Samboer som nærmer seg psykisk sammenbrudd?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke om det er råd jeg trenger, eller bare å lufte tankene. 

Samboeren min har slitt i mange år før han møtte meg. I høst truet jeg med å bryte om han ikke dro til legen. For mange ting som skurret, han har virket deprimert, vært sint, tiltaksløs, hyper og alt om hverandre. 

Etter to legetimer ble han henvist til utredning, og han har fått time til våren. Jeg tror han skal utredes for mulig bipolar/ADHD/depresjoner. Han sliter veldig, og etter han ble henvist har ting eskalert. Drar ikke på jobb (egenmeldinger), sover ikke, og virker nesten som det har klikket litt. Denne uken har vært virkelig ille, han har så mange tanker i alle retninger, og klarer ikke fokusere på noe. Jeg blir litt redd han. (Han er ikke slem mot meg på noe vis, og har ikke tanker om å skade seg selv, men jeg er redd han skremmer ungene og jeg blir selv usikker av slik uforutsigbar oppførsel som han har.)

I dag ringte jeg legen hans og fikk han med dit på akuttime, forsåvidt med åpent sinn angående medisiner/sykemelding/innleggelse. Han var også åpen for det meste selv. Legen gav han kun beroligende, og beskjed om at det var viktig at han dro på jobb, og at han måtte huske at han hadde en fin familie og tenke positive tanker. 

Så nå sitter vi her da uten egentlig noe mer hjelp. Han har tatt en tablett og lagt seg. Oppfører seg veldig rart. Jeg vurderer å ringe legevakt om det ikke er bedre etter han har sovet. Jeg synes det begynner å bli uforsvarlig å ha han i hus med små barn. Han trenger hjelp, og han ser selv at han trenger hjelp. Da er det vondt at legen bagatelliserer alt sammen.

Hvor går grensen for når man ber om innleggelse? Hvilke signaler skal jeg se etter for mulige psykoser/annen forverring? Det er kanskje det jeg er mest redd for. Han tror selv han har ADHD, og det tror jeg også ut fra hva jeg har lest. Alt "stemmer" med hele oppveksten etc. Og tankekjør, at han ikke klarer å roe seg, at han blir utslitt av alt mulig, ikke kan legge fra seg bekymringer, stresser rundt, og nå siste uken har han noen øyeblikk hvor han ser helt apatisk ut, akkurat som at han har for mye inni hodet slik at han nesten resignerer. 

Jeg høres kanskje paranoid ut selv, og jeg er jo ikke helsepersonell, så mulig dette tyder på andre ting. Men det er vondt å se at noen man er så glad i har det så vondt med seg selv. Samtidig er det viktigste å beskytte ungene. Den minste er bare baby, og jeg begynner å bli sliten selv. (Må sitte med samboeren min om natten, han gråter og er helt utafor når han ikke får sove, og dagtid så må jeg jo være våken med babyen). Jeg vil så gjerne hjelpe han, men vet ikke hva som er rett måte. Han vil ikke dra på noen timer med helsepersonell alene, så på natten er det veldig vanskelig å få hjelp om vi trenger det, pga barna. Jeg kan ikke dra med meg de ut på natten for å få han til legen om det skulle bli nødvendig. 

Har søkt på ambulerende akutteam i kommunen her, men virker som det kun er dagtid. Og vi ringte jo ikke dit i dag, da vi trodde legen ville hjelpe. Dette er veldig vondt og fortvilende, både for meg og han  

Anonymkode: 5e803...667

[Khloe P.T]

Prøv ambulant team. De skal være et lavterkeltilbud og kommer gjerne hjem til deg. De kan også henvise videre. Jeg har veldig gode erfaringer med dem.

[AnonymBruker]

Høres ikke helt ut som adhd siden det er såpass ustabilt. Heller bipolar da det er mye likt der bare at det varierer veldig i perioder 

Anonymkode: 7b643...d70

[SoWhat?]

Syns det er vanskelig å vite hva du mener når du ikke gir noen eksempler, og hvorfor du skriver at han er sånn og sånn. Hadde det vært nærliggende å tenke psykose, så burde jo legen tatt det på alvor? Skjønner jo at han sliter, men hvorfor du er redd for ham, og hvorfor du tror at det har klikket; det er det vanskelig å si noe om. Hvis en er så psykisk ute å kjøre bør legen skjønne det når dere har forklart. Det kan jo være angst og depresjon, og det blir man jo ikke psykotisk av. Det kan dog skje ved bipolar lidelse. 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, SoWhat? skrev:

Syns det er vanskelig å vite hva du mener når du ikke gir noen eksempler, og hvorfor du skriver at han er sånn og sånn. Hadde det vært nærliggende å tenke psykose, så burde jo legen tatt det på alvor? Skjønner jo at han sliter, men hvorfor du er redd for ham, og hvorfor du tror at det har klikket; det er det vanskelig å si noe om. Hvis en er så psykisk ute å kjøre bør legen skjønne det når dere har forklart. Det kan jo være angst og depresjon, og det blir man jo ikke psykotisk av. Det kan dog skje ved bipolar lidelse. 

Det er vanskelig å gi konkrete eksempler, men kan forsøke. Han får noen fakter, hvor han vipper plutselig på hodet mens han tenker. Klarer ikke sitte i ro. Blikket flakker. Gråter og ler om hverandre. Knuger seg sammen som i frykt med vugging for å trøste seg selv. Sånne ting. Han virker lite fornuftig, selv om han gjør alt dagligdags som han skal, unntatt jobb og søvn. Han lager seg mat, spiser, hygiene er bra, gjør husarbeid, er med barna osv. Men kan ikke be han om noe, han må ville det selv. Spør jeg om han kan gjøre en oppgave, så blir han superstresset og begynner med "jeg klarer ikke det her, jeg orker ikke det her, jeg har for mye å gjøre". Etterpå kan han på eget initiativ starte på en større oppgave, og gjør det bra. Feks. fløy han plutselig rundt her og brettet en haug med klær. Og så resten av ettermiddagen orker han ingenting, akkurat som at han først bruker opp all energi i et kappløp med seg selv, og så går lufta helt ut, og da blir han så depressiv og snakker ned seg selv, typ jeg klarer ingenting, jeg kan ingenting, jeg ødelegger for alle rundt meg osv. 

Anonymkode: 5e803...667

[SoWhat?]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig å gi konkrete eksempler, men kan forsøke. Han får noen fakter, hvor han vipper plutselig på hodet mens han tenker. Klarer ikke sitte i ro. Blikket flakker. Gråter og ler om hverandre. Knuger seg sammen som i frykt med vugging for å trøste seg selv. Sånne ting. Han virker lite fornuftig, selv om han gjør alt dagligdags som han skal, unntatt jobb og søvn. Han lager seg mat, spiser, hygiene er bra, gjør husarbeid, er med barna osv. Men kan ikke be han om noe, han må ville det selv. Spør jeg om han kan gjøre en oppgave, så blir han superstresset og begynner med "jeg klarer ikke det her, jeg orker ikke det her, jeg har for mye å gjøre". Etterpå kan han på eget initiativ starte på en større oppgave, og gjør det bra. Feks. fløy han plutselig rundt her og brettet en haug med klær. Og så resten av ettermiddagen orker han ingenting, akkurat som at han først bruker opp all energi i et kappløp med seg selv, og så går lufta helt ut, og da blir han så depressiv og snakker ned seg selv, typ jeg klarer ingenting, jeg kan ingenting, jeg ødelegger for alle rundt meg osv. 

Anonymkode: 5e803...667

Uff. Det ser ikke bra ut, det må jeg si. Han virker noe forvirret ja. Men angst og depresjon kan jo gjøre mye med mennesker. Hva sa legen egentlig? Dere forklarte jo alt går jeg ut fra, så legen må jo ha reagert med et utsagn? Jeg forstår bedre hva du mener nå. Skjønner at du blir veldig bekymret, og syns jo synd på dere begge. Ikke bra når han gjentar at han lager problemer for dere rundt ham og ikke tror at han duger til noe. Må jo bli vanskelig for deg når dere attpåtil har barn. Ville nok tatt dette alvorlig ja. 

[AnonymBruker]

Han/dere bør i alle fall be legen om sovepiller, slik at mannen får sove. Søvn er fundamentet for psykisk helse, særlig når man er ustabil, og det må tas på alvor.

Anonymkode: 89347...a45

[Chantielle]

Høres ikke ut som adhd.Jeg tror at du som nærmeste pårørende må slå på 'stortromma';kreve den hjlelpen du/dere har krav på.Sterkt skiftende humør/sinnststemning, høres mer ut som en bipolaritet. Men jeg skal overhodet ikke forsøke meg på noen diagnoser,vil bare si at dette synes å være mer sammensatt. 
Ikke gi deg! Stå på i forhold til fastlege,legevakt what ever..krev hjelp,evt innleggelse.

 

[AnonymBruker]

1 time siden, SoWhat? skrev:

Uff. Det ser ikke bra ut, det må jeg si. Han virker noe forvirret ja. Men angst og depresjon kan jo gjøre mye med mennesker. Hva sa legen egentlig? Dere forklarte jo alt går jeg ut fra, så legen må jo ha reagert med et utsagn? Jeg forstår bedre hva du mener nå. Skjønner at du blir veldig bekymret, og syns jo synd på dere begge. Ikke bra når han gjentar at han lager problemer for dere rundt ham og ikke tror at han duger til noe. Må jo bli vanskelig for deg når dere attpåtil har barn. Ville nok tatt dette alvorlig ja. 

 

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han/dere bør i alle fall be legen om sovepiller, slik at mannen får sove. Søvn er fundamentet for psykisk helse, særlig når man er ustabil, og det må tas på alvor.

Anonymkode: 89347...a45

 

10 minutter siden, Nettvenn skrev:

Høres ikke ut som adhd.Jeg tror at du som nærmeste pårørende må slå på 'stortromma';kreve den hjlelpen du/dere har krav på.Sterkt skiftende humør/sinnststemning, høres mer ut som en bipolaritet. Men jeg skal overhodet ikke forsøke meg på noen diagnoser,vil bare si at dette synes å være mer sammensatt. 
Ikke gi deg! Stå på i forhold til fastlege,legevakt what ever..krev hjelp,evt innleggelse.

 

 

Tusen takk for alle svar. Svarer bare kjapt her nå, leggetid for barna. Han sover nå, har sovet i snart fire timer. Fikk beroligende som også skulle virke inn på søvnen, så fikk overtalt han til å ta en pille. Han vil egentlig ikke ha medisiner. 

Legen svarte bare noe sånt som "ja, men det er jo viktig at du kommer deg på jobb, og bare du tar disse nå så vil de hjelpe, så ringer dere mandag om det ikke er bedre". Jeg synes jo legen tok veldig lett på det, jeg prøvde å forklare at jeg ble redd når han fikk disse "anfallene" med gråt og sånt. Kommer ofte på natt, da han ikke får sove. Nå når han skulle sove var han redd for å dø pga den pillen.. At den skulle påvirke hjerte eller lignende. 

Legen nevnte også at han hadde jo alt i orden, dvs fin familie, jobb, ok økonomi osv, og han hadde mange pasienter som ikke hadde noe i orden som slet, så min samboer måtte heller tenke på alt det positive i livet hans. Virket nesten som at legen mente han ikke kunne bli så dårlig han som hadde "alt". Veldig rart, har vært fornøyd med legen de andre gangene vi var der av samme grunn. Har jo fått time på DPS til utredning, men hvordan "overleve" i ventetiden, hvis det skal bli så ille som det her. 

Anonymkode: 5e803...667

[Chantielle]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

 

 

Tusen takk for alle svar. Svarer bare kjapt her nå, leggetid for barna. Han sover nå, har sovet i snart fire timer. Fikk beroligende som også skulle virke inn på søvnen, så fikk overtalt han til å ta en pille. Han vil egentlig ikke ha medisiner. 

Legen svarte bare noe sånt som "ja, men det er jo viktig at du kommer deg på jobb, og bare du tar disse nå så vil de hjelpe, så ringer dere mandag om det ikke er bedre". Jeg synes jo legen tok veldig lett på det, jeg prøvde å forklare at jeg ble redd når han fikk disse "anfallene" med gråt og sånt. Kommer ofte på natt, da han ikke får sove. Nå når han skulle sove var han redd for å dø pga den pillen.. At den skulle påvirke hjerte eller lignende. 

Legen nevnte også at han hadde jo alt i orden, dvs fin familie, jobb, ok økonomi osv, og han hadde mange pasienter som ikke hadde noe i orden som slet, så min samboer måtte heller tenke på alt det positive i livet hans. Virket nesten som at legen mente han ikke kunne bli så dårlig han som hadde "alt". Veldig rart, har vært fornøyd med legen de andre gangene vi var der av samme grunn. Har jo fått time på DPS til utredning, men hvordan "overleve" i ventetiden, hvis det skal bli så ille som det her. 

Anonymkode: 5e803...667

Er litt 'lett' for legen å satse på at pasienten eller pårørende 'godtar' hans unnvikende svar.
Undrer meg også over en lege som tror at om man ikke kan bli dårlig pga at man har 'alt';enhver oppegående lege vet at slik fungerer ikke psyksik helse.
 Er det ille..forblir det ille..hopp over fastlegen..gå til neste instans...legevakten,akutt hjelpen.
 

[AnonymBruker]

Akkurat nå er det vel greit at han sover, siden han er midt oppe i en krise, men ellers burde han bestrebe å få en mest mulig normal døgnrytme, også med piller. Ellers får han igjen ikke sove til natten. Han kan få både beroligende og innsovningspiller. Det ene utelukker ikke det andre. Beroligende kan brukes dagtid, uten at han blir søvnig, bare roligere. Mens innsovningspiller kan hjelpe han å sove på natten. Får han nok fysisk aktivitet? Seksuelt utløp?

Anonymkode: 89347...a45

[SoWhat?]

3 minutter siden, Nettvenn skrev:

Er litt 'lett' for legen å satse på at pasienten eller pårørende 'godtar' hans unnvikende svar.
Undrer meg også over en lege som tror at om man ikke kan bli dårlig pga at man har 'alt';enhver oppegående lege vet at slik fungerer ikke psyksik helse.
 Er det ille..forblir det ille..hopp over fastlegen..gå til neste instans...legevakten,akutt hjelpen.
 

Sier meg enig i dette. Og verre: å si til pasienten at han har alt og må fokusere på det. Den var drøy, for det kan lett gi pasienten både skam,-og skyldfølelse i tillegg! 

[AnonymBruker]

Sykelig stress har mange likhetstrekk med bipolar og da kan man å slike endringer i humør fra time til time (jeg har hatt det slik). Jeg ville oppsøkt ambulant team eller legevakt og evt fastlege igjen på mandag. Sett foten rett ned, dette skal ikke du ta ansvar for. For meg ble det sykemelding og antipsykotisa men legen innrømte i ettertid at jeg burde vert innlagt for å få bukt med det verste litt kjappere enn det man oppnår hjemme. 

Anonymkode: 2683e...5dc

[AnonymBruker]

Jammen fins det udyktige leger. Takknemlig for å ha en lege som tar meg på alvor og som tilbyr akutt timer og henvisning for innleggelser.... nå vil ikke jeg selv legges inn da, men tilbudet gis... og heldigvis har jeg med nød sluppet unna tvangsinnleggelse.

Anonymkode: dc6a3...50c

[AnonymBruker]

Han høres ganske dårlig ut. Jeg ville forsøkt å få lege til å legge press på dps for å få tidligere time til vurdering, eventuelt tatt kontakt med privat psykolog i mellomtiden. For meg høres dette ut som angst og depresjon. Din tilnærming til situasjonen høres sunnere ut enn din samboers (ut fra det du har skrevet i den andre tråden). Han gjør seg selv sykere ved å hvile og unngå ansvar. Det høres ut som han bruker hviletiden og nettene til negativ grubling, og dette fører ikke noe godt med seg. Man kan ikke hvile seg frisk fra en depresjon. Samtidig høres det ut som om han er for syk til å ta dette innover seg akkurat nå. Min dypeste medfølelse til deg. Du høres ut som en fantastisk partner og mor, og det  høres ut som du strekker deg lengre enn det som er bra for deg.

Anonymkode: 32872...7f6

[AnonymBruker]

Han må innlegges,ring akutt tlf og forklar igjen, du er flink og tapper. Hilsen en med erfaring 

Anonymkode: e4c53...cea

[AnonymBruker]

Ville bare sett vekk fra det den legen har sagt. Han snakker som om mannene din har en dårlig dag og er litt tungsinding. Men han er tydelig syk. Hvis du bor i en større by, har legevakten gjerne en psykiater/psykisk legevakt på huset. Jeg tror det hadde vært gull verdt for dere om han ble vurdert av psykiater så raskt som mulig. Om de ikke innlegger han med det samme, kunne han i det minste fått noen medisiner som kan gi han litt mer ro gjennom hele døgnet. Beroligende roer en bare for noen timer og han trenge r få sikret søvn. NB! Bare la han sove når han sover, uansett når det er på døgnet akkurat nå og prøv å unngå at han vekkes når han først sover. Søvn er helt essensielt for å unngå psykose. 

Anonymkode: 9b14b...b45

[AnonymBruker]

Din mann høres forvirret og sliten ut. Kanskje han har et tankekjør som er vanskelig å takle. En ting du skalvære obs på, er hvis du opplever mannen din apatisk. Da sliter han veldig og trenger hjelp. Kanskje han bare trenger noen dager med hvile? 1 eller 2 uker innleggelse hadde kanskje  gjort ham godt. Jeg ville tatt kontakt med legevakten. Ring der og fortell hvordan du opplever han. Legevakten kan henvise til akutt avd på psyk. Der tar lege/psykolog en lang samtale med han samme dag, og de vurderer om din mann trenger innleggelse. 

Anonymkode: 575ef...879

[AnonymBruker]

På 14.12.2018 den 17.11, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke om det er råd jeg trenger, eller bare å lufte tankene. 

Samboeren min har slitt i mange år før han møtte meg. I høst truet jeg med å bryte om han ikke dro til legen. For mange ting som skurret, han har virket deprimert, vært sint, tiltaksløs, hyper og alt om hverandre. 

Etter to legetimer ble han henvist til utredning, og han har fått time til våren. Jeg tror han skal utredes for mulig bipolar/ADHD/depresjoner. Han sliter veldig, og etter han ble henvist har ting eskalert. Drar ikke på jobb (egenmeldinger), sover ikke, og virker nesten som det har klikket litt. Denne uken har vært virkelig ille, han har så mange tanker i alle retninger, og klarer ikke fokusere på noe. Jeg blir litt redd han. (Han er ikke slem mot meg på noe vis, og har ikke tanker om å skade seg selv, men jeg er redd han skremmer ungene og jeg blir selv usikker av slik uforutsigbar oppførsel som han har.)

I dag ringte jeg legen hans og fikk han med dit på akuttime, forsåvidt med åpent sinn angående medisiner/sykemelding/innleggelse. Han var også åpen for det meste selv. Legen gav han kun beroligende, og beskjed om at det var viktig at han dro på jobb, og at han måtte huske at han hadde en fin familie og tenke positive tanker. 

Så nå sitter vi her da uten egentlig noe mer hjelp. Han har tatt en tablett og lagt seg. Oppfører seg veldig rart. Jeg vurderer å ringe legevakt om det ikke er bedre etter han har sovet. Jeg synes det begynner å bli uforsvarlig å ha han i hus med små barn. Han trenger hjelp, og han ser selv at han trenger hjelp. Da er det vondt at legen bagatelliserer alt sammen.

Hvor går grensen for når man ber om innleggelse? Hvilke signaler skal jeg se etter for mulige psykoser/annen forverring? Det er kanskje det jeg er mest redd for. Han tror selv han har ADHD, og det tror jeg også ut fra hva jeg har lest. Alt "stemmer" med hele oppveksten etc. Og tankekjør, at han ikke klarer å roe seg, at han blir utslitt av alt mulig, ikke kan legge fra seg bekymringer, stresser rundt, og nå siste uken har han noen øyeblikk hvor han ser helt apatisk ut, akkurat som at han har for mye inni hodet slik at han nesten resignerer. 

Jeg høres kanskje paranoid ut selv, og jeg er jo ikke helsepersonell, så mulig dette tyder på andre ting. Men det er vondt å se at noen man er så glad i har det så vondt med seg selv. Samtidig er det viktigste å beskytte ungene. Den minste er bare baby, og jeg begynner å bli sliten selv. (Må sitte med samboeren min om natten, han gråter og er helt utafor når han ikke får sove, og dagtid så må jeg jo være våken med babyen). Jeg vil så gjerne hjelpe han, men vet ikke hva som er rett måte. Han vil ikke dra på noen timer med helsepersonell alene, så på natten er det veldig vanskelig å få hjelp om vi trenger det, pga barna. Jeg kan ikke dra med meg de ut på natten for å få han til legen om det skulle bli nødvendig. 

Har søkt på ambulerende akutteam i kommunen her, men virker som det kun er dagtid. Og vi ringte jo ikke dit i dag, da vi trodde legen ville hjelpe. Dette er veldig vondt og fortvilende, både for meg og han  

Anonymkode: 5e803...667

En ting du bør vite er at en alvorlig depresjon er grunnlag nok for hjelp/innleggelse. Han skal IKKE gå helt til våren før han får utredning. Ring ambulant team i kommunen deres. De skal komme samme dag. Fastlegen så ikke alvoret, mem ga ham beroligende? 

Jeg vet det er krevende, men ring der du må. Dessverre så kreves det egeninnsats for å få gjelp innen psykisk helse. Fikk helt vondt av å lese dette. Jeg har vært der selv, så alvorlig deprimert, og hadde det helt for jævlig. Når jeg tenker tilbake så var det tortur. Jeg ringte selv lege, legevakt, dps og ambulant team. Jeg ble ikke tatt på alvor og ble sendt hjem etter 3 dager. De sa jeg var fortvilet og ikke deprimert. Heldigvis ga jeg meg ikke. Jeg orket ikke å ha det sånn lenger.

Stå på. Det ordner seg. Og det går over, men av og til tar det litt lenger tid enn man ønsker ❤

Anonymkode: 575ef...879

[_Lilla_Sky_]

Hvordan utviklet dette seg de neste dagene og fram til nå ts?

Jeg håper virkelig dere har fått skikkelig hjelp. 

Jeg er et levende eksempel på hvor galt det kan gå når man ikke får hjelp tidlig nok. Enda er jeg veldig syk, men jeg har oppfølging. Da jeg gikk rundt hjemme i hverdagen uten hjelp, så ble jeg bare sykere og sykere. 

Og jo sykere man blir, jo lenger tid vil det ta å bli stabilisert slik at man i det hele tatt kan ta tak i de underliggende problemene. Min "stabiliseringsfase" varte i to år. Så å få hjelp før det går helt feil vei er viktig tenker jeg.

Endret 30. desember 2018 av _Lilla_Sky_