Betenkelige regelverk for arveoppgjer.

[Gjest Anonym Bruker]

En  85  år gammel mann på slekttreet  døde nyleg.   Var ikkje gift og hadde  ikkje  samboer  barn eller andre søsken / bror eller søster.      Etterlater  seg  nå eit nedlagt gårdsbruk m/ hus og redskapshus  i brukbar stand  bygd på midten av 80 tallet.

Meg bekjent så har den avdøde ikkje skrevet noe testamente, og arveoppgjør tilfaller  siste  "ledd " i henhold til arveloven  (søskenbarn).

De igjennlevende søskenbarna er nå på tilsvarende alder som avdøde ,og eldre og  de har  "ikkje" hatt noe kontakt med avdøde siste 60  årene.       Det er venner og bekjente som m.a. har vert en støtte rundt  avdøde sidan han fekk diagnosert en allvorleg sykdom for omlag 2 år sidan. 

Min far (også han død)  var søskenbarnet til avdøde og dei  hadde ofte  mye kontakt med hverandre,  og den kontakten har eg som "3 -menning" opprettholdt  mange år.

Nå  hadde avdøde   siste årene trolig  mer en nok med å tenke på seg selv og pleie sin egen sykdom fremfor å tenke på arvedeling.

    Konsekvensen blir nå at arven trolig  tilfaller personer som  desv "aldri noen sinne har  ofret en tanke til vedkomende"       Burde det ikkje   vert en rettsmessig kjennelse i  eit arveoppgjer om at  del av arv bør tilfalle  ,  venner, og bekjente i eit lokalmiljø  som har vert en støtte for avdøde igjennom eit langt liv. ?     

      

 

 

 

 

 

 

 

 

     

 

[AnonymBruker]

Nei.

Anonymkode: 3a75a...4f8

[AnonymBruker]

Hva som er lov og rett er ikke det samme.

Anonymkode: 52579...e0d

[AnonymBruker]

nei

Anonymkode: 31618...fc9

[AnonymBruker]

Nei, reglene er slik. Nå kunne avdøde ha skrevet et testamente som ga de som «pleiet» arven. 

Anonymkode: cb115...925

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Anonym Bruker skrev:

En  85  år gammel mann på slekttreet  døde nyleg.   Var ikkje gift og hadde  ikkje  samboer  barn eller andre søsken / bror eller søster.      Etterlater  seg  nå eit nedlagt gårdsbruk m/ hus og redskapshus  i brukbar stand  bygd på midten av 80 tallet.

Meg bekjent så har den avdøde ikkje skrevet noe testamente, og arveoppgjør tilfaller  siste  "ledd " i henhold til arveloven  (søskenbarn).

De igjennlevende søskenbarna er nå på tilsvarende alder som avdøde ,og eldre og  de har  "ikkje" hatt noe kontakt med avdøde siste 60  årene.       Det er venner og bekjente som m.a. har vert en støtte rundt  avdøde sidan han fekk diagnosert en allvorleg sykdom for omlag 2 år sidan. 

Min far (også han død)  var søskenbarnet til avdøde og dei  hadde ofte  mye kontakt med hverandre,  og den kontakten har eg som "3 -menning" opprettholdt  mange år.

Nå  hadde avdøde   siste årene trolig  mer en nok med å tenke på seg selv og pleie sin egen sykdom fremfor å tenke på arvedeling.

    Konsekvensen blir nå at arven trolig  tilfaller personer som  desv "aldri noen sinne har  ofret en tanke til vedkomende"       Burde det ikkje   vert en rettsmessig kjennelse i  eit arveoppgjer om at  del av arv bør tilfalle  ,  venner, og bekjente i eit lokalmiljø  som har vert en støtte for avdøde igjennom eit langt liv. ?     

      

 

 

 

 

 

 

 

 

     

 

Djupt såra og vonbroten grunnet manglende arv? 

I arveoppgjør kommer virkelig sannheten om folks grådighet frem. Mennesker uten livsarvinger er stort sett så opplyste at de vet at arven deres tilfaller fjerne slektninger når de ikke skriver testament. 

Skulle arveloven endres slik du "ønsketenker" så vil ikke domstolene få annet å drive på med enn å finne frem til personene med best og nærmest tilknytning til en død. 

Har du hatt kontakt med denne nå døde i håp om å få arv, eller fordi dere gjensidig har hatt glede og nytte av hverandre? 

Anonymkode: bcaa3...55c

[Gjest Blondie65]

Man er dessverre nødt til å sette seg inn i arvelovgivning og sørge for at ens jordiske gods blir testamentert til noen andre enn det som naturlig følger arvelovgivning. Det er enda smartere å informere alle sine slektninger om hvordan testamentet ser ut før man dør slik at man ikke tror man skal bli rik i en fei og blir skuffet.

[Gjest Anonym Bruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Djupt såra og vonbroten grunnet manglende arv? 

I arveoppgjør kommer virkelig sannheten om folks grådighet frem. Mennesker uten livsarvinger er stort sett så opplyste at de vet at arven deres tilfaller fjerne slektninger når de ikke skriver testament. 

Skulle arveloven endres slik du "ønsketenker" så vil ikke domstolene få annet å drive på med enn å finne frem til personene med best og nærmest tilknytning til en død. 

Har du hatt kontakt med denne nå døde i håp om å få arv, eller fordi dere gjensidig har hatt glede og nytte av hverandre? 

Anonymkode: bcaa3...55c

Ingen dyp sårhet  grunnet manglende arv !

I arveoppjer kommer ofte  virkeligheten til folks grådighet ofte frem i lyset. 

  Mange mennesker  uten livsarvinger  sitter idag utvilsamt  i  dyp ensomhet som en konsekvens av at de desv. "ikkje er oppdatert " på arveloven.    Noen få skrevne ord "lite testamente" hadde utvilsamt bidratt til en " siste ærkjennelse" fra avdøde til en person /er som kanskje har betydd noe for vedkomende istaden for å overlate til domstolen og jussen.   

Eit  testamente er  eit dokument som domstolene og livsarvinger må forholde seg til.     Kanskje  er det slik at mange føler  seg reservert og påtrengende når det blir snakk om å sette opp eit testamente, og det bør gjerne vera ein nøytral person som bistår så eldre ikkje føler seg presset.               

Endret 15. desember 2018 av Anonym Bruker

[AnonymBruker]

Nei, dessverre. Når det ikke er noen livsarvinger, så er det en del "ledd" ut i slekta som får prioritet, som du skriver er søskenbarn en av disse leddene. Og siden din far (avdødes søskenbarn) selv er falt bort, så må gjenlevende søskenbarn av avdøde tilbys arven først. Jeg kan forstå det virker urettferdig ved første øyenkast, men slik er arvelovgivningen når det ikke er skrevet et testamente. 

Og på godt og vondt må det jo nesten fungere slik, for det ville ellers vært svært vanskelig for rettsvesenet å objektivt vurdere "hvem som har hjulpet til mest" og hvem som har stått avdøde nærmest og utgjort mest støtte. Slike ting er det mange meninger om og blir fort veldig subjektive, og kunne dessuten fort ført til at folk som er sleipe og flinke til å snakke for seg hadde grafset til seg mer enn de objektivt sett hadde hatt rett til. Man kunne med andre ord endt opp med en ordning som er mer urettferdig enn den vi allerede har. 

Anonymkode: 2c223...0ad

[addict]

Nei.

[Gjest Anonym Bruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, dessverre. Når det ikke er noen livsarvinger, så er det en del "ledd" ut i slekta som får prioritet, som du skriver er søskenbarn en av disse leddene. Og siden din far (avdødes søskenbarn) selv er falt bort, så må gjenlevende søskenbarn av avdøde tilbys arven først. Jeg kan forstå det virker urettferdig ved første øyenkast, men slik er arvelovgivningen når det ikke er skrevet et testamente. 

Og på godt og vondt må det jo nesten fungere slik, for det ville ellers vært svært vanskelig for rettsvesenet å objektivt vurdere "hvem som har hjulpet til mest" og hvem som har stått avdøde nærmest og utgjort mest støtte. Slike ting er det mange meninger om og blir fort veldig subjektive, og kunne dessuten fort ført til at folk som er sleipe og flinke til å snakke for seg hadde grafset til seg mer enn de objektivt sett hadde hatt rett til. Man kunne med andre ord endt opp med en ordning som er mer urettferdig enn den vi allerede har. 

Anonymkode: 2c223...0ad

Arveloven vart meg bekjent endret 2015 som en direkte konsekvens av endringen familiemønsteret  hos  mange som m.a. har levd samboerskap.   Tidligere så var samboerskap eit ukjent begrep for mange, samboere blei ofte en tapende part i mange arveoppgjer.     Dette til tross for at en samboer kanskje har bidratt til en betydeleg verdiskapning, omsorg overfor avdøde.  

 

 

 

Endret 15. desember 2018 av Anonym Bruker

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Blondie65 skrev:

Man er dessverre nødt til å sette seg inn i arvelovgivning og sørge for at ens jordiske gods blir testamentert til noen andre enn det som naturlig følger arvelovgivning. Det er enda smartere å informere alle sine slektninger om hvordan testamentet ser ut før man dør slik at man ikke tror man skal bli rik i en fei og blir skuffet.

Der kan man lett komme i konflikt med loven om en ikke veier sine ord på gullvekt. Å påvirke noen til å opprette testament kan raskt slå veldig feil ut. 

Anonymkode: bcaa3...55c

[Gjest Anonym Bruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Der kan man lett komme i konflikt med loven om en ikke veier sine ord på gullvekt. Å påvirke noen til å opprette testament kan raskt slå veldig feil ut. 

Anonymkode: bcaa3...55c

Informere alle sine slektninger om hvordan testamente ser ut ?.  Det finnes vel knapt et eneste arveoppgjer der arvingene er blitt enige ,og ofte har det endte med konflikter som har komt til overflaten mellom arvinger.    Mange har eit stort slektstre, og ein kan vel ikkje forvente at ein skal holde alle sine slektninger oppdatert på hvordan ein ønsker å dele sitt gods for ikkje å kome i konflikt med loven.     Her bør  det moralske ansvar veie tyngre en hensynet til loven         

[AnonymBruker]

2 timer siden, Anonym Bruker skrev:

Arveloven vart meg bekjent endret 2015 som en direkte konsekvens av endringen familiemønsteret  hos  mange som m.a. har levd samboerskap.   Tidligere så var samboerskap eit ukjent begrep for mange, samboere blei ofte en tapende part i mange arveoppgjer.     Dette til tross for at en samboer kanskje har bidratt til en betydeleg verdiskapning, omsorg overfor avdøde.  

 

 

 

Ja, men en samboer (altså noens kjæreste og partner som bor i samme bolig) er en mer sannsynlig bidragsyter enn en mer perifer slektning som f. eks. søskenbarn. 

Anonymkode: 2c223...0ad

[Gjest Blondie65]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Der kan man lett komme i konflikt med loven om en ikke veier sine ord på gullvekt. Å påvirke noen til å opprette testament kan raskt slå veldig feil ut. 

Anonymkode: bcaa3...55c

Hvordan kommer man i konflikt med arveloven hvis man informerer tremenning Ole om at kusine Trine vil arve hele "stasen" siden hun dere har et nært forhold?

[Gjest Blondie65]

3 timer siden, Anonym Bruker skrev:

Informere alle sine slektninger om hvordan testamente ser ut ?.  Det finnes vel knapt et eneste arveoppgjer der arvingene er blitt enige ,og ofte har det endte med konflikter som har komt til overflaten mellom arvinger.    Mange har eit stort slektstre, og ein kan vel ikkje forvente at ein skal holde alle sine slektninger oppdatert på hvordan ein ønsker å dele sitt gods for ikkje å kome i konflikt med loven.     Her bør  det moralske ansvar veie tyngre en hensynet til loven         

Hvis du er den nærmeste arvingen etter loven er det vel naturlig at du blir informert om at arven ikke går til deg men til en annen? Det samme vil vel gjelde alle de nærmeste?

Jeg vet hvordan min mors testamente ser ut.

[AnonymBruker]

Det er bare bra at vi har regler å følge der hvor det ikke finnes livsarvinger og det ikke er skrevet testamente. Hvis jeg skulle ønske en endring velkommen måtte det gjelde samboere uten felles barn som i dag ikke arver noe etter hverandre selv etter 30 års samboerskap (og uten særkullsbarn). 

Anonymkode: bac9b...040

[Vox_populi]

Det er ikke nødvendig å informere noen om testamentets innhold. Men det kan være verdt å tenke over hvor testamentet skal oppbevares. Oppbevares det i skrivebordet, risikerer man at den som først finner dokumentet etter at testator er død, underslår det. Det tryggeste er nok å be tingretten oppbevare det. Men det koster en tusenlapp eller noe slikt.

24 minutter siden, Blondie65 skrev:

Hvis du er den nærmeste arvingen etter loven er det vel naturlig at du blir informert om at arven ikke går til deg men til en annen? Det samme vil vel gjelde alle de nærmeste?

Røper den gamle noe slikt, er han så godt som garantert å ikke få se nevneverdig mer til vedkommende. Lurt hvis det er hensikten, dumt om den gamle gjerne vil ha hjelp og besøk.

[AnonymBruker]

Nei, det blir veldig vanskelige rettsregler å skulle håndheve/følge. Hvordan skal man vurdere hvem som har vært en støtte for mennesket i årene før vedkommende døde? Hvilke konkrete holdepunkter skal legges til grunn for å si om noen var en støtte eller ei? 

Det bør vel heller legges til grunn at avdøde ikke ønsket å opprette en testament. Sjansen er jo (nesten) alltid der for å gjøre nettopp det. 

Anonymkode: 90862...d19

[Gjest Anonym Bruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det blir veldig vanskelige rettsregler å skulle håndheve/følge. Hvordan skal man vurdere hvem som har vært en støtte for mennesket i årene før vedkommende døde? Hvilke konkrete holdepunkter skal legges til grunn for å si om noen var en støtte eller ei? 

Det bør vel heller legges til grunn at avdøde ikke ønsket å opprette en testament. Sjansen er jo (nesten) alltid der for å gjøre nettopp det. 

Anonymkode: 90862...d19

Pårørende   som bor i  nærheten av sin gamle foreldre føler selvsagt eit ansvar å ta del i omsorgen på forskjellig vis  når helsen svikter og de får behover for hjelp i kvardagen.   Det er selvsagt ikkje noe problem å vurderer hvem som har stilt opp,og vert til uvurderlig hjelp og støtte.        (De  som ikkje har ærfaring med den slags omsorgsarbeide  har selvsagt ikkje noe grunnlag for å uttale seg om det)  

Når oppgjørest time kommer, og arven skal fordeles,så er det selvsagt  ikkje mer en rett og rimleg at slikt arbeid bør bli verdisatt på eit eller annet vis.      

Det er dessuten   samfunnets plikt å ta hånd om de eldre som ikkje lenger klarer seg selv,  men  når det ikkje finnes sykehjemsplasser er det oftast noen  pårørende som må trå til, og sparer samfunnet for store summer igjennom dugnadsinnsatser. 

  Tidligere tider bodde de eldre hjemme ,og de  nærmeste pårørende tok hånd om dem til de døde,  og kanskje må ein etterhvert begynne å tenke i "gamle baner" etterhvert som eldrebølgen skyller innover landet, det ikkje er ledige hender å ta hånd om dem.    Langt ifra alle  eldre vil få råd å "kjøpe seg " omsorgstilbud slik den nåverende regjeringen  m/ Siv Jensen og Co forventer.    

De fleste eldre lever på en pensjon og har sine faste utgifter som de fleste andre.   I motsettning til mange andre sitter gjerne  mange eldre på en formuei i bolig som   blir fordelt v/ eit arveoppgjer.    En løsning kan vera at  pårørende unnlatter å stille opp for sine næremeste til det forligger en skriftlig avtale "testamente " mellom arvinger.   Alternativ 2 er at pårørende fører timer for alt omsorgsarbeide de yter overfor sine gamle foreldre , og andre familiemedl. og sender regningen til staten ,og det blir statens plikt å gjøre krav overfor pårørende  (tilsvarende ordning som i USA) der staten krever tilbake når oppgjørets time kommer.    

   

  

Endret 16. desember 2018 av Anonym Bruker