Uføre, nederlag?

[AnonymBruker]

Jeg har blitt ufør pga jeg er født med en sykdom. Å få innvilget ung uføre er jo bra for da er økonomien min tryggere, men jeg syntes det er flaut å fortelle folk det. Før sa jeg bare at jeg fikk aap så lenge fordi jeg er under behandling. Men behandlingene kommer aldri ta slutt og det finnes ikke noe tilrettelagt jobbtilbud i nærheten. Jeg føler at folk ser på meg som en "naver" som er lat og snylter. Men sånn er jeg ikke. Jeg er bare 25 år. Det har vært en stor sorg for meg for jeg trodde virkelig at jeg kunne bli frisk i fremtiden, men dette er noe jeg må leve med. Jeg syntes det er kjedelig og ensomt å sitte hjemme hele dagen og ikke kunne bidra i samfunnet. Har meldt meg på røde kors for å se om det er muligheter der. Noen fler som er i lignende situasjon? 

Anonymkode: 2ebe3...a4e

[AnonymBruker]

Er i samme båt som deg. Har gått på AAP i noen år nå, og søknad om uføretrygd ligger til behandling. Personlig sliter jeg psykisk etter en tøff barndom med mobbing, og har i tillegg fått påvist en fysisk sykdom. Fremtidsutsiktene til en full jobb er ikke veldig gode for min del, og det er noe som egentlig er ganske trist for min del.

Hverdagen min er også preget av mye ensomhet, har ikke noen personer rundt meg jeg kan definere som en nær venn. Mange bekjentskaper, men svært lite/ingen direkte vennekontakt. Forhold er det også dårlig med. Prøver dog å få dagene til å gå gjennom litt frivillig arbeid og aktiviteter jeg finner på selv, men det er jævlig tungt for å si det mildt.

I utgangspunktet er jeg ikke redd for å være åpen om meg selv, men erfaringsmessig vet jeg at det er så mye fordommer rundt psykisk helse og uføretrygd, så jeg er ganske selektiv i  forhold til hva og hvem jeg forteller ting til. Kjenner det hadde vært deilig å bare fått det ut, men noe i meg sier at jeg generelt bør holde kjeft om personlige forhold utover det vanlige. Mye av det bunner nok i skam og som nevnt fordommer. Hadde det vært større aksept for slike temaer, ville det nok vært enklere å være mer åpen.

Anonymkode: bc122...aa0

[AnonymBruker]

For meg var det en eneste stor opptur å få uføren.

Nå kan jeg konsentrere meg om meg selv og legge opp hverdagen og livet akkurat som det passer meg. Ingen tidsfrister og deadlines, ingen kjedelige kollegaer, ingen stress om morgenen eller kvelden.

Ro. Bare ro. Og fred:-)

Anonymkode: ec895...c28

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt ufør pga jeg er født med en sykdom. Å få innvilget ung uføre er jo bra for da er økonomien min tryggere, men jeg syntes det er flaut å fortelle folk det. Før sa jeg bare at jeg fikk aap så lenge fordi jeg er under behandling. Men behandlingene kommer aldri ta slutt og det finnes ikke noe tilrettelagt jobbtilbud i nærheten. Jeg føler at folk ser på meg som en "naver" som er lat og snylter. Men sånn er jeg ikke. Jeg er bare 25 år. Det har vært en stor sorg for meg for jeg trodde virkelig at jeg kunne bli frisk i fremtiden, men dette er noe jeg må leve med. Jeg syntes det er kjedelig og ensomt å sitte hjemme hele dagen og ikke kunne bidra i samfunnet. Har meldt meg på røde kors for å se om det er muligheter der. Noen fler som er i lignende situasjon? 

Anonymkode: 2ebe3...a4e

Javel. 

Hvilket intrykk andre mennesker får av deg er du selv med på å avgjøre. 

Du avgjør også hvilken verdi og hvilketminnhold livet ditt skal ha. At du får uføretrygd betyr ikke at du ikke kan jobbe med noe som helst annet i tillegg til trygden din. 

Å si at økonomien din er sikret, er vel litt vel drøyt med etmliv på uføretrygd? Det er ikke akkurat mye penger du får i forhold til å være arbeidsfør og i jobb. 

Begynn med å se på muligheter ikke begrensninger. 

Anonymkode: 6be14...0d4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Javel. 

Hvilket intrykk andre mennesker får av deg er du selv med på å avgjøre. 

Du avgjør også hvilken verdi og hvilketminnhold livet ditt skal ha. At du får uføretrygd betyr ikke at du ikke kan jobbe med noe som helst annet i tillegg til trygden din. 

Å si at økonomien din er sikret, er vel litt vel drøyt med etmliv på uføretrygd? Det er ikke akkurat mye penger du får i forhold til å være arbeidsfør og i jobb. 

Begynn med å se på muligheter ikke begrensninger. 

Anonymkode: 6be14...0d4

Det er generelt veldig usikkert å gå på aap eller sosialstønad. Spesielt aap i disse tider. Med ufør er man sikret denne inntekten livet ut so jo økonomien er faktisk sikret. Ellers er jeg enig med deg. Men man må huske på at den første tiden etter å ha fått innvilget uføretrygd kan bringe frem masse følelser, og de følelsene bør respekteres.

Anonymkode: ebd14...4dc

[AnonymBruker]

For meg var det et kjempenederlag. Jeg isolerte meg fra alle og løy om hva jeg gjør på dagtid. Og det gjør jeg ennå 4 år senere. Kommer aldri til å være ærlig om det. Bare se her inne hvor slemme folk kan være. De er ikke sånn face to face, men de har de tankene, og de hvisker bak ryggen din. Jeg orker ikke det, det gjør meg bare sykere. Så jeg flyttet til et større sted og lar bare være med å bli for kjent med noen

 

Anonymkode: d1271...f29

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

For meg var det et kjempenederlag. Jeg isolerte meg fra alle og løy om hva jeg gjør på dagtid. Og det gjør jeg ennå 4 år senere. Kommer aldri til å være ærlig om det. Bare se her inne hvor slemme folk kan være. De er ikke sånn face to face, men de har de tankene, og de hvisker bak ryggen din. Jeg orker ikke det, det gjør meg bare sykere. Så jeg flyttet til et større sted og lar bare være med å bli for kjent med noen

 

Anonymkode: d1271...f29

Slik kan du ikke tenke. Da blir bare resten av livet tomt og innholdsløst.

Se lyst på det. Glem begrensningene og fokuser på det positive. Det funker som pokker etter at man forstår at man må ta de mulighetene en får.

Anonymkode: ec895...c28

[AnonymBruker]

For meg ville det vært å starte livet på nytt, hadde klart meg fint på det økonomisk. Men man blir jo sett ned på, er ikke verdt en dritt som menneske. Derfor er fordelen å bo på et større sted der man glir inn i mengden, eller det aller beste: flytt til utlandet. Da møter du en helt annen sosial kultur. Der mennesker omgås hverandre, spiser sammen, snakker....lever livet! 🙂 For eks spania/italia.

Anonymkode: d8acb...b87

[AnonymBruker]

Hva folk tenker når jeg sier jeg er uføretrygdet er meg knekkende likegyldig. Jeg sier det som det er, rett ut. Har de meninger får de si det til meg direkte slik at jeg kan svare på tiltale, hvis de hvisker og tusler bak min rygg ryker de som venn. 

Det er ren uvitenhet og usikkerhet som gjør at de ikke vet hva de skal si.

Gjør det beste ut av situasjonen, tenk på deg selv og vær litt egoistisk for en gangs skyld. Kampen mot NAV er nok til at de fleste med meninger hadde knekt sammen innen kort tid.

 

Anonymkode: b5ffd...9d5

[AnonymBruker]

Jeg er og i samme båt som deg og er på omtrent samme alder som deg.

Føler det samme så jeg isolerer meg mesteparten av dagen og forsøker å få folk til å glemme at jeg eksisterer.

Jeg fucka opp livet mitt. Og det er derfor jeg er ufør som så ung. Jeg synes det må gå an å få flere sjanser.

Når jeg ble ufør så var det bare ingen steder jeg passet. Uansett hvor jeg kom var det bare "jeg tror ikke du passer inn her". Hva skal jeg gjøre da? Da gir jeg opp og venter heller på døden.

Anonymkode: 2eb1f...4eb

[Pipaluk]

På 10.12.2018 den 1.54, AnonymBruker skrev:

For meg var det et kjempenederlag. Jeg isolerte meg fra alle og løy om hva jeg gjør på dagtid. Og det gjør jeg ennå 4 år senere. Kommer aldri til å være ærlig om det. Bare se her inne hvor slemme folk kan være. De er ikke sånn face to face, men de har de tankene, og de hvisker bak ryggen din. Jeg orker ikke det, det gjør meg bare sykere. Så jeg flyttet til et større sted og lar bare være med å bli for kjent med noen

 

Anonymkode: d1271...f29

Du må ikke la folk på KG gi deg pekepinn på hva folk flest mener om uføre! Jeg tror folk rundt har mer enn nok med seg selv enn å dømme deg nord og ned. Om de skulle finne på å kritisere deg for dette, så har de et traurig liv selv.

husk også at livet på ufør ikke er en dødsdom i forhold til ordinært arbeid senere. Det blir bare en annen inngang.

[sørlands-jenta]

På 9.12.2018 den 22.17, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt ufør pga jeg er født med en sykdom. Å få innvilget ung uføre er jo bra for da er økonomien min tryggere, men jeg syntes det er flaut å fortelle folk det. Før sa jeg bare at jeg fikk aap så lenge fordi jeg er under behandling. Men behandlingene kommer aldri ta slutt og det finnes ikke noe tilrettelagt jobbtilbud i nærheten. Jeg føler at folk ser på meg som en "naver" som er lat og snylter. Men sånn er jeg ikke. Jeg er bare 25 år. Det har vært en stor sorg for meg for jeg trodde virkelig at jeg kunne bli frisk i fremtiden, men dette er noe jeg må leve med. Jeg syntes det er kjedelig og ensomt å sitte hjemme hele dagen og ikke kunne bidra i samfunnet. Har meldt meg på røde kors for å se om det er muligheter der. Noen fler som er i lignende situasjon? 

Anonymkode: 2ebe3...a4e

er 100% ung ufør og jeg synes det er kjempe kjedelig på dagene og føler tiden går sakte.  

[AnonymBruker]

Jeg fikk innvilget 50% AAP ifjor pga  påvist diagnosen MS (multipel sklerose)

Jeg er ikke rammet av den mest agressive sorten , men hardt nok til at jeg ikke kan jobbe 100% ..det "verste"er at jeg ikke ser syk ut . At jeg føler jeg må forsvare /forklare meg.

NAV anbefaler å søke om ufør jo før jo heller iom det er en sykdom en kun blir verre av på sikt.

Nei det er ikke "kult" å gå på NAV men er sjeleglad vi har en sånn ordning i Norge .

Anonymkode: f53a9...15c

[AnonymBruker]

Nei, uføre var en velsignelse da det allerede i ungdomstiden ble klart at jeg aldri ville ha mental energi til å fungere i en 100 % stilling og ta en høyskole-utdannelse, samtidig som å balanse et verdig og aktivt sosialt liv. Sånn er det dessverre når man har en medfødt nevrologisk utviklingsforstyrrelse, noe må jeg ha å leve av fra jeg ble myndig siden jeg ikke kunne bo hjemme til jeg var 50 år akkurat..

Jeg sparer litt hver måned uansett så lenge det ikke er store viktige innkjøp, så jeg kaster ikke bort trygden heller..

Anonymkode: 6c890...92b

[Sunnys]

Du skriver at det er en stor sorg for deg. Det høres ut som det er deg selv som ser med på deg selv - ikke andre. 
vær glad for at du har fått ung uføre, da har du fast inntekt og sikker økonomi. Vi har alle ei helse, og mange som har vært yrkesaktive blir syk og må bli ufør. Jeg er heldig som er i full jobb, og er takknemlig for å være frisk. Men ser mange rundt meg som er uføre eller som er på vei til å bli det. Ser ikke ned på de av den grunn, blir bare enda mer takknemlig for å selv ha ei god helse. En vet aldri, plutselig er det meg som blir syk og blir ufør 🤷🏼‍♀️ 
Jeg er rundt 40 og ser litt annerledes på det enn du som er 25. Du har venner der alle studerer og er i ferd med å erobre verden og arbeidsmarkedet, det forsterker nok følelsen din av å være ufør. 
lev livet ditt så godt du kan, er sikker på at ingen ser ned på deg. 

[AnonymBruker]

100% AAP her. Kanskje det er fordi jeg er eldre, men jeg greier ikke relatere til skam eller nederlag i det hele tatt. Trist ja, og jeg skulle gjerne ha bidratt til samfunnet, men det er som det er. Jeg hadde fast jobb i et yrke jeg trivdes i, jeg var aktiv med familie og barn og mange frivillige verv, jeg trente flere ganger i uka.

Nå er jeg stort sett sengeliggende, og kan såvidt ta meg av mine egne barn hvis jeg får hvile ut på dagen. Resten av det som før var mitt liv er borte. Når jeg ikke en gang orker en lett jogging, et møte i borettslaget eller en dugnad for korpset uten å bli helt slått ut i dagevis etterpå er det overhodet ikke vanskelig å forklare at jeg ikke kan jobbe. Jeg er jo et fysisk vrak.

Anonymkode: 15943...563

[AnonymBruker]

På 10.12.2018 den 1.54, AnonymBruker skrev:

For meg var det et kjempenederlag. Jeg isolerte meg fra alle og løy om hva jeg gjør på dagtid. Og det gjør jeg ennå 4 år senere. Kommer aldri til å være ærlig om det. Bare se her inne hvor slemme folk kan være. De er ikke sånn face to face, men de har de tankene, og de hvisker bak ryggen din. Jeg orker ikke det, det gjør meg bare sykere. Så jeg flyttet til et større sted og lar bare være med å bli for kjent med noen

 

Anonymkode: d1271...f29

Samme her og har bare et par stykker som er nære . Enkle  liketil ukompliserte folk som gir meg  det nødvendige rommet av normalitet. Jeg leser og studerer mye på egen hånd. Har livserfaring jeg har nøstet opp i og jeg føler meg privilegert fordi at jeg endelig tør å være meg selv. Det er frihet det. Mange som ser ned på og misunner og misliker slike. Men når man ikke sitter fast i sosiale konstellasjoner  betyr det ingen verdens ting.

Anonymkode: 1dbbb...fc3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Samme her og har bare et par stykker som er nære . Enkle  liketil ukompliserte folk som gir meg  det nødvendige rommet av normalitet. Jeg leser og studerer mye på egen hånd. Har livserfaring jeg har nøstet opp i og jeg føler meg privilegert fordi at jeg endelig tør å være meg selv. Det er frihet det. Mange som ser ned på og misunner og misliker slike. Men når man ikke sitter fast i sosiale konstellasjoner  betyr det ingen verdens ting.

Anonymkode: 1dbbb...fc3

Ser jeg svarte på feil sitat .Mitt svar var til Ts

Anonymkode: 1dbbb...fc3

[duplexx]

Jeg syns det er verre å forklare folk HVORFOR jeg er ufør enn at jeg er det.
At jeg har fått ufør har ingen rynket på nesen av. Men jeg har det «bare» pga traumer i barndommen, gitt seg utslag i kompleks ptsd, personlighetsforstyrrelse, angst, tvang, spiseforstyrrelse, grensepsykoser.

Det virker enklere å fortelle folk at noe er medfødt, eller fysisk feil i kroppen, enn at «nei, jeg ble voldtatt og solgt i 13 år så jeg klarer ikke jobbe engang».

Å få innvilget ufør var personlig en lettelse, jeg følte meg trodd, at jeg faktisk er dårlig fungerende i et arbeidsliv, og kan bruke tiden på å bli frisk igjen (er håpet mitt).

Å finne noe å fylle hverdagen med er nok det enkleste du kan gjøre - du har absolutt all tid i verden til å finne ut av hva du liker og virkelig vil bruke tid på.
Utforsk interessene dine! Og la andre tenke og si hva faan de vil.