Faren min

[AnonymBruker]

Her kommer et lite hjertesukk.

Faren min og jeg har et dårlig forhold. Han har aldri slått meg eller på noen som helst måte vært en uskikket far, men han har og har alltid hatt et voldsomt temperament. Som ungdom og tenåring kranglet vi konstant, og hans måte å håndtere det på var uutholdelig. Han overså meg i flere dager, anerkjente aldri sin del av ansvaret (det var aldri hans feil, alltid min), og om en krangel skulle "avsluttes" så måtte jeg si unnskyld. Kranglene var også ganske stygge - jeg var ofte redd for at han skulle slå meg (noe han som sagt aldri gjorde), men han kunne gå mot meg og virke truende, ofte ta hardt tak i meg og slenge meg enten inn på rommet eller en annen plass, alt ettersom. 

Selvfølgelig var ikke alt bare hans feil. Jeg var en vanskelig tenåring og ble ikke mindre vanskelig av å ikke gå overens med han. Samtidig var jeg ikke en voldsomt utagerende tenåring. Jeg gjorde som jeg skulle etter beste evne og prøvde også å tilføre noe positivt hjemme. 
Etterhvert ble jeg så sliten og nedtrykt av å ha det som jeg hadde det. Det var vanskelig å stadig få dagene mine definert etter faren min sitt humør. De siste årene mine boende hjemme ble som et fengsel; jeg følte ikke at jeg kunne være meg selv eller leve det livet jeg ville. Jeg måtte alltid se an humøret hans etter skoletid og vite om jeg burde holde meg på rommet eller om jeg kunne være andre plasser i huset. Midt oppi alt var jo moren min som jeg ønsket å bruke tid med.

Som voksen har jeg valgt å flytte langt unna familien min. Jeg klarer ikke å ha de nært meg, da får jeg ikke puste eller leve det livet som jeg ønsker. Faren min og jeg har en relasjon via mamma, men det er veldig vanskelig å forholde meg til han. Det er noe med hele relasjonen og vår historie som jeg tar veldig tungt. Jeg føler sinne - som mamma kan det aldri falle meg inn å behandle konflikter med mine barn på samme måte som ham, eller å i det hele tatt virke truende. Så føler jeg på sorg og skuffelse over at relasjonen er som den er, og at han fortsatt kan oppføre seg som han gjorde før.

Nå er det jul og foreldrene mine skal feire med oss. Siden vi bor så langt unna så skal de bo hos oss mens de er her. Jeg kjenner at jeg gruer meg og føler ingen glede rundt julen. Jeg spiller skuespill for alle sin del, men det er tungt å bære på syns jeg.

Vil vel ingenting med innlegget... Måtte bare lufte.

Anonymkode: e3dcb...ee4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her kommer et lite hjertesukk.

Faren min og jeg har et dårlig forhold. Han har aldri slått meg eller på noen som helst måte vært en uskikket far, men han har og har alltid hatt et voldsomt temperament. Som ungdom og tenåring kranglet vi konstant, og hans måte å håndtere det på var uutholdelig. Han overså meg i flere dager, anerkjente aldri sin del av ansvaret (det var aldri hans feil, alltid min), og om en krangel skulle "avsluttes" så måtte jeg si unnskyld. Kranglene var også ganske stygge - jeg var ofte redd for at han skulle slå meg (noe han som sagt aldri gjorde), men han kunne gå mot meg og virke truende, ofte ta hardt tak i meg og slenge meg enten inn på rommet eller en annen plass, alt ettersom. 

Selvfølgelig var ikke alt bare hans feil. Jeg var en vanskelig tenåring og ble ikke mindre vanskelig av å ikke gå overens med han. Samtidig var jeg ikke en voldsomt utagerende tenåring. Jeg gjorde som jeg skulle etter beste evne og prøvde også å tilføre noe positivt hjemme. 
Etterhvert ble jeg så sliten og nedtrykt av å ha det som jeg hadde det. Det var vanskelig å stadig få dagene mine definert etter faren min sitt humør. De siste årene mine boende hjemme ble som et fengsel; jeg følte ikke at jeg kunne være meg selv eller leve det livet jeg ville. Jeg måtte alltid se an humøret hans etter skoletid og vite om jeg burde holde meg på rommet eller om jeg kunne være andre plasser i huset. Midt oppi alt var jo moren min som jeg ønsket å bruke tid med. 

Som voksen har jeg valgt å flytte langt unna familien min. Jeg klarer ikke å ha de nært meg, da får jeg ikke puste eller leve det livet som jeg ønsker. Faren min og jeg har en relasjon via mamma, men det er veldig vanskelig å forholde meg til han. Det er noe med hele relasjonen og vår historie som jeg tar veldig tungt. Jeg føler sinne - som mamma kan det aldri falle meg inn å behandle konflikter med mine barn på samme måte som ham, eller å i det hele tatt virke truende. Så føler jeg på sorg og skuffelse over at relasjonen er som den er, og at han fortsatt kan oppføre seg som han gjorde før.

Nå er det jul og foreldrene mine skal feire med oss. Siden vi bor så langt unna så skal de bo hos oss mens de er her. Jeg kjenner at jeg gruer meg og føler ingen glede rundt julen. Jeg spiller skuespill for alle sin del, men det er tungt å bære på syns jeg.

Vil vel ingenting med innlegget... Måtte bare lufte.

Anonymkode: e3dcb...ee4

Hei TS,

Jeg har noe lignende oppvekst. Altså jeg vokste opp med en streng far, og den gangen var det vanlig at man fikk ris om man gjorde noe galt. Dette stod faren min for. Mora gjorde alt arbeidet rundt oss som barn. Pappa gjorde ALDRI noe. For å være helt ærlig, så husker ikke jeg EN ENESTE ting at jeg og min far gjorde sammen mens jeg var barn. Ikke en eneste ting!

Man kan komme med en unskyldning å si "sånn var de tpå den tiden" men det er helt feil. Jeg kan skjønne at f.eks mennene jobbet mer en kvinnene, mennene gjorde mer av det fysiske arbeidet, mens kvinnene var mer som husmødre. Men å bruke dette som unskyldning er helt feil. Saken er at min far var helt harry! Hadde aldri lyst eller tid til å leke sammen med oss som barn, lære oss noe, bruke tid til å skape relasjon til oss. Ser mange andre fedre på hans alder hadde tid til sine barn og de gjorde ting sammen. Vi gjorde aldri noe. Men han hadde massevis av tid til sine kamerater, sine fritigsaktiviteter, sitte på pub med kamerater osv osv. MASSE tid til dette! Men i det øyeblikket vi gjorde noe galt, ja da slo farsinsiktet inn. Og med det mener jeg, at man fikk ris/juling. Og thats it....

Resultatet idag er at jeg har en far, men vi har ikke noe nært relasjon. ikke så nært som jeg skulle ønske. Vi kan sitte å prate, men det blir mer som skuespill. Og vi prater ALDRI om nære tema.

Selv har jeg barn idag, og når det er sagt, så er han ikke særlig opptatt av dem heller. Joda, han er glad i dem, men gjør aldri noe sammen med dem. Lurer egentlig på hva barnebarna synnes om han også.

Anonymkode: 86be7...6df

[AnonymBruker]

På 19.12.2018 den 9.14, AnonymBruker skrev:

Hei TS,

Jeg har noe lignende oppvekst. Altså jeg vokste opp med en streng far, og den gangen var det vanlig at man fikk ris om man gjorde noe galt. Dette stod faren min for. Mora gjorde alt arbeidet rundt oss som barn. Pappa gjorde ALDRI noe. For å være helt ærlig, så husker ikke jeg EN ENESTE ting at jeg og min far gjorde sammen mens jeg var barn. Ikke en eneste ting!

Man kan komme med en unskyldning å si "sånn var de tpå den tiden" men det er helt feil. Jeg kan skjønne at f.eks mennene jobbet mer en kvinnene, mennene gjorde mer av det fysiske arbeidet, mens kvinnene var mer som husmødre. Men å bruke dette som unskyldning er helt feil. 

Anonymkode: 86be7...6df

Er du 120 år gammel?? Jeg vokste opp på 60'70-tallet, og det var IKKE vanlig at barn fikk ris/ble slått. 

Anonymkode: 1aeb5...81c

[AnonymBruker]

På 19.12.2018 den 9.04, AnonymBruker skrev:

Han har aldri (...) på noen som helst måte vært en uskikket far,

Jo, det har han. Han har ikke oppført sef som en far skal!

Anonymkode: 1aeb5...81c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er du 120 år gammel?? Jeg vokste opp på 60'70-tallet, og det var IKKE vanlig at barn fikk ris/ble slått. 

Anonymkode: 1aeb5...81c

Nei jeg er 3000 år gammel... hva prøver du å si? 

Anonymkode: 86be7...6df

[solmåneogstjerner]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er du 120 år gammel?? Jeg vokste opp på 60'70-tallet, og det var IKKE vanlig at barn fikk ris/ble slått. 

Anonymkode: 1aeb5...81c

Det var ikke før i 1987 at det ble forbudt med fysisk avstraffelse av barn 

[AnonymBruker]

På 19.12.2018 den 9.04, AnonymBruker skrev:

Her kommer et lite hjertesukk.

Faren min og jeg har et dårlig forhold. Han har aldri slått meg eller på noen som helst måte vært en uskikket far, men han har og har alltid hatt et voldsomt temperament. Som ungdom og tenåring kranglet vi konstant, og hans måte å håndtere det på var uutholdelig. Han overså meg i flere dager, anerkjente aldri sin del av ansvaret (det var aldri hans feil, alltid min), og om en krangel skulle "avsluttes" så måtte jeg si unnskyld. Kranglene var også ganske stygge - jeg var ofte redd for at han skulle slå meg (noe han som sagt aldri gjorde), men han kunne gå mot meg og virke truende, ofte ta hardt tak i meg og slenge meg enten inn på rommet eller en annen plass, alt ettersom. 

Selvfølgelig var ikke alt bare hans feil. Jeg var en vanskelig tenåring og ble ikke mindre vanskelig av å ikke gå overens med han. Samtidig var jeg ikke en voldsomt utagerende tenåring. Jeg gjorde som jeg skulle etter beste evne og prøvde også å tilføre noe positivt hjemme. 
Etterhvert ble jeg så sliten og nedtrykt av å ha det som jeg hadde det. Det var vanskelig å stadig få dagene mine definert etter faren min sitt humør. De siste årene mine boende hjemme ble som et fengsel; jeg følte ikke at jeg kunne være meg selv eller leve det livet jeg ville. Jeg måtte alltid se an humøret hans etter skoletid og vite om jeg burde holde meg på rommet eller om jeg kunne være andre plasser i huset. Midt oppi alt var jo moren min som jeg ønsket å bruke tid med.

Som voksen har jeg valgt å flytte langt unna familien min. Jeg klarer ikke å ha de nært meg, da får jeg ikke puste eller leve det livet som jeg ønsker. Faren min og jeg har en relasjon via mamma, men det er veldig vanskelig å forholde meg til han. Det er noe med hele relasjonen og vår historie som jeg tar veldig tungt. Jeg føler sinne - som mamma kan det aldri falle meg inn å behandle konflikter med mine barn på samme måte som ham, eller å i det hele tatt virke truende. Så føler jeg på sorg og skuffelse over at relasjonen er som den er, og at han fortsatt kan oppføre seg som han gjorde før.

Nå er det jul og foreldrene mine skal feire med oss. Siden vi bor så langt unna så skal de bo hos oss mens de er her. Jeg kjenner at jeg gruer meg og føler ingen glede rundt julen. Jeg spiller skuespill for alle sin del, men det er tungt å bære på syns jeg.

Vil vel ingenting med innlegget... Måtte bare lufte.

Anonymkode: e3dcb...ee4

Faren din høres mye ut som eksen min. Kan jeg få takke deg for at det å lese din historie på sett og vis bekrefter for meg at jeg har gjort rett i å begrense samvær mellom datteren min og faren hennes?

For helt ærlig, sånn skal ikke barn ha det. Når oppveksten har negativ innvirkning på hvem man blir som voksen, så er det ikke bra.

Anonymkode: bfdc1...17e

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei jeg er 3000 år gammel... hva prøver du å si? 

Anonymkode: 86be7...6df

Jeg prøver å si at det ikke har vært VANLIG å gi barn ris de siste 80 år...

Anonymkode: 1aeb5...81c

[AnonymBruker]

18 timer siden, solmåneogstjerner skrev:

Det var ikke før i 1987 at det ble forbudt med fysisk avstraffelse av barn 

Det betyr ikke at det var vanligå gi barn ris fram til da.

Anonymkode: 1aeb5...81c

[Blue Berry]

Født på 80-tallet og fikk ofte juling... Mildt sagt

[AnonymBruker]

23 timer siden, solmåneogstjerner skrev:

Det var ikke før i 1987 at det ble forbudt med fysisk avstraffelse av barn 

Selv om det ble forbudt så var det fler foreldre som gjorde det. Det var det de var vokst opp med.

Moren og faren min var aldri voldelig bortsett fra når de riset meg. Kjenner flere som ble det. Jeg er 30 år i dag og har gamle foreldre. 

Anonymkode: 81108...4a7

[AnonymBruker]

Dette var som jeg skulle skrevet det selv TS! Kjenner meg utrolig godt igjen og har det på samme måte. Min "reaksjon" i barndommen var vel bare litt motsatt.  Jeg turte nesten aldri si noenting og hvis jeg sa i fra, fikk jeg så ørene flagret og det var flere episoder hvor jeg løp til naboen i redsel og vi måtte låse alle dører. Etterhvert utviklet jeg en voldsom angst og naturligvis utrolig dårlig selvtillit. Hvilket igjen førte til at jeg isolerte meg mye. I dag bor jeg på andre siden av landet for å holde avstand. Selv om jeg som deg, spiller skuespill når jeg ser han. Nytter jo ikke ta det opp, for han eier ikke selvinnsikt. Skal ikke gå så mye mer inn på det, men vil bare si at det som hjelper for meg, er å tenke at av og til kan en slik avstand og "skuespill" være den beste løsningen. Godta situasjonen som den er og akseptere at man aldri får den nære familierelasjoner man ønsker. Heller finne andre man kan være nære. 

Også synes jeg heller mer synd på han. Tenk så vondt han må ha det med seg selv som oppfører seg slik. Og hvor vondt det må føles at de fleste han kjenner snur ryggen til han, uten at han klarer å forstå hvorfor. Eller klarer å endre seg.

Mange sliter og går med "masker" og "skuespill", og jeg har lært mye av dette når det kommer til mellommenneskelige relasjoner. 

Jeg også skal reise å besøke de i morgen og være i jula. Gruer meg som fy. Men er bare noen dager, så blir jeg påminnet hvor fantastisk valg jeg tok som flyttet så langt unna! (Fælt å si det!) Skulle gjort det før lenge siden!

Ønsker deg lykke til. Vet ikke om det jeg skrev var til hjelp, men vit at du ikke er alene😊😊

Anonymkode: 8b183...ed8

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldinger og godt å høre om andre med lignende erfaringer. Jeg føler meg ofte alene om denne problematikken. De aller, aller fleste i min omgangskrets gleder seg til julen og til å endelig være sammen med familien sin igjen. 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Faren din høres mye ut som eksen min. Kan jeg få takke deg for at det å lese din historie på sett og vis bekrefter for meg at jeg har gjort rett i å begrense samvær mellom datteren min og faren hennes?

Og til deg "anonym", så er det trist å høre at datteren din har lignende problematikk. Håper det ordner seg med litt space

Jeg har aldri tenkt på hvordan situasjonen mellom faren min og meg hadde vært om foreldrene mine var skilt, men at en pause innimellom hadde hjulpet er jeg helt overbevist om. Om faren min var på jobbreise så var det en helt annet og mer lystbetont atmosfære hjemme. 

Håper dere finner en ordning som hjelper. Det er veldig leit å "stå i det" og plages videre med det som voksen. 

Anonymkode: e3dcb...ee4

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette var som jeg skulle skrevet det selv TS! Kjenner meg utrolig godt igjen og har det på samme måte. Min "reaksjon" i barndommen var vel bare litt motsatt.  Jeg turte nesten aldri si noenting og hvis jeg sa i fra, fikk jeg så ørene flagret og det var flere episoder hvor jeg løp til naboen i redsel og vi måtte låse alle dører. Etterhvert utviklet jeg en voldsom angst og naturligvis utrolig dårlig selvtillit. Hvilket igjen førte til at jeg isolerte meg mye. I dag bor jeg på andre siden av landet for å holde avstand. Selv om jeg som deg, spiller skuespill når jeg ser han. Nytter jo ikke ta det opp, for han eier ikke selvinnsikt. Skal ikke gå så mye mer inn på det, men vil bare si at det som hjelper for meg, er å tenke at av og til kan en slik avstand og "skuespill" være den beste løsningen. Godta situasjonen som den er og akseptere at man aldri får den nære familierelasjoner man ønsker. Heller finne andre man kan være nære. 

Også synes jeg heller mer synd på han. Tenk så vondt han må ha det med seg selv som oppfører seg slik. Og hvor vondt det må føles at de fleste han kjenner snur ryggen til han, uten at han klarer å forstå hvorfor. Eller klarer å endre seg.

Mange sliter og går med "masker" og "skuespill", og jeg har lært mye av dette når det kommer til mellommenneskelige relasjoner. 

Jeg også skal reise å besøke de i morgen og være i jula. Gruer meg som fy. Men er bare noen dager, så blir jeg påminnet hvor fantastisk valg jeg tok som flyttet så langt unna! (Fælt å si det!) Skulle gjort det før lenge siden!

Ønsker deg lykke til. Vet ikke om det jeg skrev var til hjelp, men vit at du ikke er alene😊😊

Anonymkode: 8b183...ed8

Takk for at du deler historien din med meg ønsker deg lykke til selv! 

Anonymkode: e3dcb...ee4

[solmåneogstjerner]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selv om det ble forbudt så var det fler foreldre som gjorde det. Det var det de var vokst opp med.

Moren og faren min var aldri voldelig bortsett fra når de riset meg. Kjenner flere som ble det. Jeg er 30 år i dag og har gamle foreldre. 

Anonymkode: 81108...4a7

Jeg vet det. De trodde på det. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for tilbakemeldinger og godt å høre om andre med lignende erfaringer. Jeg føler meg ofte alene om denne problematikken. De aller, aller fleste i min omgangskrets gleder seg til julen og til å endelig være sammen med familien sin igjen. 

Og til deg "anonym", så er det trist å høre at datteren din har lignende problematikk. Håper det ordner seg med litt space

Jeg har aldri tenkt på hvordan situasjonen mellom faren min og meg hadde vært om foreldrene mine var skilt, men at en pause innimellom hadde hjulpet er jeg helt overbevist om. Om faren min var på jobbreise så var det en helt annet og mer lystbetont atmosfære hjemme. 

Håper dere finner en ordning som hjelper. Det er veldig leit å "stå i det" og plages videre med det som voksen. 

Anonymkode: e3dcb...ee4

Pr nå, er det samvær under tilsyn. Korte og relativt hyppige, i samarbeid med barnevernet. Han gikk selvsagt i vranglås når jeg satte ned foten, og de så hverandre ikke på nesten 1.5 år. Resultatet var et barn som hadde en voldsom utvikling mtp trygghet. Jeg ser for meg at denne løsningen nok vil være i noen år, før hun evt kan dra dit alene på dagtid uten tilsyn. Hun er 7 år nå, og har mange utfordringer både knyttet til ADHD og som følge av måten den dotten av en 'far' har snakket til henne. Ikke faen om han får lov til å ødelegge det fantastiske mennesket hun er!

Det er tungt å være den forelderen som skiller barnet fra medforelder. Selv om jeg vet at det er riktig og viktig på lang sikt, søker jeg hele tiden bekreftelse på at jeg har rett. 

Jeg ser ikke bort fra at du kan ha rett - at ting hadde vært annerledes for deg om du hadde litt mer avstand til faren din i oppveksten. Relasjoner og mennesker vi omgir oss med, påvirker hvordan vi utvikler oss og ser på oss selv. Spesielt i oppveksten.

Anonymkode: bfdc1...17e

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Min far har hatt et vanvittig temperament, men aldri slått meg. Likevel har jeg vært livredd han hele oppveksten. Han kunne brøle og kjefte bare jeg slo på TVen på feil tidspunkt. Da var helvete løs og hele dagen var ødelagt. Pappa ba om skilsmisse da jeg var 16-17 år og jeg husker jeg hadde drømt lenge om den dagen. 

Mamma var underkuet og sa han aldri imot. Hun ser ikke i dag sin del av ansvaret. Hvis jeg forteller om dårlige opplevelser (som hun ofte graver og spør etter) så er det aldri hennes feil. Hun er sammen med en kar nå som hun lar styre hele skuta, men han er i alle fall ikke sint som min far var. 

Jeg og pappa har et helt ok forhold i dag. Han har forandret seg veldig de siste 5 årene, takket være et ræva ekteskap og flere kjipe opplevelser for hans del. Jeg er ikke lenger redd for min far og tør å si meningene mine til han, noe han ikke synes er kult, men respekterer. Forholdet til mamma er også greit. Jeg har innsett at hun aldri kommer til å innse at hun har stor skyld i alt som skjedde i min oppvekst. Fikk god hjelp av en psykolog til å sortere tanker og følelser knyttet til oppveksten.

Har et fint liv i dag. Karret meg gjennom bachelor og har en veldig kul jobb. Er alene med et barn og har problemer med relasjoner til menn, men jeg har troa på at det skal gå seg til.

God jul, håper du kan få det fint. «Godt» vi er flere med ræva fedre  

Anonymkode: 9781d...250

[AnonymBruker]

Du skriver at du også hadde skyld, siden du var en vanskelig tenåring. Jeg vil tro at du var en vanskelig tenåring fordi familien din er dysfunksjonell. Det er uansett ikke din skyld at din far har ødelagt oppveksten din og ført til at du føler behov for å holde ham unna deg. Du må plassere ansvaret der det hører hjemme, og det er overhodet ikke ditt ansvar å få din far til å vise uforbeholden omsorg og kjærlighet for barnet han har bragt til verden. Det er sikkert vanskelig å ta innover seg at mor også er ansvarlig for å bli i en relasjon som er skadelig for barnet. Du har antakelig behov for å tilgi henne, for å opprettholde et lite bånd til familien din? Kanskje hun har vært så underdanig og redd for å skilles (det var ikke så vanlig på 60- 70-tallet) at hun har undertrykt det som skjedde med deg? Har du spurt henne om hun ikke så hvordan han plaget deg?

Jeg vokste selv opp i en familie med helseskadelige foreldre. Fine og flotte utad, men bak lukkede dører var det utrygt å være. Jeg forstod ikke hvor galt det var før jeg ble voksen og etter mange år hos psykolog. Min mor var narsissistisk og dominerende (det var alltid henne det var synd på, og min lidelse, f.eks alvorlig anoreksi, ble aldri kommentert av foreldrene mine. (!!) Jeg er frisk fra den og har en bra jobb, god råd, et ok liv, og fremstår sikkert som «vellykket» men har det ikke alltid så lett med psyken (dype depresjoner og angst). Min mor døde tidlig, og det hjalp faktisk. Faren min har jeg aldri tatt dette opp med, det burde jeg gjort, men nå er han for gammel og jeg orker ikke å gjøre det.

Det er et sunnhetstegn at du holder deg mest mulig unna dem, spør du meg. Du burde jo egentlig tatt et oppgjør med dem og fortalt at du ikke føler deg trygg og glad sammen med dem og spesielt ikke med faren din, men det er ikke lett, det har jeg selv erfart.

Fysisk avstraffelse var selvsagt ikke vanlig på 60-tallet eller senere! At noen ble slått, ristet og utsatt for andre typer heftig avstraffelse betyr ikke at det var greit og helt vanlig.

Anbefaler deg å google «helseskadelige foreldre» samt lese boken https://www.bokkilden.no/psykologi/ut-av-dine-foreldres-grep-susan-forward/produkt.do?produktId=65362

God jul til deg. Du får prøve å holde ut som best du kan. Kanskje gå deg en tur og trekke pusten mens de er der.

God klem og lykke til. 

Anonymkode: 029c2...fd5

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle kommentarer! Det hjelper virkelig i denne førjulstiden

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Relasjoner og mennesker vi omgir oss med, påvirker hvordan vi utvikler oss og ser på oss selv. Spesielt i oppveksten.

Dette er veldig sant og selvom det er vanselig å måtte være den som tar vanskelige valg for å endre situasjonen til det bedre, så er det virkelig verdt det og av stor viktighet! 

Som voksen innhentes jeg av mange vonde tanker og følelser. Jeg sliter med å leve det livet jeg ønsker og sliter i parforhold. Jeg lar meg domineres og takler utrolig dårlig konflikter eller dårlig kommunikasjon. Har nettopp begynt hos psykolog og håper at det hjelper meg. Alt vondt tar meg rett tilbake til barndommen og det gjør utrolig vondt. De følelsene som bygger seg opp inni meg er vanskelige å håndtere. 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

«helseskadelige foreldre»

Aldri hørt om denne boken men skal virkelig sjekke den ut. Tusen takk for tipset! 

 

Anonymkode: e3dcb...ee4