Jeg vil bli alenemamma

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke gå inn på detaljer, men jeg hadde ingen god barndom takket være min biologiske far og stefar. Stefaren min var kald, mobbet meg og gjorde meg usikker på meg selv, ødela selvtilliten min så jeg slet på skolen og slet enda mer hjemme. Jeg var også veldig redd han, om han ble sint kunne han true med å banke meg etc. Han kunne finne på å kaste meg ute av huset i bare pysjen hvis jeg ikke ville legge meg eller ødelegge lekene mine. Min biologiske far ville ikke ha noe med meg å gjøre før jeg begynte på ungdomsskolen. Han var syk i hodet sitt. Jeg skal ikke utdype det mer. Jeg kuttet kontakten med alle sammen og flyttet ut fra mamma og stefars rede som 16-åring uten noen penger eller plan. 

Disse mennene ødela barndommen min. Jeg var ikke en lykkelig jente, jeg stolte ikke på gutter og trodde jeg var dum, rar og uønsket ettersom de ga uttrykk for dette. Jeg sliter fortsatt med disse følelsene og har ingen å feire jul med etc ettersom jeg ikke greier å være i samme rom som stefar, som fortsatt bor med mamma. 

Er det noe jeg drømmer om så er det å få en egen familie, som ikke er slik. Jeg har alltid sett for meg å bli sammen med verdens snilleste mann, få barn og leve lykkelig sammen. Men nå begynner jeg å tenke at dette bare er ønsketenking og jeg er LIVREDD for å havne i samme situasjon - der en mann virker normal og så er han plutselig ikke det likevel... Mest av alt ønsker jeg meg et barn, å bli mamma. Man hører jo hvordan barn har det best om de vokser opp med mor og far, men jeg føler at jeg alene kan gi en mye tryggere og bedre oppvekst i tilfelle det viser seg at mannen har sinneproblemer osv. Man vet jo aldri.

Jeg har mistet troen på at jeg kan finne en god nok kjæreste/farsfigur for fremtidig barn. 

Spørsmålet mitt er vel egentlig,

er det noen her med lik erfaring som likevel har greid å stole på en mann og fått en lykkelig og trygg familie?

er det egoistisk av meg å ønske å bli alenemamma, uten noen farsfigur i bildet? 

 

Anonymkode: db247...97a

[AnonymBruker]

Skjønner at du tenker sånn. Men det å få barn er hardt, på mange måter. Hvis du ikke har familie, vil det både for din og barnets del være best med en mann/far og en svigerfamilie. 

Hvor gammel er du? Du kan jo ha inseminering i Danmark som siste utvei, om du ikke finner en god pålitelig kjæreste innen en viss tid? 

Anonymkode: dcd48...a74

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner at du tenker sånn. Men det å få barn er hardt, på mange måter. Hvis du ikke har familie, vil det både for din og barnets del være best med en mann/far og en svigerfamilie. 

Hvor gammel er du? Du kan jo ha inseminering i Danmark som siste utvei, om du ikke finner en god pålitelig kjæreste innen en viss tid? 

Anonymkode: dcd48...a74

Jeg vil helst ikke si alderen min i tilfelle noen skjønner hvem jeg er, men jeg har tenkt på Danmark... Heldigvis har jeg tanter, onkler, søsken og søskenbarn som også blir en god støtte, men jeg skjønner det kan bli "tomt" uten barnefar. Allikevel gir tanken meg en viss ro. Å vite at barnet mitt aldri får oppleve det jeg har. 

Anonymkode: db247...97a

[AnonymBruker]

Jeg har lignende oppvekst som deg. 

Etter jeg flyttet ut (like tidlig som deg) har jeg dessverre involvert meg med en del fæle mannfolk. Jeg var for ung til å gjenkjenne tegnene. Det var flere som mishandlet meg, var utro og generelt sett stygge mot meg. En annen som var like tafatt som pappa og rett og slett bare ikke stilte opp for meg over hodet. Men gradvis ble kjærestene bedre og bedre, og nå sitter jeg med en helt nydelig mann. 

Vi er 30 begge to. Han har orden på livet, har et stabilt godt humør, er i kontakt med følelsene sine og er svært omtenksom. Han kunne ikke funnet på å skade eller såre meg. Det største problemet jeg har med han er at han er litt for opptatt av interiør. Så enkelt er livet nå Livet med denne mannen er en helt annen verden enn jeg har vokst opp med. 

Så ja, det finnes flotte mannfolk som behandler oss som vi fortjener. Men jeg skjønner at du er skeptisk og redd for at du aldri kan stole på en mann. Vi har ikke barn, jeg vet ikke hvordan min samboer vil vokse på det ansvaret. Jeg vet ikke hvordan jeg vil takle det heller. Men med han vil jeg ta sjansen.

Hvis du vil bli alenemor så gjør du det. Du vil være forberedt på den tilværelsen, og jeg tviler ikke på at det vil gå bra. Vi kvinner er svært heldige som har den muligheten. 💕

Anonymkode: 2f117...523

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for fysisk og psykisk vold av mine foreldre da jeg vokste opp, samt omsorgssvikt. 

Pappa spesielt var veldig skummel. Det var som regel han som slo. 

Jeg har derimot ingen spesiell frykt for menn, jeg har vansker som følge av hva jeg har vært igjennom, men det er annerledes. 

Jeg velger uansett å svare fordi det er viktig at du tenker over at dersom du velger å bli alenemor, (f.eks ved å dra til Danmark), så står du helt alene om å ta deg av det barnet. Og du har ingen garantier for å få et friskt barn. Har selv et barn med særlig tyngende omsorgs og hjelpebehov og det er tungt! Det er også tungt når man er to. Så tenk over at du alene skal klare å ta deg av det barnet. Mitt tips til deg er å søke hjelp slik at du kan få jobbet deg igjennom de tingene du sliter med når det gjelder menn. Det er nok lurt å gjøre det før du tenker på å få barn

Anonymkode: 332fd...e67

[AnonymBruker]

Tror du at du vil klare å få en evt. datter til å stole på menn uten at du har det grunnlaget selv?

Anonymkode: f053d...cfa

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

 

Jeg har mistet troen på at jeg kan finne en god nok kjæreste/farsfigur for fremtidig barn. 

 

 

Anonymkode: db247...97a

Men en slik holdning burde du vel ikke bli mor. Skal du overføre slike holdninger til en eventuell datter?

Anonymkode: 9d9d0...1ed

[AnonymBruker]

Jeg blir bekymret. Jeg kjenner en dame med to barn som oppriktig tror at alle menn er voldtektsmenn. Moren hennes jobber med voldtektsrammede kvinner, og hun selv har vel opplevd ett og annet med menn. Men! Hennes syn på menn er totalt feil og barna tar etter i tredje generasjon nå. Så jeg er veldig skeptisk til om dette er en god idé.

Finnes masse flotte menn der ute! Om du skal være alenemor og får en sønn frykter jeg dine holdningene virkelig gjør skade...

Anonymkode: 670ef...239

[AnonymBruker]

Jeg har mange av de samme erfaringene som deg. Men både min biologiske far og min stefar var voldelige. Stefar var ikke fysisk voldelig mot meg men han var det mot mamma.

Jeg er nå nesten 50 og jeg ble over 40 før jeg fant en "normal" mann. Kjærestene mine før det var fysisk og/eller psykisk voldelige, drakk for mye, hadde ikke orden på økonomien og så videre. Da det ble slutt med den siste av den sorten begynte jeg hos psykolog for å bryte mitt eget mønster med å forelske meg i den typen menn. Og nå har jeg en veldig snill og god en  

Man bærer dessverre med seg erfaringene sine og mye av det vi gjør/tenker/føler skjønner vi ikke selv engang. Om du burde få barn alene vet jeg ikke om er lurt, men tror det kan være lurt å finne noen å snakke med. Det finnes flere gode enn dårlige menn, så jeg tror du har alle muligheter til å finne en bra en

Anonymkode: b6bbc...8f1

[Gjest Tvefru]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men en slik holdning burde du vel ikke bli mor. Skal du overføre slike holdninger til en eventuell datter?

Anonymkode: 9d9d0...1ed

.

Endret 11. desember 2018 av Tvefru

[AnonymBruker]

Jeg ble seksuelt misbrukt av stefar når jeg var 13. Han jeg trodde var biologisk far bodde i et annet land og jeg fikk senere vite sannheten. Har i dag kun kontakt med han som virkelig er biologisk far. Har funnet verdens flotteste mann etter en drøss med idioter og vi har nå en fantastisk familie sammen. Det har gjort det lettere å «glemme» fortiden og de jeg vokste opp med. 

Anonymkode: 34c0b...139

[Sensi]

Jeg har ikke opplevd som deg, men som du ser av historiene her er det flere som har funnet dårlige kjærester i starten iallfall. Jeg tror du ville få mye ut av det om du har en fastlege du stoler på eller kjenner noen jenter som har gode kjæreste som kan fortelle litt om hvordan de fant sine og hva de ser etter. 

Jeg har vært sammen med menn som har hatt sine utfordringer, men ikke noe mishandling. Når jeg var ung så var det så lett å falle for kun sjarmen. Alt det andre som også er viktig kom i andre rekke. Var supernaivt. Det jeg lærte etterhvert var å finne en som delte mine verdier, som hadde lik holdning som meg ifht jobb, alkohol, ordensmennesker, hvordan fritiden skal brukes og ca samme drømmer for fremtiden. 

For min del var det viktig å finne en med utdanning og stabil jobb og inntekt, ikke gjeldsproblemer, alkoholproblemer og frisk. 

Det med utdanning var viktig for meg at han hadde. Jeg tenkte da at det sier litt om en person sin viljestyrke og evne til å takle motstand, konsentrere seg og tåle press. Man vokser veldig mye på å ta skole og det er ikke til å stikke under en stol at det kan ha en god del å si for fremtidige jobbmuligheter, interessante jobber og muligheter for vekst. Jobb er en stor del av livet vårt og trives vi på jobb så tror jeg vi også trives bedre hjemme og har mindre å klage over. Helt sikkert mange unntak, men dette var det jeg tenkte. Så selv om jeg var forelsket så ble det utforsking på hvordan han var som person, svigerfamilien ble vurdert (de måtte være skikkelige folk) og vi snakket mye om det å være tro mot seg selv. Det var viktig for begge å ikke fremstå med andre verdier enn sine ekte verdier. Han likte å trene og det gjorde jeg også, og vi trente begge fordi vi genuint ville og ikke for å ta oss ut for en potensiell kjæreste. Typ «alle liker å gå i skog og mark» men kun den ene liker det genuint. 

Sorry for rotete innlegg. Jeg syns temaet er viktig fordi det å finne seg en god mann er ikke enkelt, og man skal ha en god porsjon flaks om man finner en god en uten å ha gjort seg noen tanker om hva som er viktig for en selv. Det klarte iallfall ikke jeg før etter mange forsøk. 

Nåværende er akkurat passe superperfekt  ❤️

 

[AnonymBruker]

Det er derfor man skal være sammen med mannen en stund før man får barn. Så man kjenner hverandre godt:)

Anonymkode: bba63...ca0

[Sensi]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er derfor man skal være sammen med mannen en stund før man får barn. Så man kjenner hverandre godt:)

Anonymkode: bba63...ca0

Enig. Det tar minst ett år å blir kjent med en person. Viktig å vite om alle sidene ved mannen før man blir gravid. Ikke fall for rosenrøde ord og blå himmel så langt øyet kan se. Ikke svar ja på noe frieri før det har gått minst ett år (ikke fortell han at du har denne grensen). 

Nå er det mange vellykkede kjærlighetshistorier som motbeviser dette, men med din erfaring og menn, ville jeg vært forsiktig med å kaste meg inn i ekteskap og barn uten å kjenne mannen godt.