Dere som frivillig har valgt å få kun ett barn ....

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 15.12.2018 den 19.54):

Hvorfor har dere valgt det?

Jeg har alltid drømt om en stor barneflokk!!

Men så kom min lille jente til verden.Spedbarnstiden ble utrolig slitsom,da jenta aldri sov. Problemer med amming og urolig klistremerkebaby som kun sov oppå meg(etter en halvtime byssing).

Hadde aldri 5 min alene,og jeg var så trøtt at jeg var på grensen til psykotisk.Jenta sov knapt de to første årene.

Nå i en alder av 4 år er hun verdens skjønneste jente som stort sett sover hele natten.Føler at jeg smått og senn har fått livet mitt tilbake.Og vi koser oss masse

Jeg orker bare ikke tanken på å «starte på nytt».Får angst bare jeg tenker på det . Min far og stemor er veldig «på»at jenta trenger et søsken,men det frister ikke litt engang. Mange mener det er egoistisk med kun ett barn. Jeg mener det er like egoistisk å bære frem et barn til når jeg vet jeg ikke har helse til det.

Noen som har opplevd det samme?

Anonymkode: c21aa...5d3

Ekspander  

Hvorfor er det så mange i tråden som må fortelle om at de aldri kan tenke seg å kun få ett barn? De har hatt en fantastisk oppvekst med sine søsken? Og ved kun å få ett barn blir de ensomme når foreldrene dør? Skjønner ikke hvorfor folk skal komme med disse innspillene når spørsmålet ditt er ''hvorfor valgte du å få ett barn''!!

Anonymkode: 84e2a...cf2

[AnonymBruker]

  Rucula skrev (På 15.12.2018 den 22.46):

Jeg kjenner en god del enebarn.. og det jeg observerer er at de har blitt sykt velykkede alle som en!

Det er velykkede advokater, kirurger og velykkede grundere. 

Kanskje fordi foreldrene til disse barna har så god tid til å følge opp disse barna?

Ekspander  

  Jeg vet om narkomane enebarn, egoistiske enebarn, og enebarn uten utdanning og jobb.  (og så vet jeg selvfølgelig om flere enebarn som er det man kan kalle vellykkede også)  Og alt det jeg sier om enebarn her kan jeg si om mennesker jeg kjenner som har vokst opp med søsken også....

Anonymkode: 52985...384

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 17.12.2018 den 6.51):

Hvorfor er det så mange i tråden som må fortelle om at de aldri kan tenke seg å kun få ett barn? De har hatt en fantastisk oppvekst med sine søsken? Og ved kun å få ett barn blir de ensomme når foreldrene dør? Skjønner ikke hvorfor folk skal komme med disse innspillene når spørsmålet ditt er ''hvorfor valgte du å få ett barn''!!

Anonymkode: 84e2a...cf2

Ekspander  

Svaret er jo ofte at "ja, jeg har ett barn, men skulle gjerne hatt fler om forholdene lå til rette for det". Det er interessant fordi utad vil de fleste virke som om de aktivt har valgt å få bare ett barn, at det var et fritt ønske. 

Du ser jo her i tråden at de fleste svarene ikke handler om at ett barn er det ideelle, men at årsakene er ting som fødselsdepresjon, fødselsangst etter vanskelig førstegang, spesielt krevende barn, samlivsbrudd mm.

Anonymkode: 02b4b...3c0

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn selv. Jeg hadde en fin oppvekst med foreldre som alltid hadde tid til meg og stilte opp. Jeg har aldri ønsket meg eller lengtet etter søsken. Har vært umulig å forestille seg at jeg hatt søsken. Man lever ikke et dårligere og mangelfullt liv uten søsken. 

Det er først nå i godt voksen alder at jeg ser at det hadde vært en fordel om det fantes søsken. Foreldrene mine begynner å bli eldre og trenger litt hjelp. Men jeg synes likevel ikke det er argument nok til å få flere barn enn du har overskudd til. 

Anonymkode: b6f8d...fe6

[Rucula]

  AnonymBruker skrev (På 17.12.2018 den 6.57):

  Jeg vet om narkomane enebarn, egoistiske enebarn, og enebarn uten utdanning og jobb.  (og så vet jeg selvfølgelig om flere enebarn som er det man kan kalle vellykkede også)  Og alt det jeg sier om enebarn her kan jeg si om mennesker jeg kjenner som har vokst opp med søsken også....

Anonymkode: 52985...384

Ekspander  

Ja selvfølgelig..

Men i min omgangskrets er det påfallende mange "velykkede" enebarn. Ingen av dem har noen gang nevnt at de ønsket seg søskdn heller... 

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 17.12.2018 den 7.39):

Jeg er enebarn selv. Jeg hadde en fin oppvekst med foreldre som alltid hadde tid til meg og stilte opp. Jeg har aldri ønsket meg eller lengtet etter søsken. Har vært umulig å forestille seg at jeg hatt søsken. Man lever ikke et dårligere og mangelfullt liv uten søsken. 

Det er først nå i godt voksen alder at jeg ser at det hadde vært en fordel om det fantes søsken. Foreldrene mine begynner å bli eldre og trenger litt hjelp. Men jeg synes likevel ikke det er argument nok til å få flere barn enn du har overskudd til. 

Anonymkode: b6f8d...fe6

Ekspander  

Både mor og svigermor står alene med sine foreldre, min mor har tre søsken, svigermor ett. 

Anonymkode: 84e2a...cf2

[Missy1]

  AnonymBruker skrev (På 16.12.2018 den 23.35):

Jeg har vokst opp med en søster og en bror. Det er noe helt eget og unikt ved båndene som oppstår mellom søsken. Jeg har fått gleden av å vokse opp med to søsken, og det har gitt meg utrolig mye. Mange gode minner og opplevelser. Da vi var små lekte vi sammen, spilte brettspill sammen på hytta, når vi reiste hadde vi alltid hverandre å leke med/finne på noe med. Det var aldri kjedelig, alltid noe å finne på. Alltid noen jevnaldrende å snakke med. Selv i dag, som 23-åring, spiller søsknene mine en viktig rolle i livet mitt. Vi bor ikke lenger i samme hus, men snakker likevel med hverandre daglig. 

Når jeg får mitt første barn, er det ikke aktuelt å ikke gi det samme til barnet mitt. Jeg ønsker at han eller hun også skal få være en del av en søskenflokk og oppleve hvor flott det er. Det tror jeg er gull verdt. Og når mammaen og pappaen deres dør, så har de fremdeles (etter all sannsynlighet) hverandre. ❤️ 

Anonymkode: 3a5c1...b3c

Ekspander  

Ikke for å ødelegge romantiseringen din, men ikke lås deg for mye i disse drømmene. Ting blir ikke alltid slik vi har sett for oss. Jeg er enig i at det er fint å ha søsken, men det er ikke avgjørende for en god oppvekst. Det avgjørende er at foreldrene er i stand til å gi barnet/barna den omsorgen og kjærligheten de trenger.

Har selv vokst opp med 5 søsken og skulle ønske jeg ikke hadde så mange søsken, nettopp fordi foreldrene mine fikk flere barn enn de klarte å ta seg av. Jeg er eldste jente i flokken og fikk veldig mye ansvar fra veldig ung alder, for mamma klarte ikke å ta seg av barn og hjem alene. 

[Christina82]

Min jente på 6 har en storesøster på 18 som er hans fra før, så offisielt ikke enebarn, men i praksis så er det slik likevel. 

Hovedgrunnen her er økonomi og sykdom. Ønsker det beste for barnet mitt. Kan vingle litt mellom å ønske et barn til for at hun skulle hatt helsøsken, men tanken på å starte på nytt nå er så fjern. Er 36 år så føler meg for gammel også.

[AnonymBruker]

  ninab82 skrev (På 17.12.2018 den 17.03):

Min jente på 6 har en storesøster på 18 som er hans fra før, så offisielt ikke enebarn, men i praksis så er det slik likevel. 

Hovedgrunnen her er økonomi og sykdom. Ønsker det beste for barnet mitt. Kan vingle litt mellom å ønske et barn til for at hun skulle hatt helsøsken, men tanken på å starte på nytt nå er så fjern. Er 36 år så føler meg for gammel også.

Ekspander  

Hvorfor det? Kjenner mange som får sitt første barn når de er 35-37 år gamle. Flere av dem ønsker flere barn. 

Anonymkode: a440f...606

[Christina82]

  AnonymBruker skrev (På 17.12.2018 den 17.12):

Hvorfor det? Kjenner mange som får sitt første barn når de er 35-37 år gamle. Flere av dem ønsker flere barn. 

Anonymkode: a440f...606

Ekspander  

det er bare min personlige mening, jeg syns jeg er for gammel til å starte på nytt. Hva andre gjør bryr ikke jeg meg om:) 

[AnonymBruker]

Jeg er 34 år og føler meg for gammel for flere barn 😅 Har to sønner. 

Anonymkode: e5c3a...579

[AnonymBruker]

  Missy1 skrev (På 17.12.2018 den 12.22):

Ikke for å ødelegge romantiseringen din, men ikke lås deg for mye i disse drømmene. Ting blir ikke alltid slik vi har sett for oss. Jeg er enig i at det er fint å ha søsken, men det er ikke avgjørende for en god oppvekst. Det avgjørende er at foreldrene er i stand til å gi barnet/barna den omsorgen og kjærligheten de trenger.

Har selv vokst opp med 5 søsken og skulle ønske jeg ikke hadde så mange søsken, nettopp fordi foreldrene mine fikk flere barn enn de klarte å ta seg av. Jeg er eldste jente i flokken og fikk veldig mye ansvar fra veldig ung alder, for mamma klarte ikke å ta seg av barn og hjem alene. 

Ekspander  

Det er ingen romantisering, jeg beskriver gleden jeg har fått og fremdeles opplever etter å ha vokst opp sammen med søsken. Jeg har heller ikke skrevet at å ha søsken er avgjørende for en god oppvekst. Klart man kan ha en god oppvekst uten søsken, men etter min mening kunne oppveksten blitt enda bedre med søsken - såfremt foreldrene klarer å ta seg av barna. 

Jeg kjenner ei som er enebarn, og hun ønsket seg søsken hele barne- og ungdomstiden. Jeg syntes alltid det var trist og stille hjemme hos henne. Men så er det sikkert andre enebarn som ikke kjenner på det savnet. Jeg vet bare at søsken er en gave som jeg absolutt kommer til å gi mitt fremtidige første barn. Hva andre gjør er opp til dem selv.

Anonymkode: 3a5c1...b3c

[AnonymBruker]

De enebarna jeg kjenner er advokater, psykologer, leger etc. 

Anonymkode: 495fc...ab6

[Gjest Belle âme]

  AnonymBruker skrev (På 17.12.2018 den 18.26):

De enebarna jeg kjenner er advokater, psykologer, leger etc. 

Anonymkode: 495fc...ab6

Ekspander  

Enebarna eg kjenner har begått sjølvmord, har ikkje venner og en er elektriker. 

[AnonymBruker]

  Missy1 skrev (På 17.12.2018 den 12.22):

Ikke for å ødelegge romantiseringen din, men ikke lås deg for mye i disse drømmene. Ting blir ikke alltid slik vi har sett for oss. Jeg er enig i at det er fint å ha søsken, men det er ikke avgjørende for en god oppvekst. Det avgjørende er at foreldrene er i stand til å gi barnet/barna den omsorgen og kjærligheten de trenger.

Har selv vokst opp med 5 søsken og skulle ønske jeg ikke hadde så mange søsken, nettopp fordi foreldrene mine fikk flere barn enn de klarte å ta seg av. Jeg er eldste jente i flokken og fikk veldig mye ansvar fra veldig ung alder, for mamma klarte ikke å ta seg av barn og hjem alene. 

Ekspander  

Jeg tenkte det samme. Hun vet ikke om første barnet er friskt eller noe, man vet aldri rett og slett. Når hun har fått sitt første barn så kan hun gi et ordentlig svar. Det får hun nok erfare med tiden 😊

Anonymkode: 14578...123

[AnonymBruker]

  Belle âme skrev (På 17.12.2018 den 18.42):

Enebarna eg kjenner har begått sjølvmord, har ikkje venner og en er elektriker. 

Ekspander  

Huff, det var trist. 

Anonymkode: 495fc...ab6

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn.

Jeg hadde en grei oppvekst, men med ganske overbeskyttende foreldre og en dominerende mor.

Da jeg var liten hadde jeg mye kontakt med noen av søskenbarna mine (mor hadde mange søsken) og vi reiste på mange turer sammen som jeg ser tilbake på med gode minner. Forholdet til meg og mor var OK, men jeg taklet ikke at hun skulle styre meg og overkjøre meg i den grad hun gjorde, så jeg flyttet tidlig hjemmefra og skulle klare meg selv.

Jeg har klart meg helt greit, har en OK vennekrets, grei jobb, var gift og fikk to flotte barn. 

Jeg hadde en flott svigerfamilie, og eksmannens søsken var på en måte også mine søsken.

Jeg og mannen skilte lag da han var utro og det ble oppstyr ved deling av hus og innbo, og familien hans vendte meg ryggen da jeg hyrte advokat for å få delingen rett.

Jeg mistet da en god del av mitt liv, og har bodd alene sammen med mine barn siden.

I etterkant har jeg vært veldig ensom og kjent mye på det å ikke ha søsken. Selv om jeg har gode venner, er savnet over en bror eller søster jeg kunne hatt en nær relasjon til stort. Jeg liker å være en del av en stor familie med mange folk rundt meg, samtidig som om min oppvekst som enebarn kanskje har gjort meg litt sær. Jeg ser også hvor gode relasjoner flere av mine venner har til sine søsken.

Mine foreldre blir eldre, og jeg vet at jeg en dag kommer til å stå alene med all hjelp de måtte trenge, selv om de heldigvis har god kontakt med barnebarna sine.

Fetrene og kusinene mine ser jeg skjelden lengre. De er travelt opptatt med sitt og sine, og vi treffes somregel i begravelser eller andre store begivenheter. Den «søskenfølelsen» jeg engang hadde er borte.

Jeg er glad for at vi valgte å få to barn tett i alder, og ser utbyttet de har hatt av hverandre i oppveksten, selv om de er veldig ulike.

Det er selvfølgelig fordeler og ulemper med alt, men kunne jeg ha fått ett ønske oppfylt står det å kunne ha søsken høyt.

Anonymkode: bdfa8...073

[Gjest Belle âme]

  AnonymBruker skrev (På 17.12.2018 den 19.18):

Huff, det var trist. 

Anonymkode: 495fc...ab6

Ekspander  

Poenget mitt var vel berre at enebarn er like mislykka og suksessfulle som barn med søsken. Men ja, min einebarn-statistikk er ganske trist. Skremmande faktisk. 

[AnonymBruker]

  Belle âme skrev (På 17.12.2018 den 18.42):

Enebarna eg kjenner har begått sjølvmord, har ikkje venner og en er elektriker. 

Ekspander  

Off topic, men elektriker er da ingenting å skamme seg over. Tidlig ut i godt betalt trygg jobb. 

Anonymkode: c996f...2ed

[Gjest Belle âme]

  AnonymBruker skrev (På 17.12.2018 den 21.27):

Off topic, men elektriker er da ingenting å skamme seg over. Tidlig ut i godt betalt trygg jobb. 

Anonymkode: c996f...2ed

Ekspander  

Neinei, men han er så sær og rar at han har ingen venner. Skreiv berre at han er elektrikar for å skrive om en som drepte seg sjølv og en som faktisk snart har fast jobb. Det skal seiast, det at han er det mest spesielle og irriterende personen eg nokon gang har møtt, har ingenting med at han er aleinebarn å gjere. Trur vi kan seie det slik at det er like greitt foreldra ikkje fekk fleire barn enn han  Var bare at den faktaen at han er elektrikar er det einaste han kan skryte av...Ikkje er han ferdig utlært heller, så det var kanskje feil å seie elektrikar, men han er på vei dit...Kanskje.