Hvordan bli en mer tålmodig forelder?

[AnonymBruker]

Jeg har lite barn på 1,5 år, som jeg elsker ubetinget❤️ Han er så sjarmerende og morsom, men han er også (veldig) slitsom til tider. Som barn flest. Ofte styr og pes med mat og legging og tralten som de fleste småbarnsforeldre kjenner seg igjen i. Så til spørsmålet:

Jeg har hele tiden vært så obs og bestemt på at jeg IKKE vil være den stressa, utålmodige, hissige og autroritære moren som jeg selv hadde. Som ikke klarer å opptre som en stødig og trygg voksenperson i situasjoner som lokker frem haimusikken, som de så fint kaller det i tilknytningsteorien.

Men fader rullan, det er nesten akkurat slik jeg er blitt likevel😔 Selv om jeg ikke er den autoritære typen som min mor var, så skulle jeg ønske jeg hadde mer tålmodighet.

 

Tips?

Anonymkode: 85e6b...5e9

[AnonymBruker]

Åå kjenner meg igjen! Har også tenkt å være mer tålmodig, rolig, varm i væremåte men feiler stadig😞 for meg hjelper det å gå ut fra situasjonen og telle til 10 noen ganger. Ellers kjenner jeg selvsagt at nok søvn er alfa og omega, samt å hele tiden minne seg på å være rolig/tålmodig. Og velge sine kamper! Ikke vits å styre sånn med alt. La ungen velge litt selv, prøve selv osv. Sørg for å ha god tid/ begynne i god tid når man skal noe. 

Anonymkode: 12dee...9b6

[AnonymBruker]

Har ett tips jeg synes fungerer. Innta en rolle som observatør. Observer situasjonene og ikke gå inn i de om det ikke er nødvendig. 

Anonymkode: ad25f...c4d

[AnonymBruker]

Jeg bruker COS-prinsippet: Husk at du alltid skal være større, sterkere, klok og god. Det minner meg på at det er jeg som er den voksne, jeg som skal ta vare på barnet, det er barnets følelser som går fremfor mine behov og det er jeg som skal være den som passer på barnet. For barnet er det viktigste at jeg opptrer som en omsorgsperson.

Men det funker så klart ikke alltid. Blir mye kjefting og det går en kule varmt her i huset OFTE. Men man gjør jo bare så godt man kan, ikke sant? Det viktigste tror jeg er å "reparere" etterpå hvert fall. 

Til barnet blir større så har jeg et tips: aldri vær redd for å si unnskyld. Det kommer situasjoner hvor du opptrer urimelig, hever stemmen for kraftig eller gjør noe annet gærnt. Jeg har sendt barn på rommet med beskjeden om at nå kommer de seg unna veien her ellers eksploderer jeg og så slengt en hånd i veggen i frustrasjon. Barnet skjønner kanskje ingenting da.. Så da er det viktig å si unnskyld for min egen oppførsel, men forklare at jeg er bare et menneske jeg også. 

Og aldri legg dere mens dere er uvenner! Ordne ALLTID opp med barnet, om det er lite eller stort. Jeg tar alltid en prat på sengekanten om det er noe, sier god natt og forteller at jeg er glad i dem. 

Til de små barna tror jeg det er viktig å huske på at de ikke skjønner alt. Deres perspektiv er veldig anderledes enn en voksen. For de små er HER og NÅ det viktigste, og de forstår ikke konsekvensen av alt. Jeg tror det er viktig å huske på at barn er barn og at man prøver å sette seg inn i deres situasjon/tanker når man selv blir frustrert. 

Anonymkode: 771f6...1e8

[Snedig]

Hvordan er samarbeidet med far? Jeg hadde en periode hvor jeg ble så irritert og utålmodig i leggesituasjonen. Av praktiske grunner var det jeg som alltid tok leggingen, men vi gjorde om på det slik at vi tok annenhver dag. Da ble det plutselig mye lettere for meg å være rolig og mindful i situasjonen. Når jeg kjenner jeg blir urolig inni meg synger jeg en rolig repetitiv sang, mest for min egen del. Prøver å aldri legge planer på min leggedag, da jeg merker det er noe som kan stresse meg veldig i situasjonen hvis leggingen tar tid. 

Jeg hever ikke stemmen, men sliter endel med indre stress og irritasjon når de utfordrende situasjonene kommer. Den største triggeren min nå er skrik og gråting når vi er offentlige steder. Men prøver å være veldig klar på at det er jeg som må jobbe med med meg selv til å stå i gråtingen, istedenfor å tenke hvordan skal jeg få barnet til å være stille, oppføre seg bedre osv... har fortsatt en lang vei å gå her. 

[AnonymBruker]

Åh, når man skal ut døren om morningen, og det ikke bare er en som hyler, men to, da sliter jeg med å beholde roen! Litt enklere på ettermiddag når det er middagslaging. Var det barnetv du ville se, spille litt fantorangen? Heeelt greit for mamma det! Skjer ikke hver ettermiddag, så da må det være innafor 😉

Anonymkode: 7ceb6...7eb

[AnonymBruker]

Mitt beste tips er å alltid  (eller så langt fet er mulig) fortelle barnet hva som skal skje, gjerne med en liten forklaring  om det passer.  Ting går mye greiere her dersom barnet på forhånd har fått vite hva som skal skje.

Jeg prøver også å forstå hva barnet tenker når hen gjør noe, og det hjelper meg med å ikke blir sint. Om barnet  ikke vil eller skriker/protesterer, prøver jeg å prate med det, sette ord på barnets følelser (ev. spørre om alt bare ble feil) og vise forståelse. Noen ganger hjelper det å synge en sang for å roe oss begge ned.

Anonymkode: 6f7ed...efd