Å ikke elske sine foreldre

[AnonymBruker]

Denne tar jeg som anonym på grunn av skamfølelsen rundt det hele.. 

Jeg tror ikke jeg elsker foreldrene mine. Søsknene mine er jeg litt i tvil om også. Jeg har mye kjærlighet for venner og kjærestene jeg har hatt og jeg har drøssevis med empati for både fremmede mennesker og dyr. Jeg aner ikke hva dette bunner i, fordi selv om jeg er uenig i mange ting fra min oppvekst, er det ingenting som tilsier at jeg skulle være såpass distansert fra dem. 

De aner heldigvis ingenting om dette, for jeg har spilt med og oppført meg slik det er forventet at et barn oppfører seg mot sine foreldre. Men altså, hva i pokker er egentlig galt med meg? Jeg føler meg som verdens verste menneske. Jeg har vel alltid håpet at kjærligheten for dem skulle komme snikende etterhvert, men nå er det ikke mange årene før jeg bikker 40 og jeg føler fremdeles nada. 

Noen råd eller tips til hva jeg bør gjøre eller hvordan jeg bør tenke? 

Anonymkode: c722c...69a

[AnonymBruker]

Har du vokst opp med noe form for omsorgssvikt? jeg har det og kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver. 

Anonymkode: bd307...a84

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Denne tar jeg som anonym på grunn av skamfølelsen rundt det hele.. 

Jeg tror ikke jeg elsker foreldrene mine. Søsknene mine er jeg litt i tvil om også. Jeg har mye kjærlighet for venner og kjærestene jeg har hatt og jeg har drøssevis med empati for både fremmede mennesker og dyr. Jeg aner ikke hva dette bunner i, fordi selv om jeg er uenig i mange ting fra min oppvekst, er det ingenting som tilsier at jeg skulle være såpass distansert fra dem. 

De aner heldigvis ingenting om dette, for jeg har spilt med og oppført meg slik det er forventet at et barn oppfører seg mot sine foreldre. Men altså, hva i pokker er egentlig galt med meg? Jeg føler meg som verdens verste menneske. Jeg har vel alltid håpet at kjærligheten for dem skulle komme snikende etterhvert, men nå er det ikke mange årene før jeg bikker 40 og jeg føler fremdeles nada. 

Noen råd eller tips til hva jeg bør gjøre eller hvordan jeg bør tenke? 

Anonymkode: c722c...69a

 

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du vokst opp med noe form for omsorgssvikt? jeg har det og kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver. 

Anonymkode: bd307...a84

Sånn har jeg også det. Og det stemmer med omsorgssvikt hos meg. 

Anonymkode: b8f42...9f1

[AnonymBruker]

Meg over. Jeg skjønte ikke omfanget av omsorgssviktet før jeg var over 40. 

Anonymkode: b8f42...9f1

[AnonymBruker]

Ikke omsorgssvikt nei. Jeg har dog foreldre som ikke er noe flinke til å lytte. De stiller gjerne spørsmål, men gidder ikke å vente på å høre svaret. Det er det eneste gjennomgående problemet som har vedvart gjennom barndommen og til dags dato, andre problemer har vært mer enkelthendelser etc. 

Dette burde da vel ikke være nok til å utløse en slik likegyldighet i meg?? Jeg får det ikke til å stemme. Mine brødre virker til å genuint elske våre foreldre. De er nokså mange år eldre enn meg og de er veldig nære hverandre (tvillinger), så jeg følte meg aldri helt som en del av dem. 

Anonymkode: c722c...69a

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Sånn har jeg også det. Og det stemmer med omsorgssvikt hos meg. 

Anonymkode: b8f42...9f1

Samme her. Ble ikke klar over det før jeg var over 40 jeg heller. 

Anonymkode: ed830...b89

[Gjest BearMama]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke omsorgssvikt nei. Jeg har dog foreldre som ikke er noe flinke til å lytte. De stiller gjerne spørsmål, men gidder ikke å vente på å høre svaret. Det er det eneste gjennomgående problemet som har vedvart gjennom barndommen og til dags dato, andre problemer har vært mer enkelthendelser etc. 

Dette burde da vel ikke være nok til å utløse en slik likegyldighet i meg?? Jeg får det ikke til å stemme. Mine brødre virker til å genuint elske våre foreldre. De er nokså mange år eldre enn meg og de er veldig nære hverandre (tvillinger), så jeg følte meg aldri helt som en del av dem. 

Anonymkode: c722c...69a

Klart man blir påvirket om man aldri føler at foreldrene faktisk er insteressert i hva en har å si. Det viser jo en likegyldighet ovenfor deg som barn, så det er ganske naturlig at du blir likegyldig til dem pga det.

Endret 10. desember 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

9 minutter siden, BearMama said:

Klart man blir påvirket om man aldri føler at foreldrene faktisk er insteressert i hva en har å si. Det viser jo en likegyldighet ovenfor deg som barn, så det er ganske naturlig at du blir likegyldig til dem pga det.

Kanskje er det dét som er greia da. Vanvittig slitsomt å forholde seg til.. Jeg hater å lyve, men dette ville såret dem så inni hjerterota at jeg rett og slett er nødt til å fortsette med skuespill. Jeg hater hele situasjonen så intenst. Ingenting virker bedre enn å ha et kjærlig forhold med sin nærmeste familie!

Anonymkode: c722c...69a

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Kan du begynne hos psykolog?

[Gjest Timo097]

Dersom det eneste du har å utsette på dem er at du opplever dem som lite lyttende, så er det ganske rart at du ikke er glad i dem. Men nå går jeg utifra at de har passet på deg, gitt deg mat, mulighet for å være med på ting, latt deg få ha venner på besøk, arrangert bursdager og jul, gitt deg gaver, tatt deg med på opplevelser, passet på deg når du var syk, trøstet deg når du var lei deg. Gitt deg mat og klær, lagt til rette for skolegang etc. Uten at jeg har peiling, men siden du spør hvem som helst, så antar jeg at du tar dem for gitt. Du vet at de er der uten at du må løfte en finger. Kjærester og venner derimot vil nødvendigvis ikke alltid være der for deg og du må investere i kjærligheten deres. Disse følelsene kjenner du på. Men ikke til familien din. Hvorfor går du og venter på at kjærligheten til foreldrene dine skal komme snikende? Kanskje du bør gjøre en innsats i stedet. Gi noe tilbake. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje er det dét som er greia da. Vanvittig slitsomt å forholde seg til.. Jeg hater å lyve, men dette ville såret dem så inni hjerterota at jeg rett og slett er nødt til å fortsette med skuespill. Jeg hater hele situasjonen så intenst. Ingenting virker bedre enn å ha et kjærlig forhold med sin nærmeste familie!

Anonymkode: c722c...69a

Barn trenger å bli sett og aksepterte for den de er for å få utviklet seg emosjonelt. Det er helt essensielt for å utvikle et godt og fungerende selvbilde, for å bygge gode relasjoner med andre, og for i ytterste konsekvens -  å klare å ta vare på seg selv. Om de som skal sørge for at du overlever når du er baby/barn ikke viser interesse for deg så er det klart at det preger deg og din relasjon både til dem og deg selv, selv om du får mat, klær og husly. 

Det er ikke sikkert at dere er en normal familie og at det bare er dine følelser som mangler. Det er en stor sjanse for at de faktisk ikke bryr seg. Om det er saken her så er det vanvittig vanskelig å innse, og slutte å håpe på at hvis man gjør det eller det så vil de faktisk bry seg. Eller tenke at det er noe feil med deg. Det er det antagelig ikke. Hvis du føler du driver med skuespill er det også mulig at det er en viss mengde manipulasjon inne i bildet her. Du spiller med i en "virkelighet" som de styrer, men som ikke stemmer overens med det du erfarer. Men du må støtte deres versjon, din vil ikke bli akseptert.

Ikke sikkert det er sånn for deg, men det er ikke en usannsynlig forklaring basert på det lille du skriver.

Anonymkode: ed830...b89

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barn trenger å bli sett og aksepterte for den de er for å få utviklet seg emosjonelt. Det er helt essensielt for å utvikle et godt og fungerende selvbilde, for å bygge gode relasjoner med andre, og for i ytterste konsekvens -  å klare å ta vare på seg selv. Om de som skal sørge for at du overlever når du er baby/barn ikke viser interesse for deg så er det klart at det preger deg og din relasjon både til dem og deg selv, selv om du får mat, klær og husly. 

Det er ikke sikkert at dere er en normal familie og at det bare er dine følelser som mangler. Det er en stor sjanse for at de faktisk ikke bryr seg. Om det er saken her så er det vanvittig vanskelig å innse, og slutte å håpe på at hvis man gjør det eller det så vil de faktisk bry seg. Eller tenke at det er noe feil med deg. Det er det antagelig ikke. Hvis du føler du driver med skuespill er det også mulig at det er en viss mengde manipulasjon inne i bildet her. Du spiller med i en "virkelighet" som de styrer, men som ikke stemmer overens med det du erfarer. Men du må støtte deres versjon, din vil ikke bli akseptert.

Ikke sikkert det er sånn for deg, men det er ikke en usannsynlig forklaring basert på det lille du skriver.

Anonymkode: ed830...b89

Snakk om å overanalysere! 

Anonymkode: fd95c...fdb

[Skilpadden]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Snakk om å overanalysere! 

Anonymkode: fd95c...fdb

Snakk om å analysere*. Synes det var bra skrevet. Man blir ikke likegyldig ovenfor sine forsørgere sånn uten videre. 

[Gjest supernova_87]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barn trenger å bli sett og aksepterte for den de er for å få utviklet seg emosjonelt. Det er helt essensielt for å utvikle et godt og fungerende selvbilde, for å bygge gode relasjoner med andre, og for i ytterste konsekvens -  å klare å ta vare på seg selv. Om de som skal sørge for at du overlever når du er baby/barn ikke viser interesse for deg så er det klart at det preger deg og din relasjon både til dem og deg selv, selv om du får mat, klær og husly. 

Det er ikke sikkert at dere er en normal familie og at det bare er dine følelser som mangler. Det er en stor sjanse for at de faktisk ikke bryr seg. Om det er saken her så er det vanvittig vanskelig å innse, og slutte å håpe på at hvis man gjør det eller det så vil de faktisk bry seg. Eller tenke at det er noe feil med deg. Det er det antagelig ikke. Hvis du føler du driver med skuespill er det også mulig at det er en viss mengde manipulasjon inne i bildet her. Du spiller med i en "virkelighet" som de styrer, men som ikke stemmer overens med det du erfarer. Men du må støtte deres versjon, din vil ikke bli akseptert.

Ikke sikkert det er sånn for deg, men det er ikke en usannsynlig forklaring basert på det lille du skriver.

Anonymkode: ed830...b89

Wow, jeg merker jeg fikk lyst på min egen private analyse etter å ha lest det du skriver. 

Jeg tror ikke nødvendigvis at manglende emosjonell nærhet til sine foreldre handler om at foreldrene ikke bryr seg, men at de ikke helt vet selv hvordan man skal bry seg og hvordan man skal vise nærhet og kjærlighet. 

[AnonymBruker]

Det er faktisk en lettelse å se at en ikke er alene om å føle det på den måten. Selv ble jeg mer lei meg fordi jeg ikke var lei meg, da faren min ble syk. Følte dessverre ingen sorg da han døde, og heller ingen da moren min døde noen år senere. Det jeg kan føle er en slags vemod. Jeg har tenkt at grunnen er at vi aldri hadde noen nærhet. Et fint hjem og vi fikk alt vi trengte, men jeg klarte aldri å åpne meg for dem. De virket aldri særlig interesserte i meg heller da, så da blir det ikke noen bånd på en måte. Det føles ikke godt å tenke og skrive det her, for det er jo ikke noe en vil føle. Men det er iallefall bra å se at andre er i samme situasjon.

Anonymkode: 21495...bcb

[Gjest Timo097]

Det er virkelig trist å lese at dere ikke kan være glad i foreldrene deres bare fordi de ikke klarte å stille opp på ALLE mulige måter. Som det at man ikke åpnet seg for foreldrene, men at de heller ikke virket interesserte! Det er mange som ikke vil stille mange  spørsmål og mase på barna sine, og heller tenker at de sikkert kommer og prater om de har behov for det. Tror dere har altfor høye forventninger til foreldrene deres og alt hva de skal ha bidratt med til livene deres. 

[AnonymBruker]

Jeg er glad i foreldrene mine, men ikke slik som det forventes av meg. Jeg har null kontakt med de rett og slett pga jeg har opplevd omsorgssvikt, å bli slått og mobbet av foreldrene mine. Oppi det hele så har de også vært gode foreldre når de ville. Men jeg har fortsatt ikke noe kontakt med de eller bryr meg noe særlig.

Anonymkode: 8b3d0...bc6

[AnonymBruker]

54 minutter siden, Timo097 skrev:

Det er virkelig trist å lese at dere ikke kan være glad i foreldrene deres bare fordi de ikke klarte å stille opp på ALLE mulige måter. Som det at man ikke åpnet seg for foreldrene, men at de heller ikke virket interesserte! Det er mange som ikke vil stille mange  spørsmål og mase på barna sine, og heller tenker at de sikkert kommer og prater om de har behov for det. Tror dere har altfor høye forventninger til foreldrene deres og alt hva de skal ha bidratt med til livene deres. 

Så man stiller for høye forventninger hvis alt man ønsker seg er emosjonell omsorg? Det å vise interesse for barnet er også en del av det å vise omsorg. Spør barnet istedenfor å tenke at «de sikkert kommer og prater om de har behov for det». For nei, i mange tilfeller er det ikke slik. Man kan ikke forvente at et barn kommer å snakker med foreldrene hvis det er noe galt. Jeg vet av mange ungdommer som ikke tørr å snakke med foreldrene sine, fordi de er redd for dems reaksjoner. Det er derfor ungdommene går til helsesøster eller annen voksenperson først, før de går til foreldrene sine. En god forelder viser med både ord og handling at de bryr seg - i et tidlig stadiet. De fleste vil ha mennesker rundt seg som spør og graver, enn som later som at de bryr seg, eller som ikke spør i det hele tatt.

Jeg har også fått alt det jeg trenger av materialske ting jeg trenger, og mat på bordet - men foreldrene mine har ikke klart å gi meg den omsorgen og tryggheten et barn skal ha. De unnviket støtte og veiledning i fra hjelpeapparatet. I ungdomstiden slet jeg veldig med dette. Jeg kom inn i det såkalte BUP systemet, som 16-åring. Det var første gangen noen så meg, og erkjente mine følelser. BV burde vært inne i bildet, men jeg nektet. Fordi mor truet meg i flere år med at barnevernet kom til å ta meg, fordi jeg var et vanskelig barn. Selvfølgelig økte redselen for BV da. 

Nå har jo jeg også opplevd incest og vold innad i familien, så kan jo hende det er derfor jeg reagerer så sterkt. Beklager det, men det er viktig å se det i fra flere perspektiv. Manglende omsorg kan være så mangt, og det kan ødelegge så mye for en person i voksenlivet om de ikke har blitt sett som barn. Barn har forskjellig behov av omsorg, og foreldrenes oppgave er å kunne se enkelt individet og dekke dets behov.

Anonymkode: 23f71...a21

[AnonymBruker]

Jeg elsker (foster)foreldrene mine himmelhøyt. De er de største i livet mitt. De elsker meg, tåler meg, utholder meg og bryr seg om meg fysisk og emosjonelt. Er med dem ukentlig. 

Biologiske foreldre har jeg ikke noe til overs for da jeg ble utsatt for omsorgssvikt, var vitne til vold og mest sannsynlig også misbrukt. Føler hat, sinne og sorg mot disse. Har ikke kontakt. Har angst for dem.

Anonymkode: c8736...a8c

[Gjest BearMama]

8 timer siden, Timo097 skrev:

Det er virkelig trist å lese at dere ikke kan være glad i foreldrene deres bare fordi de ikke klarte å stille opp på ALLE mulige måter. Som det at man ikke åpnet seg for foreldrene, men at de heller ikke virket interesserte! Det er mange som ikke vil stille mange  spørsmål og mase på barna sine, og heller tenker at de sikkert kommer og prater om de har behov for det. Tror dere har altfor høye forventninger til foreldrene deres og alt hva de skal ha bidratt med til livene deres. 

Eller så forventes det at mennesker som får barn faktisk er der på ALLE mulige måter nettopp fordi det er det som er forventet av dem og jobben deres.

Men jeg er heller ikke på noen måte nikkedukken eller slaven til ungen min. Det er en av måtene jeg stiller opp på. Å lære han selvstendighet, lære han å ta konsekvenser, rydder opp rot, hjelpe til i hjemmet og at alle skal bidra på lik linje; mamma, pappa og barn.

Visse grunnleggende ting skal en faktisk som foreldre følge opp på.

Kjærlighet

Omsorg

Lytte til barnet sitt

Være konsekvent

Ha faste og trygge rammer for barnet

Foreldre som er et godt forbilde mht til å vise følelser både fysisk og psykisk

Oppmuntre og veilede barnet til å lære seg å regulerer følelser, utrykke seg og forstå at verden alltid ikke er rettferdig 

Barn trenger å føle seg elsket og hørt. Det er så mange voksne som glemmer at barn føler og tenker akkurat det samme som oss voksne, enn om noe mer umodent. Å bli ignorert er like vondt, om ikke vondere, for et lite barn som en voksen. Barn skal behandler med like mye respekt og omtanke som et voksent menneske.

Ok, de trenger en smule mer veiledning, få en del mer konsekvenser og gjerne få et par(tusen) beskjeder om igjen, men alt det er læringskurven et lite barnesinn trenger for å bli en selvstendig voksen en dag. Et barn trenger foreldre som lytter til dem og lar dem se at deres mening er like viktig som voksenes meninger, om noe urasjonell og man må ikke få gjennomslag for alle ting man vil og ønsker, men det får barn til å føle seg viktig og respektert. At de faktisk bli hørt. Og det er viktig for barnets selvbilde.