Ikke glad i mamma

[AnonymBruker]

Min mor og jeg har aldri hatt no nær forhold. Jeg har alltid følt at hun ser ned på meg og har forskjellsbehandlet meg og min bror. Min bror er jo favoritten. Hun har alltid sagt at hun skulle ønske at jeg var gutt og at det var så mye problemer når jeg var barn. Hun har sagt at det var min feil at hun og min far skilte seg (da jeg var 17, flyttet ut da jeg var 15) og at hun ikke orker å høre på alle problemene mine. Altså det har skjedd mye

Jeg har latt være å lene meg på henne etter jeg flyttet ut, men det virker som hun fisker etter noe hun kan ta meg på. 

Jeg er nå voksen og har min egen familie, har litt kontakt med hun men det er bare overfladisk.. Men nå har min mormor blitt dement og min mor tar det veldig tungt, og ringer hele tiden for å snakke om det. Jeg skjønner det er tungt, men hun får alt til å handle om henne. Jeg Føler dette er bare for å få oppmerksomhet.

Saken er at jeg liker ikke min mor. Er det sykt? Kan jeg be ho å slutte å støtte seg på meg slik ho sa til meg da jeg var tenåring? 

Anonymkode: 46403...44c

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er helt normalt å føle en avstand til moren din når du har så vonde følelser og minner knyttet til henne. Ikke alle har så gode foreldre, dessverre og når hun ikke har behandlet deg optimalt da du trengte det mest i dine sårbare år, er det absolutt ikke noe hun kan kreve selv nå. Du må ikke noe som helst. Det spørs bare hvor du vil forholdet deres skal fare videre, men jeg ville gjort henne oppmerksom på at dette må gå begge veier. Hun høres selvsentrert og manipulativ ut i mine ører... 

Anonymkode: 3314f...c7d

[Gjest AthenaRavenLuna]

Har du vurdert å kutte kontakten? Det gjorde jeg, med faren min siden jeg ble psykisk syk av å være i nærheten av ham. Og ved å kutte kontakt har livet mitt blitt mye bedre. Du velger helt selv hva du skal gjøre, om du orker å leve med en slik mor. Jeg har heller aldri vært glad i min far.

[AnonymBruker]

Har det også slik, kuttet kontakten for ti år siden, etter å ha prøvd i 30 år å få til en eller anne form for kontakt. Men orket ikke mer. Har ingen følelser annet en avsmak for den damen.

Anonymkode: bf56d...ff4

[Chantielle]

Din mor har ikke behandlet deg ok.Nå tar hun kontakt for å få trøst og oppmerksomhet.Ikke ok,nedbrytende for deg og det livet du har skapt deg uten hjelp og støtte fra henne.Jeg hadde kuttet kontakten.

[AnonymBruker]

Jeg skulle gjerne ha kuttet kontakten, men barna mine er glad i henne. Hun er flink med dem (begge er gutter). Har prøvd å kutte kontakten før, men da setter ho seg i offerrollen og det blir skikkelig familiedrama. Får bare høre " det er viktig å tilgi bla bla".

Anonymkode: 46403...44c

[Gjest Dævendøtte]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Saken er at jeg liker ikke min mor. Er det sykt? Kan jeg be ho å slutte å støtte seg på meg slik ho sa til meg da jeg var tenåring? 

Det er ikke sykt. Hadde lett sagt at hun kan ha kontakt med barnebarn om hun ønsker, men at du ikke er interessert i å høre noe som helst om henne og hennes liv. Man får ofte som fortjent. 

 

[Duff]

Jeg har de samme ikke eksisterende følelsene jeg og. Kjenner jeg har det bedre uten klaging og syting og drittsnakk. 

[exictence]

Jeg har det også sånn. Jeg har veldig dårlig samvittighet fordi jeg føler som jeg gjør. Fordi mammaen min er psykisk syk. Hun mener å være snill, men skjønner ikke hvor mye vondt hun har pådratt meg i oppveksten. Siden hun er syk, burde jeg forstå og bære over med det. Nå er hun ekstremt dårlig psykisk. Jeg tror man kan si at hun er psykotisk. Hun er utenfor seg selv. Hun gråter og vil at jeg skal be for at gud henter henne. Hun har vært innlagt for mange år siden. Det høres rart ut at hun ikke har oppfølging. Hun er sta og myndig dame. Hun vil ikke ha profesjonell hjelp som hun mener bare involverer traumer, medisinering (doping) og negativ hjelp.                                            Jeg har det veldig vondt nå. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

 

Ts, uten fra kan jeg se at det ikke er sykt å ikke like sin mor. Men jeg lider av akkurat det. Jeg klarer ikke se rasjonelt på det. Men det er greit å føle det, jeg vet det er det.

Jeg synes du har rett til å beskytte deg selv mot å høre på hennes sorg. Si at du har dine ting, og må beskytte deg fra hennes tungsinnhet. Du blir så nedstemt selv, at du ikke får overskuddet til å ta deg av deg selv og gi din lille familie det de trenger. At du er glad for den gode bestemoren hun er for dine sønner, men utover det, må du få være i fred. Be henne akseptere det.

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke sykt - men vanlig. Har det på noenlunde samme måte. Uheldigvis har jeg hevntanker, noe som på langsikt ikke er bra. Eier verken empati eller sympati for min mor. 

Jeg har et greit forhold til far, og jeg prøver å overbevise han at det ikke er sunt for han å bo med henne.

Anonymkode: 7b899...043

[AnonymBruker]

Folk har for mye forventninger om hvor perfekte relasjoner skal være.

 

Anonymkode: d5641...109

[Gjest BearMama]

En mor må gjøre seg fortjent til barnas kjærlighet og respekt. Det er ikke noe man automatisk har gjort seg fortjent til fordi man har født en unge.

Familie er de som er der for deg, alltid. De som støtter deg, elsker deg, løfter deg opp og som gir deg glede og energi.

Din mor fødte deg, behandlet deg som dritt og forvente rnå alt av deg.

Jeg hadde glatt kuttet henne ut av livet. Man høster som man sår. Dårlig mor, ingen kjærlighet fra barnet.

[exictence]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Uheldigvis har jeg hevntanker, noe som på langsikt ikke er bra. Eier verken empati eller sympati for min mor. 

Anonymkode: 7b899...043

Jeg har noen ganger sånne tanker. Ikke hevntanker, man at jeg ikke har sympati for min mor.

Nå vet jeg jo ingenting om hvordan din situasjon har vært, men tenker ut fra egne opplevelser. Jeg sliter så veldig med at jeg føler at jeg ikke har sympati med henne. Føler jeg burde. For i mitt tilfelle har hun ment å være snill oppi hodet hennes. Men hun er syk, så vi har lidd under det. Så fornuften sier at det er naturlig at vi (barna hennes) ikke føler sympati og kjærlighet, men jeg føler det er galt av meg å føle det. Jeg skulle ønske jeg følte kjærlighet, for da kunne jeg føle godhet inni meg. Men jeg føler at den godheten inni meg mangler siden jeg føler det jeg føler.

Klarer du å ha hevntanker og ikke føle empati eller sympati, og samtidig føle godhet, indre ro i deg selv?

Jeg tenker at man har det best om man føler godhet i hjertet. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Folk har for mye forventninger om hvor perfekte relasjoner skal være.

 

Anonymkode: d5641...109

Er du helt kort??

Anonymkode: d1ea6...6fb

[AnonymBruker]

Jeg har ingen råd men har det på samme måte. Har utelukkende kontakt pga barna og forventninger fra resten av slekta. 

Anonymkode: ee605...117