Tok abort

[Gjest Anonymous]

i feb. 99 tok jeg abort, jeg hadde vært sammen med kjæresten min i kun et par måneder, så jeg kjente han ikke så godt, vi hadde kun hatt sex i en mnd før jeg ble gravid.

Så jeg valgte å ta abort. Kjæresten min sa en gang at han ønsket at jeg beholdt barnet, men skulle støtte meg uansett hvilke valg jeg skulle ta.

Problemet er at jeg angrer sånn, noe helt for jæ...

Tror ikke jeg skjønte helt hvilke alvor jeg var ute for da. Jeg valgt å ta abort for det var liksom det "enkleste" valget..

Men nå ser jeg at dette var et utrolig dumt valg av meg. Men det er ingenting jeg kan gjøre med det!

Har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på det!

Kanskje det hjelper viss jeg får ut noen tanker her.

Det som gnager mest er at han ville jeg skulle beholde barnet, men jeg hørte ikke på han. Jeg var jo nettopp fylt 16 år, jeg ville ikke ha barn da.

Jeg snakket med ei anna ei som hadde tatt abort og hun tenkte ikke på det i det hele tatt. ikke angra hun heller.

Jeg snakket til "barnet mitt" i dag, ba om tilgivelse og håpte på at vi møttes en gang.

[Gjest Anonymous]

kan moderator slette dette igjen, jeg angrer på at jeg skrev det.. værsåsnill!

[Gjest Madam Felle]

Moderatorer sletter ikke innlegg her inne.

Du må bare prøve å gå videre, for det er ingenting du kan gjøre med det nå. Kan være du hadde angret om du beholdt det også, for det vet du ikke. Du var 16 år gammel, og da er en ikke klar for å ta ansvar for en baby.

Håper du kommer deg over det

[Gjest Anonymous]

Føler med deg..

Har hatt det på samme måten, og jeg tror det er viktig for deg at du finner noen du kan snakke med om dette. For det hjelper å prate,og få det ut. Ikke gå med tankene alene. Jeg skrev et brev til min lille og fikk "tømt" meg på den måten. Skriv ned alle tankene dine,og gjem brevet godt. Bare et lite råd til deg i en vanskelig situasjon. :trøste:

[Gjest Anonymous]

Jeg tror nok ikke du er den eneste som sliter etter abort. Men som du sier du var bare 16. Å få barn er et stort valg for en som ikke er voksen selv enda.

Har du snakket med legen din om dette? Kanskje du kunne få hjelp til å akseptere valget du tok.

[Gjest Anonymous]

Takk for gode ord og støtte.

Nei, jeg har ikke snakket med lege om dette, og kommer ikke til å gjøre det heller.

Men det var godt å få det ut her, takk for at dere støttet meg.

[Gjest Anonymous]

Takk for gode ord og støtte.

Nei, jeg har ikke snakket med lege om dette, og kommer ikke til å gjøre det heller.

Men det var godt å få det ut her, takk for at dere støttet meg.

Jeg synes du skal bestemme deg for å tilgi deg selv. Du virker som du dømmer deg selv temmelig hardt for det som har skjedd. Hadde du dømt noen andre like hardt? Hva hadde du sagt til venninnene dine om de fortalte deg din historie?

Ikke vær så hard mot deg selv.

[Quinden]

Har også gjort det i ung alder, når jeg ser mine tre barn idag, så lurer jeg på hvordan den "første" kunne sett ut, det er 19 år siden og tenker ofte på det.

Men du var jo bare 16 år og det er veldig ungt, så prøv å se framover. Lykke til!

[Gjest mor og venninne]

Hva er det du vil med dette innlegget? Rettferdiggjøre deg selv? Det er jo ikke noe vanskelig. Det er bare å tenke på barnets beste. Hvor bra er det for et barn å bli født av en 16 år gammel jente som ikke er klar for å bli mor? Tror du ikke barnet ville følt at det sto i veien for deg gjennom oppveksten, når du ble rastløs og ville på fest eller shopping med vennene dine? Hvor lett tror du det ville blitt å få ta utdanning, og få en jobb med skikkelig inntekt for å forsørge barnet ditt? Barnet ditt ville vært minst 6-7 år før du hadde en jobb du kunne forsørge ham/henne på.

Jeg er sikker på at valget ikke var så lettvint som du tenker nå. De spørsmålene jeg stilte ovenfor, lå nok i det minste i underbevisstheten din.

Jeg skal ikke si at valget var rett eller galt. Det er det bare du som kan føle på. Men husk at det fantes mange gode grunner både for å beholde og for å ta abort.

Jeg syns ikke det er noe problem å "rettferdiggjøre" aborten din.

Det du bør gjøre nå, er kanskje å oppsøke noen for å få prate ut, slik at du kan gå videre i livet ditt. Og en dag er jeg sikker på at du kan få de barna du ønsker deg, men da har du kanskje et mer stabilt liv å tilby dem. Og da er du klar for det selv også.

Hilsen en som tok det motsatte valget av det du tok - og som kan underskrive på at det ikke var en problemfri løsning heller...

[Gjest Anonymous]

Hva er det du vil med dette innlegget? Rettferdiggjøre deg selv? quote]

Står det ikke ganske så klart hva hun vil med innlegget? Hun vil få snakket ut, men klarer ikke å gjøre det ansikt til ansikt med noen.

Da må det vel være greit at hun gjør det her?

[Gjest Sukkerert]

Får tårer i øynene når jeg leser dette innlegget.

Det kan hende at du hadde angret om du fikk barnet. Det ville blitt vanskeligere å ta utdannelse og du ville ikke fått oppleve å være voksen uten barn. Du var yngre og tenkte annerledes enn du gjør nå.

Håper dere er påpasselige med prevensjon nå (for alt jeg vet var dere det tidligere også), slik at sjansen for å komme i en slik situasjon igjen blir liten.

[Gjest Anonymous]

Takk alle sammen.

Dere er noen utrolige gode mennesker alle sammen!

Jeg føler meg virkelig mye bedre.

Tror nok at jeg dømmer meg selv litt for hardt, men det er godt å vite at dere ikke gjør det.

Vi er påpasselig med prevensjon ja, det var vi den gang og, men kondomen sprakk..

Stor takk til alle, dette gjorde virkelig godt!

[Gjest SumoBryter]

i feb. 99 tok jeg abort, jeg hadde vært sammen med kjæresten min i kun et par måneder, så jeg kjente han ikke så godt, vi hadde kun hatt sex i en mnd før jeg ble gravid.

Så jeg valgte å ta abort. Kjæresten min sa en gang at han ønsket at jeg beholdt barnet, men skulle støtte meg uansett hvilke valg jeg skulle ta.

Problemet er at jeg angrer sånn, noe helt for jæ...

Tror ikke jeg skjønte helt hvilke alvor jeg var ute for da. Jeg valgt å ta abort for det var liksom det "enkleste" valget..

Men nå ser jeg at dette var et utrolig dumt valg av meg. Men det er ingenting jeg kan gjøre med det!

Har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på det!

Kanskje det hjelper viss jeg får ut noen tanker her.

Det som gnager mest er at han ville jeg skulle beholde barnet, men jeg hørte ikke på han. Jeg var jo nettopp fylt 16 år, jeg ville ikke ha barn da.

Jeg snakket med ei anna ei som hadde tatt abort og hun tenkte ikke på det i det hele tatt. ikke angra hun heller.

Jeg snakket til "barnet mitt" i dag, ba om tilgivelse og håpte på at vi møttes en gang.

Jeg er sikker på at barnet ditt tilgir deg når du så oppriktig ber om det.

Det var et vanskelig valg for deg som var så ung.

Du får nok flere sjanser på å få barn i fremtiden, tror du ikke.

:blomst_opp:

[Gjest mor og venninne]

Takk alle sammen.

Dere er noen utrolige gode mennesker alle sammen!

Jeg føler meg virkelig mye bedre.

Tror nok at jeg dømmer meg selv litt for hardt, men det er godt å vite at dere ikke gjør det.

Vi er påpasselig med prevensjon ja, det var vi den gang og, men kondomen sprakk..

Stor takk til alle, dette gjorde virkelig godt!

Sånt skjer. Kondomer sprekker. DET kan du iallefall ikke dømme deg selv for.

Det man kan dømme folk etter, er hvordan de tar ansvar og konsekvensene av sitt valg.

Jeg fikk barnet, og har ofte lurt på om det var rett overfor barnet. H*n fikk en ung, uerfaren mor som nok elsker henne, men tanker som "Kan jeg måle meg med de som er to, har faste jobber, hus og hund og søsken til den lille?" vil alltid forfølge meg også.

Du tok abort. Det er også å ta ansvar. Som jeg sa, tror jeg ikke alternativet ville blitt lett heller, verken for deg eller barnet.

Som sagt, jeg syns ikke det er vanskelig å rettferdiggjøre valget ditt selv om jeg tok motsatt valg. Vi lever begge med konsekvensene, og lurer på om det var rett overfor barnet. Men sånn ble det, og det er den virkeligheten vi lever i.

Uansett hvordan man vrir og vender på det har du foretatt et vanskelig valg, og det står det respekt av.

[Gjest Anonymous]

Takk for kloke ord "mor og venninne ".

Man ser det på et litt annet perspektiv når man får lest ord fra forskjellige her som både har opplevd det samme og tok det andre valget, altså beholde barnet!

Jeg kjenner ingen som har vært igjennom det samme, så det er utrolig godt å høre hva deres meninger er.

I min familie holder man på det som er sitt, man setter seg ikke ned og forteller åpent ut om det som plager en.

Jeg ble vel lært opp til at det jeg hadde vært gjennom snakker man ikke om. Så jeg føler meg litt angrende som sier dette på et forum.

Men jeg angrer ikke på at jeg gjorde det nå.. pluss at jeg er jo anonym.

Jeg fortalte det til ei venninne av meg, men fikk liksom ikke noe "ut av det".. om dere skjønner, for hun visste ikke hvordan mine følelser var og hvilke tanker jeg satt med.

Men det gjør dere!

Godt at det finnes et slikt forum,hvor man kan fortelle sitt og det kan andre ha opplevd, uten at du må se de i ansiktet og fortelle hva du heter!