Alt er så fuckings meningsløst, hvorfor tar dere ikke livet deres?

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå drev jeg nettopp og hadde skrevet nesten helt ferdig svaret til deg, og så klikka det! 

Etter minnet: 

Jeg husker i april etter at jeg hadde begynt med metakognitiv terapi så hadde jeg en sånn åpenbaring nærmest, der jeg var så ivrig og glad over å føle noe som helst, jeg følte at jeg etter mange år med å være levende død plutselig fikk innpass/innsyn i livet. Jeg sa til terapeuten at "det gjør så vondt, men det er godt likevel, fordi det er godt bare å kjenne noe!". Han synes kanskje jeg var rar som kunne glede meg over smerten, men jeg hadde brukt så mye tid i mitt eget hodet, inni tankene i mangemange år, at når jeg plutselig kjente noe i følelsene så var det så LIVGIVENDE at det ble deilig selv om det var smerte. Problemet er at sånn som i dag, så glemmer jeg dette her, men nå når du skrev det så kom jeg på det. Jeg kommer på at bare forrige uke hadde jeg en god følelse, følelsen var der! 

Jeg sluttet raskt å glede meg over alle følelsene, for når jeg tok steget ut i verden og så med åpne øyne på alt som hadde vært og var, i stedet for å gjemme meg i tankene og flykte i tankekjøret, så ble det så mye vondt. Det var så veldig mange vonde ting fra fortiden som kom opp igjen. Jeg tror det som har skjedd i dag var at det bare ble "overload" med følelser, og da faller jeg tilbake inn i disse tankene, og dette fæle kavet etter mening og riktighet. 

Når jeg kverner, det jeg gjør da er at jeg blir opphengt i å "finne løsningen", eller "det riktige". Jeg kan bruke flere døgn på å f.eks lese om meningsløshet, selv om jeg ikke har noen interesse av å lese noe som helst mer i mitt liv om meningsløshet. Jeg erstatter ikke tankene, og tvinger meg ikke til noe som helst, da terapeuten kaller dette undertrykking, men jeg prøver å gjøre meg selv bevisst på at "hvorvidt du skal bruke timesvis på å lese artikler om meningsløshet eller ikke det er opp til deg", så hvis jeg klarer å oppdage hva som foregår, at jeg nettopp flykter, da kan jeg klare å slå fra meg dette kavet jeg begynte med i dag, og så gjør jeg som du sier prøver å gjøre andre konstruktive ting. 

Jeg har vært dau altfor lenge jeg også, og jeg drømmer om å komme dit du er! Takk for at du spiller litt ball med meg.  

Anonymkode: f195f...8a6

Selvfølgelig. Jeg kan også fortelle om noe annet som har hjulpet meg, og det er en del av det andre er redd for. Når jeg først har fått følelser. Jeg har klart å henge meg fast i et studie på skolen. Der har jeg lært om menneskers evolusjonshistorie og historie generelt. Det gleder meg å se hvor jeg er i historiens løp, virkelig se det, føle det. Men det tok også tid. Jeg er en knott, og for en som har levd store deler av livet inni sitt eget hode, så det er blitt av gigantisk størrelse og den eneste verden å leve i, så er det en nydelig tanke å innse at jeg er liten. Det hjalp meg nok mer enn bøker som omhandler eksistens.

Er det egoistisk å ikke ha følelser for verden? Nei. Men det er egoistisk å ikke ha følelser for den, og så legge skylden på at man ikke har det, på den. Det er ens eget blikk som sitter fast. Jeg har blitt et bedre menneske av å jobbe med meg selv. Det betyr heller ikke at jeg ikke har opplevd det folk kaller konkret motgang. Jeg omgås også mange mennesker som relativt sett har opplevd mye styggere ting enn meg. Å få kreft, bli mishandlet. Selv ble jeg mobbet, og jeg har mistet et par jeg var veldig glad, men ikke noe særlig "mer enn det". Det meste har altså vært psykisk. Men det hjalp aldri å tenke at jeg var liten på en slik måte at mine problemer var små i forhold til andre. Det hjalp meg å forstå at jeg var liten i det store bildet - i verden. Altfor ofte forsøkte jeg å tvinge meg ut av min egen selvsentrerthet, men det ga meg bare dårlig samvittighet og mindre krefter å jobbe med. Jeg ville gjerne bli et godt menneske, og det ble jeg ikke av å si: Alle andre har det verre. Jeg ble et bedre menneske først når jeg tok meg selv på alvor.

Du kommer dit. Det vet jeg! Men det tar tid og krefter. Men det er inderlig verdt det.

Anonymkode: b00df...291

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Livet er meningsløst. Med mindre man er religiøs. Det er jeg ikke. Så livet blir smertefullt meningsløst. Og jeg fatter ikke hvorfor ikke alle tar kollektivt selvmord. (Selv om selvsagt skjønner jeg det. Men sånn i prinsippet.) 

Hva gjør at dere holder ut livet? Hva fyller dere det med for å ikke gå hver dag og bli tynget ned av livets meningsløshet?

Hvordan forholder du deg til livets meningsløshet uten å føle at du går til grunne?

Anonymkode: f195f...8a6

Er du emo? 

Anonymkode: eda78...3df

[AnonymBruker]

Jeg vil også anbefale deg Andrew Solomon. Han har noen youtube-videoer (ted talks) og han har skrevet bøker. Han har slitt med mange dype depresjoner, og virker som et fantastisk og varmt menneske. Han er mitt idol.

Anonymkode: b00df...291

[Chantielle]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Din irritasjon handler nok om din manglende empati med at andre lever andre type liv med andre type utfordringer. Å bli irritert over andres psykiske lidelser kan ikke handle om annet enn manglende evne til å sette seg inn i deres slit. Leit å høre om vennene dine!

Anonymkode: f195f...8a6

Utrolig festlig 😂Takk for din vurdering av min empatiske evne,overskriften din sier jo alt om dine evner i så måte. hvorfor tar dere ikke livet deres?
 

[AnonymBruker]

Livet er en tilfeldighet. At jeg er blitt til er en tilfeldighet. Så er det opp til deg selv og de som har skapt deg og omgås deg, hva man fyller livet ditt med. 

Noens liv blir fylt med redsel, vold, mobbing og omsorgssvikt fra dag 1. Det er en grusom ballast å bære, og vil kreve mye å krabbe seg ut av. Men det er mulig, dog vanskelig. 

Men så til mening. Livet gir ingen mening uten hverandre, uten at vi bryr oss om hverandre. Et ordtak sier «den mann som ingen har å bæra, bær den tyngste børa»

Å få omsorg og omtanke er godt men å gi omsorg er for de fleste nesten en forutsetning for å føle mening og lykke. Og evne til å gi omsorg forutsettes at hjernen din er i stand til å føle empati. Empati er et iboende utviklingstrinn vi mennesker får når vi selv utsettes for andres empati ( fra feks foreldre eller andre). Empati er også modenhet av hjernen. 

For de fleste er livet slik at det fylles opp med kjærlighet fra først og fremst foreldre og familie, deretter relasjoner med venner og etterhvert jobb. Så en kjæreste og så det mest vidunderlige som man ikke forstår meningen med før det plutselig har okkupert ditt liv, nemlig et nyfødt barn - så vanvittig slitsomt men så meningsfullt at alt annet blekner. En type kjærlighet og mening som er helt ukjent før man er der. 

Men ispedd all kjærlighet vil mørke flekker stadig poppe opp. Hendelser, sykdom, ulykker. Forhåpentligvis vil ballasten av kjærlighet du har fått underveis likevel gjøre at du ser perspektiv og klarer å takle sorgen.

Å gi omsorg til andre - være seg det er ditt eget barn eller en venn - er nok det som gjør livet meningsfullt. 

Å bare gruble om seg selv og egne behov er meningsløst i lengden tror jeg, selv om det er viktig å finne ut av egne problemer og søke hjelp.   Når man kanskje har funnet seg selv litt kan tiden være inne for å gi omsorg til andre. Det er stort behov for frivilllige og hjelpeorganisasjoner selv i Norge. 

 

Anonymkode: 35967...47c

[AnonymBruker]

1 time siden, Nettvenn skrev:

Utrolig festlig 😂Takk for din vurdering av min empatiske evne,overskriften din sier jo alt om dine evner i så måte. hvorfor tar dere ikke livet deres?
 

At jeg stiller spørsmål ved hvorfor andre ikke tar sitt liv betyr ikke at jeg ikke er i stand til å tenke meg det:, svaret vil alltid være forskjellige variasjoner av "familie, lidenskap, verdi, interesser" osv. Men i den tilstanden jeg er i er det bedre å faktisk spille ball med andre og høre hvordan de ville formulert det. Det gir uendelig mye mer enn å igjen prøve meg på et tankeeksperiment der jeg selv fyller inn svarene. Vi er skapt for fellesskap og kontakt. 

Hva vil du si er grunnen til at du provoseres av tråden min annet enn at du ikke evner å sette deg inn i min situasjon da? Hvorfor er mine problemer og min lidelse irriterende/provoserende for deg? 

Jeg synes det er skikkelig usympatisk når du regelrett ler av andres problemer. Du er veldig opptatt av å verdsette livet fordi ikke alle får livet, men du verdsetter tydeligvis ikke andres liv så høyt når du finner det for godt å prøve å latterliggjøre meg på denne måten. 

Anonymkode: f195f...8a6

[AnonymBruker]

TS, for meg virker det som om du lider av depresjon. Og da vil du ikke klare å føle glede over de tingene som gir andre glede. Jeg skjønner at du går til psykolog - får du medinser mot depresjon?

Anonymkode: b655b...337

[Chantielle]

Du forstår det ikke nei.Du må nok bare tåle at jeg ler av dine påstander som går på meg og min person.

Du skriver : betyr ikke at jeg ikke er i stand til å tenke meg det..

Hva med alle de andre dypt deprimerte som faktisk tenker de tankene,de som leser din oppfordring. Jadda,du har riktignok i tittelen slengt på et spm.tegn. Men du fortsetter  med

 

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og jeg fatter ikke hvorfor ikke alle tar kollektivt selvmord.

 

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

at du ikke evner å sette deg inn i min situasjon

Snakker om å kaste stein i glasshus.Deg...deg...deg... Forsøk å se litt lenger enn din egen nese,ha nå litt empati med de som faktisk er sterkt deprimerte.Ingen fare med meg,men jeg må si at jeg blir bekymret med tanke på de som faktisk er dypt deprimerte
Du må bare fortsette å fortelle meg om mine manglende empatiske evner,jeg smiler bare godt av det.


 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Nettvenn skrev:

Du forstår det ikke nei.Du må nok bare tåle at jeg ler av dine påstander som går på meg og min person.

Du skriver : betyr ikke at jeg ikke er i stand til å tenke meg det..

Hva med alle de andre dypt deprimerte som faktisk tenker de tankene,de som leser din oppfordring. Jadda,du har riktignok i tittelen slengt på et spm.tegn. Men du fortsetter  med

 

 

Snakker om å kaste stein i glasshus.Deg...deg...deg... Forsøk å se litt lenger enn din egen nese,ha nå litt empati med de som faktisk er sterkt deprimerte.Ingen fare med meg,men jeg må si at jeg blir bekymret med tanke på de som faktisk er dypt deprimerte
Du må bare fortsette å fortelle meg om mine manglende empatiske evner,jeg smiler bare godt av det.


 

Så du leser spørsmålet som en oppfordring? 

Det er overhodet ikke min hensikt. Det en spissformulert trådtittel, hvorfor holder vi oss egentlig i live. Jeg har såpass kjennskap til suicidale og deprimerte mennesker at jeg vet at et spissformulert spørsmål rettet til alt og alle ikke er det som får noen til å handle på sine suicidale impulser. Forhåpentligvis kan også andre finne motivasjon og støtte i det andre svarer her så de også holder fast i håpet om at det blir bedre. At du ler av og provoseres av at noen stiller spørsmål med hva som får mennesker til å holde ut livet er neppe hjelpsomt for de som sliter med å holde ut livet selv. 

Det er også usympatisk å dytte suicidale mennesker foran seg, som om deres problemer er redusert til å handle om å ta sine egne liv fordi noen skriver en spissformulert trådtittel på KG. For det handler om så mye mer enn det, og jeg provoseres av at du gjør dem så svake at du spekulerer i hvordan de vil ta denne tittelen. Å gjøre selvmordstanker og selvmordsimpulser til noe så billig, dét er å krenke det. 

At folk snakker åpent om følelsen av meningsløshet tror jeg kan være nyttig for suicidale. At ja, det er meningsløst men vi finner verdi i livet likevel. I stedet for den evige nedhysjingen av livets skyggesider og farliggjøringen av ubehagelige og vonde selvmordstanker. 

Videre handler ikke denne tråden om enkeltmenneskers skjebne og strev med reelle selvmordstanker, dette er ikke tillatt på forumet, men det handler om en generell eksistensiell problemstilling. Dersom livet er meningsløst: hvorfor fortsetter likevel de aller fleste å leve det da. 

Anonymkode: f195f...8a6

[AnonymBruker]

Jeg tar ikke livet mitt fordi jeg har barn, og fordi jeg på et punkt lovet meg selv at jeg aldri skulle ta mitt eget liv. Jeg har vært nær flere ganger før dette. En dag skal jeg dø uansett, så da prøver jeg og gjøre tiden frem til da så bra som mulig. Nå er jeg fysisk og psykisk syk, så mye av tingene andre i tråden her nevner er ikke mulig for meg.

Anonymkode: 4b1d1...d34

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS, for meg virker det som om du lider av depresjon. Og da vil du ikke klare å føle glede over de tingene som gir andre glede. Jeg skjønner at du går til psykolog - får du medinser mot depresjon?

Anonymkode: b655b...337

Jeg kan nok virke litt deprimert ja, jeg ser det selv. Men jeg er ikke det, i alle fall ikke mer enn en mild depresjon. Og nei jeg tar ikke lenger medisiner og kommer heller aldri til å gjøre det. Hvordan dette er svar på HI forstår jeg ikke. 😛

Anonymkode: f195f...8a6

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg kan nok virke litt deprimert ja, jeg ser det selv. Men jeg er ikke det, i alle fall ikke mer enn en mild depresjon. Og nei jeg tar ikke lenger medisiner og kommer heller aldri til å gjøre det. Hvordan dette er svar på HI forstår jeg ikke. 😛

Anonymkode: f195f...8a6

Jeg skriver det fordi du svarte meg tidligere at du kunne forstå at de tingene jeg ramset opp laget et godt liv for meg, men at de ble tomme og meningsløse for deg i ditt liv. Det høres for meg ut som klassisk depresjon. Da kan medisiner hjelpe deg til å bli bedre fordi depresjonen fratar deg evnen til å føle glede over de tingene som gir andre glede.

Men om du nekter å gjøre det så får du heller velge å fortsette å gruble over meningsløsheten. Ditt liv, ditt valg.

Anonymkode: b655b...337

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tar ikke livet mitt fordi jeg har barn, og fordi jeg på et punkt lovet meg selv at jeg aldri skulle ta mitt eget liv. Jeg har vært nær flere ganger før dette. En dag skal jeg dø uansett, så da prøver jeg og gjøre tiden frem til da så bra som mulig. Nå er jeg fysisk og psykisk syk, så mye av tingene andre i tråden her nevner er ikke mulig for meg.

Anonymkode: 4b1d1...d34

Ja, en del av meg også har lovt "jeg skal aldri ta mitt eget liv", og det burde være nok til å aldri igjen spekulere i dette med meningsløshet. Livet ER, så hva skal du gjøre med det? Liksom. Men disse evinnelige tankene kommer igjen og igjen. Håpløst. 

Jeg håper du får den hjelpen du trenger! 

Anonymkode: f195f...8a6

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg skriver det fordi du svarte meg tidligere at du kunne forstå at de tingene jeg ramset opp laget et godt liv for meg, men at de ble tomme og meningsløse for deg i ditt liv. Det høres for meg ut som klassisk depresjon. Da kan medisiner hjelpe deg til å bli bedre fordi depresjonen fratar deg evnen til å føle glede over de tingene som gir andre glede.

Men om du nekter å gjøre det så får du heller velge å fortsette å gruble over meningsløsheten. Ditt liv, ditt valg.

Anonymkode: b655b...337

Jeg har som sagt ikke annet enn en mild depresjon i så tilfelle og mest sannsynlig ikke det heller. Da vil medisiner være fånyttes. Hvis medisiner hadde hjulpet meg å slutte å tenke på meningsløsheten så skulle jeg tatt dem men det er ikke slik det funker. Av de medisinene jeg har prøvd gjorde de meg bare mer flat. Per nå er den behandlingsformen som er rett for meg fysisk aktivitet, sunt kosthold og samtaleterapi. Som jeg i mitt liv nettopp velger fordi jeg ikke har tenkt å fortsette å være syk. Ei heller fortsette med denne grublingen. 

(Å prøve å presse en fremmed til å bruke medisiner og "hvis ikke så velger du å gruble over meningsløshet" synes jeg er unødvendig.)

Anonymkode: f195f...8a6

[Hentacruel]

Jeg liker å leve jeg og derfor har jeg ingen planer om å slutte med det. Jeg blir derimot litt forbløffet av dere som misliker livet og allikevel holder det gående. Hvorfor gjør dere noe som dere ikke trives med? 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig. Jeg kan også fortelle om noe annet som har hjulpet meg, og det er en del av det andre er redd for. Når jeg først har fått følelser. Jeg har klart å henge meg fast i et studie på skolen. Der har jeg lært om menneskers evolusjonshistorie og historie generelt. Det gleder meg å se hvor jeg er i historiens løp, virkelig se det, føle det. Men det tok også tid. Jeg er en knott, og for en som har levd store deler av livet inni sitt eget hode, så det er blitt av gigantisk størrelse og den eneste verden å leve i, så er det en nydelig tanke å innse at jeg er liten. Det hjalp meg nok mer enn bøker som omhandler eksistens.

Er det egoistisk å ikke ha følelser for verden? Nei. Men det er egoistisk å ikke ha følelser for den, og så legge skylden på at man ikke har det, på den. Det er ens eget blikk som sitter fast. Jeg har blitt et bedre menneske av å jobbe med meg selv. Det betyr heller ikke at jeg ikke har opplevd det folk kaller konkret motgang. Jeg omgås også mange mennesker som relativt sett har opplevd mye styggere ting enn meg. Å få kreft, bli mishandlet. Selv ble jeg mobbet, og jeg har mistet et par jeg var veldig glad, men ikke noe særlig "mer enn det". Det meste har altså vært psykisk. Men det hjalp aldri å tenke at jeg var liten på en slik måte at mine problemer var små i forhold til andre. Det hjalp meg å forstå at jeg var liten i det store bildet - i verden. Altfor ofte forsøkte jeg å tvinge meg ut av min egen selvsentrerthet, men det ga meg bare dårlig samvittighet og mindre krefter å jobbe med. Jeg ville gjerne bli et godt menneske, og det ble jeg ikke av å si: Alle andre har det verre. Jeg ble et bedre menneske først når jeg tok meg selv på alvor.

Du kommer dit. Det vet jeg! Men det tar tid og krefter. Men det er inderlig verdt det.

Anonymkode: b00df...291

Takk igjen for at du deler din erfaring. 

Jeg tror det du sier om å ta seg selv på alvor er superviktig. Slutte å bagatellisere egne problemer og egne følelser: "Nei jeg har ingen grunn til å være lei meg", da fornekter du jo følelsene dine. Og man kommer seg ikke videre. Det er noe med å akseptere og anerkjenne det stedet man er hvis man skal greie å flytte seg derfra. 

Men det er noe med dette i praksis. Jeg kan fortelle meg selv så mange ganger og likevel er det vanskelig.  Men som behandleren sier "du har årevis med trening å i være god på å stenge av følelsene og behandle deg selv som dritt", da skjer ikke det motsatte over natta. 

Jeg gleder (haha) meg til den dagen jeg kjenner at alt var verdt det. Og jeg skal sjekke ut Andrew Solomon forresten; syns å huske jeg har sett noe av hans ted talks før. 

Anonymkode: f195f...8a6

[Chantielle]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så du leser spørsmålet som en oppfordring? 

Det er overhodet ikke min hensikt. Det en spissformulert trådtittel, hvorfor holder vi oss egentlig i live. Jeg har såpass kjennskap til suicidale og deprimerte mennesker at jeg vet at et spissformulert spørsmål rettet til alt og alle ikke er det som får noen til å handle på sine suicidale impulser. Forhåpentligvis kan også andre finne motivasjon og støtte i det andre svarer her så de også holder fast i håpet om at det blir bedre. At du ler av og provoseres av at noen stiller spørsmål med hva som får mennesker til å holde ut livet er neppe hjelpsomt for de som sliter med å holde ut livet selv. 

Det er også usympatisk å dytte suicidale mennesker foran seg, som om deres problemer er redusert til å handle om å ta sine egne liv fordi noen skriver en spissformulert trådtittel på KG. For det handler om så mye mer enn det, og jeg provoseres av at du gjør dem så svake at du spekulerer i hvordan de vil ta denne tittelen. Å gjøre selvmordstanker og selvmordsimpulser til noe så billig, dét er å krenke det. 

At folk snakker åpent om følelsen av meningsløshet tror jeg kan være nyttig for suicidale. At ja, det er meningsløst men vi finner verdi i livet likevel. I stedet for den evige nedhysjingen av livets skyggesider og farliggjøringen av ubehagelige og vonde selvmordstanker. 

Videre handler ikke denne tråden om enkeltmenneskers skjebne og strev med reelle selvmordstanker, dette er ikke tillatt på forumet, men det handler om en generell eksistensiell problemstilling. Dersom livet er meningsløst: hvorfor fortsetter likevel de aller fleste å leve det da. 

Anonymkode: f195f...8a6

"At du ler av at noen stiller spørsmål.." Uredelig av deg å tillegge meg at jeg ler av det,det står faktisk over her at jeg ler av dine påstander ang. min empatievne.

deres problemer er redusert til å handle om å ta sine egne liv fordi noen skriver en spissformulert trådtittel på KG.
Om du ikke forstår dette,så er det bare tragisk.
Åpenbart at du ikke forstår verken hva jeg sier,eller hvordan dine ord kan påvirke andre i negativ retning.
Det er en grunn til at forumsreglene er som de er.
Dropper ut av denne tråden.

 

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Nettvenn skrev:

"At du ler av at noen stiller spørsmål.." Uredelig av deg å tillegge meg at jeg ler av det,det står faktisk over her at jeg ler av dine påstander ang. min empatievne.

deres problemer er redusert til å handle om å ta sine egne liv fordi noen skriver en spissformulert trådtittel på KG.
Om du ikke forstår dette,så er det bare tragisk.
Åpenbart at du ikke forstår verken hva jeg sier,eller hvordan dine ord kan påvirke andre i negativ retning.
Det er en grunn til at forumsreglene er som de er.
Dropper ut av denne tråden.

 

Nei vet du hva så lavt tenker jeg ikke om mennesker som sliter mer selvmordstanker at jeg tror de tar sine liv fordi jeg skrev denne tråden. Lidelsen deres er reell og noe av det verste man kan slite med, det bagatelliserer jeg ikke til å tro at ord i denne tråden dytter de over kanten. 

Anonymkode: f195f...8a6

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke lov? For hvem da?

Anonymkode: 1b17f...2a9

For alle. Da kunne man diskutere med seg selv som anonym og med nick i samme tråd og dermed ødelegge denne. På samme måte som en ikke har lov å ha 2 brukere samtidig.

Anonymkode: 9b929...693

[AnonymBruker]

Jeg har friheten til å selv bestemme hva i livet som gir mening. Ganske deilig. Ateist. 

Anonymkode: fe023...001