Hvordan avslutte et vennskap på en skånsom måte...

[AnonymBruker]

Jeg har en "kompis" som er ekstremt innpåsliten.... vi pratet masse sammen før også brått så inrømte han at han likte meg som mer enn en venn. Etter dette så tok jeg avstand fordi jeg ikke følte noe i nærheten av noe annet enn at vi er bekjente og føler ikke for å verken bli noe bestevenn eller kjæreste med han. Etter at jeg begynte å ta avstand, så begynte han å mase og si at han var over meg og skulle ikke snakke noe mer om det bare vi kunne være venner, fordi han syntes at det er veldig fint å snakke med meg da han sliter mye i livet og han føler jeg er den eneste som forstår. Han er suicidal til tider, men han har full backup av helsevesenet. Nå har han begynt å ringe meg flere ganger om dagen og skriver noe hele tiden... Hvis ikke jeg svarer så blir det jo flere meldinger og opprigninger da også for da lurer han på om jeg er sur på han osv... Jeg har prøvd å være hard mot han, men da bare går han å tar en eller annen overdose eller gjør et eller annet annet dumt som han får bøter og dritt for... og det samme hvis ikke jeg vil snakke med han for da får han angst... Jeg orker ikke å hjelpe han mer skal jeg være helt ærlig, orker ikke være fulltids psykolog, jeg føler jeg får litt ME når jeg ser han ringer meg... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, uansett hvordan jeg ender dette vennskapet så går det gæærnt uansett... Jeg har jo selvfølgelig vondt av han, for det finnes ikke et snillere menneske.. Men han vil ikke ha det bra, han prøver ikke å få det bedre, han ødelegger for seg selv hele tiden med vilje virker det som også kommet han til meg og sutrer for sine selvforskyldte ting hver dag. Huff jeg sitter i en vanskelig situasjon.. HVA kan jeg gjøre for å få slutt på dette på en skånsom måte..? 

Som sagt så hjelper det ikke meg å ringe noe psykisk helsevern da han er fullt opkoblet til både avrusnings sentere, politi, psykiatrisk, psykolog, fastlege, alt! 

Anonymkode: 39994...f39

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 39994...f39

[AnonymBruker]

Høres mer ut som han er mer avhengig av deg enn forelsket. Jeg har ikke bare svar enn at du må kutte kontakten så får han ta det med noen andre. Blir bare verre for han hvis dere innblander dere mer.

Anonymkode: 4b30e...7e1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Høres mer ut som han er mer avhengig av deg enn forelsket. Jeg har ikke bare svar enn at du må kutte kontakten så får han ta det med noen andre. Blir bare verre for han hvis dere innblander dere mer.

Anonymkode: 4b30e...7e1

Hvis jeg kuttet kontakten så tar han bare en overdose. Jeg prøvde jo det når han sa han likte meg på den måten, da gikk seriøst hele livet hans i dass, om det var pga meg, det vet jeg ikke, men han skrev ihvertfall en melding av at han fikk så angst av at jeg ikke ville noe mer og han sa han tenkte livet hans kunne vært perfekt med meg da. Jeg syntes det hele er rart, for jeg har aldri gitt han nor fprhåpning, jeg har aldri gitt han en klem en gang. Etterhvert som jeg fortsatte å avvise han så begynte han med det at det er helt greit så lenge vi kan være venner ihvertfall og fortalte at han hadde gjort noe ganske brutalt itilleg til den overdosen da. 

Jeg tror ikke det at det et spesifikt pga meg at han reagerer på den måten her, men fordi livet hans er så kjørt fra før og da blir alt som skjer så veldig sårt for han. Han har jo alltid vært Sånn, men da av andre grunner enn pga meg selvfølgelig, så jeg tror han bare er veldig sårbar og ja, som du sier at han har blitt litt avhengig av den kontakten med meg, fordi jeg har tatt meg tid til å lytte og være der. 

Jeg har også prøvd å si til han at jeg rett og slett føler meg slem som svarer han, fordi det er ikke noe håp om noe mer i det heletatt, men da klorer han seg bare fast ved det at det er helt greit at vi bare er venner osv osv. 

Skal jeg bare slutte å svare han da? Også er han kanskje død en dag? Han har jo ingen andre normale mennesker å prate med enn meg. Bare sånne kriminelle sinnsyke og onskapsfulle folk. Men jeg orker ikke... 

Anonymkode: 39994...f39

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en "kompis" som er ekstremt innpåsliten.... vi pratet masse sammen før også brått så inrømte han at han likte meg som mer enn en venn. Etter dette så tok jeg avstand fordi jeg ikke følte noe i nærheten av noe annet enn at vi er bekjente og føler ikke for å verken bli noe bestevenn eller kjæreste med han. Etter at jeg begynte å ta avstand, så begynte han å mase og si at han var over meg og skulle ikke snakke noe mer om det bare vi kunne være venner, fordi han syntes at det er veldig fint å snakke med meg da han sliter mye i livet og han føler jeg er den eneste som forstår. Han er suicidal til tider, men han har full backup av helsevesenet. Nå har han begynt å ringe meg flere ganger om dagen og skriver noe hele tiden... Hvis ikke jeg svarer så blir det jo flere meldinger og opprigninger da også for da lurer han på om jeg er sur på han osv... Jeg har prøvd å være hard mot han, men da bare går han å tar en eller annen overdose eller gjør et eller annet annet dumt som han får bøter og dritt for... og det samme hvis ikke jeg vil snakke med han for da får han angst... Jeg orker ikke å hjelpe han mer skal jeg være helt ærlig, orker ikke være fulltids psykolog, jeg føler jeg får litt ME når jeg ser han ringer meg... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, uansett hvordan jeg ender dette vennskapet så går det gæærnt uansett... Jeg har jo selvfølgelig vondt av han, for det finnes ikke et snillere menneske.. Men han vil ikke ha det bra, han prøver ikke å få det bedre, han ødelegger for seg selv hele tiden med vilje virker det som også kommet han til meg og sutrer for sine selvforskyldte ting hver dag. Huff jeg sitter i en vanskelig situasjon.. HVA kan jeg gjøre for å få slutt på dette på en skånsom måte..? 

Som sagt så hjelper det ikke meg å ringe noe psykisk helsevern da han er fullt opkoblet til både avrusnings sentere, politi, psykiatrisk, psykolog, fastlege, alt! 

Anonymkode: 39994...f39

Kan jeg spørre hvor gammel han er? Dette høres ut som et lignende problem jeg hadde når jeg var 18 år med min eks venninne. Hun slet psykisk, selvmordstanker, dårlig selvbilde, kutting osv, jeg ble sittende igjen som hennes nærmeste venn da jeg var den eneste som holdt ut som både venn og hobbypsykolog, men fikk nok etter hvert. Nå vet ikke jeg detaljer om hvor gamle dere er, hvor er foreldrene hans og om de støtter og hjelper, er du den eneste han forteller om problemene sine til? 

Du sier han får støtte fra helsevesenet, men innebærer det psykolog? Hva annet? 

Jeg var kanskje litt hard mot min venninne men man kan faktisk ikke være psykolog til vennene sine, man kan faktisk begynne å slite selv da problemene til vedkommende kan tære ekstremt på deg igjen. Jeg merket også at venninnen min fikk en slags avhengighet til meg, hun måtte fortelle alt det negative hun tenkte og hva hun slet med hele tiden, til jeg til slutt ble utslitt. Mitt beste råd er, vær hard, du sier du har vært det, men har du virkelig sagt at du klarer ikke støtte han på samme måte som en profesjonell psykolog, eller en forelder. At du kan ikke løse hans problemer da du ikke vet hva som er riktig å si i en slik situasjon. At hvis han virkelig er suicidal og skriker etter hjelp, men føler at ingen hører han så gjør du det, men du kan ikke støtte mer enn å være en venn, at hvis han virkelig søker hjelp, så må han ta tak i dette med profesjonelle. Fortell at du er der, men det blir for mye for deg. 

Forstår at det er lett å si, men i praksis vanskelig, men det er det eneste du kan gjøre. I verste fall, hvis han ringer og maser, si at du ikke kan være der for han hele tiden og at en psykolog eller forelder må ta tak i dette da det går utover ditt humør og psyke. 

Anonymkode: 84cbe...bd4

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre hvor gammel han er? Dette høres ut som et lignende problem jeg hadde når jeg var 18 år med min eks venninne. Hun slet psykisk, selvmordstanker, dårlig selvbilde, kutting osv, jeg ble sittende igjen som hennes nærmeste venn da jeg var den eneste som holdt ut som både venn og hobbypsykolog, men fikk nok etter hvert. Nå vet ikke jeg detaljer om hvor gamle dere er, hvor er foreldrene hans og om de støtter og hjelper, er du den eneste han forteller om problemene sine til? 

Du sier han får støtte fra helsevesenet, men innebærer det psykolog? Hva annet? 

Jeg var kanskje litt hard mot min venninne men man kan faktisk ikke være psykolog til vennene sine, man kan faktisk begynne å slite selv da problemene til vedkommende kan tære ekstremt på deg igjen. Jeg merket også at venninnen min fikk en slags avhengighet til meg, hun måtte fortelle alt det negative hun tenkte og hva hun slet med hele tiden, til jeg til slutt ble utslitt. Mitt beste råd er, vær hard, du sier du har vært det, men har du virkelig sagt at du klarer ikke støtte han på samme måte som en profesjonell psykolog, eller en forelder. At du kan ikke løse hans problemer da du ikke vet hva som er riktig å si i en slik situasjon. At hvis han virkelig er suicidal og skriker etter hjelp, men føler at ingen hører han så gjør du det, men du kan ikke støtte mer enn å være en venn, at hvis han virkelig søker hjelp, så må han ta tak i dette med profesjonelle. Fortell at du er der, men det blir for mye for deg. 

Forstår at det er lett å si, men i praksis vanskelig, men det er det eneste du kan gjøre. I verste fall, hvis han ringer og maser, si at du ikke kan være der for han hele tiden og at en psykolog eller forelder må ta tak i dette da det går utover ditt humør og psyke. 

Anonymkode: 84cbe...bd4

Han er 33 år og jeg er 27.. Han har vært innlagt på rusinstitusjoner flere ganger og har psykolog og fastlege som sagt.. også er han jo i rettsaker hele tiden pga alt det dumme han gjør i rus. Egentlig veldog oppegående, men ikke når han er rusa... Han har andre venner, men de er enda mer fucka enn han. Jeg er den eneste normale som ikke driver med sånt Og har alt på stell. Det er bare meg han kan snakke sånn dypt med og få forståelse, de andre er så fucka at de vet ikke forskjellen på opp og ned.

Foreldrene hans har mistet troen på han og det har resten av familien hans også. De orker ikke mer, han har holdt på sånn som dette siden han var kanskje 17 år... Men virker nesten som at alt ble værre for han når jeg sa at jeg ikke ville noe mer.

Han var egentlig på vei opp når vi begynte å snakke, han hadde ikke drukket på 1 år og hadde begynt å trene og få livet på plass, men når han inrømte at han likte meg på en litt dypere måte og jeg sa at jeg overhode ikke følte det samme så knakk hele livet hans sammen igjen tok overdose samme dagen... Jeg håper det er tilfeldig og ikke pga meg, men det virker jo sånn... hadde han bare ansett meg som en venn, så hadde jeg holdt ut lengre, men når han føler andre ting For meg så blir det bare vemmelig egentlig å hele tiden ha kontakt med han. Jeg blir også sliten av å hele tiden høre på alle de dumme påfunnene hans, livet hans kunne vært helt supert... Han har alt han trenger og god økonomi og eier masse. Enste han mangler er en jobb... Men han ødelegger alt for seg selv hele tiden og jeg skjønner ikke hborfor han gjør det, også sutrer han etterpå og forteller om hvor sinnsykt høyt han kunne ønske seg et normalt liv. Det blir for dumt liksom....

Det er sekunder før jeg eksploderer, for han oppfører seg bare skikkelig stakkarslig... sitter å klager over selvforskylte ting han har tatt vurderinger på å gjøre. De tingene han gjør tar litt mer enn 2 sekunder å planlegge liksom... og han gjør et eller annet sinnsykt hver uke i rus. 

Jeg må si jeg nesten blir litt kvalm av oppførselen hans, han syter og klager og syntes så synd på seg selv for at han ikke har et ordentlig liv, kone og barn. Men så velger han hver helg å ødlegge livet sitt mer og mer også krever han forståelse og støtte fra min side. Jeg prøvde det i lang tid, men nå orker jeg ikke mer. Jeg kan ikke sitte å støtte sånt noe. Han vet faktisk bedre, han er ikke dum. 

Anonymkode: 39994...f39

[blomaden]

Si til han st du ikke orker mer, at du rett og slett blir helt utmattet og at du ikke føler du sitter igjen med noe i dette vennskapet. Han drar deg jo med seg ned, og det er ikke greit. Veldig bra at du har tatt første steget, og begynt å finne ut av hvordan du skal komme deg ut av denne floka.

kanskje det å bli med han til psykologen og fortelle der at du ikke orker mer kontakt kan være en ide? Så skjer det under trygge rammer 

[SoWhat?]

Uansett hvor skånsom måte du gjør det på, så vil han sikkert ta det tungt. Han virker å være et ganske gåpløst tilfelle som det er nå. Du må bare si det som det er. Om han skulle finne på å ta overdose, så er det IKKE din skyld! 

Skjønner utrolig godt hvor stressende og frustrerende det er for deg! Du skal ikke ha det sånn. Du har rett på et allright liv uten sånne heavy uromomenter. Si at du vil ha tid for deg selv, og at du må avslutte vennskapet fordi det blir for mye for deg rett og slett. Ja, det er synd på ham, men han har vært på vei ut av ting før, og på vei opp, så det kan skje igjen. Han er ikke ditt ansvar uansett hvor vanskelig han har det  Du kommer til å bli lettet og få det bedre når det er gått litt tid uten alt det maset og slitsomme og urriterende opodateringer på alt han finner på. Masse lykke til. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, blomaden skrev:

Si til han st du ikke orker mer, at du rett og slett blir helt utmattet og at du ikke føler du sitter igjen med noe i dette vennskapet. Han drar deg jo med seg ned, og det er ikke greit. Veldig bra at du har tatt første steget, og begynt å finne ut av hvordan du skal komme deg ut av denne floka.

kanskje det å bli med han til psykologen og fortelle der at du ikke orker mer kontakt kan være en ide? Så skjer det under trygge rammer 

Takk for forslag! Men jeg tror ikke det blir helt overkommelig å bli med han til psykologen... blir litt rart det å. Jeg føler meg ikke noe nære han, men han føler seg nære meg.. tydligvis... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skaø gjøre dette her.... er faktisk redd han skal ta livet sitt, men samtidig så er jo ikke det min feil om han gjør det. Jeg har bare vært snill imot han... Men jeg er liksom ikke så kald at jeg kommer til å klare å tenke sånn om det faktisk skjer.

Anonymkode: 39994...f39

[Juniper]

Du TS, jeg leste en reportasje på nettstedet til NRK her om dagen tror jeg det var. Det handla om å ha en tung rusmissbruker i nærmeste familie. Hun som sto fram ønsket at broren faktisk skulle ta den der siste store overdosa sånn at familien kunne settes fri. De hadde levs som gisler for en rusmissbruker i mange mange år. 

Bare for å sette det litt i perspektiv. 

Det at han ikke er villig til å slutte med rus er ikke din feil! Det at han velger å sette overdoser er ikke din feil! 
Han leter etter unnskyldninger for å slippe å ta tak i livet sitt, og han vil ha deg som krykke. 

Jeg ville bare sendt en melding om at nå er det for intenst, du orker ikke mer, og så blokkert han på alle områder. Han må fikse opp i dette selv om han noen gang skal greie å stå på egne bein. Og hvis han ikke fikser det, så sorry Mac, da gikk det ikke. Det er ikke din skyld, TS, det er ikke du som setter et skudd i armen hans! Han har all verdens muligheter og oppfølging, men velger likevel å sette overdoser? For en sløsing med samfunnsressurser! 

I en ideell verden vil jo denne mannen ta tak og få livet på kjøl. Men det at han får bruke deg som trøst heller bremser enn fremmer den prosessen som må til! 

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en "kompis" som er ekstremt innpåsliten.... vi pratet masse sammen før også brått så inrømte han at han likte meg som mer enn en venn. Etter dette så tok jeg avstand fordi jeg ikke følte noe i nærheten av noe annet enn at vi er bekjente og føler ikke for å verken bli noe bestevenn eller kjæreste med han. Etter at jeg begynte å ta avstand, så begynte han å mase og si at han var over meg og skulle ikke snakke noe mer om det bare vi kunne være venner, fordi han syntes at det er veldig fint å snakke med meg da han sliter mye i livet og han føler jeg er den eneste som forstår. Han er suicidal til tider, men han har full backup av helsevesenet. Nå har han begynt å ringe meg flere ganger om dagen og skriver noe hele tiden... Hvis ikke jeg svarer så blir det jo flere meldinger og opprigninger da også for da lurer han på om jeg er sur på han osv... Jeg har prøvd å være hard mot han, men da bare går han å tar en eller annen overdose eller gjør et eller annet annet dumt som han får bøter og dritt for... og det samme hvis ikke jeg vil snakke med han for da får han angst... Jeg orker ikke å hjelpe han mer skal jeg være helt ærlig, orker ikke være fulltids psykolog, jeg føler jeg får litt ME når jeg ser han ringer meg... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, uansett hvordan jeg ender dette vennskapet så går det gæærnt uansett... Jeg har jo selvfølgelig vondt av han, for det finnes ikke et snillere menneske.. Men han vil ikke ha det bra, han prøver ikke å få det bedre, han ødelegger for seg selv hele tiden med vilje virker det som også kommet han til meg og sutrer for sine selvforskyldte ting hver dag. Huff jeg sitter i en vanskelig situasjon.. HVA kan jeg gjøre for å få slutt på dette på en skånsom måte..? 

Som sagt så hjelper det ikke meg å ringe noe psykisk helsevern da han er fullt opkoblet til både avrusnings sentere, politi, psykiatrisk, psykolog, fastlege, alt! 

Anonymkode: 39994...f39

«Får litt ME når jeg ser han ringer meg»... Eh, seriøst??! Vet du hva ME er??

Anonymkode: 7393c...8e8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Juniper skrev:

Du TS, jeg leste en reportasje på nettstedet til NRK her om dagen tror jeg det var. Det handla om å ha en tung rusmissbruker i nærmeste familie. Hun som sto fram ønsket at broren faktisk skulle ta den der siste store overdosa sånn at familien kunne settes fri. De hadde levs som gisler for en rusmissbruker i mange mange år. 

Bare for å sette det litt i perspektiv. 

Det at han ikke er villig til å slutte med rus er ikke din feil! Det at han velger å sette overdoser er ikke din feil! 
Han leter etter unnskyldninger for å slippe å ta tak i livet sitt, og han vil ha deg som krykke. 

Jeg ville bare sendt en melding om at nå er det for intenst, du orker ikke mer, og så blokkert han på alle områder. Han må fikse opp i dette selv om han noen gang skal greie å stå på egne bein. Og hvis han ikke fikser det, så sorry Mac, da gikk det ikke. Det er ikke din skyld, TS, det er ikke du som setter et skudd i armen hans! Han har all verdens muligheter og oppfølging, men velger likevel å sette overdoser? For en sløsing med samfunnsressurser! 

I en ideell verden vil jo denne mannen ta tak og få livet på kjøl. Men det at han får bruke deg som trøst heller bremser enn fremmer den prosessen som må til! 

.. bare en liten rettelse: ha setter ikke sprøyter eller går på heroin eller noe sånt, men han tar overdoser på valium og diverse andre piller sikkert og drikker enorme mengder alkohol sammen med det... 

Ja jeg får nesten gjøre det, men det er så hardt og jeg føler meg så jævlig slem for jeg slet en stund jeg å og fortalte han om de tingene, men overhode ikke på denne intense måten som han gjør og jeg slet ikke med noe rus eller suicidalitet, jeg slet med en depresjon etter en livskrise, jeg støttet meg heller ikke på han og snakket bare om det i sammenheng med at han snakket om sine problemer (som er myyyye værre).. og når jeg har prøvd å hinte til at det han kommer med blir for mye for meg, så svarer han bare med at han trodde det var greit siden jeg fortaøte om mine ting. Da svarer jeg med at: ja det er helt greit, men Det har jo begynt å gå utover meg! Da blir det noe annet.Det jeg slet med gikk jo ikke utover deg på noe som helst måte.... 

Anonymkode: 39994...f39

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

«Får litt ME når jeg ser han ringer meg»... Eh, seriøst??! Vet du hva ME er??

Anonymkode: 7393c...8e8

Ja, jeg vet godt hva me er, det er et utmattelsessyndrom og jeg skrev det som en slags forklaring på h orden jeg føler meg, ikke at jeg har ME, men jeg blir helt matt og lammet i kroppen nærmest av alt styret hans.... 

Anonymkode: 39994...f39

[Juniper]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

.. bare en liten rettelse: ha setter ikke sprøyter eller går på heroin eller noe sånt, men han tar overdoser på valium og diverse andre piller sikkert og drikker enorme mengder alkohol sammen med det... 

Ja jeg får nesten gjøre det, men det er så hardt og jeg føler meg så jævlig slem for jeg slet en stund jeg å og fortalte han om de tingene, men overhode ikke på denne intense måten som han gjør og jeg slet ikke med noe rus eller suicidalitet, jeg slet med en depresjon etter en livskrise, jeg støttet meg heller ikke på han og snakket bare om det i sammenheng med at han snakket om sine problemer (som er myyyye værre).. og når jeg har prøvd å hinte til at det han kommer med blir for mye for meg, så svarer han bare med at han trodde det var greit siden jeg fortaøte om mine ting. Da svarer jeg med at: ja det er helt greit, men Det har jo begynt å gå utover meg! Da blir det noe annet.Det jeg slet med gikk jo ikke utover deg på noe som helst måte.... 

Anonymkode: 39994...f39

Ok, det med å sette sprøyta i han var ment litt billedlig, men for å si det sånn så dytter du jo ikke tablettene nedover halsen hans heller. Han gjør et aktivt valg med å spise de! 

Han ser bare seg og sine behov, og sier alt mulig rart som rettferdiggjør det og manipulerer deg til å la det fortsette. Du må skjerme deg fra manipulasjonen. Dermed må du blokkere han. Send han en siste melding, og så bare stopper du alt sammen. 

Du må være hard her! Rissikoen er at du ødelegger deg selv for å hjelpe han, og ingen kommer til å takke deg for det! 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Juniper skrev:

Ok, det med å sette sprøyta i han var ment litt billedlig, men for å si det sånn så dytter du jo ikke tablettene nedover halsen hans heller. Han gjør et aktivt valg med å spise de! 

Han ser bare seg og sine behov, og sier alt mulig rart som rettferdiggjør det og manipulerer deg til å la det fortsette. Du må skjerme deg fra manipulasjonen. Dermed må du blokkere han. Send han en siste melding, og så bare stopper du alt sammen. 

Du må være hard her! Rissikoen er at du ødelegger deg selv for å hjelpe han, og ingen kommer til å takke deg for det! 

Ja, det er sant.. hadde vært litt befriende å slippe, men jeg får veldig vondt av han og det er ganske sikkert at jeg kommer til å møte på han...vi har jo samme omgangskrets osv. Men jeg tenker jeg skal la vær å svare han frem til jeg får en melding med spørsmål om hborfor jeg ikke svarer, da kan jeg si det.  

Anonymkode: 39994...f39

[AnonymBruker]

Et annet alternativ om du virkelig er bekymret, er å ringe psykologen eller en annen i helsevesenet som arbeider direkte med han. Om du vet hvem/hvilke institusjon dette er. Det høres ut som han anser deg som sin nærmeste pårørende selv om du ikke er det offisielt, og da er det helt naturlig (tenker jeg) at du kan ringe dem, og få noen tips derfra om hvordan gå frem, eller bare si i fra at du har tenkt å kutte kontakten, men er bekymret for hvordan han tar det. Da er de obs på at kompisen din kan få en vanskelig periode, og kan forhåpentligvis støtte litt ekstra opp rundt han.. og du kan kanskje føle deg litt mer beroliget over å kutte kontakten, selvom hjelpeapparatet heller ikke kan hindre han i å gjøre dumme ting om han virkelig vil det.

Anonymkode: 9539c...7ba

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Et annet alternativ om du virkelig er bekymret, er å ringe psykologen eller en annen i helsevesenet som arbeider direkte med han. Om du vet hvem/hvilke institusjon dette er. Det høres ut som han anser deg som sin nærmeste pårørende selv om du ikke er det offisielt, og da er det helt naturlig (tenker jeg) at du kan ringe dem, og få noen tips derfra om hvordan gå frem, eller bare si i fra at du har tenkt å kutte kontakten, men er bekymret for hvordan han tar det. Da er de obs på at kompisen din kan få en vanskelig periode, og kan forhåpentligvis støtte litt ekstra opp rundt han.. og du kan kanskje føle deg litt mer beroliget over å kutte kontakten, selvom hjelpeapparatet heller ikke kan hindre han i å gjøre dumme ting om han virkelig vil det.

Anonymkode: 9539c...7ba

Aner ikke hvem psykologen eller noenting er.. kan ikke akkurat spørre han heller. Men det ville ikke hjulpet noe som helst uansett. De får ikke gjort noe med det og han får alerede masse hjelp.. Jeg må nok bare slutte å svare også etterhvert hvis han lurer på hvorfor fortelle han det- igjen. Jeg har jo prøvd en gang, får håpe at det får bedre denne gangen..

Anonymkode: 39994...f39

[AnonymBruker]

Send ham en melding og si at du ser han er veldig syk og trenger hjelp. Den hjelpen kan ikke du gi ham. Du har prøvd å hjelpe så godt du kan, men ser nå at du ikke har mer å gi og at du derfor kutter kontakten, fordi det tærer på deg. Si at du kan ikke være krykken hans, han må ta seg sammen og fikse livet sitt selv. Han må ta ansvar for alt han steller i stand og selv endre kurs. Si at han har gode fagfolk rundt seg, han har klart det en gang før og at du har tro på ham. Men at du altså ikke ønsker videre kontakt.

Om han da velger å ta overdose eller gjøre noe annet dumt, da er det hans ansvar og hans valg. Alle må tåle avvisninger og motgang i livet. Vi har selv ansvar for å håndtere det. Du kan ikke lastes for at du tar ansvar for ditt liv.

Anonymkode: d6990...924