Ekskluderende svigerinne og svigermor

[AnonymBruker]

Min mann og jeg har to døtre på 11 og 14 år. Mannen og hans søster har aldri hatt god kontakt, de er ulike. Min mann har ønsket kontakt med henne, men hun har avvist. Det ligger nok mye gammelt grums i dette. Søsteren har kontakt med faren deres, min mann har ingen kontakt. Søstra har tatt et bevisst valg og ikke ønsker kontakt med han. Jeg har ikke blandet meg bort i dette, har bare hørt min manns versjon. Døtrene våre har dermed aldri sett henne. Synes likevel søstra virker veldig arrogant og to gangene jeg har sett henne.

 

Så er det altså min manns mor. Hun virker veldig underkuet av min svigerinne (altså hennes datter). Hvis hun møter mannen min, og henne ringer, er det for eksempel "hemmelig" at hun er sammen med han. Den samme unnskyldningen: "Hun er så vanskelig".

 

Det finnes ingen grunn til at det skal være slik. Min mann gjør ikke en flue fortred, heller ikke henne. Han er kanskje litt dum- snill etter min mening som godtar dette. At det er forskjellsbehandling er det ingen tvil om!

 

Her er sakens "kjerne":

Mens hennes barn (2 år og 5 år) ofte er hos min svigermor til både besøk og overnatting, har aldri våre barn vært der uten oss en gang hver sommer. Vi spurte de første årene, men hun svarte at hun ikke fikset små barn... Hun passet imidlertid vår ene datter da mannen min var på jobbreise mens jeg lå på sykehuset med blindtarmbetennelse for to år siden. I ett døgn. For da var det krise... Min familie bor i Sverige, så barnevakt er vanskelig. Da vår datter koste seg der, og spurte senere om å overnatte, snakket hun det bare bort...

 

I løpet av våre døtres oppvekst, har hun kommet på besøk til bursdager deres. Aldri har jeg vært hos min svigermor på middag, kun brød eller vafler. Det merkeligste er at jeg ikke har noe annet å utsette på henne. Hun er så hyggelig og vi koser oss veldig de få gangene hun er her. Men det er altså aldri henne som tar initiativet.

 

I påsken ba vi henne igjen, da ene datter hadde bursdag. En koselig dag hvor vi hygget oss alle sammen. I sommer forsøkte vi å be henne tre ganger, men det var alltid en unnskyldning. Jeg har sagt det er trist at vi har så sjelden kontakt, men hun ror det bare bort. Nå begynner jeg å bli lei!

 

Hvorfor tilbringer hun så mye mer tid med sin datter og hennes barn, og virker så totalt uinteressert i sin sønns barn?

 

Det som virkelig frustrerer meg, er at min mann godtar dette. Han besøker henne, møter henne på kafe og  har kontakt via telefon og sms. Selvfølgelig nekter jeg ikke min mann å ha kontakt med sin mor. Likevel kjenner jeg en økende irritasjon over at han kan godta dette. Det gjør meg litt vondt, føler hun avviser barna våre.

 

Er jeg rar som føler en irritasjon over mannen min når han drar på søndagsmiddag til moren - alene? Vil jo selvsagt ikke nekte han kontakt med moren, men vondt å føle på denne avvisningen. Kanskje spesielt fordi mine foreldre bor langt unna.

 

 

 

Anonymkode: b1525...26b

[Kitcat]

Jeg synes det er helt merkelig at han drar på søndagsmiddag til sin mor alene. Dere har vært sammen i mange år, og har store barn. Det er uforståelig for meg hvorfor hun da ekskluderer deg og barna i familiesammenhenger. Ut fra det du forteller er det dysfunksjonelle familierelasjoner som bakteppe, og du kjenner vel best din manns synsvinkel. 

Jeg ville bedt henne ut på kafe og tatt en rolig, voksen prat om det. Si at du føler deg og barna avvist og spør hva som er grunnen til at hun ikke vil delta mer aktivt i livet deres. Si at du setter stor pris på hennes samvær og gjerne vil omgås mer.

Dessverre kan man ikke tvinge voksne til å endre seg. Kanskje vil du måtte innse at blod ikke alltid er tykkere enn vann. Da kan man jobbe med å skape seg andre verdifulle nettverk. 

[AnonymBruker]

Blir han invitert på middag uten dere?

Anonymkode: b29b8...1d5

[AnonymBruker]

Takk for svar, det setter jeg pris på. 

Kafebesøk med en ærlig samtale om mine tanker er en fin tanke. Samtidig er jeg redd for å presse meg på, at hun skal invitere og omgås oss mer, når hun så tydelig ikke selv egentlig ikke vil det..?

Jeg har sendt mange meldinger med henne tidligere, hvor jeg har spurt om råd i forhold til barn og andre ting. Disse har hun svart på innimellom. Jeg har også i etterkant av at hun har vært sammen med oss sendt henne en melding og takket for sist, og fortalt henne hvor hyggelig det var. 

 

Nesten så jeg føler at jeg i kanskje litt for lang tid har "skreket" etter anerkjennelse og en følelse av at hun skal like oss. Det hendte hun ikke engang svarte på spørsmål og dilemmaer jeg hadde ift. barna. Og det var ikke veldig ofte jeg sendte henne meldinger om dette heller.

 

Bare det at da hun svarte, følte jeg at hun svarte så klokt. Det føltes som gode svar, og det sa jeg at jeg satte pris på. Det siste året har jeg sluttet med dette, da det føltes så vondt hvis hun ikke svarte på meldinge. Dette i tillegg til at hun aldri tok eller tar initiativet til at vi møtes alle sammen.

 

Ja, mannen min drar på middag alene. Dette skjer oftest i forbindelse med jobbreise. Da har han tilfeldigvis snakket med henne, og blitt bedt på middag.

 

Som han så klokt uttrykker: "Husk, det er hun som går glipp av noe". Det er det jo, vi har flotte døtre. Jeg vet at dette frustrerer han, men han har på en måte godtatt at det er slik. Han føler vel det er bedre å ha denne kontakten med moren, enn ingen kontakt da. I sommer hjalp han henne også med å bygge et gjerde...

 

Jeg føler en irritasjon over at han godtar dette, og føler det er rart at jeg tar dette tyngre enn han. Det er tross alt hans mor...

Anonymkode: b1525...26b

[AnonymBruker]

Høres ut som om det er mye usagt der. 

Anonymkode: 1baa9...093