Gjør vondt å være ensom.

[AnonymBruker]

Det føles plutselig som om det er fysisk. Eller, ikke plutselig. Det har kommet gradvis. Mer og mer ensom for hver dag. Det er nesten så jeg synes synd på meg selv, men det er nok ikke er vits med selvmedlidenhet.

Så tenker jeg at jeg er både ung og vakker, det er ikke noe galt med meg. Hvorfor graver jeg meg ned i et hull? Hvorfor kommer jeg ikke opp? Hvorfor er det til tider som om jeg er et døende gammelt menneske uten et snev av livsglede. Andre ganger føler jeg meg som et barn igjen. Et barn som ikke klarer å slutte å le av helt tåpelige ting. Mest når jeg endelig har etterlengtet kontakt med for eksempel en venninne. Nei, jeg vil ikke være til bry, jeg vil ikke spørre ofte. Det holder at det ikke passer en gang, og jeg vil trekke meg unna. 

Jeg føler meg fylt med avsky for meg selv. Min egen inhabilitet til å skjerpe meg. Jeg klarer ikke å gi slipp på tankene eller panikken, jeg klarer ikke å slutte å isolere meg. Men jeg er også så veldig klar over at jeg er det eneste problemet, ikke verden eller de rundt meg. Jeg blir trist av å tenke på at jeg sikkert kommer til å gå hele livet, helt alene! Når jeg har så mange ting som andre i verden ville drept for. Barn sulter i andre deler av verden, og jeg sitter her og lurer på om jeg kan dø av ensomhet, for smerten er for stor! Da går det også opp for meg at jeg er en rendyrket egoist, og da kommer spørsmålet; hvordan blir jeg mindre egoistisk? Men det å spørre om noe slikt er jo også egoisme i sin prakt. 

Jeg vil sikkert bli fortalt her at hvis jeg er så ensom, så er det noe galt med meg! Mange vil tenke at det må ha med vekt, eller utseende å gjøre? Et eller annet? Problemet er selve essensen av at jeg og mine tanker eksisterer, og jeg tror ikke jeg kan bære denne ensomheten stort lenger, for den tynger meg ned og jeg ønsker ikke et liv som består kun av foraktelige gjøremål. Men hvordan får jeg energi, og hvordan skjerper jeg meg?

Jeg ønsker hjelp, selv om jeg sikkert har skrevet så mye idiotisk nå. Jeg vil høre om noen andre føler det samme, og hvordan du orker tanken på å stå opp en eneste dag til. Er det bare jeg som har et romantisk bilde av hvordan livet skal være? Lever de fleste ensomme liv? Det føles som om jeg har et stort trist teppe over hele meg, og som om jeg ikke er sterk nok til å løfte det vekk alene. 

Anonymkode: 2ce9e...f93

[AnonymBruker]

Ta kontakt med fastlegen 

 

Tommel opp for deg

Anonymkode: 0c861...9c3

[AnonymBruker]

Du trenger noen å snakke med. Veldig gjenkjennelige tanker her i en fase av livet mitt. Og du... livet kommer til å bli bedre. Jeg LOVER. Men få en hyggelig psykolog å snakke med før du setter deg fast i depressive tanker. 

Samtidig som du får snakka med en psykolog vil jeg også råde det til følgende: Ta en titt på flokken din. Ja, jeg vet du skriver du er ensom. Men hva med familien din og venner som du omgås litt. Gjør de bra ting for deg? Sier de til deg at du er bra nok som du er? Still litt krav til folk rundt deg. Hvorfor skal du gå rundt og bare håpe på at noen skal ta kontakt? Hvorfor puse rundt og tenke "unnskyld for at jeg er til".  Prøv å bli kjent med mennesker som tar initiativ tilbake. Hva med å starte med trening? Bli med i en frivillig organisasjon? Er det noe du brenner for? Og en viktig sak.... husk at sosiale medier lager en uoppnåelig utopi. Mye av det er bare fasade. Jeg har folk på fb som maler et skjønt bilde med venner og familie, men jeg VET de sliter og har det skikkelig dritt. Kutt ut antall influencere på Instagram. Hvorfor følge deres utopi av noen liv? Ikke er det noe å strekke seg etter heller mye av det de kommer med. Følg folk på sosiale medier som har sunne og gode idealer. Du blir mer påvirket av sosiale medier enn du er klar over.

Ta tak! Du kan få det SÅ mye bedre. Mye ved livet er kjempeherlig, men det er normalt at det er litt dritt også Ikke tenk at å ha det trist til tider er noe unormalt. Alle har perioder der livet kan være knallhardt. Men det skal ikke strekke seg over lange perioder.

klem til deg ❤️ 

Anonymkode: 59bba...f3f

[AnonymBruker]

hvor gammel er du? jeg er 42 år og føler meg som deg. klarer ikke bryte muren jeg har bygd opp rundt meg.

sliter med sosialangst mm; kanskje du har et snev også? syns det kom gode råd over her; jeg prøver selv å pushe meg-fins ulike arenaer å være sosial på. hobby, kurs, frivill.org mm. krysser fingrene for deg😌

Anonymkode: cc287...4da

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som deg, og er 21 år gammel. Klarer ikke motivere meg til noe som helst, men er egentlig så vanvittig privilegert at det er ikke synd på meg i det hele tatt. Føles bare som et tomrom inni meg hele tiden. Føler meg som en byrde for alt og alle. Hjelper på en måte at vi ikke er ensomme om ensomheten...

Anonymkode: afe17...2e6

[AnonymBruker]

Sender deg en klem ❤ 

Dette var mye som jeg kunne skrevet om meg selv. For jeg føler det på akkurat samme måte. Jeg vet hvor utrolig vondt der gjør. Har det slik hver dag. 

Har du noen i familien du kan prate med? Evt oppsøke fastlege og be om henvisning til psykolog? 

Klem til deg ts ❤

Anonymkode: 24494...640

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, alle sammen. Psykolog er ikke aktuelt lenger, gått i behandling lenge

På 11. desember 2018 den 12.03, AnonymBruker skrev:

hvor gammel er du? jeg er 42 år og føler meg som deg. klarer ikke bryte muren jeg har bygd opp rundt meg.

sliter med sosialangst mm; kanskje du har et snev også? syns det kom gode råd over her; jeg prøver selv å pushe meg-fins ulike arenaer å være sosial på. hobby, kurs, frivill.org mm. krysser fingrene for deg😌

Anonymkode: cc287...4da

Jeg er 19. Har sosial angst ja.. Takk det samme

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det akkurat som deg, og er 21 år gammel. Klarer ikke motivere meg til noe som helst, men er egentlig så vanvittig privilegert at det er ikke synd på meg i det hele tatt. Føles bare som et tomrom inni meg hele tiden. Føler meg som en byrde for alt og alle. Hjelper på en måte at vi ikke er ensomme om ensomheten...

Anonymkode: afe17...2e6

Ja, akkurat. Ikke fint å høre at andre kjenner på det, men samtidig fint å ikke være alene. <3

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sender deg en klem ❤ 

Dette var mye som jeg kunne skrevet om meg selv. For jeg føler det på akkurat samme måte. Jeg vet hvor utrolig vondt der gjør. Har det slik hver dag. 

Har du noen i familien du kan prate med? Evt oppsøke fastlege og be om henvisning til psykolog? 

Klem til deg ts ❤

Anonymkode: 24494...640

Det kan jeg selvsagt, men jeg skulle hatt venner. Takk det samme <3 

Anonymkode: 2ce9e...f93