Dritt lei disse evige "kursene" om å tilpasse seg nevrotypikerne.

[AnonymBruker]

ja jeg er under utredning og er redd for at jeg har Aspergers. Jeg føler meg ikke SÅ spesiell og annerledes egentlig. Jeg kan normal folkeskikk.
MEN likevel, er det mange som har noe å pirke på. 

- Det skal ikke mye til før man virker sur og uinteressert. Hvorfor har nevrotypikere sånn innmari behov for å være interessante? vi skal oppføre oss som om de har gjort et gudsverk. 
- Gi komplimenter man ikke mener. Jeg kan gi komplimenter hvis jeg virkelig liker noe, men jeg ser ikke vitsen med å kommentere folk fra topp til tå bare fordi de skal bli likt. Dessuten liker jeg ikke å gi for mye av det, for jeg føler jeg bare høres falsk ut og folk tror jeg er ironisk.
- Når noen poster en selfie skal man kommentere som om man aldri har sett noe så vakkert før.
- Man skal oppføre seg som at livet er en rosa sky. Jeg heller går ikke rundt og klager til folk om hvor ille livet er, folk har nok med sitt og det skønner jeg også, jeg er ikke den eneste viktige her liksom. Men om du ikke føler deg glad, er det likevel et evig mas om å være spurdlende. Er veldig lei ordet "sprudlende". 

Anonymkode: 3e28c...115

[Duff]

Sånn tenker jeg også og jeg har ikke Asberger. Jeg kan lett se sur ut fordi ansiktstrekkene er slik og jeg kan ikke gå å bevisst smile hele tiden, sånn er jeg bare ikke skapt. Komplementer gir jeg når jeg mener det eller dersom jeg misstenker at en person trenger litt ekstra glede en dag (da mener jeg også det jeg sier). Mennesker som strør om seg med kompementer,- beklager med deres komplementer preller rett av meg. Selfies kommenterer jeg kun hvis de faktisk skiller seg ut og da helst til mennesker som ikke har for vane å legge ut selfies. Livet er ikke en rosa sky, for min del har det vert rimelig tøft både titt og ofte og jeg tviler på at alle de som mener livet er slik faktisk mener det.