Hjelp meg å sette grenser?

[AnonymBruker]

Trenger litt råd. Beklager, dette blir litt langt.

Situasjonen: Jeg skal hjem til mine foreldre til jul i en annen by, mine foreldre er skilt og jeg har en bror, vi er begge unge voksne. Mitt forhold til familien er anstrengt, det har vært fysisk og psykisk omsorgssvikt, alkohol og vold inne i bildet. Når jeg er på besøk sover jeg på sofaen hos begge to, så har følgelig ikke privatliv. Vi blir gående oppå hverandre hele tiden i små leiligheter, noe som er veldig tungt for meg siden jeg er ganske introvert. I tillegg får jeg gjerne ikke mer enn 4-5 timer søvn siden folk sitter oppe lenge så jeg ikke kan legge meg siden jeg sover på sofaen. Og når sistemann omsider går, så står min mor opp 08 pga. medisiner i forstøver som bråker, hun lager seg frokost, slår på TV/radio osv. Søvnmangelen gjør meg mindre rustet til å stå i mot påkjenninger.

Det leder meg til neste punkt. Jeg har hatt en vaklende mental helse leeeenge, og har også vært under ekstremt press på jobb de siste 2 årene. Uansett; planen var at jeg skulle så inn i et intenst behandlingsopplegg, og planla derfor sykemelding i samråd med behandlere for å gjennomføre den. En ukes tid før dette, så møtte jeg den berømte veggen så det sang, og jeg har aldri noen sinne vært så psykisk dårlig.

Men smellen til tross har jeg gjennomført behandlingen og har hatt mye fremgang, og er nå tilbake i "vanlig" behandling hos psykolog. Frisk er jeg ikke, men absolutt mye bedre. Det jeg nå er redd for, er at jeg skal ha tilbakefall mens jeg er på juleferie. Samtidig er det en mulighet til å virkelig få brynt meg på å sette grenser, noe jeg ikke er flink til og som behandler vil jeg skal øve på. Det er spesielt min mor som er problematisk, og jeg tror jeg må illustrere med et eksempel fra i fjor hvorfor det er så vanskelig:

Vi dro på kafe, hun utvekslet noen ord med en gammel kjenning fra hun var yngre, og pga. innholdet i samtalen der kommer min far opp som tema etter kjenningen hadde dratt. De er som sagt skilt, og hun holdte rett og slett en forelesning om hvor forferdelig ond og grusom min far er(dette gjør hun med jevne mellomrom). Jeg bad henne slutte , for dette var ikke greit, men hun gjorde ikke det. Til slutt sa jeg at om hun ikke kuttet ut, så gikk jeg. Hun svarte med, og jeg siterer; men jeg kan da ikke noe for at han er et udyr!
Jeg reiste meg og gikk for å gjøre alvor av trusselen, men det er da det virkelige dramaet starter. Hun har problemer med hjerte og pust, og kan såvidt rusle i skilpaddemodus i en 10 minutter før hun må sette seg. Så hun løp/jogget etter meg, snakket høyt(inne på et kjøpesenter), om hvorfor jeg måtte være så fæl, det er bare jul en gang i året, at jeg måtte komme å sette meg osv. Det hele ender med at jeg bare må stoppe for hun får hjerteflimmer, må ta hjertemedisin og i verste fall ender det med at jeg må følge henne til legevakta.

Av erfaring kan jeg si at om jeg løper fra henne, hopper i en bil, buss eller noe slikt, så bestiller hun seg taxi og leter etter meg. Hun drar på kryss og på tvers i byen på kafeer, restauranter, flyplass, togstasjon, innom venner av meg, min far, hans kjæreste(og de vil ikke ha noe med henne å gjøre) osv. Hun har dårlig råd så om hun tar så mye taxi så har hun ikke penger til mat og medisiner.

Så jeg synes det er fryktelig vanskelig å sette grenser her. Jeg har tenkt tanken på å bare la henne gjøre taxi-letingen sin(dog har hun også meldt meg savnet hos politiet en gang), og så heller bare overføre det hun har brukt til kontoen hennes etterpå. Men jeg har opplevd at slike regninger kan komme opp i 10 000, og det har jeg ikke råd til. Det har i hvertfall ikke hun.

Pga. at jeg vet at det alltid ender slik om jeg prøver å sette grenser, så blir det bare til at jeg blir sittende å svelge kameler, og høre på hvor fæl min far er. Råd til hvordan jeg skal gripe dette an? Jeg har forsøkt å snakke fornuft med henne mange ganger, men det har jeg gitt opp.

Anonymkode: 4945b...201

[Svigermor]

La være å dra hjem eller bo på hotell når du er der og begrens samværet. Håper det går bra.

[SoWhat?]

Hjelp. Det der så jo tragisk ut. På film ville det blitt tragikomisk, men i virkeligheten er det minus komisk.

Hva med å bo på hotell? Må du virkelig være der hele jula?? Tror jeg hadde blitt i toppen ett døgn. Det er også å sette grenser..... alt annet er jo tydeligvis fånyttes. 

[Gneis]

Som de over sier, lei deg et billig hotellrom og gå på besøk til foreldrene dine. Noen timer på julaften og 1.juledag er nok. Da klarer dere sikkert å ha det koselig sammen noen timer. Det høres ut som en slitsom familie, og med dine utfordringer synes jeg du skal unne deg en hotellovernatting eller to. 

[Svigermor]

6 minutter siden, Gneis skrev:

Som de over sier, lei deg et billig hotellrom og gå på besøk til foreldrene dine. 

Hvorfor må det være billig? Det står ikke noe om at TS har dårlig råd og det er vel hyggelig å bo på et fint hotellrom i juleferien?

[Duftavsommerregn]

Jeg hadde bare brutt kontakten med mine foreldre om det hadde forholdt seg slik, iallefall begrenset den sterkt. Holdt meg unna i hele julen og feiret med andre eller alene. Heller ringt og snakket med de av og til, og besøkt de kort og greit. Man kan bare ikke ta sine foreldre sine enorme problemer inn over seg selv fysisk, og når det knekker deg må du bare ta tak i det med en gang.

Hadde også snakket med legen hennes, fortalt om hennes problemer og at dette faktisk ikke er helt normalt. Noen burde sett på om hun faktisk må ha psykiatrisk hjelp også. Ikke lett å havne i slike problemer, og det er tross alt en forelder som man innerst inne er glad i. Men det er jo ikke TS sin skyld at det er blitt slik, og skal han leve med situasjonen må han beskytte seg selv mot galskapen.

[Sussudio]

Jeg er enig med de over- finn deg et annet sted å bo, og kom på besøk i korte økter. Om du er tydelig på hvor du er, hvor du skal sove og når du skal til henne, har hun heller ingen grunn til å kjøre rundt i drosje og lete etter deg. Velger hun likevel å gjøre det, bør du ikke betale for henne. Hun er voksen, og må ta ansvar for egne valg. 

Kanskje forholdet dere i mellom blir bedre over tid om hun skjønner at hun må ta hensyn til dine grenser om hun vil ha kontakt?

For øvrig høres det ut som en vanvittig slitsom familiesituasjon, og jeg skjønner godt at du gruer deg.

[AnonymBruker]

Oi, dette hørtes voldsomt ut 💛 

Jeg har det tilnærmet likt som deg (foruten stalker-tendensene moren din har). Og jeg kjenner at det er lettere å tenke på råd til deg enn det er å følge rådene selv. For med en gang det er egen familie det gjelder så blir følelsene så sterke, og de klare grensene man har blir fort visket ut. Vi har nok lært, gjennom mange år med omsorgssvikt, å utvide grensene så langt at vi mister oss selv. Det er iallfall godt at du ser behovet for å sette klare grenser, selv om det kan være vanskelig å vite hvilke grenser du skal ha og ikke minst hvordan å følge de. 

Før jeg kommer med noen tanker om å sette grenser så lurer jeg på et par ting. Hvor lenge ser du for deg å tilbringe tid med familien din i juleferien - og hvordan tenker du å fordele denne tiden mellom mor og far? Har du gode venner eller andre nære relasjoner foruten din nærmeste familie - i byen du bor i og foreldrenes by? Og hvordan er den økonomiske situasjonen din?

Anonymkode: 73440...6ca

[Gjest supernova_87]

Jeg er jo helt enig med psykologen din i at det er lurt å øve seg på å sette grenser. Men mine tanker er litt sånn at jeg kanskje ville gjort det en del med andre før jeg brynet meg på foreldrene mine.

Greia er at når man gjør det med andre vanlige folk, så responderer de positivt, grensene fungerer og man får en god følelse. Jeg holder på med akkurat det samme for tiden skjønner du. Så når jeg gjør det med kjæresten eller venninner eller til og med med kollegaer eller fremmede så merker jeg "ja! Det ER jeg som bestemmer over meg", jeg blir respektert og grensene blir anerkjent, jeg føler meg sterkere etterpå, at jeg faktisk bestemmer over meg selv og livet mitt. Jeg trenger ikke utslette meg selv. 

MEN, det er en grunn til at du og jeg er så dårlig på grenser i utgangspunktet. Og ja, vi må og sette dem når det kommer til familien, men min konklusjon har til nå, mens jeg bygger meg opp, vært å begrense kontakten i stedet for å komme i så mange situasjoner der det kan bli grenseoverskridelser. For det jeg har merket er at når jeg prøver meg på grensesetting er at jeg blir møtt med skyld og devaluering. Jeg begynner igjen å tvile på om det er feil at jeg har grenser. Som du beskriver så klarer jeg plutselig ikke å ha grenser, og jeg sitter igjen med "svarteper", og i tillegg å blir det igjen vanskelig å sette grenser til andre mennesker og jeg isolerer meg på nytt fordi jeg igjen får tankene "grensene mine og jeg kommer alltid til å bli avvist".

Jeg tror vi må være fullstendig villig og i stand til å overlate forelderen vår til deres egen ulykke, la de, som voksne mennesker, ta ansvar for seg selv. Det er ikke ditt ansvar at din mor ikke har råd til medisiner fordi hun har brukt 10 000 på taxi, for å kontrollere deg. Du ender opp med å betale dobbelt. Både blir du kontrollert, OG du må ta konsekvensen og være den ansvarlige for dritoppførsel MOT DEG. Men det å la de bære konsekvensene av egen atferd alene, og ikke la oss påvirke er så vanskelig fordi vi er jo glad i dem. Du vil ikke at moren din skal måtte klare seg uten mat og medisiner, og fordi du ikke orker å se henne ødelegge for seg selv, blir grensene dine borte. 

Det er pga at jeg ikke er istand til å overlate ansvaret for min mors handlinger 100 prosent til henne at jeg inntil videre avgrenser heller kontakten. En dag vil jeg at min egenverdi, selvrespekt og mine grenser ikke skal være oppe til vurdering/forhandling overhodet. At jeg inngår ikke kompromiss på bekostning av min verdi fordi jeg er glad i mamma. For jeg begynner å vite mer og mer at jeg kan være kjempeglad i henne uten at jeg må utslette meg selv. Og selv om hun får meg til å føle at når jeg står opp for meg selv så svikter jeg så vet jeg at jeg er fremdeles glad i henne. Men å være glad i betyr ikke å sitte igjen med ansvaret. Vi har våre egne liv å leve.

Sist terapitime da jeg sa "jeg føler at jeg svikter henne" svarte psykologen min faktisk med "du må det". Jeg ble så overrasket, men jeg kjente inni meg at ja, jeg må det. Jeg får aldri min autonomi og frihet om jeg ikke setter grense til henne. Jeg kan velge, svikte henne, eller svikte meg selv. Og svikter jeg meg selv vet jeg at på sikt vil jeg også knuse henne fordi jeg ikke vil orke å være i livet. 

Den andre behandleren min sier også andre vår grensesetting kan virke "oppdragende". Vi viser at vi ikke responderer på presset deres, på skyldfordelingen og ansvarsfraskrivelsen. Men som sagt vi må være villige til å gjennomføre. 

Håper noe av det jeg har delt kan være nyttig for deg å høre. Dette har sikkert du også tenkt mye over. Jeg kjenner i alle fall på at vennene mine ikke helt forstår hvor vanskelig dette kan være. Vil også si bra jobba! Du kom deg gjennom den intense behandlingen, ting er bedre nå og det er det DU som har gitt deg selv. Du er ikke moren din og du er ikke dømt til å leve i hennes jerngrep.

[Egenskap]

på ingen måter reis hjem, det kommer aldri til å gjøre deg godt. Det kommer istedenfor til å forsterke de sterke minnene du har der i fra, enn at dem kommer til å gi deg noe. Har dem ikke brydd seg om deg før, så kommer dem aldri til å gjøre det. 

 

[The Kitten]

Hvorfor skal du betale for at din mor tar drosje på kryss og tvers av byen? 

Enig med de andre forresten. Lei et hotellrom. Eventuelt la være å dra hjem til jul. Du har ingen plikt til å besøke din mor.

 

[Olsen]

Hvis du absolutt ikke kommer unna overnatting i dette vepsebolet; la det bli en -1- overnatting. Ikke la det overtale til noe mer. Om nødvendig; dikt opp avtaler eller jobb eller hva som helst. (Begynnende omgangssyke/influensa/ skabb/lus) Helst bør det være ingen overnatting, men jeg vet ikke hvordan det lar seg gjøre i praksis og økonomisk. I disse tilfellene er hvite løgner lov, spør du meg.

Min erfaring er at hvis du vet at samværet er kortvarig og du selv har avgrenset det, kan man overleve på en annen måte enn når det er samvær så lenge andre har bestemt og det er så hyggelig som andre har bestemt.

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du dit i julen? Det der hadde jeg ikke giddet med. Og man trenger ikke reise seg å gå, når man sier strengt nok i fra at det der er jeg ikke interessert i å høre på. Det der får du holde for deg selv. Er du redd for at hvis du ikke snakker dritt om han, så kan jeg komme til å tenke på hvordan du har oppført deg? Jeg har bedt deg om å stoppe, hvorfor tar du ikke hensyn til meg? Jeg får stress, angst, depresjon av å høre på all denne negativiteten, ønsker du å forverre min psykiske helse?

Point being, konfronter. Har du og psykologen snakket om metoder for å sette grenser, som ikke er å fysisk rømme fra situasjonen?

Anonymkode: 64beb...3e0

[Gneis]

6 timer siden, Svigermor skrev:

Hvorfor må det være billig? Det står ikke noe om at TS har dårlig råd og det er vel hyggelig å bo på et fint hotellrom i juleferien?

Nja, det står ikke det direkte da, bortsett fra at hn ikke har 10000 kroner å betale for taxi til morens leteturer.... forståelig nok en lite kjekk utgift

[AnonymBruker]

Takk for alle innspill. Dere ville ikke trodd meg om jeg fortalte hvor lang tid det tok før det gikk opp for meg hvor ille det var/er:P Jeg bor veldig langt unna mine foreldre(gjett hvorfor:P), så skal jeg på besøk, så må jeg liksom være der i minst 5-6 dager for at det er verdt turen. I tillegg har jeg flere venner som bor der som jeg kun ser da, og som jeg følgelig besøker så mye som mulig, men uungåelig nok bor jeg jo hos min mor(og far, men der er det bedre) likevel. Mine venner har uansett barn og familie så er liksom ikke bare å innta sofaen der heller.

Hotell er det litt sent å bestille og har heller ikke helt råd til det. Jeg har har ok økonomi, men heller ikke mer. Jeg bestilte jo også billettene hjem før jeg ble så dårlig, hadde jeg visst det da ville jeg nok tatt en kortere tur hjem i år. Men jeg føler også jeg må litt, mest pga. min far, jeg mistet ham nesten i sommer, og måtte returnere til byen jeg normalt bor i pga. jobb mens han var ganske dårlig:\ Noe jeg får pepper for sånn generelt.
Min mor har også hatt stadig mer skrantende helse, så regner vel ikke med at jeg har dem i noe veldig mer enn 5 år til, så kjenner selvsagt en del på at jeg må. Alternativet er også å være alene. De jeg kjenner har jo barn eller reiser hjem til sine foreldre.

6 hours ago, AnonymBruker said:

Oi, dette hørtes voldsomt ut 💛 

*snipp*

Før jeg kommer med noen tanker om å sette grenser så lurer jeg på et par ting. Hvor lenge ser du for deg å tilbringe tid med familien din i juleferien - og hvordan tenker du å fordele denne tiden mellom mor og far? Har du gode venner eller andre nære relasjoner foruten din nærmeste familie - i byen du bor i og foreldrenes by? Og hvordan er den økonomiske situasjonen din? 

Anonymkode: 73440...6ca

-Jeg har 24-2 på min hjemplass. Har pleid å være 50/50, men det blir det ikke i år pga. bosituasjonen til min far(det er komplisert...)

-Jeg har ingen øvrig familie forutenom mine foreldre og min bror, hverken i min hjemby eller her jeg bor nå. Men har to gode venner både i min hjemby og i byen jeg normalt bor i. Økonomien er ok, men ikke mer heller.

6 hours ago, Rainstorm said:

*snipp*

Takk for flotte innspill:)

5 hours ago, AnonymBruker said:

Hvorfor vil du dit i julen? Det der hadde jeg ikke giddet med. Og man trenger ikke reise seg å gå, når man sier strengt nok i fra at det der er jeg ikke interessert i å høre på. Det der får du holde for deg selv. Er du redd for at hvis du ikke snakker dritt om han, så kan jeg komme til å tenke på hvordan du har oppført deg? Jeg har bedt deg om å stoppe, hvorfor tar du ikke hensyn til meg? Jeg får stress, angst, depresjon av å høre på all denne negativiteten, ønsker du å forverre min psykiske helse?

Point being, konfronter. Har du og psykologen snakket om metoder for å sette grenser, som ikke er å fysisk rømme fra situasjonen?

Anonymkode: 64beb...3e0

Se litt lengre opp.
Jeg har forsøkt å være streng. Jeg har grått, skreket, kjeftet, bedt pent, tryglet, og alt der i mellom for å få henne til å slutte. Selv om jeg f.eks sier at hun ikke tar hensyn til meg når hun snakker slik om min far så går det liksom ikke inn. Hun bare fortsetter med foredraget sitt som om det går inn ett øre og ut det andre. En gang nektet jeg å ha kontakt med henne i 6mnd., fordi hun skjulte et dødsfall for meg og jeg ikke fikk deltatt i begravelsen(en stefar, selv om det var slutt mellom dem for lenge siden) og jeg angrer som en hund på at jeg ikke bare kuttet kontakten der. Men et uventet dødsfall i familien gjorde at jeg måtte bidra med begravelsen, og da var det gjort.

Jeg har ikke fortalt min mor om at jeg er psykisk dårlig(men for å være helt ærlig burde hun fanget det opp slik at jeg fikk behandling tidligere), og tørr det ikke heller for da får hele hjembyen vite det. Skjønt panikkanfallet jeg hadde i fjor burde være en god pekepinne.

Jeg og psykologen skulle egentlig ha en time der vi skulle ta opp dette med grense setting og litt verktøy, men så ble han syk og dermed utgikk den siste timen før jul.

Anonymkode: 4945b...201

[AnonymBruker]

TS her, julefrenden varte i under 10 timer fra ankomst Men kranglingen har ikke angått meg direkte, og har nektet å ta del i krangelen, alle tre gangene den har oppstått. Så det er nå noe. Sov kun 5t natt til julaften og i natt, så kjenner jeg er sliten.

Dog har jeg lagt en nød-plan, noen her i tråden ga meg ideen. Min mor har som sagt problemer med pusten og er redd for luftveisinfeksjoner. Om det blir så ille at jeg er redd for å få noe tilbakefall eller selvskade(jeg har lovet legen å ikke gjøre dette i juleferien, og det er lenge siden sist nå), så kan jeg "bli syk," og har blitt tilbudt å låne leiligheten til en god venn, med eller uten han inni   Er ikke akkurat grensesetting men heller det enn å få tilbakefall eller selvskade.

Anonymkode: 4945b...201