Småbekymret for et barn jeg kjenner.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner et barn som har hatt en del utfordringer med det sosiale samspillet opp gjennom. Hen har ofte blitt oppfattet som slem av andre barn, mens andre igjen sier hen er det man i gamle dager kalte en real dritunge. Ppt har vært i bildet, og det er satt inn tiltak uten at det har hjulpet noe særlig. For noen måneder siden, skilte foreldrene lag, og det gikk ikke mer enn en måned før faren hadde ny samboer. De har 50/50 deling av samvær, og oppførselen har blitt verre etter dette. Den siste tida har jeg begynt å legge merke til at hen er mye verre de ukene hen er hos far enn hos mor. 

Jeg kjenner begge foreldrene, men moren best. I helga var jeg sammen med far og barn på en "playdate" med mitt eget barn, og jeg sitter igjen med en ganske vond følelse i magen på at barnet muligens ikke har det så bra hos faren. Hen får alt hen trenger av utstyr og mat og sånt, men det psykiske tror jeg ikke er på plass. Til tross for at jeg har kjent faren i et par år, så valge han å ikke sitte sammen med meg mens vi var ute. Han satt mer eller mindre konstant på mobilen sin og trykket uten å følge med på hva barnet gjorde. Med jevne mellomrom så slang han ut ting som at det var så stressende å ha barn, det var alltid noe mas som måtte ordnes osv. Det oppstod en konflikt mellom barna, og jeg var på nippet til å klare å løse den på en god og rolig måte, da faren kommer jagende bort (han oppdaget den ikke før den nesten var over pga mobilen), løftet sitt barn opp og hauset opp alt sammen igjen. 

Etter det roet seg, begynte han å klage på vondt i brystet, hvor han bablet i vei om x antall hjerteinfarkt den siste tida. Jeg svarer at kanskje han bør la moren overta barnet, så kan han komme seg til legen, for man skal ikke akkurat overse sånne ting heller. Da får jeg et surt svart om at han tror ikke hun bryr seg nok til å ta ungen pga noe sånt. Før han satte i gang med en lang klagesang om eksen sin. Jeg vet bruddet var stygt, han ville ikke, men hun ville. For hun hadde fått nok, så det er nok noen vonde følelser i bildet der. Men jeg reagerer veldig på at han oppførte seg som om ungen var i veien, for så å prøve å sverte moren. Spørsmålet er vel egentlig hva gjør jeg?

På den ene siden har jeg lyst til å si fra til mor hva jeg har sett og hvordan han var. På den andre siden, så tenker jeg at barnet er stort nok til å kunne si fra selv hvis noe er galt. Og jeg vil ikke gjøre en skilsmisse verre enn den nødvendigvis trenger å bli. Tror barnet egentlig lider nok som det gjør etter bruddet. 

Anonymkode: db42b...878

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket med moren.

Anonymkode: d42c6...bc6

[AnonymBruker]

Jeg ville kontaktet bv. Høres ut som ett minefelt av en skilsmisse, og jeg tror det er bra om noen utenifra kan være på barnets side.  

Selv om barnet klarer å si ifra selv, så er det ikke sikkert at det gjør det! Det er litt for mye ansvar å legge på ett lite barn. 

Anonymkode: 9e1e0...b02

[AnonymBruker]

Man bør ikke forvente at et barn sier i fra selv. For det første er ansvaret for stort. For det andre kan det hende at barnet tror dette er normalt. For det tredje kan det hende at barnet er redd for å si i fra.

Jeg var et sånn barn som fikk alt det materialske jeg trengte, men det emosjonelle sviktet totalt. Det var ikke før jeg var 16 år gammel at jeg sa i fra.

Ta kontakt med mor!

Anonymkode: f1819...030

[Måbarefåsiat...]

Det heter seg at barn ikke er vanskelige, barn har det vanskelig. Og det er klart at denne faren ikke har hatt mange farkt i det siste. Han virker jo helt borte... 

[AnonymBruker]

Han hørest stresset og deprimert ut og prøvde nok å få ut noe steam. Det er ikke alle som fungerer godt som foreldre når man er under mye stress og motgang. Mulig han mangler noen nøkler på hvordan han feks skal håndtere et vanskelig barn. Kansje han skulle hatt et cos kurs, feks!

Anonymkode: e76c5...ecb

[AnonymBruker]

Det er et minefelt det der rett etter samlivsbrudd. Men jeg hadde nok nevnt det for moren ved en anledning. Dessverre kan det være lite hun får gjort om faren insisterer på 50/50, men hun kan kanskje få hjelp fra ppt eller andre. Men dette kan da ikke være store barnet det er snakk om heller hvis dere sitter ute og passer på de? Dette er barnehagebarn? Hvordan skal et så lite barn kunne si fra selv? Selv ungdommer vil ha vansker med å si fra pga lojalitet til foreldrene, at de ikke ønsker å såre noen. Barnet vil neppe klare å sette ord på følelsene sine engang i den alderen.

Anonymkode: aa928...30d

[AnonymBruker]

Hva med å snakke med far? 

Anonymkode: e6e00...673

[Ms.Sommerfugl]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å snakke med far? 

Anonymkode: e6e00...673

TS prøvde jo åpenbart å si i fra til far, men hun får bare sure tilbakemeldinger. Hvor åpen tror du far er for at TS skal "veilede" han? Det oppfattes kanskje arrogant fra farens side.

Har du god kontakt med mor, TS? I verste fall ville jeg rådført meg med barnevernet. De er til for barnet, og som noen over meg sier trenger barnet en lagspiller i denne saken. Et samlivsbrudd er vanskelig nok for barn flest, og atpåtil oppleve at foreldrene er fraværende, og på grensen til omsorgssvikt, legger jo bare mer tyngde på skuldrene til barnet...