Psykisk vold i familie

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i starten av 20-årene. Vil ikke utlevere meg for mye, men vil gjerne høre andres erfaringer og tips til hvordan man kan jobbe seg gjennom vonde erfaringer.

Det har seg slik at jeg vokste opp med en mor som var veldig truende, uforutsigbar og aggressiv. Hun sa masse vonde ting, straffet meg med ydmykende og skremmende metoder allerede fra barnehagealder. Faren min er det motsatte - rolig, tålmodig og forutsigbar. Han var imidlertid mye bortreist pga. jobb. Jeg har aldri snakket ordentlig med noen om hva jeg følte på den tiden. Da jeg var 12 år ønsket jeg bare å dø, men jeg opprettholdt fasaden gjennom hele ungdomstiden med gode karakterer og gode venner. Jeg ønsket så gjerne at noen skulle se bak fasaden min, men jeg snakket aldri med noen. Jeg fryktet alltid at de kunne si det videre til moren min dersom jeg åpnet meg for noen (altså voksenpersoner som helsesøter og lærere).

En av grunnene til at jeg synes relasjonen til min mor er vanskelig, er at hun etter store raseriutbrudd ofte blir ekstra snill. Hun blir på en måte den moren jeg skulle ønske hun var. Men det varer kun en dag, før det plutselig smeller igjen. I de seks månedene jeg er i studiebyen glemmer jeg ofte hvordan jeg egentlig har det når jeg er hjemme, og jeg begynner å savne familie og glede meg til hjemkomst. Dette er også fordi jeg har annen familie hjemme som jeg veldig gjerne vil se (far og lillebror). Jeg har også øvrig familie som jeg ikke tror aner noe som helst om hvordan ting har vært, men som hadde reagert hvis jeg for eksempel ikke hadde kommet hjem i jula.

Problemet mitt i dag er at jeg synes det er vanskelig å forholde seg til familie. Jeg studerer på andre siden av landet, men reiser hjem til jul og sommer. De dagene jeg er hjemme er jeg ofte kvalm, og jeg sliter veldig med å få i meg mat. Jeg stresser i flere uker før jeg reiser hjem. Jeg merker også at det påvirker meg i kjæresterelasjoner. Jeg har en kjæreste, men jeg takler veldig dårlig at han blir sur på meg. Jeg takler det spesielt dårlig hvis han blir sur for småting, kanskje fordi det oppleves som at han er sur på meg uten at jeg har gjort noe galt, og det trigger meg. 

Hvordan takler andre det?

Anonymkode: 43f9b...9cd

[AnonymBruker]

Les deg opp på tilknytning... Du kan ikke endre din mor. Du hadde fortjent en unnskyldning fra henne, men det får du sikkert aldri. Du må på en eller annen måte skape denne unnskyldningen for deg selv. Du må akseptere henne for den hun er, sette grenser for deg selv og kun være med henne dersom det er greit for deg. Uten å få dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 3d7c5...742

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Les deg opp på tilknytning... Du kan ikke endre din mor. Du hadde fortjent en unnskyldning fra henne, men det får du sikkert aldri. Du må på en eller annen måte skape denne unnskyldningen for deg selv. Du må akseptere henne for den hun er, sette grenser for deg selv og kun være med henne dersom det er greit for deg. Uten å få dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 3d7c5...742

Tusen takk for svar, det settes veldig stor pris på. 

Har lest mye om tilknytning. Finner trygghet i at tilknytningsrelasjoner til foreldre ikke nødvendigvis behøver å påvirke andre relasjoner. Jeg er ikke dømt til å være utrygg bare fordi jeg er det i min relasjon til mor. 

Unnskyldningene jeg får fra henne er ikke verdt noe, ettersom hun har unnskyldt seg mange ganger men aldri endrer atferd. Jeg vet at hun sliter mye med seg selv. Det vil si, jeg antar at et menneske må ha ganske store problemer med seg selv for å si de tingene hun sier til sitt eget barn. Det virker som hun har hatet meg fra jeg ble født. Hun sa det var min feil at hun fikk fødselsdepresjon og at jeg har ødelagt livet hennes. Hun sier også at jeg er hennes engel og hun lurer på hva hun skulle gjort uten meg. Ofte må jeg være mekler mellom min lillebror og moren min, fordi lillebroren min setter grenser og distanserer seg i større grad enn hva jeg klarer. Han sier hver jul at han ikke har planer om å reise hjem, men ender opp med å dra hjem siden han ikke har andre steder å dra.

Jeg synes det er vanskelig å sette grenser. Kanskje jeg skal ta en ordentlig prat med kjæresten min, jeg tror jeg trenger han sin støtte for å få det til. Han vet kun små drypp av historien, og jeg har ikke fortalt han hvordan jeg kan reagere på enkelte ting. Jeg tror bare det er vanskelig for andre å forstå hvorfor jeg reagerer så sterkt på de små tingene andre takler helt fint. Særlig når det ikke er store enkelthendelser, men den konstante dårlige stemningen i hjemmet og "små utbrudd" gjennom hele barndommen som har påvirket meg. 

Anonymkode: 43f9b...9cd

[AnonymBruker]

Jeg er ganske sikker på at du kommer til å ende opp som et fantastisk menneske som er trygg på deg selv og "ser" menneskene rundt deg. Du er ung og reflektert for alderen. Jeg har hatt samme opplevelser som deg, men var en del eldre før jeg forsto at det som foregikk i relasjonene mine og familien ikke var sunt. Jeg er evig takknemlig for alt jeg har lært om meg selv og andre. Det med å lære seg å sette grenser for seg selv er ikke gjort over natten. Åpenhet er viktig. Tør å være åpen med kjæresten. Ikke vær redd for å bli avvist eller ikke forstått. Relasjonen til ham har potensial til å bli dypt og godt om du slipper ham inn. Det er i relasjoner trygghet og tilknytning kan repareres. 

Anonymkode: 3d7c5...742

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ganske sikker på at du kommer til å ende opp som et fantastisk menneske som er trygg på deg selv og "ser" menneskene rundt deg. Du er ung og reflektert for alderen. Jeg har hatt samme opplevelser som deg, men var en del eldre før jeg forsto at det som foregikk i relasjonene mine og familien ikke var sunt. Jeg er evig takknemlig for alt jeg har lært om meg selv og andre. Det med å lære seg å sette grenser for seg selv er ikke gjort over natten. Åpenhet er viktig. Tør å være åpen med kjæresten. Ikke vær redd for å bli avvist eller ikke forstått. Relasjonen til ham har potensial til å bli dypt og godt om du slipper ham inn. Det er i relasjoner trygghet og tilknytning kan repareres. 

Anonymkode: 3d7c5...742

Tusen takk, igjen.

Kan jeg spørre hva du gjorde da du fant ut at familierelasjonene dine ikke var sunne? Har du kuttet kontakt? Snakket du med noen om det?

Har du fått egen familie? Jeg frykter at en del vonde følelser vil komme etter hvert som jeg selv får barn og følger dem i barndommen. Jeg er en del med familien til kjæresten min, hvor de har unge barn i familien. Jeg synes det kan være vanskelig å se hvordan de vokser opp, og sammenligne med egen barndom. Jeg var så begrenset selv. Samtidig så er jeg glad for at jeg har det livet jeg har i dag. Jeg er akkurat der jeg drømte om da jeg var 12 år, og minner meg selv på det de gangene jeg er litt nedfor. 

Kan man noen gang komme seg helt over det? Ved å erstatte de vonde relasjonene med andre, gode og trygge relasjoner?

Anonymkode: 43f9b...9cd

[SpankmeBitch]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Problemet mitt idag er at jeg synes det er vanskelig å forholde seg til familie. Jeg studerer på andre siden av landet, men reiser hjem til jul og sommer. De dagene jeg er hjemme er jeg ofte kvalm, og jeg sliter veldig med å få i meg mat. Jeg stresser i flere uker før jeg reiser hjem. Jeg merker også at det påvirker meg i kjæresterelasjoner. Jeg har en kjæreste, men jeg takler veldig dårlig at han blir sur på meg. Jeg takler det spesielt dårlig hvis han blir sur for småting, kanskje fordi det oppleves som at han er sur på meg uten at jeg har gjort noe galt, og det trigger meg. 

Hvordan takler andre det?

Anonymkode: 43f9b...9cd

Andre takler det ved å

1) minke objektiv avhengighet (økonomi, utdannelse, bolig, fysisk lokalisasjon av eiendeler)

2) lese selvhjelpsbøker

3) få hjelp av en psykolog

4) gjøre selvhevdende øvelser, alt fra fogging til konfrontasjon

5) kutte tvert om de ikke orker mer.

6) bli fysisk sterkere, så ubehaget ikke innebærer fysisk frykt og nedverdigelse.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk, igjen.

Kan jeg spørre hva du gjorde da du fant ut at familierelasjonene dine ikke var sunne? Har du kuttet kontakt? Snakket du med noen om det?

Har du fått egen familie? Jeg frykter at en del vonde følelser vil komme etter hvert som jeg selv får barn og følger dem i barndommen. Jeg er en del med familien til kjæresten min, hvor de har unge barn i familien. Jeg synes det kan være vanskelig å se hvordan de vokser opp, og sammenligne med egen barndom. Jeg var så begrenset selv. Samtidig så er jeg glad for at jeg har det livet jeg har i dag. Jeg er akkurat der jeg drømte om da jeg var 12 år, og minner meg selv på det de gangene jeg er litt nedfor. 

Kan man noen gang komme seg helt over det? Ved å erstatte de vonde relasjonene med andre, gode og trygge relasjoner?

Anonymkode: 43f9b...9cd

Jeg har kontakt med familie. Narsissistisk mor og egoistisk far. Men jeg har lært meg å si nei til å treffes uten å få dårlig samvittighet. Jeg tenker først på hva jeg har lyst til. Så har jeg jobbet med selvfølelsen min slik at jeg ikke føler meg som en liten dritt dersom det kommer godt ut av munnen på foreldrene mine. Jeg møtte et menneske som "så" meg ordentlig og jeg turde etter hvert å slippe henne helt inn. Hun dømte meg ikke for noen ting. Vi snakker om alt. Etter flere år har jeg fått en god selvfølelse og tro på meg selv. Det gjør at jeg ikke bryr meg om hva andre sier til meg og tenker om meg. Da har de ikke elnger makt over meg. Jeg har fått egne barn. 

Vær glad for at du får oppleve kjæreste sin sunne familie. Du kan lære og ta til deg masse. Vær lei deg for det du har vært igjennom selv. La deg selv gjøre det, vær sint og se for deg hvordan det burde vært. Uten å kjenne på disse følelsene og kjenne på urettferdigheten vil du ikke kunne bli ferdig og gå videre. Prøv å vær takknemlig for alt du faktisk får lære av å forstå deg selv å andre mennesker. Les masse om relasjoner, tilknytning, forstyrrelser, manipulasjon, hersketeknikker ol.  

Anonymkode: 3d7c5...742

[AnonymBruker]

Ikke frykt de bonde følelsene. Det er bare følelser. Ønsk dem heller velkommen, selv om de er vonde. Les om følelser 😂 

Anonymkode: 3d7c5...742

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk, igjen.

Kan jeg spørre hva du gjorde da du fant ut at familierelasjonene dine ikke var sunne? Har du kuttet kontakt? Snakket du med noen om det?

Har du fått egen familie? Jeg frykter at en del vonde følelser vil komme etter hvert som jeg selv får barn og følger dem i barndommen. Jeg er en del med familien til kjæresten min, hvor de har unge barn i familien. Jeg synes det kan være vanskelig å se hvordan de vokser opp, og sammenligne med egen barndom. Jeg var så begrenset selv. Samtidig så er jeg glad for at jeg har det livet jeg har i dag. Jeg er akkurat der jeg drømte om da jeg var 12 år, og minner meg selv på det de gangene jeg er litt nedfor. 

Kan man noen gang komme seg helt over det? Ved å erstatte de vonde relasjonene med andre, gode og trygge relasjoner?

Anonymkode: 43f9b...9cd

Du kan ikke bytte ut barndommen din, men du kan erstatte mangelen på å bli sett og verdsatt som menneske. Det er viktig å ta det alvorlig og akseptere at det du har opplevd ikke er riktig, og at du har opplevd former for overgrep.  Ingen barn skal vokse opp slik. Det er også viktig å la seg selv få sørge over den barndommen og familien du ikke fikk og akseptere at moren din ikke kommer til å forandre seg. Du var et barn og barn er avhengig av foreldrene dine for å overleve. Når mamma er uforutsigbar og til og med kan være skadelig utvikler man strategier for overlevelse. Det er veldig viktig når man er barn. Men det systemet man utvikler for å opprettholde den viktigste relasjonen vi har - til foreldre/foresatte som vi er avhengige av for å overleve, kan bli en utfordring når vi blir voksne og skal danne vanlige, sunne relasjoner og aller helst (for de fleste) en familie. Relasjonsmønsteret ditt var essensielt, nå skaper det problemer for deg.

Jeg har brutt med familien min. Da var jeg ung og ønsket å ikke leve mer.  Når jeg tenker på det i etterkant var det en refleks for å redde meg selv. Men jeg tok ikke oppgjøret da, jeg tenkte det var noe feil med meg og bare gikk videre og tenkte at det var jeg som måtte forandre meg. Men da jeg flere år senere tok tak i det og så hvor feil alt var og virkelig tok til meg at mine foreldre aldri ville forandre seg, det var ikke noe feil med meg. Jeg har vært så sint og jeg har sørget. Og sakte men sikkert har jeg akseptert at det var overgrep. og at det er ingenting jeg kan gjøre for at de skal forandre seg, se meg, være glad i meg eller oppføre seg som en vanlig familie. Jeg innså at jeg måtte bygge livet på det jeg hadde, ikke det jeg skulle ønsket at det hadde vært. Da begynte ting å bli bra. Nå kan jeg gå inn i gode, trygge relasjoner, noe jeg aldri hadde trodd var mulig. 

Så, ja, det er fullt mulig. Heldigvis

Anonymkode: 7c66f...3e4