Å føle seg sosialt utafor

[AnonymBruker]

I dag gikk lufta litt ut av meg. Jeg har i de siste årene jobbet mye med meg selv og blitt mye bedre på å omgås folk jeg ikke kjenner så godt. Jeg har fått mange venner og bekjente, men i dag var det julemingling i klassen til et av barna mine. Og der føler jeg meg bare utafor. Ingen sier noe til meg, og jeg føler meg bare så liten, får helt angst av å være der, så jeg sa til slutt til datteren min at jeg måtte rekke et møte. Og det fikk jeg selvfølelig kjempe dårlig samvittighet for, men det var som at jeg omtrent ikke fikk puste på slutten.

Jeg kunne selvsagt tatt initiativet til å gå bort til noen å begynne å prate med dem, men det stopper opp, så når hun går for å leke med de andre ungene, så sitter jeg der bare eller henger alene i en krok. Og føler at jeg er tilbake til start, for jeg var sånn i alle settinger og situasjoner før i tiden, men nå begrenser det seg kun til den klassen. Jeg prøver å unngå å gå hvis jeg kan få far til å dra istedenfor de gangene det er noe sosialt med klassen. Jeg stiller jo opp for datteren min de gangene jeg må, for det er jo viktig, men skulle bare ønske jeg kom over denne angsten. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget heller, kanskje bare få det ut litt... 

Anonymkode: ca4a1...8b1

[AnonymBruker]

Jeg har ingen råd, men har det akkurat som deg. Enkelte situasjoner trigger den gamle angsten og jeg blir en usikker tenåring igjen selv om jeg er over 40. Prøver å fokusere på det positive, venner og bekjente i situasjoner som går bra.

Anonymkode: da2bc...d20

[AnonymBruker]

Har det akkurat prikk likt som deg. Opplevde det for et par mnd siden da jeg skulle teste ut fotballtrening med guttungen. Der satt jeg som ei lus følte jeg mens alle andre kjente hverandre og snakka sammen. Jeg fikk skikkelig sosial angst og fikla med telefonen min og bare gikk tidlig med sønnen min siden han ikke likevel ville delta på treningen.

Jeg var veldig  lei meg et par dager etter dette. Men så tenkte jeg meg om. EN sosial pyton situasjon som endte dårlig, vil ikke si at alt er helt pyton. Jeg klarer mange sosiale situasjoner og har jobba opp en viss sosial kompetanse på enkelte områder i forhold til før. Prøv å tenk dette du også. Du jobber fremdeles med deg selv og kommer til nå enda lenger. I dag gikk det litt dårlig, pytt sann... Det er mye annet du takler helt fint. Ta å skyt han der styggen på ryggen som sier dårlige ting i øret ditt. Eller nei, du kan skyte min så skyter jeg din. 

klem til deg.

Anonymkode: 128f6...af5

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måten, har ikke noe angst og slikt men det sosiale på skolen til barnet mitt faller jeg utenfor. Må innrømme at jeg ikke er så interessert heller... Men flere av de andre kjenner hverandre fra før da de ha flere barn som går på skolen og har kjent hverandre i en årrekke. Jeg kommer for barnet mitt sin skyld, blir en halvtime og så går vi. 

Man stiller opp, mer en det kan man ikke gjøre. Du er kjempeflink som stiller opp for jenta di. 

Anonymkode: 346b3...e59

[Jadzia]

Jeg har det helt likt. Og jeg har prøvd! Jeg har vært i fau og dugnadskomiteer og alt som er. Men så fort vi kommer utenfor den gitte settingen der, så er det som om det ikke funker. 

[AnonymBruker]

Takk dere for støtten, og bra at jeg ikke er alene om å føle det slik, eller jeg vil jo ikke at andre skal ha det sånn, men av og til føles det som om alle er super sosiale og utadvendte og at det bare er jeg som sliter med disse tingene. 

Anonymkode: ca4a1...8b1

[AnonymBruker]

Tror mange føler det slik. Oppfordring om å ta kontakt med de rundt deg og prate sammen 😊

Anonymkode: 8dac2...089

[AnonymBruker]

Er litt yngre og har ikke barn, men jeg er heller ikke noe flink sosialt. Er mye alene og sliter med å bli kjent med folk. Jeg har etterhvert bare godtatt at jeg ikke er en person folk blir trukket mot. 

Syns dere er flinke som jobber med dere selv, møter veggen, reflekterer over det og prøver igjen. Det er den eneste måten å takle det på, tror jeg ❤️

Anonymkode: 12dd4...ef3

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Tror mange føler det slik. Oppfordring om å ta kontakt med de rundt deg og prate sammen 😊

Anonymkode: 8dac2...089

Og det gjør jeg føler jeg og har tenkt at jeg har blitt så flink i det siste, men med de foreldrene i den klassen, så bare stagnerer jeg, vet ikke hva jeg skal si og føler meg bare i veien. I tillegg virker alle så perfekte, og jeg er en av to foreldre som er skilt i tillegg. 

Anonymkode: ca4a1...8b1

[AnonymBruker]

I en klasse er vel ca 20 barn? Er det virkelig slik at alle kjenner hverandre fra før? Ingen andre foreldre som også kanskje er alene?

Anonymkode: 5b72a...033

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og det gjør jeg føler jeg og har tenkt at jeg har blitt så flink i det siste, men med de foreldrene i den klassen, så bare stagnerer jeg, vet ikke hva jeg skal si og føler meg bare i veien. I tillegg virker alle så perfekte, og jeg er en av to foreldre som er skilt i tillegg. 

Anonymkode: ca4a1...8b1

Men du - ingen er perfekte, heller ikke de som blir i forholdene sine. Jeg har ikke klart å etablere meg og få barn engang - jeg ser ikke på slike som deg som mislykket eller mindre bra på noen måte. Vær så snill, ikke så ned på din egen familie på grunn av dette ❤️

Anonymkode: 12dd4...ef3

[Gjest TheBookofSorrow]

Har litt av det samme problemet og har kommet til at jeg har gitt opp menneskeheten. Jeg er lei av å være den som stiller opp, og prøve å være der for andre, men ikke få noe igjen av det. Det er slitsomt. Man får følelsen av at man ikke strekker til når man bare prøver å være en god venn.

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker said:

I en klasse er vel ca 20 barn? Er det virkelig slik at alle kjenner hverandre fra før? Ingen andre foreldre som også kanskje er alene?

Anonymkode: 5b72a...033

Nei, alle kjenner nok ikke hverandre fra før av, og mange har nok blitt kjent i løpet av vi har hatt barn i samme klasse. Min eksmann var veldig sosial og skravlet med folk hele tiden, og da vi var sammen gjemte jeg meg nok litt bak han, pluss at jeg ikke alltid slapp til.

Men det er jo aldri noen andre som jeg ser som sitter alene. 

Anonymkode: ca4a1...8b1

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Men du - ingen er perfekte, heller ikke de som blir i forholdene sine. Jeg har ikke klart å etablere meg og få barn engang - jeg ser ikke på slike som deg som mislykket eller mindre bra på noen måte. Vær så snill, ikke så ned på din egen familie på grunn av dette ❤️

Anonymkode: 12dd4...ef3

Alle er nok ikke så perfekte som de ser ut som nei, og mye handler om fasade. Og jeg vil heller være meg og barna, enn å være i et ulykkelig forhold, men jeg bare føler at jeg ikke passer inn og selv de jeg har litt kontakt med i forhold til barna, virker som de ikke vil vedkjenne at de kjenner meg engang. Ja, vet at noen av disse tankene er tåpelige, og tenkte sånn om alle sosiale situasjoner før, men nå er det kun klassen. En forbedring, men jeg hater det når jeg blir sånn sosial awkvard.

Anonymkode: ca4a1...8b1

[AnonymBruker]

Så leit at du føler det slik akkurat i settingen med klassen til dattera di. Det er jo en arena det kanskje er ekstra viktig at du er "på" og synlig? Ikke minst siden jenta di skal omgås disse i mange år framover. Håper du får beiarbeidet noen av de vanskelige følelsene dine, og at du greier å få til en ny start med gjengen der. I en stor klasse må det jo være flere du har noe til felles med? Kanskje du bare fokuserer på feil folk? De som tar mest plass og snakker høyest (med hverandre) er ikke nødvendigvis representantiv for alle. Selv hadde jeg ei mor (og far) som aldri deltok på fellesaktiviteter, idrettskamper, og droppa foreldremøter, sannsynligvis pga sjenanse. Det ble veldig vanskelig for meg da jeg ble mobba på ung.skolen og læreren arrangerte møter om klassemiljøet som mine foreldre bare droppa. Kanskje vanskelig å snakke hjemme om elev/foreldre man ikke hadde noe forhold til heller. Litt bitter for det i dag.

Anonymkode: 15a81...38e

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Så leit at du føler det slik akkurat i settingen med klassen til dattera di. Det er jo en arena det kanskje er ekstra viktig at du er "på" og synlig? Ikke minst siden jenta di skal omgås disse i mange år framover. Håper du får beiarbeidet noen av de vanskelige følelsene dine, og at du greier å få til en ny start med gjengen der. I en stor klasse må det jo være flere du har noe til felles med? Kanskje du bare fokuserer på feil folk? De som tar mest plass og snakker høyest (med hverandre) er ikke nødvendigvis representantiv for alle. Selv hadde jeg ei mor (og far) som aldri deltok på fellesaktiviteter, idrettskamper, og droppa foreldremøter, sannsynligvis pga sjenanse. Det ble veldig vanskelig for meg da jeg ble mobba på ung.skolen og læreren arrangerte møter om klassemiljøet som mine foreldre bare droppa. Kanskje vanskelig å snakke hjemme om elev/foreldre man ikke hadde noe forhold til heller. Litt bitter for det i dag.

Anonymkode: 15a81...38e

Jeg stiller opp, er med hver eneste gang (så fremt ikke far er med) og er vel en av få foreldre som faktisk fokuserer på datteren min når vi har felles aktiviteter, de fleste foreldrene snakker kun med hverandre mens ungen sitter ved siden av og holder kjeft fram til de kan gå å leke. 

Vanligvis finner jeg folk jeg trives med, som er litt som meg, men føler ikke at noen er som meg der. Det er jo som i en klasse, bare vi er voksne, de fleste vil være sammen med/ henge med de "kule", de som stikker seg ut, og sånn er det veldig i den klassen der blant foreldrene. Ja det føles rett og slett ut som jeg er tilbake på ungdomsskolen da jeg ble fryst ut av jentene i klassen. 

Anonymkode: ca4a1...8b1