kommer jeg til å gro fast i en tilstand jeg kun kan tenke meg ut av. Egentlig tenker jeg ikke så mye, grubler lite, men når jeg gjør det så vet jeg ikke hvordan jeg skal tenke konstruktivt. Jeg føler meg fortapt, i tankene er jeg derfor fortapt. Da lever tankene sitt eget liv og er ikke meg. Det er både bra og dårlig. Jeg blir ikke påvirket av onde sirkler og tunge tanker, men hvis tankene plutselig skulle ha en åpenbaring og fyke avgårde til et bedre sted, henger ikke jeg med?

Har egentlig ingen spørsmål, dette er bare surr, men ikke tull. Har lyst til å skrive at jeg bare tulla, jeg gjør det litt. Men dette er alvor for meg, (der var jeg visst). Nå tenker jeg ikke, det er ingenting der.

Vet ikke hva jeg vil, vet ikke hva jeg burde.

Anonymkode: f1e19...5e4

[BlackCloud]

Mennesker er avhengige av nærhet, vi er jo flokkdyr. Vi blir triste uten det, slik så mange andre arter blir. Det er vondt å kjenne ensomhet på kroppen

Barn, ikkje le av den fuglen

Som flaksar så hjelpelaust av stad 

Vinden har skilt han frå dei andre 

Som flyg over havet i ei jamn, tett rad 

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, BlackCloud skrev:

Mennesker er avhengige av nærhet, vi er jo flokkdyr. Vi blir triste uten det, slik så mange andre arter blir. Det er vondt å kjenne ensomhet på kroppen

Barn, ikkje le av den fuglen

Som flaksar så hjelpelaust av stad 

Vinden har skilt han frå dei andre 

Som flyg over havet i ei jamn, tett rad 

 

Pip.

Anonymkode: f1e19...5e4

[BlackCloud]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Pip.

Anonymkode: f1e19...5e4

Men hva kan du gjøre? For å føle deg annerledes. For å få det du trenger

[AnonymBruker]

Akkurat nå, BlackCloud skrev:

Men hva kan du gjøre? For å føle deg annerledes. For å få det du trenger

Jeg tror ikke det går, men jeg har bedt om hjelp. Kanskje for sent? Svaret er ikke fysisk nærhet eller tilstedeværelse av andre mennesker, noe er feil på innsiden og jeg tror det har grodd seg fast fordi det har vært sånn hele tiden. En permanent knute. Selvbedrag har jeg drevet med, levd i en illusjon. Så åpnet jeg øynene på feil (riktig) tidspunkt og nå klarer jeg ikke lukke dem igjen. Jeg er tvunget til å innse det som er. Dette går ikke og jeg lurer på hvem jeg er for jeg har ikke sett meg før, øynene var jo lukket.

Anonymkode: f1e19...5e4

[Gjest Konditorfrue]

Så bra du har bedt om hjelp, varm klem 💜

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Konditorfrue skrev:

Så bra du har bedt om hjelp, varm klem 💜

Takk

Anonymkode: f1e19...5e4

[Gjest Konditorfrue]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk

Anonymkode: f1e19...5e4

💗💗💗💗💗

[AnonymBruker]

Ikke alt har vært en illusjon, jeg vet hva som er ekte, det er det enda. Ingen må tro dette rammer dem og at selvbedraget mitt har inkludert å bedra andre.

Jeg vet ikke hvem jeg er nå og er usikker på hvem andre har møtt?

Kan jeg møte andre uten å være meg? Vil jeg dukke opp da eller bli enda vanskeligere å finne?

 

Anonymkode: f1e19...5e4