burde jeg slutte på medisinstudiet?

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes ikke du skal fortsette når du har så liten motivasjon. Det handler ikke bare om å klare et studie- det å være lege er en ganske ekstrem jobb som krever at du er 100% engasjert og interessert i det du gjør! Du skal ha ansvar for andres liv og død, ansvar for barna og babyene til folk. Synes det er hårreisende at du blir rådet til å fortsette når du åpenbart ikke er interessert nok. Folk tar opp fag i årevis for å klare å komme inn på studiet, mange reiser til utlandet! Det sier litt om hvor mye mange brenner for å bli lege, og konkurransen er stor blant dem når de er ferdig utdannede. Tenk litt over det.

Anonymkode: af839...833

Nettopp! Det er skremmende at slike som TS studerer medisin. Man må være topp motivert og ha ekte interesse for profesjonen om man skal studere dette.

Anonymkode: 917f1...a80

[AnonymBruker]

Jeg avsluttet sykepleiestudiet etter nesten et halvt semester.

Jeg følte ikke at det helt var for meg og at ting gikk litt over hodet på meg, og klarte derfor ikke å legge nok engasjement i det. Jeg kunne sikkert ha klart å klore meg gjennom eksamener og sånn, men skulle jeg da ende opp med en utdanning jeg følte jeg ikke var kvalifisert til? Med ansvar for andre mennesker?

Ikke angret et sekund på at jeg hoppa av. 

Anonymkode: add39...617

[AnonymBruker]

19 timer siden, Sania skrev:

problemet er å lære seg stoffet og jeg er redd for å stryke. Det ikke uinteressant men føler at det blir fort overveldende for mitt hodet. Vurderer å gå over til sykepleie men er redd for å angre

Om du opplever dette når du leser om faget, hvordan vil det da bli å jobbe med det? 

Anonymkode: b2f25...d0e

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp! Det er skremmende at slike som TS studerer medisin. Man må være topp motivert og ha ekte interesse for profesjonen om man skal studere dette.

Anonymkode: 917f1...a80

Gi dag, a. Ikke alle som studerer medisin ender opp som fastlegen din eller på et sykehus. Ikke svartmal denne situasjonen!

Jeg er enig i at man må være motivert og ha en interesse for profesjonen sin, men det er ikke -skremmende- at "slike som TS" studerer medisin. Ta med deg den nedlatende holdningen din et annet sted, og prøv å heller å hjelpe TS å nøste opp i problematikken sin.

Anonymkode: 56679...8e4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Om du opplever dette når du leser om faget, hvordan vil det da bli å jobbe med det?  

Anonymkode: b2f25...d0e

Ikke alle blir verdensmesteret det første halvåret de driver med nye ting

Det er et seks år langt studiet, og ila de seks årene lærer man veldig mye. Ikke bare faglig, men også om seg selv. Jeg vil heller gå til en lese som TS, som er i tvil og setter spørsmålstegn, enn en som raser gjennom alt som skråsikker og "verdensmester" fra dag 1.

 

Anonymkode: 56679...8e4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Om du opplever dette når du leser om faget, hvordan vil det da bli å jobbe med det? 

Anonymkode: b2f25...d0e

Nå skal man ikke akkurat jobbe med Krebssyklus eller mitokondrier som ferdigutdannet. 

Anonymkode: 6cbb4...e56

[AnonymBruker]

Fader så mye surmaga kommentarer du får, TS!

Mitt beste råd er å ikke spørre etter råd på KG, men heller gå til universitetet ditt. Spør medstudenter. Spør studentorganisasjonen. Snakk med familien din, eller vennene dine, eller kjæresten din om du har det. Snakk om det og ikke gjør noe forhastet.

Håper du finner ut av hva som er riktig vei for deg, det er det bare du som kan finne ut av.

Lykke til!

Anonymkode: 56679...8e4

[Celaeno]

Hvis du syns anatomien er vanskelig på medisin så ville jeg bare si at du slipper ikke unna den på sykepleiestudiet. Vi har også anatomi, men jeg kan se for meg at den kanskje er mer "overfladisk" enn på medisinstudiet. Allikevel så er det krevende, og neste semester har vi sykdomslære og sykepleie ved kirurgi.

Uansett hva du velger så tenk nøye gjennom det så ikke du angrer

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gi dag, a. Ikke alle som studerer medisin ender opp som fastlegen din eller på et sykehus. Ikke svartmal denne situasjonen!

Jeg er enig i at man må være motivert og ha en interesse for profesjonen sin, men det er ikke -skremmende- at "slike som TS" studerer medisin. Ta med deg den nedlatende holdningen din et annet sted, og prøv å heller å hjelpe TS å nøste opp i problematikken sin.

Anonymkode: 56679...8e4

Enig. Motivasjon er også noe som kommer og går. Det er flere som er åpne om at motivasjonen svikter en eller annen gang i løpet av studiet. Det er tross alt en 6 år lang grunnutdanning. 

At noen avfeier TS som umoden til å håndtere legeyrket når hun bare har gått 1 av 12 semestre tyder på at man har en forutinntatt og arrogant holdning. Man overvurderer ens egen evne til å vurdere en person over nett og hvorvidt noen egner seg som lege. I tillegg undervurderer man utdanningen som skal utdanne dyktige leger. 

Anonymkode: 6cbb4...e56

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg begynte på medisin i år og er allerede drittlei av studiet. Ønsker å klare det men føler at det virker veldig vanskelig. Tenkte å ta ett friår men samtidig så vil jeg ikke fortsette med studiene. Var selfølgelig klar over at det var ett hardt studiet før jeg begynte med det, men nå føler jeg at jeg ikke holder ut mere. Er det flere her som ga opp studiet sitt, angret dere?

 

 

Anonymkode: b8d24...69e

Hva med å nedgradere seg til sykepleier? 🙂 Den klarer vel de fleste.

Anonymkode: b8fea...315

[Gjest Fnugg]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes ikke du skal fortsette når du har så liten motivasjon. Det handler ikke bare om å klare et studie- det å være lege er en ganske ekstrem jobb som krever at du er 100% engasjert og interessert i det du gjør! Du skal ha ansvar for andres liv og død, ansvar for barna og babyene til folk. Synes det er hårreisende at du blir rådet til å fortsette når du åpenbart ikke er interessert nok. Folk tar opp fag i årevis for å klare å komme inn på studiet, mange reiser til utlandet! Det sier litt om hvor mye mange brenner for å bli lege, og konkurransen er stor blant dem når de er ferdig utdannede. Tenk litt over det.

Anonymkode: af839...833

Tull og fjas.

Omtrent ingen kjenner seg modne for fagene de tar de første 2-3 årene. Selv følte jeg ikke at det løsnet ordentlig før jeg begynte på masterstudiet, da hadde jeg knekt endel koder og begynte å forstå faget mye bedre. 

Det er jo nettopp vært en sak om legestudenter i Polen, som sliter kraftig psykisk.

Jeg ville ikke rådet noen som mislikte faget til å fortsette - og man skal ikke gjøre noe som helst for enhver pris.

Men er det en ting man virkelig trenger blant helsepersonell og spesielt leger - så er det mennesker med egne erfaringer, som har evnen til å se ting mellom linjene.

Man skal ikke ha et eneansvar for livene til folk - men det er en stor styrke å være et helt normalt menneske med helt normale reaksjoner og variasjoner. 

Det er alt for mange leger og spesialister der ute som ikke har mellommenneskelige evner - og som ikke klarer å forstå i praksis hvordan det er å slite med ulike type problemer. 

Gi meg flere leger som har opplevd utfordringer og kjent på sine begrensninger, sier jeg. 

Er man demotivert for å være lege generelt, og ikke er interessert i hjverken mennesker eller medisin så er jo saken en annen. Blir man syk av studiet og presset, og ingen hjelpetiltak ser ut til å funke - så skal man selvsagt bytte. 

[Gjest Kritt]

Jeg har hørt at første året på medisin med mye anatomi er veldig teoretisk, tungt og litt kjedelig. Det blir sikkert bedre etterhvert. Det er jo en fantastisk utdannelse og du er flink og heldig som har kommet inn. Stå på!  

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå skal man ikke akkurat jobbe med Krebssyklus eller mitokondrier som ferdigutdannet. 

Anonymkode: 6cbb4...e56

Nåja, det trodde jeg også... Før jeg ble sittende med svar på metabolske screeninger, og vurderinger av ammoniakk-laktat-anion gap-ketoner-glukose på de med spørsmål om metabolsk sykdom (ganske vanlig problemstilling innenfor barnemedisin, og kommer mer og mer til voksne). 

Så skulle ønske jeg leste mer på det 😂 

Anonymkode: 7fd43...4bc

[AnonymBruker]

Min mor sluttet på jusstudiet (som da var normert til 6 år) etter 1 1/2 år. Mitt inntrykk er at hun angrer på dette den dag i dag. Hun hadde absolutt interesse for jus, men syns studiet var utfordrende og vanskelig. Hun hadde en mye større interesse innen et annet fagfelt, og sluttet på jussen for å begynne på en annen utdannelse. Hun tenkte hun hadde dårlig tid og måtte velge det som lå hjertet henne nærmest, men ser i dag at hun kunne fullført begge studiene. 

Er snart ferdig med en mastergrad. Grad av motivasjon varierer ekstremt mye.  I noen perioder føler jeg at jeg bare må bite tennene sammen og klare å fullføre. Ikke så lenge etterpå tenker jeg at jeg har gjort det perfekte valg mtp studieretning. Første semester var relativt tungt. Det var mange av fagene jeg ikke forsto særlig mye av, og syns de var utrolig vanskelige. Fagene på 2. semester syns jeg var enklere å forstå. Er veldig glad jeg ikke sluttet etter en del motgang første semester. 

 

Anonymkode: 8eeec...7a8

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere på medisin-studiet som vurderte å slutte siden de første årene, men som bare fortsatte og etterhvert kom de så langt at det ikke gikk å slutte. Sånn som jeg ser det nå hadde det egentlig fått det bedre om du hadde sluttet å gjort noe annet som de syntes var mer spennende. Medisinstudiet er tøft, og legeyrket er enda tøffere, med gjennomsnitt arbeidsuker godt over 40 timer, arbeid natt/helg og mye ansvar, og ikke så godt betalt med tanke på arbeidstid og ansvar. I tillegg til tidvis vanskelig å kombinere med familieliv- henting/levering i barnehagen. Hadde seriøst vurdert sykepleier, og her er det mulighet for mange spennende videreutdanninger og ledelse.

Anonymkode: 5f38a...1f2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nåja, det trodde jeg også... Før jeg ble sittende med svar på metabolske screeninger, og vurderinger av ammoniakk-laktat-anion gap-ketoner-glukose på de med spørsmål om metabolsk sykdom (ganske vanlig problemstilling innenfor barnemedisin, og kommer mer og mer til voksne). 

Så skulle ønske jeg leste mer på det 😂 

Anonymkode: 7fd43...4bc

Jeg hadde egentlig tenkt til å spesifisere enkelte unntak, men jeg overbeviste meg selv om at folk ville skjønne det overordnede poenget. Der tok jeg feil. 

Anonymkode: 6cbb4...e56

[AnonymBruker]

6 timer siden, Fnugg skrev:

Tull og fjas.

Omtrent ingen kjenner seg modne for fagene de tar de første 2-3 årene. Selv følte jeg ikke at det løsnet ordentlig før jeg begynte på masterstudiet, da hadde jeg knekt endel koder og begynte å forstå faget mye bedre. 

Det er jo nettopp vært en sak om legestudenter i Polen, som sliter kraftig psykisk.

Jeg ville ikke rådet noen som mislikte faget til å fortsette - og man skal ikke gjøre noe som helst for enhver pris.

Men er det en ting man virkelig trenger blant helsepersonell og spesielt leger - så er det mennesker med egne erfaringer, som har evnen til å se ting mellom linjene.

Man skal ikke ha et eneansvar for livene til folk - men det er en stor styrke å være et helt normalt menneske med helt normale reaksjoner og variasjoner. 

Det er alt for mange leger og spesialister der ute som ikke har mellommenneskelige evner - og som ikke klarer å forstå i praksis hvordan det er å slite med ulike type problemer. 

Gi meg flere leger som har opplevd utfordringer og kjent på sine begrensninger, sier jeg. 

Er man demotivert for å være lege generelt, og ikke er interessert i hjverken mennesker eller medisin så er jo saken en annen. Blir man syk av studiet og presset, og ingen hjelpetiltak ser ut til å funke - så skal man selvsagt bytte. 

Ja, og om de sliter i Polen så kan de godt slutte. Hva er poenget ditt? Alle studentene der er ikke like. Jeg har to venninner som studerte medisin i Tsjekkia, og de har klart seg helt ypperlig. Men de var topp motiverte og ønsket ikke noe annet studie. Men at det var hardt, ja det var det, men de brant for faget.

Ofte på jobb som lege, så står man helt alene om den endelige avgjørelsen. Dette kan være i kommunen i helgene, eller f eks nattevakt i distriktet. Jeg jobber tett på leger, og har gjort det i 10 år (både i primær og sekundærhelsetjenesten) så dette vet jeg. De kan ha sykepleiere å rådføre seg med, men det er meget ofte ikke tilstrekkelig. Så at man faktisk alene må ta avgjørelser for andres liv og helse som kan få konsekvenser, det skal man være grundig klar over. Og det er et ansvar man skal ønske å ta. Nå vet ikke jeg hva du studerer, men du kan ikke sammenligne legestudiet med et hvilket som helst annet  masterstudie eller jobb.

Mange legestudenter i tråden her som får seg et realt sjokk når de begynner i yrkeslivet og ser hvordan realitetene egentlig er, det er nå sikkert!

Anonymkode: af839...833

[Gjest Fnugg]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, og om de sliter i Polen så kan de godt slutte. Hva er poenget ditt? Alle studentene der er ikke like. Jeg har to venninner som studerte medisin i Tsjekkia, og de har klart seg helt ypperlig. Men de var topp motiverte og ønsket ikke noe annet studie. Men at det var hardt, ja det var det, men de brant for faget.

Ofte på jobb som lege, så står man helt alene om den endelige avgjørelsen. Dette kan være i kommunen i helgene, eller f eks nattevakt i distriktet. Jeg jobber tett på leger, og har gjort det i 10 år (både i primær og sekundærhelsetjenesten) så dette vet jeg. De kan ha sykepleiere å rådføre seg med, men det er meget ofte ikke tilstrekkelig. Så at man faktisk alene må ta avgjørelser for andres liv og helse som kan få konsekvenser, det skal man være grundig klar over. Og det er et ansvar man skal ønske å ta. Nå vet ikke jeg hva du studerer, men du kan ikke sammenligne legestudiet med et hvilket som helst annet  masterstudie eller jobb.

Mange legestudenter i tråden her som får seg et realt sjokk når de begynner i yrkeslivet og ser hvordan realitetene egentlig er, det er nå sikkert!

Anonymkode: af839...833

Ja?

Man kan fint ha en god forståelse av symptomer og helsebilde selv om man synes studiet i seg selv og situasjonen som student er vanskelig.

Selvsagt skal ikke studenter som har opplevd motgang slutte - da ville vi jo bare hatt folk med manglende menneskeforståelse som deg igjen i helsevesenet. Og det ville vel ærlig talt ikke vært helt heldig.

Livet og kroppen består ikke kun av rent medisinske faktumer - helse er komplekst. Og mye av jobben som helsearbeider vil handle om møtet med mennesker som har sammensatte sykdommer og plager - også psykiske. 

Endret 13. desember 2018 av Fnugg

[AnonymBruker]

Det du først og fremst må vurdere er om du tror du vil trives i yrket. Jeg sluttet på medisinstudiet selv om jeg likte studiet, da jeg fant ut at engasjementet mitt var enda større innen et annet fagfelt. Jeg vurderte da nøye den framtidige jobbsituasjonen. Studiet er tross alt kort sammenlignet med yrkeskarrieren. Jeg er glad for at jeg sluttet. Når deg er sagt, så tror jeg mange synes det er hardt å starte på universitetet, uavhengig av studie, men hvis du prioriterer å få inn gode studievaner, så kan det gå seg til. 

Anonymkode: 32777...8f0

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, og om de sliter i Polen så kan de godt slutte. Hva er poenget ditt? Alle studentene der er ikke like. Jeg har to venninner som studerte medisin i Tsjekkia, og de har klart seg helt ypperlig. Men de var topp motiverte og ønsket ikke noe annet studie. Men at det var hardt, ja det var det, men de brant for faget.

Ofte på jobb som lege, så står man helt alene om den endelige avgjørelsen. Dette kan være i kommunen i helgene, eller f eks nattevakt i distriktet. Jeg jobber tett på leger, og har gjort det i 10 år (både i primær og sekundærhelsetjenesten) så dette vet jeg. De kan ha sykepleiere å rådføre seg med, men det er meget ofte ikke tilstrekkelig. Så at man faktisk alene må ta avgjørelser for andres liv og helse som kan få konsekvenser, det skal man være grundig klar over. Og det er et ansvar man skal ønske å ta. Nå vet ikke jeg hva du studerer, men du kan ikke sammenligne legestudiet med et hvilket som helst annet  masterstudie eller jobb.

Mange legestudenter i tråden her som får seg et realt sjokk når de begynner i yrkeslivet og ser hvordan realitetene egentlig er, det er nå sikkert!

Anonymkode: af839...833

Jeg synes det er ganske skrekkelig at du møter denne problematikken på dette vis. Medisinstudenter er ikke overordnet andre mennesker. Det er mange som har psykiske vansker, både i Norge og utland. Det snakkes ikke åpent om, særlig ikke blant ikke-medisinstudenter, så det er ikke så lett å få helt fatt på hvem det gjelder heller. Du vet rett og slett ikke hvordan venninnene dine egentlig har hatt det, og det spesielt som utenforstående. Å be noen om å gi opp så fort det dukker opp utfordringer på veien er ikke et godt råd, og vi trenger heller ikke en legestand som aldri har opplevd motstand og som råder pasientene til å gi opp så fort de synes noe er vanskelig. Det at det er en stor gruppe studenter som sliter bør tas alvorlig og bli fulgt opp. Dette har heller ingenting med hvor interessert man er i studiet eller hvordan man kommer til å gjøre det i yrket som ferdigutdannet. Man kan fint slite selv om man brenner for fagfeltet. Når det er sagt trenger man heller ikke å ha noen ekstraordinær motivasjon og engasjement for å bli en dyktig lege. 

Man har for øvrig nesten alltid noen å konferere med. Det er ikke slik at man står alene så fort man jobber som student med lisens eller LiS1-lege. Hvis man er alene og usikker på natten kan man konferere med bakvakt. De farligste legene er de som er arrogante og tror de vet alt. Å ta "den endelige avgjørelsen" er heller ikke så skummelt som du får det til å virke. Leger tar hundrevis av beslutninger i løpet av en uke. Ja, det kan virke skummelt for en student på 1. året, men nå er det jo ganske lenge til de slipper til i gamet. 

De fleste medisinstudenter starter som pleieassistent før de går inn i en stilling med sykepleieoppgaver, og på slutten jobber de med midlertidig lisens. Ikke minst har man praksis i 16 uker på sykehus og 6 uker på et legekontor. Man skal være ganske doven hvis man får seg et "realt sjokk" som du nevner. 

Anonymkode: 6cbb4...e56