når folk alltid skal bremse deg... er så lei!

[AnonymBruker]

Er jeg en slik person man "ikke bør slippe fri?" . Jeg har slitt med depresjoner siden tenårene og nå er jeg langt inn i 20 årene , og føler omtrent hele livet forsvinner i depresjonen og jeg begynner å bli stresset. Men jeg har hatt lykkefølelse noen kortere perioder, men det er bare når det skjer noe. Jeg har den for eksempel når jeg søker på jobber, for da venter noe nytt. Når jeg skal på intervju. Når jeg har fått en ny jobb. Så er jeg i jobben i 2 uker, før jeg får angst og er redd for at dette er siste stopp. Så går det 2 år og jeg begynner å se etter noe annet. Men jeg har ikke hatt problemer med å bli værende i jobbene. 

Så er det slik da, at jeg er hjemme hos mamma og våres bekjente som jeg har hatt gjennom oppveksten spør hvordan ting går, og hva som er planene osv. Jeg begynner i behandling, jeg sier det som er sant at jeg sliter. for de skjønner at noe plager meg. De ønskerr meg alt bra, "det er viktig å finne noe en trives med" "du må alltid ta hver enete sjanse" osv. Men så kommer sjansene da, men da skal de plutselig bremse meg!

Siste som skjedde var at jeg dro til Hellas, der møtte jeg mange folk. Ble kjent med ei polsk kvinne på min alder, traff ei annen som var norsk og har kjæreste der som hun bor med, og jeg traff en mann jeg begynte å like, men han var opprinnelig fra Tyrkia. Izmir, og det er så fint der!! Jeg er fullt klar over religionen, og at det ikke er helt som Norge. Men her har de "maset" om at jeg skal finne kjærligheten, så gjør jeg det endelig, men da blir de plutselig ikke glade. da skal de bremse meg igjen og oppfordrer meg til å finne en norsk mann. Da svartmaler de kjærligheten i stedet for å rosemale den som de ellers gjør. 

En annen gang nevnte jeg at jeg kanskje ville satse på å bli pilot, men da ble det for "skummelt" for mamma.
Jeg kunne også komme inn på psykologi i Tromsø, men da hadde vi plutselig mørketiden og det er hard lesing. 

Jeg har masse sånne eksmepler. Hva er det de egentlig tenker på? jeg føler meg veldig alene, jeg føler at de ikke helt ser hvem jeg er. 
For å sette det på spissen, virker det som de har et bilde av at jeg skal jobbe på nærbutiken, få barn i nabolaget så de kan besøke oss hele tiden, men beklager...jeg er ikke klar for familie.

Anonymkode: f0849...487

[AnonymBruker]

Har du tenkt over at de kanskje kjenner deg såpass godt at det er vanskelig for dem å være entusiastiske når de ser du er på vei inn i noe som faktisk ikke kommer fungere for deg, og at de ikke er støttende overfor ethvert innfall du får, når de vet det kommer til å ende med skuffelse og nytt nederlag for deg? Det kan jo høres ut som du er litt ukritisk når noe plutselig er nytt og spennende.  

Anonymkode: fca30...66c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har du tenkt over at de kanskje kjenner deg såpass godt at det er vanskelig for dem å være entusiastiske når de ser du er på vei inn i noe som faktisk ikke kommer fungere for deg, og at de ikke er støttende overfor ethvert innfall du får, når de vet det kommer til å ende med skuffelse og nytt nederlag for deg? Det kan jo høres ut som du er litt ukritisk når noe plutselig er nytt og spennende.  

Anonymkode: fca30...66c

hvordan kan man vite at de kjenner meg godt nok? skal jeg liksom spørre dem om alt, fordi DE vet mitt beste? Disse tingene har fungert for mange andre, men føler ting aldri fungerer for meg 😛 fordi vi skal være "vanlige kjedelige" mennesker. jeg må ikke bli noe "spesielt" , og det er ting jeg også ikke engang gidder å satse på fordi jeg vet jeg ikke passer eller kommer til å mestre det. men jeg føler det liksom alltid er "tilbake til det kjedelige". 

Føler det blir litt sånn, fra deres side "men det var jo ikke dette vi så for oss". Det slutter vel ikke før jeg sier at jeg vil jobbe på nærbutikken der de er kunder, og bo i nabolaget med barn? bare for å sette det litt på spissen. 

Anonymkode: f0849...487