Alt er så fuckings meningsløst, hvorfor tar dere ikke livet deres?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Snakk om å ha en eksistensiell krise. Hvorfor må alt gi mening? Det strider imot menneskets natur å ta selvmord, vi vil leve (i alle fall de fleste). Vi har et overlevelse instinkt. Meningen med mitt liv er å være så lykkelig som jeg kan være og gjøre alle de tingene jeg vil gjøre. Jeg har også lyst å sette mine spor på jorden, slik at når jeg er død så er jeg fremdeles her på en måte gjennom arbeidet mitt. 

Anonymkode: 71a16...9db

For et platt svar "være så lykkelig som jeg kan være og gjøre alle de tingene jeg vil gjøre", det er vel ganske åpenbart? Jeg var mer ute etter HVA gjør dere for dette. 

Jeg er helt enig, ingenting trenger å gi mening, alt er meningsløst, og så fint det er. Men hvordan tåler man den erkjennelsen uten å bli helt gal av det. 

Det med å sette spor høres ut som et gøyalt prosjekt: lykke til med det!  

Anonymkode: f195f...8a6

[Gjest hind]

Jeg hadde mange sånne diskusjoner med meg selv som tenåring, om livets meningsløshet, tomhet, hjerte, smerte og alt det der. Ble vel bare til sutt lei av å være en selvmedlidende sutrekopp, tror jeg, lei av å være nedfor og sitte der og vente på at noe skulle skje og at livet endelig skulle bli flott. Så jeg innså at de som sa at den eneste som virkelig kan snu på ting er en selv og at for å ikke bli stående i dritten må man sette et ben fremfor det andre og begynne å gå hadde rett, selv om det hørtes dumt og klisjé ut. Det gjorde jeg, jeg begynte å gjøre ting selv og det hjalp. Jeg kom meg av flekken og livet har egentlig bare blitt bedre år for år. Nå synes jeg det virker meningsløst å dø før jeg har passert 90 eller der omkring. Man må legge mening til livet selv. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk for lenge sånn fordi jeg ikke søkte hjelp. Hadde en stor depresjon som sekstenåring og søkte ikke hjelp. Bodde alene, karakterene mine gikk fra fem og seks til toere. Den gikk over etter litt over et halvt år, men jeg var en katastrofe frem til jeg var toogtyve. Da søkte jeg hjelp og fant eksistensteoretikere. Så ble jeg diagnostisert med kronisk moderat depresjon og måtte komme meg ut av det. 25 circa. Da fikk jeg medisiner. Til slutt fant jeg lidenskap og den er forskjellig fra person til person. Rutiner er også EKSTREMT viktig. Du vil nok ikke bli kvitt dette, men det blir mindre og mindre av det, og når det blir mindre og mindre av noe, er det også enklere å se på det som mindre viktig. Du kan også se på det som bra at du tenker over det. Mange mennesker er aldri innom slike tanker. Sånne tanker, når de er fruktbare og blir brukt riktig, kan tilføre dybde til livet. Det har det til slutt gjort med mitt.

Anonymkode: b00df...291

Jeg fikk hjelp som 17-åring, men har vært gjennom noen jævlige år med alvorlig psykisk sykdom. Så nå 10 år senere så sitter jeg her og har så vidt overlevd, og livet mitt er tomt. Så på en måte burde jeg være glad for at det ikke står verre til med meg. Men jeg er bare så drittlei av kverning rundt meningsløsheten, for det er jo ikke som om den kverninga gjør noen nytte for seg. 

Takk for at du deler. 

Du sier jeg ikke vil bli kvitt det, så du er ikke kvitt det? På hvilken måte opptrer det i livet ditt nå da, og hvordan tilfører det dybde i livet ditt? 

Det gir meg håp å lese at du har funnet lidenskap! Det er min drøm. Å glede meg til neste dag. Å kjenne "DET har jeg lyst til". 

Anonymkode: f195f...8a6

[AnonymBruker]

Akkurat nå, hind skrev:

Jeg hadde mange sånne diskusjoner med meg selv som tenåring, om livets meningsløshet, tomhet, hjerte, smerte og alt det der. Ble vel bare til sutt lei av å være en selvmedlidende sutrekopp, tror jeg, lei av å være nedfor og sitte der og vente på at noe skulle skje og at livet endelig skulle bli flott. Så jeg innså at de som sa at den eneste som virkelig kan snu på ting er en selv og at for å ikke bli stående i dritten må man sette et ben fremfor det andre og begynne å gå hadde rett, selv om det hørtes dumt og klisjé ut. Det gjorde jeg, jeg begynte å gjøre ting selv og det hjalp. Jeg kom meg av flekken og livet har egentlig bare blitt bedre år for år. Nå synes jeg det virker meningsløst å dø før jeg har passert 90 eller der omkring. Man må legge mening til livet selv. 

Neida, det høres ikke dumt ut. Det er vel det du beskriver jeg har gjort. Jeg har jobbet meg ut av alvorlig psykisk lidelse, og møter opp til hver eneste behandlingstime, to ganger i uken i flere år nå. Men jeg kjenner bare ikke at jeg VIL noe. 

Hva er det du fyller livet ditt med som gjør at du ikke vil dø før du er 90? For meg virker alt meningsløst. Når jeg hører andre drive med det tenker jeg "ja, bra, det høres bra ut", men jeg får likevel ikke lyst til å gjøre det selv. 

Anonymkode: f195f...8a6

[AnonymBruker]

Hei TS. 

Det at du har undret deg over dette med livet og tenker kanskje at livet er meningsløst sier egentlig at du har reflektert over dette. Og det er i grunn en bra ting. Du er kanskje ikke klar over det selv, men i hovedsak er det slik at mer dyptenkende mennesker tenker slik som du gjør. 

Og du har helt rett, tenker man over det så er livet på en måte meningsløst uten religion. Om man ikke har ett snev av en tro i seg så er jo alt.meningsløst til syvende og sist. Man kan jo bare ta selvmord... drepe 100.personer om man vil. For det har jo ikke noe å si ikke sant? 

Vel livet HAR en mening. Du må bare finne den. Les, lær og utforsk og tenk. Du vil innse dette til slutt. 

Anbefaler deg å lese f.eks koranen. Jeg ble  selv ovverrasket hvor mye som ga.mening, hvor mye som stemte og puslene falt på plass. Hvor mye koranen stemmer med.det vitenskaplige.verden. 

 

Anonymkode: 3b07a...c82

[Gjest hind]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Neida, det høres ikke dumt ut. Det er vel det du beskriver jeg har gjort. Jeg har jobbet meg ut av alvorlig psykisk lidelse, og møter opp til hver eneste behandlingstime, to ganger i uken i flere år nå. Men jeg kjenner bare ikke at jeg VIL noe. 

Hva er det du fyller livet ditt med som gjør at du ikke vil dø før du er 90? For meg virker alt meningsløst. Når jeg hører andre drive med det tenker jeg "ja, bra, det høres bra ut", men jeg får likevel ikke lyst til å gjøre det selv. 

Anonymkode: f195f...8a6

Nå har jeg familie og vil selvfølgelig leve så lenge som mulig for å få nyte tiden med dem, forhåpentligvis se at barna klarer seg bra i livet og sånt, men livet føltes så absolutt meningsfylt før jeg fikk min egen flokk også. For meg handlet det om å gi næring til og finne igjen nysgjerrigheten vi har på livet som barn. Jeg kastet meg over alle nye muligheter som dukket opp og tenkte at jeg i alle fall skulle gi dem et ordentlig forsøk før jeg forkastet dem, og det var sånn jeg til slutt havnet borti det som skulle bli levebrødet og lidenskapen min. Jo mer jeg dykket ned i det jo mer ville jeg lære, og siden har jeg fortsatt. Du har nok bare ikke funnet din greie ennå, men jeg tror ikke det er så dumt å prøve selv om du ikke tenner helt på tanken i utgangspunktet. Du kan sikkert som meg bli overrasket over hvor givende du opplever ting du aldri trodde du ville like.

[AnonymBruker]

Hvorfor må livet ha en mening? Hvorfor skal man bli deprimert og ønske å ta livet sitt om det ikke har en overordnet mening? Den tanken skjønner jeg faktisk ikke.

For meg handler livet om å oppleve mest mulig glede og ha det bra. Fordi det er kjipt å ha det kjipt, så vil jeg ha det så bra som mulig. Og siden livet består mest av hverdager, så betyr det at jo mer jeg setter pris på hverdagslykke, jo bedre liv får jeg.

En rolig søndagsmorgen med en kopp kaffe, en ny episode av en god serie på TV, tur i skogen med hunden, ta en øl og høre på god musikk, prate med venner, være med samboer, en god middag, et nytt spill jeg har gledet meg til, en ny film på kino som jeg har gledet meg til... livet er fullt av gleder om du bare velger å se dem.

Anonymkode: b655b...337

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk hjelp som 17-åring, men har vært gjennom noen jævlige år med alvorlig psykisk sykdom. Så nå 10 år senere så sitter jeg her og har så vidt overlevd, og livet mitt er tomt. Så på en måte burde jeg være glad for at det ikke står verre til med meg. Men jeg er bare så drittlei av kverning rundt meningsløsheten, for det er jo ikke som om den kverninga gjør noen nytte for seg. 

Takk for at du deler. 

Du sier jeg ikke vil bli kvitt det, så du er ikke kvitt det? På hvilken måte opptrer det i livet ditt nå da, og hvordan tilfører det dybde i livet ditt? 

Det gir meg håp å lese at du har funnet lidenskap! Det er min drøm. Å glede meg til neste dag. Å kjenne "DET har jeg lyst til". 

Anonymkode: f195f...8a6

Hva gjør du, når du kverner? Og du vet den ikke gjør noen nytte for seg? Erstatter du det med andre tanker, tvinger du deg til å gjøre andre ting, tar deg en løpetur, snakker høyt til deg selv? Alt dette kan hjelpe mot slikt, selv om det er ekstra vanskelig når man ikke ser noen vits i noe.

Nei, jeg er ikke kvitt det helt, men det er redusert betydelig, og med erkjennelsen og aksepten av dette (sånn er det. sånn er det bare. så hva skal jeg gjøre da, i dette livet som jeg har fått? hvordan skaffer jeg meg mening og glede.) gjorde at jeg sakte, men sikkert så små lysglimt her og der, i noe jeg gjorde, eller hva jeg tenkte. Og så gikk jeg dit igjen, fordi jeg hadde det noe bedre der enn andre steder. Det var en vanvittig leteprosess. Også den varte lenge, men sakte og sikkert festet følelsene mine seg på verden igjen. Jeg fikk interesser og ble endelig glad i og brydde meg om mennesker. Det er alle disse følelsene som gir mening for meg. Å være halvdau har jeg vært altfor lenge. Nå setter jeg pris på hver eneste følelse, til og med aggresjon. Det er kanskje en klisjé, men når man har vært så flat så lenge så blir disse følelsene nettopp bevisene på at man lever. Og å faktisk leve er godt, eller sterkt.

Anonymkode: b00df...291

[Chantielle]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Livet er meningsløst. Med mindre man er religiøs. Det er jeg ikke. Så livet blir smertefullt meningsløst. Og jeg fatter ikke hvorfor ikke alle tar kollektivt selvmord. (Selv om selvsagt skjønner jeg det. Men sånn i prinsippet.) 

Hva gjør at dere holder ut livet? Hva fyller dere det med for å ikke gå hver dag og bli tynget ned av livets meningsløshet?

Hvordan forholder du deg til livets meningsløshet uten å føle at du går til grunne?

Anonymkode: f195f...8a6

Jeg holder ut livet fordi jeg så heldig å faktisk få leve det. Det fikk ikke mine nærmeste venner,de døde fra sine barn,de fikk aldri oppleve å se de vokse opp.Jeg holder ut livet fordi det er en gave å få lov til å leve det,få lov til å oppleve både medgang og motgang,ikke alle får det.Forøvrig så blir jeg  passelig irritert over innlegget ditt.

[AnonymBruker]

50 minutter siden, Nettvenn skrev:

Jeg holder ut livet fordi jeg så heldig å faktisk få leve det. Det fikk ikke mine nærmeste venner,de døde fra sine barn,de fikk aldri oppleve å se de vokse opp.Jeg holder ut livet fordi det er en gave å få lov til å leve det,få lov til å oppleve både medgang og motgang,ikke alle får det.Forøvrig så blir jeg  passelig irritert over innlegget ditt.

Din irritasjon handler nok om din manglende empati med at andre lever andre type liv med andre type utfordringer. Å bli irritert over andres psykiske lidelser kan ikke handle om annet enn manglende evne til å sette seg inn i deres slit. Leit å høre om vennene dine!

Anonymkode: f195f...8a6

[AnonymBruker]

2 timer siden, Trolltunge skrev:

Jeg synes faktisk det at mitt lille liv er ganske meningsløst er en stor trøst og trygghet. "Phuu, dette er i det store og hele mindre enn et fnugg i evigheten!" sier jeg til meg selv når jeg føler at ting blir store og vanskelige for meg. Så senker jeg skuldrene, i trygg visshet om at verden ikke går under og ikke kunne brydd seg mindre i forhold til om jeg løser tingene bra og kjapt eller sent og litt på tverke. 

jada det er jo et perspektiv dette, men skulle bare ønske jeg kunne tenke litt slik når jeg tar valg som alle andre synes er dumme. 

Anonymkode: 1b17f...2a9

[Hverdagsfrue]

Bare fordi man ikke ser meningen eller forstår meningen, så betyr det ikke at det er meningsløst. Ikke alt man skal forstå.

Å gå for dypt inn i seg selv i søk etter en dypere mening virker mot sin hensikt. Du finner ikke meningen ved å se innover, eller ved å tenke for dype tanker. Du er en liten viktig del av noe større. Selv om vi ikke forstår hvorfor, eller hva, eller hvilken betydning det har. Selv om det ikke nødvendigvis finnes noen Gud, eller du ikke har en tro, så kan du ikke tvile på at jorden er et fantastisk mysterium i seg selv. 

Mitt råd er å slutte å grave etter en dypere mening. Alt det vil resultere i er at du graver et dypt hull i deg selv som du ikke klarer å fylle. Og du vil bare ende opp med et stort krater av tomhet.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør du, når du kverner? Og du vet den ikke gjør noen nytte for seg? Erstatter du det med andre tanker, tvinger du deg til å gjøre andre ting, tar deg en løpetur, snakker høyt til deg selv? Alt dette kan hjelpe mot slikt, selv om det er ekstra vanskelig når man ikke ser noen vits i noe.

Nei, jeg er ikke kvitt det helt, men det er redusert betydelig, og med erkjennelsen og aksepten av dette (sånn er det. sånn er det bare. så hva skal jeg gjøre da, i dette livet som jeg har fått? hvordan skaffer jeg meg mening og glede.) gjorde at jeg sakte, men sikkert så små lysglimt her og der, i noe jeg gjorde, eller hva jeg tenkte. Og så gikk jeg dit igjen, fordi jeg hadde det noe bedre der enn andre steder. Det var en vanvittig leteprosess. Også den varte lenge, men sakte og sikkert festet følelsene mine seg på verden igjen. Jeg fikk interesser og ble endelig glad i og brydde meg om mennesker. Det er alle disse følelsene som gir mening for meg. Å være halvdau har jeg vært altfor lenge. Nå setter jeg pris på hver eneste følelse, til og med aggresjon. Det er kanskje en klisjé, men når man har vært så flat så lenge så blir disse følelsene nettopp bevisene på at man lever. Og å faktisk leve er godt, eller sterkt.

Anonymkode: b00df...291

Nå drev jeg nettopp og hadde skrevet nesten helt ferdig svaret til deg, og så klikka det! 

Etter minnet: 

Jeg husker i april etter at jeg hadde begynt med metakognitiv terapi så hadde jeg en sånn åpenbaring nærmest, der jeg var så ivrig og glad over å føle noe som helst, jeg følte at jeg etter mange år med å være levende død plutselig fikk innpass/innsyn i livet. Jeg sa til terapeuten at "det gjør så vondt, men det er godt likevel, fordi det er godt bare å kjenne noe!". Han synes kanskje jeg var rar som kunne glede meg over smerten, men jeg hadde brukt så mye tid i mitt eget hodet, inni tankene i mangemange år, at når jeg plutselig kjente noe i følelsene så var det så LIVGIVENDE at det ble deilig selv om det var smerte. Problemet er at sånn som i dag, så glemmer jeg dette her, men nå når du skrev det så kom jeg på det. Jeg kommer på at bare forrige uke hadde jeg en god følelse, følelsen var der! 

Jeg sluttet raskt å glede meg over alle følelsene, for når jeg tok steget ut i verden og så med åpne øyne på alt som hadde vært og var, i stedet for å gjemme meg i tankene og flykte i tankekjøret, så ble det så mye vondt. Det var så veldig mange vonde ting fra fortiden som kom opp igjen. Jeg tror det som har skjedd i dag var at det bare ble "overload" med følelser, og da faller jeg tilbake inn i disse tankene, og dette fæle kavet etter mening og riktighet. 

Når jeg kverner, det jeg gjør da er at jeg blir opphengt i å "finne løsningen", eller "det riktige". Jeg kan bruke flere døgn på å f.eks lese om meningsløshet, selv om jeg ikke har noen interesse av å lese noe som helst mer i mitt liv om meningsløshet. Jeg erstatter ikke tankene, og tvinger meg ikke til noe som helst, da terapeuten kaller dette undertrykking, men jeg prøver å gjøre meg selv bevisst på at "hvorvidt du skal bruke timesvis på å lese artikler om meningsløshet eller ikke det er opp til deg", så hvis jeg klarer å oppdage hva som foregår, at jeg nettopp flykter, da kan jeg klare å slå fra meg dette kavet jeg begynte med i dag, og så gjør jeg som du sier prøver å gjøre andre konstruktive ting. 

Jeg har vært dau altfor lenge jeg også, og jeg drømmer om å komme dit du er! Takk for at du spiller litt ball med meg.  

Anonymkode: f195f...8a6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Hverdagsfrue skrev:

Bare fordi man ikke ser meningen eller forstår meningen, så betyr det ikke at det er meningsløst. Ikke alt man skal forstå.

Å gå for dypt inn i seg selv i søk etter en dypere mening virker mot sin hensikt. Du finner ikke meningen ved å se innover, eller ved å tenke for dype tanker. Du er en liten viktig del av noe større. Selv om vi ikke forstår hvorfor, eller hva, eller hvilken betydning det har. Selv om det ikke nødvendigvis finnes noen Gud, eller du ikke har en tro, så kan du ikke tvile på at jorden er et fantastisk mysterium i seg selv. 

Mitt råd er å slutte å grave etter en dypere mening. Alt det vil resultere i er at du graver et dypt hull i deg selv som du ikke klarer å fylle. Og du vil bare ende opp med et stort krater av tomhet.

Godt råd! Helt enig! Jo mer man graver, jo mer finner man ut at det er jo helt tomt der inne.  Det er derfor jeg bare slår meg til ro med at alt er meningsløst, og mer er det ikke å spekulere i. Problemene oppstår når jeg som du sier fortsetter å grave likevel. 

Anonymkode: f195f...8a6

[AnonymBruker]

1 time siden, hind skrev:

Nå har jeg familie og vil selvfølgelig leve så lenge som mulig for å få nyte tiden med dem, forhåpentligvis se at barna klarer seg bra i livet og sånt, men livet føltes så absolutt meningsfylt før jeg fikk min egen flokk også. For meg handlet det om å gi næring til og finne igjen nysgjerrigheten vi har på livet som barn. Jeg kastet meg over alle nye muligheter som dukket opp og tenkte at jeg i alle fall skulle gi dem et ordentlig forsøk før jeg forkastet dem, og det var sånn jeg til slutt havnet borti det som skulle bli levebrødet og lidenskapen min. Jo mer jeg dykket ned i det jo mer ville jeg lære, og siden har jeg fortsatt. Du har nok bare ikke funnet din greie ennå, men jeg tror ikke det er så dumt å prøve selv om du ikke tenner helt på tanken i utgangspunktet. Du kan sikkert som meg bli overrasket over hvor givende du opplever ting du aldri trodde du ville like.

Det med nysgjerrighet er en viktig ting, det nevner terapeuten min støtt og stadig. Jeg var nysgjerrig som barn, men etter at jeg ble deprimert, og selv nå når jeg ikke er deprimert lenger, jeg er ikke nysgjerrig lenger. Det er som om jeg er et brent barn som skyr ilden, som at jeg må passe meg for å ikke fatte engasjement for noe som helst for "da kan noe galt skje". 

Jeg må oppsøke mulighetene, de kommer ikke til meg. Og kanskje tenke videre når det kommer til hvilke muligheter jeg skal oppsøke. Si ja, og "get out there". Siden jeg har brukt 10 år på å være syk føler jeg på at jeg er så "langt etter", så jeg har ikke tid til å utforske og være nysgjerrig, nå må jeg bli bra og frisk fortere enn svint. Og det igjen gjør at jeg føler på meningsløsheten i stedet for å føle nysgjerrighet og engasjement. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor må livet ha en mening? Hvorfor skal man bli deprimert og ønske å ta livet sitt om det ikke har en overordnet mening? Den tanken skjønner jeg faktisk ikke.

For meg handler livet om å oppleve mest mulig glede og ha det bra. Fordi det er kjipt å ha det kjipt, så vil jeg ha det så bra som mulig. Og siden livet består mest av hverdager, så betyr det at jo mer jeg setter pris på hverdagslykke, jo bedre liv får jeg.

En rolig søndagsmorgen med en kopp kaffe, en ny episode av en god serie på TV, tur i skogen med hunden, ta en øl og høre på god musikk, prate med venner, være med samboer, en god middag, et nytt spill jeg har gledet meg til, en ny film på kino som jeg har gledet meg til... livet er fullt av gleder om du bare velger å se dem.

Anonymkode: b655b...337

Den tanken skjønner ikke jeg heller, og er det noen som har sagt det da? Jeg synes ikke livet trenger mening jeg heller. Man fyller det jo med den meningen man ønsker, slik som du har valgt meningen med å ha det bra. Det er det jeg også ønsker. Men alt virker meningsløst, og det er problemet. 

De tingene du beskriver her tenker jeg "åh, du har et fint liv", det høres godt ut, og nok ut, men tanken på dem i mitt eget liv er totalt ... likegyldig. Det føles som noen bruker 2000 ord på å beskrive fargen grå. Og denne meningsløsheten er vond å tåle. 

Anonymkode: f195f...8a6

[Gjest Krampus]

Hele livet er bare et venterom før døden. Man må bare få tiden til å gå mens man venter på at det blir ens tur. Det er ikke noe poeng med livet sånn egentlig. Det spiller ingen rolle om du bruker livet ditt på å ligge på sofaen og se tv, eller om du reiser verden rundt og får de beste opplevelsene, ikke noe av det har noen betydning i det lange løp. Livet er bare et blipp og så forsvinner du for alltid og det spiller ingen rolle om du hadde et godt liv eller et dårlig liv eller hva du fylte det med og fikk dagene til å gå med, for ikke noe av det kommer til å bety noe. For meg er det en betryggende tanke, og det gir veldig frihetsfølelse. 

[Hverdagsfrue]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Godt råd! Helt enig! Jo mer man graver, jo mer finner man ut at det er jo helt tomt der inne.  Det er derfor jeg bare slår meg til ro med at alt er meningsløst, og mer er det ikke å spekulere i. Problemene oppstår når jeg som du sier fortsetter å grave likevel. 

Anonymkode: f195f...8a6

Men det er ikke tomt. Men jeg sammenligner det med å lete febrilsk etter et svar uten å ha spørsmålet. Da ender du bare opp med å føle deg dum, frustrert og tom innvendig.

Har du sett Hitchkikers Guide to the Galaxy? Der spør de hva svaret er til det ultimate spørsmålet om livet, universet, og meningen med alt. Og svaret var.... 42 🤦🏻‍♀️

Litt sånn blir det når vi stiller for dype spørsmål vi har ingen forutsettning for å kunne svare på.

 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Merricat skrev:

Hele livet er bare et venterom før døden. Man må bare få tiden til å gå mens man venter på at det blir ens tur. Det er ikke noe poeng med livet sånn egentlig. Det spiller ingen rolle om du bruker livet ditt på å ligge på sofaen og se tv, eller om du reiser verden rundt og får de beste opplevelsene, ikke noe av det har noen betydning i det lange løp. Livet er bare et blipp og så forsvinner du for alltid og det spiller ingen rolle om du hadde et godt liv eller et dårlig liv eller hva du fylte det med og fikk dagene til å gå med, for ikke noe av det kommer til å bety noe. For meg er det en betryggende tanke, og det gir veldig frihetsfølelse. 

Ja, hvis man klarer å ta dette inn og deretter "go do". For hvis både det ene og det andre er meningsløst, hvorfor ikke gjøre det beste ut av det? 

Men når jeg blir opphengt i meningsløsheten blir alt bare grusomt og jeg orker ingenting. Og er i alle fall ikke løsningsorientert eller frihetsorientert. Jeg er bare fengslet av tankene. 

Anonymkode: f195f...8a6

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Hverdagsfrue skrev:

Men det er ikke tomt. Men jeg sammenligner det med å lete febrilsk etter et svar uten å ha spørsmålet. Da ender du bare opp med å føle deg dum, frustrert og tom innvendig.

Har du sett Hitchkikers Guide to the Galaxy? Der spør de hva svaret er til det ultimate spørsmålet om livet, universet, og meningen med alt. Og svaret var.... 42 🤦🏻‍♀️

Litt sånn blir det når vi stiller for dype spørsmål vi har ingen forutsettning for å kunne svare på.

 

Ja. I den terapien jeg går i spør terapeuten sånn "men hva føler du når du tenker på dette?" og svaret mitt er "føler meg dårlig/helt jævlig/tenker at jeg vil dø", og da sier han så enkelt "men velg å ikke tenke på det da". Så det er jo så enkelt, men så vanskelig likevel. 

Anonymkode: f195f...8a6

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Livet er meningsløst. Med mindre man er religiøs. Det er jeg ikke. Så livet blir smertefullt meningsløst. Og jeg fatter ikke hvorfor ikke alle tar kollektivt selvmord. (Selv om selvsagt skjønner jeg det. Men sånn i prinsippet.) 

Hva gjør at dere holder ut livet? Hva fyller dere det med for å ikke gå hver dag og bli tynget ned av livets meningsløshet?

Hvordan forholder du deg til livets meningsløshet uten å føle at du går til grunne?

Anonymkode: f195f...8a6

Har tenkt det samme Men skjer jo en del fine ting underveis også. Og er jo litt spennende - hvorfor er vi her ? Hva skal vi ? Hva er meningen ? Er det liv etter døden? 

Anonymkode: 05c92...794