Erfaringer med borderline?

[AnonymBruker]

Samboer har fått diagnosen borderline, og må si at det forklarer veldig mye. Men jeg er så sliten av han😞 Han har alltid krevd ekstremt mye bekreftelse, det er konstant anklager om utroskap, han leter igjennom søpla for å se om han kan ta meg på noe😩 Jeg er så lei alt tullet og styret han lager, samtidig prøver virkelig å forstå hvordan han tenker og føler. Men føles ut som jeg blir kvalt av kontrollbehovet hans og avhengighetene. Humøret hans svinger så enormt, og alt jeg sier blir analysert i hjel. Han har gått 3 måneder til behandling, men blir jo bare verre😞

Hvordan kan jeg være en god og støttene pårørende? Vil det bli bedre med behandling? Er det håp? 

Anonymkode: 4e349...68d

[AnonymBruker]

Kom deg ut før det er for sent! 

Anonymkode: 11e1b...7bb

[AnonymBruker]

Vet du hvilken behandling han får eller har fått? Har han vært gjennom Dialektisk atferdsterapi (DBT) eller Mentaliseringsbasert terapi (MBT)? Det sies at iallefall DBT har svært god effekt på  emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det finnes håp. Forstår godt du er sliten og lei av å stå i det, men ikke gi opp! Hvis han er motivert, og får den riktige behandlingen vil det gå deres vei. 

Kanskje kan du være med på en behandlingstime når samboeren din skal til behandleren sin neste gang? Da kan du dele din bekymring med hans behandler, og spørre om han eller henne har noen råd for å være pårørende. Kanskje behandleren ikke er klar over hvor ille det er for deg? Eventuelt så kan du ta kontakt med din fastlege, og drøfte saken med han eller henne. 

Du kan lese mer om DBT, på dbt.no

Anonymkode: fcbda...250

[AnonymBruker]

Hva i alle dager tror at han skal finne i søppla? Er jo ikke som du kaster en elsker oppi der..

Hvorfor stiller du ikke krav til oppførselen hans? Han er ikke utilregnelig på noe plan, og kan ikke gjøre som han vil mot deg.

Anonymkode: ab26b...3d9

[AnonymBruker]

Jeg er over 40 år og er borderline. 

Nå høres det ut som typen din er litt mer ekstrem enn hva jeg har vært, men jeg kan prøve å gi noen råd. 

For å være sammen med en borderline må du være tøff. Tøff på den måten at du ikke tar deg nær av hans stadige behov for bekreftelse og hans humørsvingninger. Men utroskapsbeskyldninger må du sette foten hardt ned på. Be han om å skjerpe seg og si han går for langt. Det samme med kontrollbehovet. Det blir sikkert et salig drama, men det går inn til slutt. Men det kan ta år før han er trygg på deg, på sin måte. 

Mitt forslag er at du ser på han som et barn når han starter på dramaet. Prat til han som han er 5 år. For det er det han er. En borderlinehjerne er som en hjerne til et vettskremt barn. 

Hadde jeg vært dere hadde jeg fokusert på de positive sidene ved å være borderline, for at dere begge kan sette de negative siden litt i skyggen. En bordeline er jo intens. Hva er hans positive intense sider? Det er en gang slik at disse vil ikke en psykolog se så mye på, så det er ikke rart han er verre etter hans starta i behandling. 

Bordeline-diagnosen demper seg kraftig med årene og han kan bli helt frisk. 

Jeg har vært i mitt livs beste forhold i snart 2 år nå. Til å begynne med var jeg livredd, maste stadig om bekreftelse, og grein og hylte. Men kjæresten min, som jeg fortalte hva jeg feilte før vi ble sammen, har holdt ut. Det har blitt "jeg elsker deg" mange ganger om dagen og han tatt utbrudda mine på strak arm. Lytta uten å bli sint, noe som har gjort at disse anfalla har blitt både kortere og sjeldnere. Han tuller også litt med meg når jeg har roa meg ned. Slik unngår jeg å starte på et nytt drama. Det er greit for han liksom, han vet jo hva det skyldes (omfattende seksuelt misbruk i barndommen), det er ikke hans feil at jeg er utrygg på han. 

Så det handler om å få han til å føle seg trygg. Det gjør salig ondt å være glad i noen som borderliner. 

Klarer du ikke å være tøff må du gå fra han. Ellers ødelegger du deg selv. 

Jeg hadde vurdert medisinering også, slik at det blir litt ro mens han er i behandling. 

Anonymkode: 452a6...292

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en som selv tenkte han kanskje hadde Boarderline. Han turte ikke søke hjelp, men jeg ser ikke bort fra at han hadde fått diagnosen. Jeg kan "krysse av" for alt, selv om noen av symptomene mildnet noe når han ble middelaldrende. Han slet hele livet, men det var ikke lett å leve med ham heller.

Jeg leste litt på nettet om denne boken: https://www.goodreads.com/book/show/188013.Stop_Walking_on_Eggshells?from_search=true
 

Det er mange gode tilbakemeldinger på den, og såklart også noen mer skeptiske. Kanskje du hadde hatt glede av å lese den.

Hadde det vært en mulighet for dere å være særboere en stund? Jeg var veldig glad i mannen min, og jeg har mange gode minner - men også mange vonde opplevelser i bagasjen.

Forstår samboeren din at det sliter på deg? Synes han du er urettferdig fordi du ikke "forstår, tolererer og glemmer" eller forstår han at det påvirker deg?

Har du vurdert å søke støtte for egen del? Kanskje du burde snakke med fastlegen, kanskje du har nytte av å snakke med noen utenfor? Lavterskeltilbud (personlig har jeg hatt god nytte av det, men har vært heldig og snakket med et klokt og empatiskt menneske)?

Det er vanskelig å se hvor mye det sliter når man står midt i en slik situasjon. Medfølelse med den andre, tro på egen styrke, det at man forstår noe av problemene den andre bærer på gjør deg ikke nødvendigvis immun til å takle stadige beskyldninger, utskjellinger, overvåking, å måtte forklare seg gang på gang, ...

Håper du/dere finner en løsning som gjør at du får det godt i livet!

Anonymkode: 49c47...e8b

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet du hvilken behandling han får eller har fått? Har han vært gjennom Dialektisk atferdsterapi (DBT) eller Mentaliseringsbasert terapi (MBT)? Det sies at iallefall DBT har svært god effekt på  emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det finnes håp. Forstår godt du er sliten og lei av å stå i det, men ikke gi opp! Hvis han er motivert, og får den riktige behandlingen vil det gå deres vei. 

Kanskje kan du være med på en behandlingstime når samboeren din skal til behandleren sin neste gang? Da kan du dele din bekymring med hans behandler, og spørre om han eller henne har noen råd for å være pårørende. Kanskje behandleren ikke er klar over hvor ille det er for deg? Eventuelt så kan du ta kontakt med din fastlege, og drøfte saken med han eller henne. 

Du kan lese mer om DBT, på dbt.no

Anonymkode: fcbda...250

Jeg vet ikke hva slags behandling han får, men må og skal sette meg bedre inn i det. Jeg fikk være med på en time, da fikk jeg mest beskjed om hva jeg ikke måtte si eller gjøre for å trigge han. Jeg føler ikke han er så kjempe motivert, siden jeg må kjøre han til behandlingen ellers går han ikke😞 Slitsomt at han flere ganger i uka truer med sitt eget liv eller mitt. I helgen truet han med å ta barnas og hundens liv bare fordi jeg ikke var enig med han. 

Anonymkode: 4e349...68d

[GammelKaktus]

Du kan ikke bo i samme hus som en som er så ustabil at han truer deg og barna på livet. Spiller ingen rolle hva han feiler du må komme deg vekk fra han, det er omsorgssvikt å utsette barna for han når han er så ustabil.

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva i alle dager tror at han skal finne i søppla? Er jo ikke som du kaster en elsker oppi der..

Hvorfor stiller du ikke krav til oppførselen hans? Han er ikke utilregnelig på noe plan, og kan ikke gjøre som han vil mot deg.

Anonymkode: ab26b...3d9

Han leter etter kvitteringer på kjøp jeg har gjort, tomme pillebrett som han lager baluba over. Prøver jeg å stille krav ekskalerer det til en gigantisk konflikt der han blir aggressiv 

Anonymkode: 4e349...68d

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hva slags behandling han får, men må og skal sette meg bedre inn i det. Jeg fikk være med på en time, da fikk jeg mest beskjed om hva jeg ikke måtte si eller gjøre for å trigge han. Jeg føler ikke han er så kjempe motivert, siden jeg må kjøre han til behandlingen ellers går han ikke😞 Slitsomt at han flere ganger i uka truer med sitt eget liv eller mitt. I helgen truet han med å ta barnas og hundens liv bare fordi jeg ikke var enig med han. 

Anonymkode: 4e349...68d

Dette går ikke. Jeg er hun som er borderline selv over her, og dette blir for ekstremt. Han virker forbi syk, så her må du bare komme deg bort. Herregud, han truer med å ta ditt liv? Det er ikke normalt og det er noe annet enn borderline-diagnosen som plager han. 

Kom deg bort! 

Anonymkode: 452a6...292

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hva slags behandling han får, men må og skal sette meg bedre inn i det. Jeg fikk være med på en time, da fikk jeg mest beskjed om hva jeg ikke måtte si eller gjøre for å trigge han. Jeg føler ikke han er så kjempe motivert, siden jeg må kjøre han til behandlingen ellers går han ikke😞 Slitsomt at han flere ganger i uka truer med sitt eget liv eller mitt. I helgen truet han med å ta barnas og hundens liv bare fordi jeg ikke var enig med han. 

Anonymkode: 4e349...68d

Neste gang han truer med noe sånn ringer du politiet! Lar du han true med å ta livet av barna??? Det er ganske alvorlig! 

Anonymkode: 30de1...8af

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske jeg hadde noen konkrete råd til deg her, men det har jeg ikke. Jeg vil egentlig bare gi deg en virtuell klem.

Jeg har en eks som hadde borderline og en av mine tidligere beste veninner fikk diagnosen. Jeg prøvde, men følelsen av å alltid bli dratt med ned under nedturene, bli anklaget for meningsløse ting og aldri føle at jeg var til god nok hjelp gjorde at jeg måtte ut. I forholdet følte jeg at jeg ikke greide puste til slutt og forholdet tok slutt etter tre år.

Veninna mi igjennom ti år måtte jeg også til slutt bare ta avstand ifra. Hun kunne ha ett år hvor alt bare var fantastisk og ett år hvor alt bare var jævelig. Jeg følte meg oppspist. Ingenting hjalp. Det gikk utover min egen helse. Hun forlangte at jeg slapp det jeg hadde i hendene og kjørte fra jobb og to timer for å sitte sammen med henne hele kvelden fordi hun savnet kjæresten og han ikke svarte på meldingene. 

Uansett hva du gjør så håper jeg det ordner seg for deg. For min del har jeg det mye bedre nå med en psykisk stabil mann.

Anonymkode: 18e30...b5f

[AnonymBruker]

Min ex er boarderliner. Vi var sammen i 4 år. 4 krevende, men også fine, år på mange måter. 

I begynnelsen var alt fantastisk, jeg var jo forelsket og ble sjarmert av intensiteten hans. Han elsket meg herifra til evigheten og viste der på alle måter i både ord og handling. 

Litt etter litt så skjedde det ting som ble mer ugreit. Han levde risikofylt og ble pågrepet og satt i fengsel for en kriminell handling. Da hadde han ikke lengre den "kontrollen" på hva jeg drev på med. Han ringte så ofte han kunne, og manipulerte til seg ekstra ringetid, og mye av samtalene gikk i utspørring. 

Da han slapp ut måtte vi bo på hver kant av landet pga jobb, det var egentlig værst. Midt på natten ringte han meg på FaceTime og krevde at jeg måtte ha på kamera for han skulle se om noen lå i sengen der med meg. Jeg måtte også stå opp og filme rundt på badet og tilstøtende rom. Jeg ble utrolig lei meg og sliten. 

Det var hele tiden kontrollering, krav om passord til Facebook, insta og snap. Måtte ta skjermbilde av tlf kontakter og sende han.

Han var veldig svingende, for først å skjelle meg ut til i neste øyeblikk være den snille mannen jeg kjente ham som. Men aldri ville han innse at han var urettferdig. 

Jeg klarte og komme meg utav forholdet mens jeg enda var oppegående, men politi måtte inn i bildet, da han truet meg på livet og flere ganger også forsøkte å ta sitt eget på forskjellige måter. 

Om der blir bedre for deg kan jeg ikke gi noe svar på, men du kan jo vurdere det jeg har skrevet opp mot din egen erfaring og se om du ser likheter. 

Ønsjer deg lykke til. 

Anonymkode: 4bdd4...e3d