Dere som frivillig har valgt å få kun ett barn ....

[AnonymBruker]

Jeg ser og en slags suksessrate blant de to enebarna jeg kjenner. De har tatt gode utdannelser, og vært opptatt av å styrke bånd med venner og familie forøvrig. Begge to har fått to barn, er godt gifte. Så da tenker jo jeg at det ordner seg likevel, man fikser livet til slik man vil ha det🙂

Selv har jeg en søster. Vi har et greit/godt forhold, men vi har aldri vært bestevenner og har vært mye i tottene på hverandre. Det har til tider vært noen såre følelser da vi er veldig forskjellige. Men hun er der alltid og jeg stoler på henne, er veldig glad jeg har henne. Hvordan ville livet vært uten? Aner ikke. Jeg er takknemlig for mitt liv, har hatt gode foreldre og familie forøvrig, tenker at det er det viktigste oppi alt sammen.

Har selv to krevende små gutter. Jeg er forguder dem og er veldig glad i begge krapylene mine, men milde måne som de pusher min tålmodighet, hver bidige dag. Kjenner meg igjen i det mange skriver om å være konstant trøtt og ofte irritabel. Føler jeg ofte ikke strekker til som mamma. Har dårlig samvittighet for at jeg føler de ikke helt får nok oppfølging hver for seg. Trenger så mye mer tid for meg selv enn jeg hadde trodd. Men jeg tenker at jeg skal være veldig fornøyd med to friske barn, og jeg vet det vil bli enklere når de blir større og mer selvstendige. De gir masse glede, har mye glede av hverandre, MEN krangler nå endel og. Jeg kan godt forstå at noen bare får ett barn, og synes det er helt greit. Kjenner jeg kan bli mer provosert over folk som får mange barn, og tar som en selvfølge at alt skal gå så bra. Men folk får gjøre som de selv vil.

Anonymkode: 1d1d8...89d

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Svaret er jo ofte at "ja, jeg har ett barn, men skulle gjerne hatt fler om forholdene lå til rette for det". Det er interessant fordi utad vil de fleste virke som om de aktivt har valgt å få bare ett barn, at det var et fritt ønske. 

Du ser jo her i tråden at de fleste svarene ikke handler om at ett barn er det ideelle, men at årsakene er ting som fødselsdepresjon, fødselsangst etter vanskelig førstegang, spesielt krevende barn, samlivsbrudd mm.

Anonymkode: 02b4b...3c0

Men dette trenger jo ikke å være fordi at ett barn ikke er ideelt. Jeg tenker dette handler om at de fleste kvinner og mange menn har et rent biologisk ønske om stadig flere barn. Pluss det kulturelle aspektet, at vi er vant til å tenke et kun ett barn er lite ønskelig og unormalt om forholdene ligger til rette.

Ser forøvrig akkurat den samme argumentasjonen i tråder som omhandler to, tre og fire barn også. 

Anonymkode: 3c342...6de

[AnonymBruker]

14 timer siden, Rucula skrev:

Ja selvfølgelig..

Men i min omgangskrets er det påfallende mange "velykkede" enebarn. Ingen av dem har noen gang nevnt at de ønsket seg søskdn heller... 

Og forskning støtter det du ser. Enebarn er gjennomsnittlig litt mer "vellykket" enn barn med søsken. 

Anonymkode: 3c342...6de

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne ha en til, men mannen vil kun ha ett barn.

Jeg har da valgt å godta det siden jeg ikke vil ha et barn som ikke var ønsket. Og jeg er heller ikke villig til å gå fra han for å se om jeg finner en ny en og få barn med. Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden

Anonymkode: 4543b...238

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ingen romantisering, jeg beskriver gleden jeg har fått og fremdeles opplever etter å ha vokst opp sammen med søsken. Jeg har heller ikke skrevet at å ha søsken er avgjørende for en god oppvekst. Klart man kan ha en god oppvekst uten søsken, men etter min mening kunne oppveksten blitt enda bedre med søsken - såfremt foreldrene klarer å ta seg av barna. 

Jeg kjenner ei som er enebarn, og hun ønsket seg søsken hele barne- og ungdomstiden. Jeg syntes alltid det var trist og stille hjemme hos henne. Men så er det sikkert andre enebarn som ikke kjenner på det savnet. Jeg vet bare at søsken er en gave som jeg absolutt kommer til å gi mitt fremtidige første barn. Hva andre gjør er opp til dem selv.

Anonymkode: 3a5c1...b3c

Så om din utkårede plutselig ikke viser seg å bli noen god far likevel, så bare kjører du på med barn nummer 2, for å lage gave? 

Om du sitter igjen med ødelagt sexliv pga total ruptur, er det rett på gavelaging, eller venter du litt? 

Om du ikke liker så godt å være mor som du tror du kommer til å gjøre, blir det gaveverksted da? 

Veldig bastante uttalelser, og du er ikke en gang befruktet. 

Anonymkode: 3c342...6de

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så om din utkårede plutselig ikke viser seg å bli noen god far likevel, så bare kjører du på med barn nummer 2, for å lage gave? 

Om du sitter igjen med ødelagt sexliv pga total ruptur, er det rett på gavelaging, eller venter du litt? 

Om du ikke liker så godt å være mor som du tror du kommer til å gjøre, blir det gaveverksted da? 

Veldig bastante uttalelser, og du er ikke en gang befruktet. 

Anonymkode: 3c342...6de

Som jeg skriver: "Såfremt foreldrene klarer å ta seg av barna". Dvs. at forholdet, helsa osv. er på plass og i stand til å ivareta flere barn. Så nei, hvis mannen min viser seg å ikke bli noen god far, er det klart jeg ikke kjører på med barn nr. 2. Samme gjelder ved ødelagt sexliv pga. ruptur. 

Anonymkode: 3a5c1...b3c

[AnonymBruker]

På 16.12.2018 den 1.37, AnonymBruker skrev:

Det var som om jeg skulle skrevet tråden selv, føler også veldig på «drømmen om kjernefamilie med 2 barn», vi har ett barn og jeg føler jeg svikter «ideallivet» fordi jeg ikke kjenner noen lyst på barn nummer 2.

sønnen vår er 4, hadde en slitsom graviditet og ganske traumatisk fødsel som jeg fortsatt slitet mentalt etter, jeg tror ikke jeg ville vært noen god tobarnsmor, mannen er også veldig usikker.

jeg sliter med å ikke gi sønnen vår noe søsken, samt hvor glad jeg er når leggetiden kommer. Allikevel blir det feil å sette et barn til verden kun for å gi han et søsken, jeg kjenner ingen lyst på flere barn og føler jeg svikter som mor fordi jeg ikke vil ha en til 😢

Alle trådene som legger ut om det fantastiske livet med 2/3 barn og hvor fælt det er med enebarn gjør at jeg føler meg enda værre. Setter så stor pris på flere svar i denne tråden.

jeg hadde helt sikkert hatt god hjelp av psykolog men skammer meg og tør ikke ta det skrittet.

Anonymkode: a9251...430

du skal leve ditt liv, ingen andres. Hvem bestemmer at idealet er 2? Husk at ikke alle søsken har særlig kontakt, jeg kjenner til flere. Mine søsken bor i utlandet, jeg har ikke råd til å reise så langt og har ikke sett en av søsknene mine på mange år. Jeg kan ihvertfall si at jeg ikke dømmer dem som har valgt å ha 1 barn. 

Anonymkode: b0c49...b83

[AnonymBruker]

Jeg var nesten 36 år når første barnet ble født, så skulle vi hatt flere måtte det blitt ganske tett. Det var vi ikke spesielt gira på, og vi har i grunn begge to vært storfornøyd med ett barn. Nå er barnet 8 år og vi har masse overskudd, både til barnet og å gjøre aktiviteter sammen med barnet, vi har verv og stiller opp i idrettsforening og lignende, og jeg har tid til å gjøre sosiale ting for min egen del innimellom. Jeg ser masse fordeler med å ha et barn, og føler ikke at noe mangler.

Vi har ikke opplevd kommentarer fra andre, selv om det kom noen spørsmål de første årene om ikke vi skulle ha en til. Ingen har kalt oss egoistiske eller noe sånt.

Anonymkode: 60e52...83f

[AnonymBruker]

Jeg vil tro det er verre å ha et søsken man overhodet ikke matcher med.

Anonymkode: 495fc...ab6

[AnonymBruker]

Fordi verden er overbefolket som den er. Så jeg skal ikke bidra med verdens undergang. 

De som har flere unger. Er noen ordentlige villstyringer. Søskene igler hverandre opp og driter fullstendig i foreldrene sine. Fullstendig kaos i forhold til oss som har en. Skjønner ikke at foreldrene holder ut. 

Vi som har bare en. Kan gi den all den oppfølging den trenger for å bli folk. 

Anonymkode: a4e5a...2f1

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fordi verden er overbefolket som den er. Så jeg skal ikke bidra med verdens undergang. 

De som har flere unger. Er noen ordentlige villstyringer. Søskene igler hverandre opp og driter fullstendig i foreldrene sine. Fullstendig kaos i forhold til oss som har en. Skjønner ikke at foreldrene holder ut. 

Vi som har bare en. Kan gi den all den oppfølging den trenger for å bli folk. 

Anonymkode: a4e5a...2f1

😂

Anonymkode: 0627c...3c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.12.2018 den 8.08):

Svaret er jo ofte at "ja, jeg har ett barn, men skulle gjerne hatt fler om forholdene lå til rette for det". Det er interessant fordi utad vil de fleste virke som om de aktivt har valgt å få bare ett barn, at det var et fritt ønske. 

Du ser jo her i tråden at de fleste svarene ikke handler om at ett barn er det ideelle, men at årsakene er ting som fødselsdepresjon, fødselsangst etter vanskelig førstegang, spesielt krevende barn, samlivsbrudd mm.

Anonymkode: 02b4b...3c0

For meg er det 100% et aktivt valg å kun få ett barn. Jeg er gravid nå, og alle rundt meg vet at det blir med kun denne.

Mine grunner er mange, men i hovedsak så er jeg veldig glad i livet mitt og friheten min sånn som det er nå uten barn. Hvis vi er to fordelte på ett barn, så hjelper det litt. Det er også lettere å få barnepass osv. Jeg er en person som har under gjennomsnittet med energi, og tanken på mer enn ett barn gjør meg rett og slett litt deprimert. Var usikker på om jeg i det hele tatt ville / orket å få barn, men har landet på at det er noe jeg ønsker å oppleve. Men det holder virkelig med ett for min del. Hver gang jeg er rundt barn så blir jeg helt utslitt. Jeg har lyst til å bruke den energien, omsorgen, tiden og pengene jeg har på ett barn og faktisk gjøre det ordentlig, samtidig som jeg har et liv utenom og annen identitet en kun å være mamma.
Det kan jo være at jeg endrer mening, men har tenkt dette i snart ti år så det å kun få ett barn veldig bevisst valg for min del. 
Hadde vært veldig ironisk om jeg får tvillinger 😅

Anonymkode: 9b53c...00b

[AnonymBruker]

Her endte vi nesten opp med å velge å bare ha én, og av samme årsaker som deg, ts. 

Jeg skjønner deg kjempegodt. Vi var der selv. 

Det var ufattelig tøft med vår første. Vi fikk "alt" av komplikasjoner. "High need" baby, med kolikk, ekstremgulping, sov kun i vogn i ren fremoverbevegelse ute (så vi MÅTTE ut og trille, og hele tiden gå fremover og for guds skyld ikke stoppe, ikke engang for rødt lys, måtte vinne ruter uten lyskryss.....), nektet bæretøy men hadde ekstremt behov for å bli båret, så vi måtte bære i armene i timesvis hver dag, hatet å kjøre bil (og stressgulpet ut over hele bilen hver gang vi kjørte noe sted så vi måtte vaske alt hver gang...), kunne ikke gå på kafé eller babysang eller noe som krevde at vi satt i ro, for han måtte konstant bæres og bæres og bysses og bysses, sov forferdelig dårlig, ville ikke spise, tok ikke flaske, slet med ammingen, la ikke på seg som han skulle, osv. Det var så jævlig tungt.. Jeg fikk fødselsdepresjon på toppen av det hele, og det gjorde det jo ikke bedre. Jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv, og satt og googlet hvordan adoptere vekk babyen.. 

Vi hadde opprinnelig tenkt å prøve på andremann etter et år, men da det året var godt var det helt fullstendig uaktuelt, og vi var vel begge enige om at det var totalt uaktuelt å noensinne få et barn til... 

Men da han var to begynte det å letne litt, og etter mye tenking og diskutering og planlegging for hvordan vi kunne få det bedre med neste, så bestemte vi oss likevel for å få en til. 

Men det kunne fort blitt med den ene, for vi også diskuterte hvor tungt det var å skulle gå tilbake til start når vi endelig var kommet oss litt ovenpå igjen.. 

En venninne hadde samme dilemmaet, og de falt på å bare holde seg til det ene barnet, og gi opp drømmen om de tre de egentlig hadde sett for seg. Deres barn er 7 år nå, og hun sier hun fremdeles er sjeleglad for det valget, det føles helt rett for dem. 

 

Anonymkode: 4497a...196