Svigermor mener barnet vårt har diagnoser pga normal oppførsel, hun forstår ikke barn. Gruer meg så til julefeiring med henne

[AnonymBruker]

Opp igjennom har svigermor vært på oss angående barnet vårt. 

- vi hadde for en tid tilbake ett stort bursdagsselskap for han, vi har mye familie utenbyes , og han er litt sjenert ovenfor dem de første par timene de er her. Ikke alle tar så mye kontakt, og det er ikke naturlig at ett barn på 2-3 år tar kontakt med voksne man ikke kjenner. Han sitter derfor på gulvet med lekene sine for seg selv i starten, og oppsøker mennesker etterhvert. Etter selskapet får vi en telefon fra henne " Har dere SJEKKET hvorfor han sitter sånn alene...?" 

Når vi ellers er hos denne familien som bor på gård så vil gutten vår som nå er 4 år heller gå på plenen å se på dyra enn å sitte sammen med oss voksne. Han kan ikke late som han kjenner mennesker han ser noen ganger i året godt. Det hadde vært mer unormalt å være ukritisk!

Jeg prøver å si at han har mange venner, i bhg. leker han både rolig og vilt, og i gata har han flere venner som han fungerer bra sammen med! De er en gjeng barn som leker,  og har godt samspill. Ingen trekker seg unna da.

Jeg blir så frustrert! Hun forstår ikke barn,og mener de har en diagnose om de gjør sånn og sånn. 

Vi skal feire jul med henne og, og er livredd for dette snakket, for hun går å snakker til andre om dette også. 

Er han for vill og utadvendt en dag, så er det og galt. Og på julaften er jo små barn oppspilt!

Anonymkode: fe7f9...98d

[AnonymBruker]

Her gjelder det å se med et åpent blikk ikke å se etter det man vil se. Kan hende svigermor er inne på noe. Husk at alt dere oppdager ikke gjør barnet sykere. 

Anonymkode: eb7db...ae5

[AnonymBruker]

Hva sier mannen din til si mor da?

Anonymkode: b0360...42e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Her gjelder det å se med et åpent blikk ikke å se etter det man vil se. Kan hende svigermor er inne på noe. Husk at alt dere oppdager ikke gjør barnet sykere. 

Anonymkode: eb7db...ae5

Hjelpes meg , hun vet ingenting om barn, jeg er selv utdannet barneverns pedagog. Det virker ikke som hun har tillit til oss som foreldre , barnehage eller annet. Vi får veldig gode tilbakmeldinger. Barn oppfører seg utifra en kontekst. Er imot slik diagnosering av alt! Kan ikke dra til helsestasjonen å si at han liker å leke alene når det er 30 gjester på en plass, skal litt mer til 

Anonymkode: fe7f9...98d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva sier mannen din til si mor da?

Anonymkode: b0360...42e

At han er som sin far, og litt tilbakeholden rundt mange mennesker han ikke kjenner så godt. Helt normalt. Er faktisk unormalt å være for utadvendt og.

Anonymkode: fe7f9...98d

[AnonymBruker]

Snakk sammen. Hun bekymrer seg jo bare.

"Vi har alt under kontroll så det er ingenting å bekymre seg over. Han er bare litt sjenert. Vi har fått bekreftelse fra barnehagen at alt er normalt ".

Alt det man skal lage drama over...

Anonymkode: 936c1...5c4

[AnonymBruker]

Da har hun vel ikke forstått sine egne barn heller ?

Anonymkode: 60379...ce3

[Nerine_]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hjelpes meg , hun vet ingenting om barn, jeg er selv utdannet barneverns pedagog. Det virker ikke som hun har tillit til oss som foreldre , barnehage eller annet. Vi får veldig gode tilbakmeldinger. Barn oppfører seg utifra en kontekst. Er imot slik diagnosering av alt! Kan ikke dra til helsestasjonen å si at han liker å leke alene når det er 30 gjester på en plass, skal litt mer til 

Anonymkode: fe7f9...98d

Jeg sier absolutt ikke at hun har rett, men hvordan kan du påstå at hun, som åpenbart er mor, vet ingenting om barn? 

[Gjest Autofyll]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hjelpes meg , hun vet ingenting om barn, jeg er selv utdannet barneverns pedagog. Det virker ikke som hun har tillit til oss som foreldre , barnehage eller annet. Vi får veldig gode tilbakmeldinger. Barn oppfører seg utifra en kontekst. Er imot slik diagnosering av alt! Kan ikke dra til helsestasjonen å si at han liker å leke alene når det er 30 gjester på en plass, skal litt mer til 

Anonymkode: fe7f9...98d

Enig. Diagnosering av hver minste ting er ikke bra. Det er å problematisere vanlig atferd. Diagnoser skal man være forsiktig med. 

[Gjest Dævendøtte]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Opp igjennom har svigermor vært på oss angående barnet vårt. 

- vi hadde for en tid tilbake ett stort bursdagsselskap for han, vi har mye familie utenbyes , og han er litt sjenert ovenfor dem de første par timene de er her. Ikke alle tar så mye kontakt, og det er ikke naturlig at ett barn på 2-3 år tar kontakt med voksne man ikke kjenner. Han sitter derfor på gulvet med lekene sine for seg selv i starten, og oppsøker mennesker etterhvert. Etter selskapet får vi en telefon fra henne " Har dere SJEKKET hvorfor han sitter sånn alene...?" 

Når vi ellers er hos denne familien som bor på gård så vil gutten vår som nå er 4 år heller gå på plenen å se på dyra enn å sitte sammen med oss voksne. Han kan ikke late som han kjenner mennesker han ser noen ganger i året godt. Det hadde vært mer unormalt å være ukritisk!

Jeg prøver å si at han har mange venner, i bhg. leker han både rolig og vilt, og i gata har han flere venner som han fungerer bra sammen med! De er en gjeng barn som leker,  og har godt samspill. Ingen trekker seg unna da.

Jeg blir så frustrert! Hun forstår ikke barn,og mener de har en diagnose om de gjør sånn og sånn. 

Vi skal feire jul med henne og, og er livredd for dette snakket, for hun går å snakker til andre om dette også. 

Er han for vill og utadvendt en dag, så er det og galt. Og på julaften er jo små barn oppspilt!

Anonymkode: fe7f9...98d

Kutt henne tvert og gi beskjed om at hun ikke trenger å snakke om dette noe mer. Fatter ikke hvorfor det skal være så vanskelig å forsvare seg selv (og barna) når noen trår over grensene. Finnes da andre ting å prate om enn diagnoser på friske barn. 

 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Snakk sammen. Hun bekymrer seg jo bare.

"Vi har alt under kontroll så det er ingenting å bekymre seg over. Han er bare litt sjenert. Vi har fått bekreftelse fra barnehagen at alt er normalt ".

Alt det man skal lage drama over...

Anonymkode: 936c1...5c4

 

9 minutter siden, Nerine_ skrev:

Jeg sier absolutt ikke at hun har rett, men hvordan kan du påstå at hun, som åpenbart er mor, vet ingenting om barn? 

Pga mannens oppvekst. 

Anonymkode: fe7f9...98d

[AnonymBruker]

Eneste som hjelper, er å si klart i fra til henne. Du er rett og slett nødt til å sette ned foten

Anonymkode: c9f69...0a4

[AnonymBruker]

Da bestemmer du deg for å sette en tydelig grense neste gang, og planlegg hva du skal si.

For eksempel: «Jeg har prøvd å være høflig, men det er vanskelig når du til stadighet skal diagnostisere barn. Nå er det nok, og vi vil ikke høre mer fra deg om dette. Barna blir ivaretatt av oss foreldre og helsepersonell øvrig, nå må du slutte - og nå skal vi ikke snakke en eneste gang igjen om dette.»

Om hun svarer spør gjentar du at «som jeg sa, nå er det slutt på kommentarene om dette». Og så snur du deg/forlater selve situasjonen. 

Anonymkode: 95f40...650

[Hactar]

Jeg tenker mannen din kan ta en prat med henne om hvordan dette oppleves.

Kan det være hun stresser sånn med dette fordi føler seg avvist av barnet? Kan du hjelpe henne i å få kontakt? Du/faren og hun kan bli med gutten og se på dyra, eller sette dere ned og leke ved siden av ham? Kanskje slapper hun mer av med å fjerndiagnostisere barnet dersom hun føler hun får kontakt med ham, men hun må så klart være mottakelig for å gjøre en innsats selv for at det skal fungere.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Hactar skrev:

Jeg tenker mannen din kan ta en prat med henne om hvordan dette oppleves.

Kan det være hun stresser sånn med dette fordi føler seg avvist av barnet? Kan du hjelpe henne i å få kontakt? Du/faren og hun kan bli med gutten og se på dyra, eller sette dere ned og leke ved siden av ham? Kanskje slapper hun mer av med å fjerndiagnostisere barnet dersom hun føler hun får kontakt med ham, men hun må så klart være mottakelig for å gjøre en innsats selv for at det skal fungere.

Hun får kontakt med barnet. Hun kjenner barnet godt, og de har gjevnlig kontakt. Er disse andre menneskene som vi ser i selskaper barnet ikke kjenner. Hun sitter med dem i selskap, og forventer vel at barnet skal oppsøke hun , og de andre voksne der de er. Som jeg sier,hun forstår ikke hvordan barn fungerer. 

Anonymkode: fe7f9...98d

[solmåneogstjerner]

Helt enig med deg, ts. Har ikke opplevd akkurat det samme, men får stadig kommentarer til meg/barna om at de er så sjenerte. Nei, de er ikke sjenerte engang, det er helt normalt å ikke prate som en foss de første minuttene etter at man møter nye mennesker eller noen man ikke har sett på en stund. Det gjelder jo for voksne også!  'Å er du så sjenert du da, lille venn?' Og barnet blir bare enda mer ukomfortabel.....  Grrr.. 

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

a bestemmer du deg for å sette en tydelig grense neste gang, og planlegg hva du skal si.

For eksempel: «Jeg har prøvd å være høflig, men det er vanskelig når du til stadighet skal diagnostisere barn. Nå er det nok, og vi vil ikke høre mer fra deg om dette. Barna blir ivaretatt av oss foreldre og helsepersonell øvrig, nå må du slutte - og nå skal vi ikke snakke en eneste gang igjen om dette.»

Om hun svarer spør gjentar du at «som jeg sa, nå er det slutt på kommentarene om dette». Og så snur du deg/forlater selve situasjonen. 

Helt enig. Bra sagt.

[Gjest Kritt]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Opp igjennom har svigermor vært på oss angående barnet vårt. 

- vi hadde for en tid tilbake ett stort bursdagsselskap for han, vi har mye familie utenbyes , og han er litt sjenert ovenfor dem de første par timene de er her. Ikke alle tar så mye kontakt, og det er ikke naturlig at ett barn på 2-3 år tar kontakt med voksne man ikke kjenner. Han sitter derfor på gulvet med lekene sine for seg selv i starten, og oppsøker mennesker etterhvert. Etter selskapet får vi en telefon fra henne " Har dere SJEKKET hvorfor han sitter sånn alene...?" 

Når vi ellers er hos denne familien som bor på gård så vil gutten vår som nå er 4 år heller gå på plenen å se på dyra enn å sitte sammen med oss voksne. Han kan ikke late som han kjenner mennesker han ser noen ganger i året godt. Det hadde vært mer unormalt å være ukritisk!

Jeg prøver å si at han har mange venner, i bhg. leker han både rolig og vilt, og i gata har han flere venner som han fungerer bra sammen med! De er en gjeng barn som leker,  og har godt samspill. Ingen trekker seg unna da.

Jeg blir så frustrert! Hun forstår ikke barn,og mener de har en diagnose om de gjør sånn og sånn. 

Vi skal feire jul med henne og, og er livredd for dette snakket, for hun går å snakker til andre om dette også. 

Er han for vill og utadvendt en dag, så er det og galt. Og på julaften er jo små barn oppspilt!

Anonymkode: fe7f9...98d

Jeg synes du virker på defensiven, nesten som du frykter at det skal være noe i det hun sier. Du vet at det bare er tull, så forsøk å heve deg over det. Om slike kommentarer kommer igjen - gjør som en annen foreslår over her - si at han bare er sjenert og at alt er normalt, uten å hisse deg/dere opp. Ikke gidd å argumentere videre. Her er det jo tydeligvis svigermor som har et problem - ikke dere.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, solmåneogstjerner skrev:

Helt enig med deg, ts. Har ikke opplevd akkurat det samme, men får stadig kommentarer til meg/barna om at de er så sjenerte. Nei, de er ikke sjenerte engang, det er helt normalt å ikke prate som en foss de første minuttene etter at man møter nye mennesker eller noen man ikke har sett på en stund. Det gjelder jo for voksne også!  'Å er du så sjenert du da, lille venn?' Og barnet blir bare enda mer ukomfortabel.....  Grrr.. 

Helt enig. Bra sagt.

Tusen takk! Jeg er imot definering av barn,og mennesker generelt. "Hun er så sjenert!" Enig med dere ! 

Anonymkode: fe7f9...98d

[AnonymBruker]

Diagnose eller ei; det viktigste her er å ikke diskutere dette foran barnet. Jeg vokste selv opp med en i familien som insisterte på at jeg var autist (jeg er ikke det!) og det oppstod krangel i familien pga dette. Høylytte tlf samtaler, roping og sending frem og tilbake til bup og lege - jeg følte meg som verdens største problembarn og det var ikke noe koselig. Det var en belastning, rett og slett. Barn oppfatter mer enn voksne tror, jeg vil råde dere til å holde disse tankene for dere selv inntil noe er sikkert. Be svigermor om å droppe dette fokuset når barnet er tilstede.

Anonymkode: e71aa...0ce

[AnonymBruker]

Utifra det du skriver kan jeg ikke si at det er unormalt oppførsel for barn.. å gi diagnoser på barn i barnehageåret er ikke greit, med mindre det er ekstremt.

Anonymkode: 51931...5b3