Luksusproblem. Dårlig samvittighet for å god råd.

[AnonymBruker]

Jeg og min samboer har forholdsvis god råd, og jeg sliter med samvittighetskvaler hvis/når vi kjøper dyre julegaver og bursdagsgaver til barna. Selv om det stort sett er ting de trenger eller har ønsket seg en stund, så er jeg redd de blir bortskjemte og utakknemlige. Samboer syns det er helt greit at de kan få nye og dyre ting siden vi faktisk har råd til det, selv om det finnes billigere og/eller brukte alternativer. Og jeg får dårlig samvittighet. Tenker da spes på slikt som mobiltelefoner, der risikoen for at de ødelegges eller forsvinner er rimelig høy ifht pris.

Nå er det han som tjener mest. Vi har felles økonomi. Vi har full kontroll på økonomien. Vi bor billig, på bygda. Vi sløser ikke mye, men kan unne oss mye av det vi har lyst til. Vi er ikke «sossete» så det er ikke snakk om dyre designerklær og statussymbol. Utad ser vi nok ut som en gjennomsnittlig forholdsvis fornuftig A4-familie.

Selv er jeg oppvokst i et hjem uten særlig god råd, og materielle luksusgoder var aldri et tema. Vi hadde det vi trengte og var fornøyd med det.  

Er det vanlig å ha dårlig samvittighet for å ha god råd? 

Anonymkode: 603db...60a

[Gjest loveli]

Du trenger ikke ha dårlig samvittighet hvis du samtidig lærer barna takknemlighet.

Jeg kjenner folk med dårlig råd som har bortskjemte barn, og jeg kjenner folk med god råd som har takknemlige barn. Alt avhenger av oppdragelsen, ikke verdien på julegavene.

Endret 17. desember 2018 av loveli

[AnonymBruker]

Så lenge du oppdrar barna til å være takknemlige og forstå verdien av penger så er det ikke noe stress. Ingenting å ha dårlig samvittighet for. Skal du ha dårlig samvittighet fordi dere for eksempel har råd til å kjøpe ene barnet deres en mobiltelefon til jul, kun fordi andre foreldre kanskje ikke har råd til det? Det er jo stor fokus i politikken på at alle skal behandles likt, alle skal være like og alle skal ha like goder, men slik er ikke virkeligheten. Der er forskjell på folk, og det er greit. Hadde det ikke vært forskjell på folk hadde verden vært veldig rar. 

Jeg kommer selv ifra en familie med svært god råd, her snakker vi 2-3 millioner i årsinntekt. Jeg er voksen nå, men som barn var jeg langt ifra bortskjemt. Fikk jeg alt jeg pekte på? Nei. Fikk jeg dyre julegaver? Ja. Ble jeg ekstremt glad og takknemlig for gavene jeg fikk? Ja visst! Gråt jo hver juleaften av glede.

Så lenge du lærer barna at penger ikke vokser på trær og at penger ikke er alt, så er det ikke noe i veien for dyre gaver. 

Anonymkode: e80f1...5dd

[AnonymBruker]

Dette høres da ikke ut som dårlig samvittighet for å ha mye penger, men frykt for hvordan de blir brukt. Jeg tror ikke dette har noe med dyre gaver å gjøre, tror frykten din kommer et annet sted fra

Anonymkode: 93d17...007

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje oppveksten min har påvirket meg en del her. Vi var ikke fattige, med hadde til tider litt dårlig råd. Planlegging og prioritering måtte til. Min mor var og er fremdeles veldig lite materialistisk og ganske sparsommelig, men slett ikke grådig. Litt hippie. Vi fikk delta på stort sett det vi ville av aktiviteter, men hadde aldri det beste/nyeste utstyret/tøyet. Det gikk mye i arv og bruktkjøp. Var det noe vi ønsket oss så måtte vi spare. 

Både jeg og sambo har jobbet oss til dit vi er i dag, så sånn sett er det fortjent. Samtidig er jeg livredd for å legge meg/oss til dyre vaner, for man vet jo ikke om det varer. Vi har trygge jobber i dag, men hva om en av oss dør eller blir ufør f.eks., eller hva med samlivsbrudd? Skulle jeg og barna klart oss på kun min inntekt så hadde økonomien sett ganske annerledes ut. 

Den dårlige samvittigheten kommer gjerne ifbm jul når jeg leser div innlegg på facebook om folk som ikke har så mye og ønsker å arve klær og leker til barna sine for å legge under juletreet.. 

t.s.

Anonymkode: 603db...60a

[Gjest loveli]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror kanskje oppveksten min har påvirket meg en del her. Vi var ikke fattige, med hadde til tider litt dårlig råd. Planlegging og prioritering måtte til. Min mor var og er fremdeles veldig lite materialistisk og ganske sparsommelig, men slett ikke grådig. Litt hippie. Vi fikk delta på stort sett det vi ville av aktiviteter, men hadde aldri det beste/nyeste utstyret/tøyet. Det gikk mye i arv og bruktkjøp. Var det noe vi ønsket oss så måtte vi spare. 

Både jeg og sambo har jobbet oss til dit vi er i dag, så sånn sett er det fortjent. Samtidig er jeg livredd for å legge meg/oss til dyre vaner, for man vet jo ikke om det varer. Vi har trygge jobber i dag, men hva om en av oss dør eller blir ufør f.eks., eller hva med samlivsbrudd? Skulle jeg og barna klart oss på kun min inntekt så hadde økonomien sett ganske annerledes ut. 

Den dårlige samvittigheten kommer gjerne ifbm jul når jeg leser div innlegg på facebook om folk som ikke har så mye og ønsker å arve klær og leker til barna sine for å legge under juletreet.. 

t.s.

Anonymkode: 603db...60a

Da tenker jeg at dere bare kan nyte det så lenge det varer. Hvorfor skal man ta sorgene på forskudd og ikke unne seg litt luksus når man kan?

Jeg mener, jeg har i perioder av livet hatt svært dårlig råd. I barndommen var jeg en av de fattigste barna i gata, og som voksen var det en periode ganske fortvilt. Jeg måtte låne 2000,- i måneden av et familiemedlem i 2 år for å klare meg. Nå har jeg veldig(!) mye bedre råd og jeg nyter det til det fulle!

MEN! Jeg vet at dette også kan være en midlertidig fase, man vet aldri, og dét er det viktig å huske på.

Jeg tenker at dine barn kan få gode og sunne verdier selv om gavene er dyre. Hvis de ikke overrøses med masse penger og filleting hele tiden: som at de får leker hver gang dere er i lekebutikken og kilovis med godteri hver handletur osv osv, så tillegger du dem ikke dårlige vaner. Å ha kvalitetsting som godt treningstøy og sko hvis man spiller fotball er ikke det som skjemmer dem bort.

Du kan jo også ta dem med og kjøpe gaver dere gir til nettopp Fretex og lære dem litt om hvordan mindre heldige barn har det i jula/hverdagen. 

God jul!!