Alt er så fuckings meningsløst, hvorfor tar dere ikke livet deres?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

https://www.youtube.com/watch?v=MBRqu0YOH14

Anonymkode: a768f...aec

You had me at "human existence is scary and confusing ..."  

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tråden er rapportert

Anonymkode: bcdcc...83d

Okei? For hva da? 

Du synes tydeligvis krenkekrakken er det meningsfulle. Men setter pris på å høre hva det er du har latt deg trigge av, så kan vi ordne opp i det oss i mellom, uten å løpe til moderator.   

Anonymkode: f195f...8a6

[AnonymBruker]

Ja, det er meningsløst. for meg er det en trøst. Jeg kan gjøre hva jeg vil, det betyr uansett ikke noe.

Anonymkode: d2c0e...c8b

[dr_zhivago]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Livet er meningsløst. Med mindre man er religiøs. Det er jeg ikke. Så livet blir smertefullt meningsløst. Og jeg fatter ikke hvorfor ikke alle tar kollektivt selvmord. (Selv om selvsagt skjønner jeg det. Men sånn i prinsippet.) 

Hva gjør at dere holder ut livet? Hva fyller dere det med for å ikke gå hver dag og bli tynget ned av livets meningsløshet?

Hvordan forholder du deg til livets meningsløshet uten å føle at du går til grunne?

Anonymkode: f195f...8a6

Ting kan tidvis føles litt meningsløst, det er nok en naturlig følelse for de fleste. Men verden er så full av ting man kan oppdage, lære, bli flink til og så videre. Og så er det alltids interessante folk man kan bli kjent med. Man skal en gang dø uansett, så å fremskynde dette er jo helt idiotisk. Og selv den mest hardbarkede ateist kan ikke med sikkerhet si at han/hun vet at vår eksistens opphører når vi dør. Prøv heller å finne deg noen prosjekter du ønsker å fullføre, eller mål du ønsker å nå, og jobb mot de. Og nyt livet på veien mot de målene. Sånn kan man holde på til den dagen man dauer av naturlige årsaker 🙂 .

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt enig med deg. Tenker det samme. Men nå er jeg nå engang født, da får jeg gjøre det beste ut av det osv., men så ofte blir jeg fanget i disse tankene, selv om jeg har tenkt de tusen ganger før, og bestemt meg for å ikke vurdere dem igjen. Og jeg blir på en måte fanget i søken etter mening selv om jeg har konkludert med at det finnes ingen annen mening enn den du skaper selv. Livet mitt er tomt. Jeg har ikke lyst til noe som helst. 

Jeg har heller ikke lyst til å dø. Men meningsløsheten virker tidvis altoverskyggende. 

Hvordan kommer du deg opp om morran? Og hva gjør du de 5 dagene i året som er mer enn helt ok? Hva gjør dem til bedre dager? Jeg blir bare så sliten og lei av å kverne og gruble på noe jeg har kommet til at jeg er ferdig grublet på. 

Anonymkode: f195f...8a6

Jeg kommer meg opp, fordi jeg må opp. Jeg vil ikke. Jobben suger gleden ut av meg. Legen min er nok ikke den som deler ut sykemeldinger for alt mulig. 

En veldig god kjøretur hjelper. Elsker det! En lite trafikert vei med god asfalt, sol, blå himmel, sommer, bra musikk.  Toppen av lykke. Men nå er det, som vi alle ser, vinter, og jeg liker ikke å kjøre så mye nå. Det blir tidlig mørkt, skarp sol, dårlig føre, må kjøre sakte.

På sommeren fikk jeg prøve å kjøre lastebil. Det var så gøy! Det er et øyeblikk i livet som bringer meg glede når jeg tenker på det. Dessverre hender det altfor ofte at jeg i mine tyngre stunder glemmer å tenke på det. En av årets fem gode dager

Vinteren ikke sant, den er kald og mørk, og det blir mørkt inne i hodet mitt også. Jeg har så lyst tl å bare drikke - hver dag - for da er jeg i det minste glad. 

Jeg tenker noen ganger på feil valg jeg har tatt i livet. Det plager meg at jeg valgte slik jeg gjorde, og kunne jeg gjøre om på det, hadde jeg selvfølgelig gjort det for lenge siden. Men tidsmaskin finnes ikke, så det gjelder det bare å planlegge for framtiden. For jeg har en plan, så får vi se om den er gjennomførbar.

Anonymkode: 94821...293

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Missy77 skrev:

Har du venner? Familie? 

Du høres egentlig deprimert ut. Prøvd antidepressiva? 

Jeg lever jo et veldig A4-liv. Noen vil ikke trives med det og ønsker frihet til å reise og gjøre hva man vil. 

Jeg finner gleden i de små ting og lever veldig Her og Nå. Jeg har opplevd noen kjipe ting i livet, så vet at så lenge jeg har helsa og familien min i behold så er det alt som betyr noe. 

Håper virkelig du kan finne en mening med livet, eller i hvert fall kose deg mens du er her. 😊

 

Takk! 

Ja, jeg har noen venner. Og når du sier det så kjenner jeg jo gode følelser når jeg er med dem. Men det er veldig sjeldent. De kommer på besøk på fredag da, det gleder jeg meg til. Forholdet til familien derimot holder på å gå i stykker, så det er jo fryktelig slitsomt for tiden. 

Ja, jeg begynner egentlig etter å ha lest innleggene mine i denne tråden å lure på om jeg ikke har en bitteliten depresjon på gang. Greia er at jeg VAR deprimert, og nå ikke er det lenger. Nå har jeg bare angsten og tvangstankene å slite med. Men etter langvarig sykdom så ble livet mitt så innmari tomt ikke sant, og det er vel det jeg sliter med nå: rehabiliteringen. Tilbakeførelsen til et normalt liv. Å finne de tingene jeg vil fylle livet med. Men jeg vil jo ingenting, så da er det vanskelig å fylle det med noe. 

Når jeg lever her og nå føler jeg meg bra jeg også. Har prøvd litt mindfulness, veldig effektivt, men så faller jeg bare av igjen, og faller inn i tankene om MENINGSLØSHET, selv om jeg har sagt meg ferdig med å tenke rundt det. 

1 minutt siden, Honey Dew skrev:

Ikke pokker om jeg begår selvmord fordi at andre synes livet er meningsløst.

Okei, hva har det med tråden å gjøre. Jeg spør hvorfor du ikke tar livet ditt? Ikke at jeg mener du burde ta det.  

Det ville jo vært BEYOND meningsløst å ta livet sitt fordi andre synes det er meningsløst. 

Anonymkode: f195f...8a6

[Lill3My]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Livet er meningsløst. Med mindre man er religiøs. Det er jeg ikke. Så livet blir smertefullt meningsløst. Og jeg fatter ikke hvorfor ikke alle tar kollektivt selvmord. (Selv om selvsagt skjønner jeg det. Men sånn i prinsippet.) 

Hva gjør at dere holder ut livet? Hva fyller dere det med for å ikke gå hver dag og bli tynget ned av livets meningsløshet?

Hvordan forholder du deg til livets meningsløshet uten å føle at du går til grunne?

Anonymkode: f195f...8a6

Boka "Kollektivt selvmord" er kanskje en bok for deg! Mye svart humor der. Og også en god del interessante refleksjonar. 

Selv klarer jeg ikke tenke særlig på døden og meningen med livet, blir redd og fortvila av det. Klarer ikke slå meg til ro med det faktum at jeg (og ikke minst mine kjæreste) en dag ikke skal eksistere mer! Det er jo utenkelig... Så... Enn så lenge tenker jgeeg minst mulig på det og tenker at livet handler om å nyte de gode stundene og gjøre så godt man kan for å skape slike gode stunder. Gripe fast i store og små gleder, i hverdagen og i spesielle anledninger

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er meningsløst. for meg er det en trøst. Jeg kan gjøre hva jeg vil, det betyr uansett ikke noe.

Anonymkode: d2c0e...c8b

Men hva vil du da? 

Problemet mitt er at jeg ikke vil noe som helst. Annet enn ... å ha det bra. Men jeg vet ikke hva som gjør at jeg har det bra... 

Anonymkode: f195f...8a6

[AnonymBruker]

Det er bare å lese Søren Kierkegaard, Albert Camus og gå til psykolog. Jeg forstår deg egentlig. Jeg tenkte lenge sånn, men jeg klarte ikke å føle noe annet. Hvis du gir det tid, og trening, vil du lære deg å se verden på en annen måte. Det er verdt det. Kanskje vil du til slutt lære deg å føle noe slikt som meg, at livet er en gave, som skjenkes få. En sjanse til å tenke og føle for den verden du er født inn i, alle de følelser et menneske føler på: Sorg, glede, sinne, takknemlighet, forakt, forsonelse.

Anonymkode: b00df...291

[jabx]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Livet er meningsløst. Med mindre man er religiøs. Det er jeg ikke. Så livet blir smertefullt meningsløst. Og jeg fatter ikke hvorfor ikke alle tar kollektivt selvmord. (Selv om selvsagt skjønner jeg det. Men sånn i prinsippet.) 

Hva gjør at dere holder ut livet? Hva fyller dere det med for å ikke gå hver dag og bli tynget ned av livets meningsløshet?

Hvordan forholder du deg til livets meningsløshet uten å føle at du går til grunne?

Anonymkode: f195f...8a6

Jeg er anti-religiøs og koser meg med livet. Det at det vil ta endelig slutt en gang gjør jo bare at man må sørge for å kose seg litt mens man kan.

Omgås andre mennesker, gjør noe for andre, osv. Skap din egen mening. Du trenger ingen allmektig tyrann for at det skal være mening i livet.

[AnonymBruker]

Kanskje bør du til eksistens- og innsiktsorientert terapi. Det hadde jeg utbytte av, og mindfullness. Men du må ikke slutte med det, når det fungerer.

Anonymkode: b00df...291

[jabx]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så enig. Jeg konkluderer med at livet er meningsløst, og at det er frigjørende, okei, hva skal jeg nå gjøre ikke sant. Men jeg kommer alltid tilbake til det samme. Det er meningsløst! Tomt!

Det er jo like tomt og meningsløst hvis man er religiøs. Hva er poenget med Gud? Hvorfor skulle Gud eksistere i det hele tatt? Hva er meningen med Guds påståtte eksistens?

Det er ingen mening. Også Gud er meningsløs.

[jabx]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår ikke dette her. Jeg kan tenke "nei, livet trenger ingen mening", men jeg føler da likevel meningsløsheten, tomheten osv. Men du må da fylle livet med noe likevel? Det er det jeg lurer på, hva folk gjør for å ikke bli fanget av disse håpløse kvernetankene på ting som er fullstendig poengløst å tenke på.

Anonymkode: f195f...8a6

Gjør noe nyttig med livet.

Men du har kanskje depresjon? Har du oppsøkt profesjonell hjelp?

Endret 19. desember 2018 av jabx

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Lill3My skrev:

Boka "Kollektivt selvmord" er kanskje en bok for deg! Mye svart humor der. Og også en god del interessante refleksjonar. 

Selv klarer jeg ikke tenke særlig på døden og meningen med livet, blir redd og fortvila av det. Klarer ikke slå meg til ro med det faktum at jeg (og ikke minst mine kjæreste) en dag ikke skal eksistere mer! Det er jo utenkelig... Så... Enn så lenge tenker jgeeg minst mulig på det og tenker at livet handler om å nyte de gode stundene og gjøre så godt man kan for å skape slike gode stunder. Gripe fast i store og små gleder, i hverdagen og i spesielle anledninger

Deg liker jeg! Elsker å lese det du skriver om alle bøkene du leser og sånn, da blir jeg inspirert og tenker "sånn vil jeg også ha det", og så faller jeg tilbake på sofaen til min egen grubling like etterpå. Men i noen små korte øyeblikk finner jeg mening i det. Jeg savner vel mest fellesskapet. 

Har faktisk tenkt på den boken før, men ikke fått lest den enda. Og glemt helt av det. Men nå sjekket jeg opp på biblioteket og de har den på hylla, så drar jeg dit i morgen den dag og begynner å lese den. For lesing var noe jeg likte, i mitt tidligere deprimerte liv. Jeg forstår bare ikke hvorfor jeg har mistet interessen for alt ETTER at jeg sluttet å være deprimert. Det er jo helt feil! 😛 

Jeg er helt enig med det andre du skriver, tanken på døden er skremmende og ekkel, føler jeg virrer meg inn i et ekkelt edderkoppnett som gjør meg mer og mer urolig, så det er jo poengløst. Men enda verre enn å tenke på døden synes jeg det er å tenke på livet. Hva er gode stunder for deg da? Problemet mitt er som sagt at jeg ikke helt vet hva det er, eller hva jeg vil eller hva som må til for å ha det bra. 

Anonymkode: f195f...8a6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er bare å lese Søren Kierkegaard, Albert Camus og gå til psykolog. Jeg forstår deg egentlig. Jeg tenkte lenge sånn, men jeg klarte ikke å føle noe annet. Hvis du gir det tid, og trening, vil du lære deg å se verden på en annen måte. Det er verdt det. Kanskje vil du til slutt lære deg å føle noe slikt som meg, at livet er en gave, som skjenkes få. En sjanse til å tenke og føle for den verden du er født inn i, alle de følelser et menneske føler på: Sorg, glede, sinne, takknemlighet, forakt, forsonelse.

Anonymkode: b00df...291

Hvor lenge gikk du sånn da? For jeg har gått sånn ganske lenge. Før var det jo depresjonen som stod i veien, men nå er den ute av spill. Fremdeles er det jo tvangstankene og angsten og spiseforstyrrelsen, og generelt flukten fra meg selv, men jeg trodde alltid at den eksistensielle meningsløsheten var direkte koblet til depresjonen og er ganske skuffet over at jeg ikke er kvitt den selv om jeg er kommet ut av en jævlig depresjon. 

Jeg fant glede i å lese Camus og hans absurdisme. Livet er meningsløst, hva så, liksom. Det er ideologien jeg har konkludert med, jeg er ferdig reflektert rundt dette, men så kommer jeg inn på det igjen og igjen, kanskje det er en slags tvangspreget hang til å finne ut MENINGEN? 

Fint innlegg forresten, det gjorde meg håpefull, og glad for å høre at noen kan komme ut av denne tilstanden av håpløshet. 

Anonymkode: f195f...8a6

[SoWhat?]

Livet er her og nå. Har så mye gøy og insoirerende i livet. Kunst ikke minst. Det visuelle med store dybder og bare kick liksom. Gå ute og kjemne frisl luft, se andre og bli inspurert. Lese bøker og bli besnæret. Alle menneskene. Dem som gir og dem du kan gi noe. Natur. Bylivet  Ute med bpten.Kjøre med Teslaen. Lukt lyder og lys. Og stjerner en mørk natt. Håpet om å se en ufo. Male. Slrive. Være med en høyrøstet familie. God mat og god vin. Komme seg på jobb. Sitte stille å nyte roen i slauen på svarteste natra med gode venner. Telte ute i minusgrader og høre lyden av isen på vannet. Høre på det beste av hevy metal og ballader og klassisk. Vite om gistoriske personer og historie. Dyr. Jez. Jeg kan ramse opp. Mening er her og nå. Alltid! Elsler det 🙂 å dø er jeg ikke redd for. Men jeg er litt redd for å ikke leve lenger. Ef nysgjerrig som f også. H a skjer om hundre år? Mer enn mening nok det jeg har skrevet for meg her gitt.

[dr_zhivago]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg er ikke deprimert lenger skjønner du. Det er det som er så fortvilende. Da jeg var deprimert fylte jeg dagene med mer enn det jeg gjør nå. Nå er jeg ikke deprimert, men livet mitt er tomt, og uten meningsfulle ting. Og siden jeg ikke vet hvor jeg kjenner etter hva jeg vil, får jeg ikke til å fylle det med saker og ting heller. Men jeg jobber med å få meg en jobb, og synes det er et godt sted å begynne, og på fredag har jeg invitert noen venner på besøk. Så jeg gjør ting, men på kvelder som denne blir jeg fanget av den håpløse meningsløsheten igjen. 

Men selv om jeg ikke er deprimert lenger sliter jeg fortsatt med psykiske problemer, en del angst, tvangstanker og spiseforstyrrelse. Men ikke depresjon, kanskje bare en mild en. Men mener du helt ærlig at om man blir frisk vil den eksistensielle følelsen av meningsløshet forsvinne? Tror du det er mulig å bli bra igjen fra disse problemene mine? Jeg har gått fra å være fullstendig uten funksjon til å greie ganske mye, så det kan jo være mulig å komme enda lenger. 

Anonymkode: f195f...8a6

Å få seg en jobb er et viktig tiltak i seg selv. Dagene kan bli lange og uten mening hvis man ikke har skikkelig struktur. De psykiske problemene du nevner må du ta tak i, det beste er nok å søke profesjonell hjelp.

[AnonymBruker]

Føler litt det samme som deg. Har ikke psykiske problemer, men alt jeg gjør blir bare galt og jeg er den som aldri kommer meg lengre.

Anonymkode: 4212a...94d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, jabx skrev:

Det er jo like tomt og meningsløst hvis man er religiøs. Hva er poenget med Gud? Hvorfor skulle Gud eksistere i det hele tatt? Hva er meningen med Guds påståtte eksistens?

Det er ingen mening. Også Gud er meningsløs.

Jajaja, jeg er ikke religiøs, jeg bare sier at mange religiøse har en mening i at "gud har en mening med mitt liv" osv. 

5 minutter siden, jabx skrev:

Gjør noe nyttig med livet.

Det er det mest meningsløse av alt. Å gjøre ting som kun er nyttige for andre, ingenting gjør meg mer depressiv. Jeg har vært for ytre orientert for lenge. 

 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje bør du til eksistens- og innsiktsorientert terapi. Det hadde jeg utbytte av, og mindfullness. Men du må ikke slutte med det, når det fungerer.

Anonymkode: b00df...291

Den type terapi har jeg ikke hørt om, gikk du der lenge, og hva er det? Hvordan praktiserer du dette daglig da? 

Jeg har gått til vanlig psykodynamisk terapi og metakognitiv terapi, er blitt mye friskere, og er ikke deprimert lenger, men fortsatt sliter jeg med meningsløsheten. Kanskje som en slags tvangshandling, å lete og lete og lete etter ting jeg egentlig er lei av og ferdig med?

Anonymkode: f195f...8a6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor lenge gikk du sånn da? For jeg har gått sånn ganske lenge. Før var det jo depresjonen som stod i veien, men nå er den ute av spill. Fremdeles er det jo tvangstankene og angsten og spiseforstyrrelsen, og generelt flukten fra meg selv, men jeg trodde alltid at den eksistensielle meningsløsheten var direkte koblet til depresjonen og er ganske skuffet over at jeg ikke er kvitt den selv om jeg er kommet ut av en jævlig depresjon. 

Jeg fant glede i å lese Camus og hans absurdisme. Livet er meningsløst, hva så, liksom. Det er ideologien jeg har konkludert med, jeg er ferdig reflektert rundt dette, men så kommer jeg inn på det igjen og igjen, kanskje det er en slags tvangspreget hang til å finne ut MENINGEN? 

Fint innlegg forresten, det gjorde meg håpefull, og glad for å høre at noen kan komme ut av denne tilstanden av håpløshet. 

Anonymkode: f195f...8a6

Jeg gikk for lenge sånn fordi jeg ikke søkte hjelp. Hadde en stor depresjon som sekstenåring og søkte ikke hjelp. Bodde alene, karakterene mine gikk fra fem og seks til toere. Den gikk over etter litt over et halvt år, men jeg var en katastrofe frem til jeg var toogtyve. Da søkte jeg hjelp og fant eksistensteoretikere. Så ble jeg diagnostisert med kronisk moderat depresjon og måtte komme meg ut av det. 25 circa. Da fikk jeg medisiner. Til slutt fant jeg lidenskap og den er forskjellig fra person til person. Rutiner er også EKSTREMT viktig. Du vil nok ikke bli kvitt dette, men det blir mindre og mindre av det, og når det blir mindre og mindre av noe, er det også enklere å se på det som mindre viktig. Du kan også se på det som bra at du tenker over det. Mange mennesker er aldri innom slike tanker. Sånne tanker, når de er fruktbare og blir brukt riktig, kan tilføre dybde til livet. Det har det til slutt gjort med mitt.

Anonymkode: b00df...291

[AnonymBruker]

Snakk om å ha en eksistensiell krise. Hvorfor må alt gi mening? Det strider imot menneskets natur å ta selvmord, vi vil leve (i alle fall de fleste). Vi har et overlevelse instinkt. Meningen med mitt liv er å være så lykkelig som jeg kan være og gjøre alle de tingene jeg vil gjøre. Jeg har også lyst å sette mine spor på jorden, slik at når jeg er død så er jeg fremdeles her på en måte gjennom arbeidet mitt. 

Anonymkode: 71a16...9db