Hvorfor er alt så umulig?

[AnonymBruker]

missunner så mennesker som "får til" ting. altså, de glir litt lett gjennom livet. ikke kom med disse klisjeaktige greiene deres nå ;"du vet ingenting om hva andre føler " osv..typisk hobbypsykologer. 

Men de har planer for livet og fullfører og mestrer...jeg blir alltid skuffet! hva er det med oss som alltid blir skuffet? "dårlig kvalitet"-mennesker er egentlig det jeg tenker. Je er så dritt lei av at jeg ALDRI finner meg til rette...jeg vet ikke hvem jeg er. jeg tror jeg vet hvem jeg er når jeg finner noe jeg trives med og kan jobbe mot, men så får jeg på en måte ikke tilgang. Det er som å gå i møte med en slags grind, hvor jeg kommer sammen med vennene mine...så slipper de inn alle steder, mens jeg får beskjed om at jeg har "ingen adgang". så som vanlig står jeg utenfor og kan ikke delta. Jeg har gitt opp mange forskjellige ting, tatt til takke med ting selv om trivselen ikke var så bra. så har det kommet nye ting, slik klisje som alle sier "en dag finner du noe" ... men selv der så kommer jeg ikke helt til. Er så dritt lei av at denne plassen er forbeholdt meg. 

 

Anonymkode: 01f38...0f8

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener. Jeg er omgitt av slike, mens jeg alltid har måttet slite for det jeg har. Det sosiale har jeg nesten gitt opp. Blir bare sviktet og skuffet og kommer igen vei. Passer liksom ikke inn noe sted:/

Anonymkode: b5fbe...a66

[AnonymBruker]

Vi lever jo ikke i noe sosialt samfunn i Norge. Vi lever stort i grupper, der vi velger å stenge andre ute. Du må tilhøre flokken....slik er det her dessverre. 

På en annen side så går du ikke glipp av så mye, de fleste nordmenn er utrolig kjedelige som mennesker. Kun opptatt av å være som andre, ha de rette tingene, lever for materialismen. Elsker å rakke ned på andre norske, skal være best i alt.

Tipset er å flytte til et annet land helst, om ikke: lær deg å trives i eget selskap.

Jeg er Norsk, reist mye rundt i verden. Har nesten ingen norske venner lenger når jeg oppdaget hvor håpløse vi var som mennesker.

Anonymkode: ae00f...2c2

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner hva du mener. Jeg er omgitt av slike, mens jeg alltid har måttet slite for det jeg har. Det sosiale har jeg nesten gitt opp. Blir bare sviktet og skuffet og kommer igen vei. Passer liksom ikke inn noe sted:/

Anonymkode: b5fbe...a66

Trist hvis du føler deg utenfor. Det er ikke hovedsakelig folk jeg mener. Det er ikke det at jeg blir stengt ute av alle, men jeg passer ofte ikke så lett sammen da. Men har funnet enkelte jeg kan passe med på visse områder. Jeg blir ikke SVIKTET av menneskene, men jeg kommer bare ikke helt til. Føler jeg sitter fast i en slags jørme. 

Da jeg var tenåring gikk jeg til bup en periode og gjennom der kunne vi treffe andre i liknende situasjon. Man bare ser at de har et tristere utseende, og generelt en veldig lav energi. 

Anonymkode: 01f38...0f8

[AnonymBruker]

Veldig enig, melder meg inn i gruppa her. Det du skriver om lav energi og trist utseende stemmer, man tar på seg en maske som beskytter mot skuffelser, mens under er det bare tristhet og bitterhet. Er klar over at det ikke er veldig sjarmerende, men man er liksom gått tom for metoder å prøve. Det er ironisk at de samme menneskene som begrenser en, er de som blir løftet frem av hverandre. Det er den sterkestes rett, så til de grader. 

Anonymkode: 84510...ed9

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig enig, melder meg inn i gruppa her. Det du skriver om lav energi og trist utseende stemmer, man tar på seg en maske som beskytter mot skuffelser, mens under er det bare tristhet og bitterhet. Er klar over at det ikke er veldig sjarmerende, men man er liksom gått tom for metoder å prøve. Det er ironisk at de samme menneskene som begrenser en, er de som blir løftet frem av hverandre. Det er den sterkestes rett, så til de grader. 

Anonymkode: 84510...ed9

Jeg vet ikke om jeg skjønte absolutt alt her? jeg føler det ikke slik at de er andre mennesker som løfter hverandre frem og støter ut. men hele sammenhengen. Ja, jeg har slitt sosialt, men har også klart meg greit slik sett.
Dette med trist utseende, er at folk jeg har møtt som har vært oppegående med full jobb, venner osv, har et greit eller velstend utseende. Mens de som er mer deprimerte, mestrer lite i livet eller går evig arbeidsledige er slike som ikke sier noen ting, de har et grått og kjedelig og slitent utseende. Man blir ikke noe interessert i å være sammen med dem, men man "tvinges" til å bli venner med dem. Fordi "vi skal bry oss med de som ikke er så ....." . Disse drar ned. 

Anonymkode: 01f38...0f8

[AnonymBruker]

Kan kjenne meg igjen i det som skrives her, og vet at det er mange som opplever å ikke passe inn. Det er vanskelig å beholde tro på seg selv og egne muligheter, når man stadig holdes utenfor fordi man ikke oppfyller kriteriene.

Jeg mener at kravene til hvordan man "skal" være, bare øker og øker til det blir absurd. Livsstil, utseende, materiell status, sosialt liv, karriere. Overalt forventes det at man skal imponere, være en ener. Det er liksom ikke bra nok å være bra nok, man skal helst være fantastisk.

Anonymkode: ebd48...79e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan kjenne meg igjen i det som skrives her, og vet at det er mange som opplever å ikke passe inn. Det er vanskelig å beholde tro på seg selv og egne muligheter, når man stadig holdes utenfor fordi man ikke oppfyller kriteriene.

Jeg mener at kravene til hvordan man "skal" være, bare øker og øker til det blir absurd. Livsstil, utseende, materiell status, sosialt liv, karriere. Overalt forventes det at man skal imponere, være en ener. Det er liksom ikke bra nok å være bra nok, man skal helst være fantastisk.

Anonymkode: ebd48...79e

men hvordan i helvete blir man fantastisk? gå rundt og si "hey babe! how are you my babe?" ..spyr. 
Men hva skal jeg egentig planlegge i livet når jeg ikke oppfyller disse forferdelige egenskapene et menneske skal ha i dag?! jeg oppfører meg slik jeg vil si er normalt, men det virker som du skal smile hele tiden, komme med et kompliment osv. 
HVA ER DET MAN SKAL VÆRE? 
Dessuten analyserer jeg veldig ofte hva som er så fantastisk med den og den personen....noen ER fantastiske, men er så mange jeg ikke skjønner hvordan har fått til ting.

Anonymkode: 01f38...0f8

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

(...)Mens de som er mer deprimerte, mestrer lite i livet eller går evig arbeidsledige er slike som ikke sier noen ting, de har et grått og kjedelig og slitent utseende. Man blir ikke noe interessert i å være sammen med dem, men man "tvinges" til å bli venner med dem. Fordi "vi skal bry oss med de som ikke er så ....." . Disse drar ned. 

Anonymkode: 01f38...0f8

Forsåvidt enig i dette, men jeg ser også at de "deprimerte og kjedelige" har tungtveiende grunner til at de har blitt slik. Ingen blir født til å være evig ulykkelig, så det ligger en lang og trist historie bak at noen har endt opp som kronisk mismodige; en historie som begynte tidlig i livet.

Anonymkode: ebd48...79e

[AnonymBruker]

På 13.12.2018 den 9.53, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner hva du mener. Jeg er omgitt av slike, mens jeg alltid har måttet slite for det jeg har. Det sosiale har jeg nesten gitt opp. Blir bare sviktet og skuffet og kommer igen vei. Passer liksom ikke inn noe sted:/

Anonymkode: b5fbe...a66

Jeg har det akkurat sånn

Anonymkode: 74e9a...90b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

men hvordan i helvete blir man fantastisk? gå rundt og si "hey babe! how are you my babe?" ..spyr. 
Men hva skal jeg egentig planlegge i livet når jeg ikke oppfyller disse forferdelige egenskapene et menneske skal ha i dag?! jeg oppfører meg slik jeg vil si er normalt, men det virker som du skal smile hele tiden, komme med et kompliment osv. 
HVA ER DET MAN SKAL VÆRE? 
Dessuten analyserer jeg veldig ofte hva som er så fantastisk med den og den personen....noen ER fantastiske, men er så mange jeg ikke skjønner hvordan har fått til ting.

Anonymkode: 01f38...0f8

😊 Dette lurer jeg også på. Vet at jeg ikke er et dårlig menneske, men har liksom aldri passet inn noe sted. Selv tenker jeg at det er så mange omstendigheter i livet mitt og tilværelsen min som ikke passer inn i normen, og da vet andre liksom ikke hvordan de skal forholde seg til meg og trekker seg unna.

Det er sammen med andre "raringer" jeg best kan finne tonen, og alle har det felles at de har vanskelige livshistorier. Noen har klart seg greit, andre har dessverre gått til grunne.

Jeg skulle ønske at det var romsligere, at det som anses som normalt og helt OK var mer omfattende enn jeg har inntrykk av at det er.

Anonymkode: ebd48...79e

[AnonymBruker]

Jeg prøver å leve meg inn i hvordan det vil føles dersom du er så ettertraktet som noen er, hvordan det er å være så populær at alle inviterer deg og spør deg om å være med på noe, hvordan det føles å bli etterlyst av arbeidsgivere i stedet for å være en som bare søker og søker. 
Hvordan det er å hoppe ut i noe og det går så bra at man kan se sin fremtid. men så har du slike som meg, som blir glad fordi jeg får et tilbud, men så viser det seg at de fleste andre er bedre og jeg MÅ NOK EN GANG ta noe jeg ikke ser frem til. 
Hva er det med slike tapere som oss? jeg er rasende på meg selv jo. Folk har så avslappet holdning til livet! de kan liksom si "det skal jeg bli" eller "han skal jeg ha" "den utdannelsen skal jeg ta" og de tar den og ting går da  faen meg som planlagt og. greit nok det... men så har vi slike som meg. Som ikke klarte å fullføre utdannelsen, som har klart å få seg masse drittjobber, alltid har det vært seriøse ting i veien for mennene jeg liker. Hvordan er det noen får det sånn til? jeg er aldri avslappet til livet, jeg holder igjen så mye penger jeg kan fordi jeg tenker 1 år frem , jeg må ha råd til plastisk kirugurgi når rnykene kommer for fullt, fordi jeg kommer mest sannsynlig ikke til å finne meg mann før jeg har begynt å tørke inn..hvis jeg i det hele tatt får.
Det er mye en skal måte ha råd til fremover, og jeg er så redd for økonomien min..for jeg er en sånn langt ned på stigen person. Familie orker jeg ikke tenke på, for barna mine kommer ikke til å få det godt. er bare mer bekymret for menn og min egen følelse. jeg mangler ikke noe i forhold til vennene mine, men jeg har bare ikke kortet som de har. Jeg husker når jeg var barn, da var alt bekymringsløst og ting bare kom. Det er SLIK ting fremdeles kommer til de jeg kjenner, mens jeg er en slik person som må jobbe beinhardt for hver minste lille ting..altså, jeg tilhører en av de lavstatusfolka som blir tidlig gamle, mest sannsynlig ensomme.   Husker når jeg var liten og jeg kunne se sånne alene, bitre og triste gamle damer..nå har jeg større forståelse for dem.  
 

Anonymkode: 01f38...0f8

[AnonymBruker]

TS, jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og er på god vei til å bli en sånn ensom gammel dame. Helsa har gjort det umulig for meg å være i jobb, da faller man helt ut. Har ingen tro på at jeg noen gang finner en partner. Prøver å ikke tenke for mye på framtiden, for da kan jeg bli redd.

Mesteparten av livet har jeg strevd forgjeves for å leve opp til andres forventninger i håp om å bli inkludert. Jeg var pliktoppfyllende og dyktig på jobb, jeg stilte opp for de jeg betraktet som venner. Men det var som en usynlig mur der likevel, jeg ble holdt utenfor "godene" sånn som forfremmelser, sosiale sammenkomster. Jeg ble derimot alltid satt til å jobbe overtid eller være med på dugnad(men ikke på fest fordi folk "glemte" å si fra), osv. osv. Slet meg ut på å prøve å være sånn at jeg også kunne få være med. Om jeg tok initiativ til noe, fikk jeg avslag. Fikk det aldri til.

Bitterhet og tristhet er noe jeg absolutt kan kjenne på, men så alene som jeg er går dette bare ut over meg selv. Min trøst er å gjøre det jeg kan for å ha det så bra som mulig på egen hånd. Finne noe hos meg selv som kan gi glede og mening.

Kan aldri bli som de såkalte "alle andre" uansett, så da er det ekstra viktig å være seg selv så bra som mulig. Det er det rådet jeg kan gi til andre i lignende situasjon.

Anonymkode: ebd48...79e

[AnonymBruker]

På ‎13‎.‎12‎.‎2018 den 10.20, AnonymBruker skrev:

På en annen side så går du ikke glipp av så mye, de fleste nordmenn er utrolig kjedelige som mennesker. Kun opptatt av å være som andre, ha de rette tingene, lever for materialismen. Elsker å rakke ned på andre norske, skal være best i alt.

Og du gjør nøyaktig det samme som du anklager andre nordmenn for å gjøre, nemlig å rakke ned på andre  .

Anonymkode: b8e3e...98e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Og du gjør nøyaktig det samme som du anklager andre nordmenn for å gjøre, nemlig å rakke ned på andre  .

Anonymkode: b8e3e...98e

Typisk kg svar. Moralens voktere er noe er noe jeg er temmelig lei. De fleste skjønner nok hva vedkommende mente. 

Anonymkode: 01f38...0f8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Forsåvidt enig i dette, men jeg ser også at de "deprimerte og kjedelige" har tungtveiende grunner til at de har blitt slik. Ingen blir født til å være evig ulykkelig, så det ligger en lang og trist historie bak at noen har endt opp som kronisk mismodige; en historie som begynte tidlig i livet.

Anonymkode: ebd48...79e

Samtidig er det fullt mulig å bli født med et pessimistisk temperament.

Anonymkode: b8e3e...98e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS, jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og er på god vei til å bli en sånn ensom gammel dame. Helsa har gjort det umulig for meg å være i jobb, da faller man helt ut. Har ingen tro på at jeg noen gang finner en partner. Prøver å ikke tenke for mye på framtiden, for da kan jeg bli redd.

Mesteparten av livet har jeg strevd forgjeves for å leve opp til andres forventninger i håp om å bli inkludert. Jeg var pliktoppfyllende og dyktig på jobb, jeg stilte opp for de jeg betraktet som venner. Men det var som en usynlig mur der likevel, jeg ble holdt utenfor "godene" sånn som forfremmelser, sosiale sammenkomster. Jeg ble derimot alltid satt til å jobbe overtid eller være med på dugnad(men ikke på fest fordi folk "glemte" å si fra), osv. osv. Slet meg ut på å prøve å være sånn at jeg også kunne få være med. Om jeg tok initiativ til noe, fikk jeg avslag. Fikk det aldri til.

Bitterhet og tristhet er noe jeg absolutt kan kjenne på, men så alene som jeg er går dette bare ut over meg selv. Min trøst er å gjøre det jeg kan for å ha det så bra som mulig på egen hånd. Finne noe hos meg selv som kan gi glede og mening.

Kan aldri bli som de såkalte "alle andre" uansett, så da er det ekstra viktig å være seg selv så bra som mulig. Det er det rådet jeg kan gi til andre i lignende situasjon.

Anonymkode: ebd48...79e

Skjønner. Det er liksom ikke det sosiale som er hovedproblemet. Jeg blir ikke aktivt ekskludert, men jeg føler bare aldri at jeg strekker til. 

Anonymkode: 01f38...0f8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg prøver å leve meg inn i hvordan det vil føles dersom du er så ettertraktet som noen er, hvordan det er å være så populær at alle inviterer deg og spør deg om å være med på noe, hvordan det føles å bli etterlyst av arbeidsgivere i stedet for å være en som bare søker og søker. 
Hvordan det er å hoppe ut i noe og det går så bra at man kan se sin fremtid. men så har du slike som meg, som blir glad fordi jeg får et tilbud, men så viser det seg at de fleste andre er bedre og jeg MÅ NOK EN GANG ta noe jeg ikke ser frem til. 
Hva er det med slike tapere som oss? jeg er rasende på meg selv jo. Folk har så avslappet holdning til livet! de kan liksom si "det skal jeg bli" eller "han skal jeg ha" "den utdannelsen skal jeg ta" og de tar den og ting går da  faen meg som planlagt og. greit nok det... men så har vi slike som meg. Som ikke klarte å fullføre utdannelsen, som har klart å få seg masse drittjobber, alltid har det vært seriøse ting i veien for mennene jeg liker. Hvordan er det noen får det sånn til? jeg er aldri avslappet til livet, jeg holder igjen så mye penger jeg kan fordi jeg tenker 1 år frem , jeg må ha råd til plastisk kirugurgi når rnykene kommer for fullt, fordi jeg kommer mest sannsynlig ikke til å finne meg mann før jeg har begynt å tørke inn..hvis jeg i det hele tatt får.
Det er mye en skal måte ha råd til fremover, og jeg er så redd for økonomien min..for jeg er en sånn langt ned på stigen person. Familie orker jeg ikke tenke på, for barna mine kommer ikke til å få det godt. er bare mer bekymret for menn og min egen følelse. jeg mangler ikke noe i forhold til vennene mine, men jeg har bare ikke kortet som de har. Jeg husker når jeg var barn, da var alt bekymringsløst og ting bare kom. Det er SLIK ting fremdeles kommer til de jeg kjenner, mens jeg er en slik person som må jobbe beinhardt for hver minste lille ting..altså, jeg tilhører en av de lavstatusfolka som blir tidlig gamle, mest sannsynlig ensomme.   Husker når jeg var liten og jeg kunne se sånne alene, bitre og triste gamle damer..nå har jeg større forståelse for dem.  
 

Anonymkode: 01f38...0f8

Du virker svært deprimert, har du noen gang søkt hjelp hos psykolog? Jeg har kjent flere som har vært deprimert, men de har kommet over depresjonen med god hjelp fra psykolog .

Anonymkode: b8e3e...98e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Typisk kg svar. Moralens voktere er noe er noe jeg er temmelig lei. De fleste skjønner nok hva vedkommende mente. 

Anonymkode: 01f38...0f8

Hvis man skrive lange innlegg om hvor ille nordmenn generelt er, så bør man jo titte på seg selv først før man anklager andre. Man kan selvsagt legge all skyld på andre for at egen situasjon er ille, men man vokser ikke akkurat på det. Man går i ring, for selvinnsikten er ikke tilstede.

Anonymkode: b8e3e...98e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du virker svært deprimert, har du noen gang søkt hjelp hos psykolog? Jeg har kjent flere som har vært deprimert, men de har kommet over depresjonen med god hjelp fra psykolog .

Anonymkode: b8e3e...98e

Jeg går til psykolog. Men ja jeg er deprimert. For jeg føler det tar så mye fokus. Livet må liksom alltid settes på pause pga det. 

Anonymkode: 01f38...0f8