ADHD/ADD hos voksne

[Skilpadden]

Dere som ble utredet for dette i voksen alder; hvordan var selve utredelsen? Hvor mange samtaler hadde dere før dere ble diagnosert? Var det kun gjennom samtaler eller tok dere noen tester med psykologen?

Hvordan ble livet etter diagnosen?

Hvordan merket dere at dere hadde AD(H)D, og hva fikk dere til å oppsøke hjelp?

[AnonymBruker]

Jeg tok en hel masse tester og måtte fylle ut noen skjema. Var vel ca 6 timer til sammen, fordelt på to dager. Jeg fikk diagnosen ADD, men har ikke begynt på medisiner enda. 

Jeg sliter mye med konsentrasjonen, at jeg blir lett distrahert, at det er mye "støy" i hodet, faller ut av samtaler, sliter med å organisere større arbeidsoppgaver, og jeg opplever at hjernen bare "stopper opp" når ting krever mye planlegging og konsentrasjon. Gleder meg til å starte med medisiner, håper det kan være til hjelp..

Anonymkode: 32174...a34

[AnonymBruker]

Vi fekk han til fastlegen etter fem ufullstendige utdanningsløp og store psykiske nederlag for han. Der vart han henvist, satt på ventelista. Så vart han tatt av ventelista og fekk beskjed om at det ikkje var kapasitet. Då tok vi utredninga privat, det kosta 11.000 kr. Han svarte på spurrnadar, var inne der i nokre timar. Den privat praktiserande henviste til DPS, der hadde han ca 7 konsultasjoner. Då fekk han mot slutten diagnosa ADHD og resept på Ritalin. 

Han synest livet er omtrent som før diagnosa. Rett etterpå var han meir sint fordi ingen oppdaga han tidlegare. Han føler seg meir fokusert og spontan enn før. Sjølv synest eg han er meir samla fordi han ikkje går rundt med dårlig samvittighet for alt som ikkje blir gjort. 

 

 

Anonymkode: 154e9...aee

[AnonymBruker]

Helt fra jeg var lita, har mamma nevnt at hun trodde jeg var hyperaktiv som de kalte det den gangen. Men legene sa at det kunne ikke jenter være. Så opp gjennom både oppveksten og i voksen alder, har jeg slitt med konsentrasjon, rastløshet, uro, har aldri fullført ting, ikke funka hverken i jobb eller studier osv. Ble fanget opp av helsesøstra til sønnen min etter han ble født, hvorpå hun spurte meg om jeg noen gang hadde tenkt på om jeg kunne ha adhd. Ble henvist til nevropsykologisk senter. Der hadde jeg først en samtale med psykolog, før 4 timers testing og en ny samtale med psykolog. Jeg fylte ut masse masse skjemaer, og mannen min måtte fylle ut et skjema. Så alt dette samlet, gjorde at de ga meg diagnosen adhd. 

Livet har ikke endret seg så veldig mye. Jeg vil ikke ha medisiner, hadde planer om å prøve, men måtte henvises videre, og ventetiden ble for lang til at jeg orket å gå og grue meg så lenge. Jeg hater alt av medisiner og bivirkninger. Så derfor. Men jeg har gått hele livet og følt meg som en massiv taper. Som en som ingen liker, som ikke klarer noen ting. Har ikke skjønt hvorfor folk reagerer på meg, og hvorfor jeg aldri får til noe. Med diagnosen på plass, så vet jeg nå hvorfor. Jeg vet hvorfor jeg fungerer som jeg gjør. Det igjen gjør at jeg klarer å tenke at det er faktisk ikke viljen det står på. Det gjør at jeg ikke like lett dømmer meg selv der jeg ikke strekker til, men har mer forståelse. Jeg føler meg ikke som en taper lenger, og prøver heller å ha fokus på de tingene jeg klarer. Lever for mestringen. 

Anonymkode: 0e70b...be6

[AnonymBruker]

Jeg dro til en privatpraktiserende psykiater for utredning, og det tok vel et par timer. Psykiateren spurte meg om symptomene mine, og jeg svarte på spørreskjema. Jeg svarte på spørsmål og spørreskjema om symptomer i både voksen alder og i barndommen. Psykiateren hadde også en samtale med mine foreldre. Ofte kan utredningssamtaler og samtale med pårørende, i tillegg til spørreskjema være nok. Kliniske tester kan også utføres, men det er ikke alle som må gjennom slike tester. Så utredningsprosessen varierer fra person til person.

Jeg fikk diagnosen for et år siden, i en alder av 20 år. Jeg hadde egentlig aldri tenkt at jeg om jeg kunne ha ADHD på grunn av min misoppfatning av ADHD.. Jeg har aldri vært hyperaktiv, men har hatt mye indre uro. Jeg har alltid slitt med indre uro, hvis jeg f.eks hører på en forelesning må alltid fikle med noe, bytte sittestilling hele tiden, prate med noen e.l. Hvis jeg ikke får utløp for den indre uroen føles det ut som om jeg skal eksplodere. Jeg har også dårlig konsentrasjon, og hvis jeg hører på en forelesning faller jeg av etter et par minutter, og blir distrahert av den minste ting Dette gjelder også tidvis i samtaler, eller når jeg holder på med ting, og jeg er veldig distrè. Har mye "mas" i hodet. Jeg er også elendig på å organisering og ekstremt rotete. Har som regel ikke kontroll på noe, og kommer ofte for sent. Jeg er veldig utålmodig, og takler ikke repetetive oppgaver, eller oppgaver som tar lang tid. Har derfor nesten alltid droppet å gjøre f.eks matteoppgaver fordi det tar lang tid å skrive ned alle tallene. Jeg har heller ikke tålmodighet til å ta notater og gjennom hele grunnskolen og videregående leste jeg så og si kun kvelden før prøven. Jeg er også noe impulsiv, og sier ting uten å tenke meg om. Jeg blir også veldig fort overveldet, og har relativt sterke følelser.

Det er likevel en positiv siden ved ADHD, hyperfokus! Hvis jeg blir ekstremt opphengt i noe tar jeg helt av. Kan da sitte i mange timer å f.eks lese en bok, eller på et tema, uten å ense at det har gått mange timer før jeg blir avbrutt. Kan også ligge søvnløs til langt på natt fordi jeg er så opphengt i noe. 

 Å få diagnosen har fått meg til å forstå at jeg ikke er så mislykket som jeg trodde, og at det er en grunn til at jeg er slik. I tillegg til medisiner som har hjulpet utrolig mye. Jeg er fremdeles like rotete, uorganisert og distre, men konsentrasjonen har blitt mye bedre, jeg har mindre kaos i hodet, og jeg føler meg mye roligere. Jeg ba om utredning fordi jeg kom over en video om ADHD hos kvinner, i tillegg til at mine venner trodde at jeg hadde ADHD.

Beklager for langt innlegg, men jeg blir litt engasjert i ADHD, og at det ikke bare er hyperaktive gutter som har ADHD. Særlig blir kvinner med ADHD oversett.

Anonymkode: 46033...28f

[AnonymBruker]

Jeg er mann på 31 og googlet nettopp utredning for ADHD som voksen. Der stod det noe om intervjuer med nær familie? Stemmer det? Synes jeg som voksen bør slippe at resten av familien ved om min helse. Jeg hadde jo ikke ønsket utredning for ADHD om alt var tipp topp. 

Anonymkode: 62ae8...e54

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er mann på 31 og googlet nettopp utredning for ADHD som voksen. Der stod det noe om intervjuer med nær familie? Stemmer det? Synes jeg som voksen bør slippe at resten av familien ved om min helse. Jeg hadde jo ikke ønsket utredning for ADHD om alt var tipp topp. 

Anonymkode: 62ae8...e54

Ja, det stemmer. Det er fordi noen må kunne bekrefte at du hadde symptomene i barndommen. 

Anonymkode: 46033...28f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er mann på 31 og googlet nettopp utredning for ADHD som voksen. Der stod det noe om intervjuer med nær familie? Stemmer det? Synes jeg som voksen bør slippe at resten av familien ved om min helse. Jeg hadde jo ikke ønsket utredning for ADHD om alt var tipp topp. 

Anonymkode: 62ae8...e54

Aldri noe intervju med nær familie her. Men jeg fikk med et skjema de skulle fylle ut. Mamma og mannen min, for da fikk de med både barndommen og voksenlivet på en måte. Det er for å få et innblikk i hvordan du oppfattes av de rundt. Om det samsvarer med hvordan du oppfatter deg selv. Og hvordan barndommen din var. 

Anonymkode: 0e70b...be6

[AnonymBruker]

På 17.12.2018 den 13.21, AnonymBruker skrev:

Jeg er mann på 31 og googlet nettopp utredning for ADHD som voksen. Der stod det noe om intervjuer med nær familie? Stemmer det? Synes jeg som voksen bør slippe at resten av familien ved om min helse. Jeg hadde jo ikke ønsket utredning for ADHD om alt var tipp topp. 

Anonymkode: 62ae8...e54

 

På 17.12.2018 den 14.16, AnonymBruker skrev:

Ja, det stemmer. Det er fordi noen må kunne bekrefte at du hadde symptomene i barndommen. 

Anonymkode: 46033...28f

Det er ikke slik at for å kunne stille diagnose så må noen bekrefte symptomer som barn. Det finnes jo de som ikke har gjenlevende foreldre, de kan likevel få stilt diagnose.

Jeg hadde det litt som deg "mann 31". Hadde ingen ønsker om å blande foreldrene mine opp i dette, da evnen til å forstå og holdninger ikke er helt på sin plass. De kunne stille diagnose for det.

Anonymkode: 982ca...1c7