Hjelp meg med min mamma

[Gjest Anonymous]

Kan noen gi meg råd om hvordan jeg bedre kan klare å akseptere min mamma og da spesielt til bryllupet:

Min mamma har en sykdom (en kronisk en, ikke alvorlig). Opp gjennom hele oppveksten har både min søster og jeg fått høre mye om denne. Denne har samtidig gjort henne til at hun tidlig ble ufør. Når hun møter nye folk er hun veldig kjapp ute med å legge ut i det vide og det brede om denne.

Hun er og veldig kjapp ute med å avbryte folk når hun prater med noen, for å heller ville fortelle sine opplevelser (det være seg uansett). Hun har veldig få venninner, nesten ikke sosialt liv. I sosiale sammenkomster vil hun gjerne prate og le mest og høyest. Samtidig synes vi som er rundt henne at hun ofte overdriver veldig og av og til lyver.

Hun og pappa har vært gift siden før jeg kom til verden. Pappa kjenner jeg nesten ikke, han har liksom aldri "deltatt" i familien. Mamma er heller nesten ikke på talefot med sine søsken.

Til sommeren skal jeg gifte meg med min kjære. Pga mamma har jeg vært i tvil om vi skal ha et tradisjonelt kirkebryllup med fest. Men vi har kommet frem til at det er dette vi vil. Familien til min kjære er helt fantastisk, familien på pappa sin side det samme og vi har så mange utrolig flotte venner. Derfor vil jeg ikke at vi skal droppe dette pga mamma, når det er så mange vi vil feire dagen sammen med. Det er også helt utelukket og ikke be mamma

Jeg har ved flere anledninger prøvd å snakke med mamma at oppførselen hennes plager meg, men enten så sier hun at det er ikke slik hun oppfører seg - det er slik min søster og jeg oppfører oss, svarer hun da Eller så begynner hun å grine og sier ingen er glad i henne etc.... Altså dette har vært nyttesløst.

Min søster har det på samme måte. Vi er begge lite hjemme på besøk. Vi klarer ikke å kose oss og slappe av i hennes selskap.

Så mitt problem er at jeg GJERNE vil ha tips på hvordan jeg kan klare å akseptere mamma slik hun er?? For jeg har funnet ut at jeg kan ikke forandre henne, det er jeg som må akseptere henne. Hvordan kan jeg akseptere at i bryllupet mitt så kommer hun til å legge mye ut om sin sykdom og sine historier uten at jeg skal bli flau og irritert??

Blir veeeldig takknemlig for råd og tips, da jeg har sååå lyst til å gifte meg med kirke og det hele :-?

[tommeline]

Det er i alle fall bra at du har funnet ut at du ikke kan forandre din mor...

Vet ikke helt hvordan du skal klare å akseptere oppførselsen hennes heller, men ville tenkt minst mulig på det på den store dagen. Ikke la henne ødelegge dagen deres!

I bryllupet blir det vel også sånn at mange av gjestene har hørt denne sykdomshistorien før??? Kanskje kan du få din søste eller en tante el. til å "passe" litt på henne under bryllupet?

Var kanskje ikke verdens beste råd... men håper det hjalp litt...

[anyvold]

Hmmm... for å akseptere henne...

Litt lite hyggelig råd, men here goes..

Forestill deg hvordan det ville vært om hun døde.

Forhåpentligvis kan du da tenke mer på gleden over at du har en mor og "overse" oppførselen hennes...

Jeg har forsøkt selv, det funker.. med mindre hun gjør deg så forbannet at tankene stopper ved "tenk om hun var død..."

[Gjest Anonymous]

Det du er redd for er at folk skal se på henne, deretter på deg, og se henne i deg. Men, alle som en ser at du er deg, forskjellig fra henne, og IKKE ansvarlig for hva hun sier og gjør!

Så tenk på de GODE sidene hennes, hun har nok noen om de kanskje sitter langt inne, og sett pris på dem!

Og hun har nok en del sider ANDRE faktisk liker ved henne, selv om ikke du greier å se det.

Jeg har MANGE familiemedlemmer som er direkte steike sprø! Og jeg har prøvd å se det positive i det alikevel, om ikke annet så LER man godt av tante som sitter som en papegøye og gjentar alt onkel sier. Eller den som går og eter som en gris og kun klager på maten... De har faktisk større problemer enn meg. Så hev deg over problemene, og ha en fantastisk dag.

[Dagoberta]

Jeg har selv en pappa som i festlig lag drikker litt mer enn de andre, så kommer han med skikkelig dårlige grove vitser som gir meg lyst til å

Eneste trøsten jeg har funnet er at det er mange andre som også har foreldre som er litt rare

[Gjest Anonymous]

herregud!!!! dette var så kjent for meg!!!! Sånn er også min mor hun har nå funnet seg en mann (etter ganske mange) og jekket seg ned ett par hakk jeg bare gruer meg til denne mannen finner ut hvordan hun egentlig er.......... Hun finner på DE historiene og lyver så det renner av henne men de som ikke kjenner henne vet ikke dette kun jeg og mine 3 andre søsken. Dette har skapt store konflikter i familien min og vi har egentlig lite kontakt med hverandre alle sammen..... Men da jeg giftet meg så kom alikevel min mor på bryllupet mitt og p g a min mor (som var så imot at min far kom) fikk ønsket sitt oppfylt at min far skulle utebli........... og jeg angrer på det nå i etter tid....... Så med andre ord ikke gjør noe som du kommer til å angre på i ettertid, det er din dag og det er DERE som er hovedpersonene!!! Hev deg over det og nyt dagen deres, du og din elskede

[Minerva Grey]

Hører du sier at din far aldri har 'deltatt' i familien, men det er litt uklart om de fremdeles er gift.

Dersom de er de, ville jeg vel faktisk gått til ham og bedt ham om hjelp. Han må da være klar over at henne oppførsel kan være et problem, og har kanskje også noen triks for å 'dempe' henne før hun setter i gang?

Dersom han ikke er inne i bildet, ville jeg prøvd med en annen slektning som kjenner henne godt - som en annen her sa, kanskje en søster/mor kan 'passe' litt på henne?

Ellers må du bare prøve å minimere problemet: Forbered din svigerfar, som jo kommer til å ha moren din til bords. Prøv å gi ham tips om hvordan han skal dempe/takle henne, om du har noen.

Vurder klassisk middag vs. koldtbord - middagen blir kanskje mer forstyrret dersom hun skulle bli høyrøystet, men dersom hun bare er pratsom og ikke høyrøstet, blir hun jo pent 'låst inne' mellom svigerfar og sidemann.

Koldtbord er ofte mer uformelle, og da blir det kanskje ikke så mye oppmerksomhet rundt hennes oppførsel - på den annen side får hun kanskje muligheten til å prøve å samle folk rundt seg i matkøer og slikt.

En annen taktikk er å ha utradisjonell bordplassering - fyll lokalet med småbord, så kan du, avhengig av bordstørrelse, sette henne ved ditt bord med kun nærmeste familie, eller plassere henne sammen med 'håndplukkede' sidemenn som kjenner henne. Da slipper du at hun sitter i høysetet foran alle gjestene.

Etter middagen er jeg redd jeg ikke har så mange gode idèer...

Skjønner at dette er en skikkelig fæl situasjon for deg - misunner deg ikke!

Er såååå lykkelig for at jeg kan forvente god oppførsel fra alle mine - alle er ikke like gode, men jeg tror ikke det vil falle noen inn å oppføre seg dumt i mitt bryllup.

Håper det løser seg for deg, og at du klarer å 'glemme' moren din på den store dagen og bare kose deg!

P.S. Uansett hva - sett noen du stoler på til å være 'ansvarlig' for moren din, og si til deg selv gang på gang at det ikke er deg.

Du har nok annet å tenke på - forhåpentligvis positivt - om du ikke skal bekymre deg om henne også!

[Gjest Gjesten som startet tråd]

Tusen tusen takk for alle gode svar . Dere aner ikke hvor takknemlig jeg er

Det ble faktisk mye lettere etter bare å ha skrevet innlegget ned. Forslaget til anyvold hjelper faktisk. Fælt og måtte tenke sånn, men.... :-?

Mamma og pappa er fremdeles gift. Jeg har prøvd og tatt det opp med pappa tidligere, men han sier bare "tja" og ha" og ser en annen vei.

Koldtbord skal vi ha. Og vi har faktisk vurdert småbord, slik at jeg kan slippe å sitte så nærme henne. Tror dere folk ville reagert på at brudepar, forlovere og toatsmaster m/fru satt på samme bord?

Og jeg skal og snakke med min søster, så vil nok hun "passe" litt ekstra på mamma

Men misforstå meg ikke. I hverdagen har jeg det veldig bra både med meg selv og med min kjære, og alt det som ellers er rundt oss. Jeg er UTROLIG takknemlig for det. Siden vi bor så langt fra hverandre så møtes vi kun et par ganger i året. Og siden vi var der i påsken, så "sitter" hun så i meg liksom. Men jeg vet at etter som dager og uker går, så slipper hun mer og mer taket på meg.

Til mamma: .....(oj, det var vel ikke så pent