Hvordan preger angst/depresjon deg?

[AnonymBruker]

Selv sliter jeg med psyken min (mann i 20-årene), og har blitt diagnostisert med en kronisk lidelse av depressiv art. Har et ganske ødelagt selvbilde, noe langvarig mobbing og utenforskap i barneårene kan ta mye av skylden for. Er også svært ensom, noe jeg har vært i ganske mange år nå. Bedre har det ikke blitt av jeg også har fått påvist en fysisk sykdom med tiden. Opp gjennom årene har jeg gått til utallige samtaler hos diverse psykologer, sosionomer etc,. For øvrig har jeg vært innlagt ved et tilfelle. Søknad om uføretrygd er offisielt sendt inn, og får forhåpentligvis svar på den snart.

Har mange bekjente, men ingen personlige venner, som jeg kan omgås med når jeg måtte føle for det. Dette gnager noe voldsomt. Er i utgangspunktet en sosial fyr som liker å være med folk og kommer lett i kontakt med andre, men de nære vennene uteblir til stadighet dessverre. Engasjerer meg i flere ulike ting for å i det minste få fylt litt av behovet mitt, men det føles rimelig håpløst midt oppi alt. Hverdagen min kan være så belastende at jeg holder på å tørne fullstendig, slukt i mitt mørke og selvbebreidende indre. Forsøker å ta med meg de positive opplevelsene jeg oppnår, men når alt det negative får herje fritt med meg, blir de eventuelle lyspunktene som en dråpe i havet.

Ikke har jeg opplevd lykken når det gjelder kjærlighet heller, noe som bare blir en større og større belastning for hver dag som går. Savner rett og slett noen å føle meg knyttet til, som jeg kan ha oppriktig og kjærlig kontakt med, både på det fysiske og mentale plan. Nærhet er viktig for folk, også for meg. Er så lei av å aldri føle meg god nok for noen. Man blir ikke akkurat yngre med årene, og selv om jeg enda har god tid på meg til å få barn osv, er det jo greit å kunne få startet i etableringsfasen en gang. Følelsen av at noen bryr seg om en, er et behov man har uansett, både på kort og lengre sikt.

Bekymrer meg også for at min situasjon skulle virke frastøtende, hvis jeg først skulle fått fanget noens interesse. Det er i så fall veldig synd, jeg er langt fra noen idiot. Jeg er bare et menneske som har fått kjenne noen av livets hardere skyggesider på kroppen. Uperfekt på mange måter, men har samtidig fått tildelt mange gode egenskaper, som jeg antar en potensiell samboer/kjæreste ville satt stor pris på.

Mitt største skrekkscenario er at jeg til slutt ender opp som en gammel, bitter, trist og forlatt mann, som lurer på hvor i helvete livet mitt tok veien. Håper virkelig at skjebnen vil meg mer vel enn dette. Et slikt liv jeg lever i dag blir veldig belastende i lengden. Mange tårer, bekymringer og negative tanker er blitt spilt fra min side. Er ofte inne på tanken om at det hadde vært utrolig godt å bare få slippe dette helvetet og avsluttet alt, men klamrer meg inn igjen og igjen i håpet om at jeg en dag får det bedre.

Hvordan opplever dere andre hverdagen? Om noen har lyst til å dele erfaringer, hadde det vært svært hyggelig.

Anonymkode: cdddd...160

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne da.. i 30 årene. Har barn, mann, jobb, hus og bil.. lever med bipolar lidelse. Går stort sett veldig bra. 

Tips: 

- struktur/ rutiner/ forutsigbarhet på enkle ting som mat, søvn, aktivitet... 

- følg lege/ behandler sine anbefalinger. 

 

Anonymkode: 764a8...214

[AnonymBruker]

Har gode og dårlige dager. Tror jeg utviklet helseangst for en stund siden i tillegg til generell angst og panikklidelse. Nå som legen har avkreftet at det feiler meg noe fysisk, føler jeg meg bedre fysisk. Er dame, snart 30. Har barn og fungerer bra stort sett. 

Anonymkode: d98be...54f

[AnonymBruker]

Har slitet med depresjon, angst og spiseforstyrrelser siden jeg var et barn egentlig. Vanskelig å forstå hvordan et liv utenom dette er normalt, fordi jeg føler at det er noe «alle» har på en måte? Så forstår meg ikke på de som ikke er sånn og er mentalt sterke. Misunner dem også. Hvordan er det å gå hele livet og ikke føle det som jeg gjør?

sånnsett har jeg jo et godt liv om vi sammenligner meg med fattige folk og de i elendighet. Men, det er litt vanskelig å bli tatt seriøst jo eldre jeg blir. Da jeg var liten sa jeg aldri ifra i frykt for at det var «svakt» og at jeg trodde det nesten var normalt (selv om jeg følte mye skam). Det var først helsesøster og barneskole lærer som slo alarm og jeg måtte plutselig få hjelp fordi jeg blant annet nektet å spise, vandret mye alene og gjemte meg istedenfor å delta i gruppearbeid (og de andre barna var ikke særlig hyggelig heller). Husker godt moren min kjeftet på meg til de grader da hun fikk høre om dette fordi jeg aldri sa ifra om at noe var galt. Men der igjen fikk den kjeftinga meg til å føle at jeg nå gjorde noe galt ved å ikke si noe, og jeg påla moren min mer stress enn nødvendig. Skulle aldri ha vært så åpenbar om det, skulle latt som ingenting som jeg gjorde hjemme. Vet jo det er helt sykt å tenke sånn, men da jeg var liten så følte jeg at jeg ga moren min flere problemer ved at hun fikk vite om mine «problemer». Altså, jeg var mer til bry. Faren min ville ikke ha noe med det å gjøre  

Fikk så hjelp helt til jeg ble 16 år, men sluttet raskt fordi folk fant ut av det og jeg vet ikke hvorfor men det plaget meg veldig. Da jeg ble voksen ifølge loven ble jeg sendt til DPS da gymlærer på skolen merket at noe var «galt» med meg og sendte meg til helsesøster etter jeg nesten besvimte i gymmen. Måtte fortelle hvorfor det skjedde. .. Jeg ville egentlig ikke ta imot psykisk hjelp, men jeg gjorde det til slutt da de fortalte hvor alvorlig problemene mine var da jeg beskrev de og anbefalte det  

Men så sluttet jeg der etter kort tid fordi jeg ikke ville ha fravær på skolen og skulle uansett flytte etter videregående. 

Føler at disse psykiske lidelsene jeg har er så integrert i hjernen min at jeg nesten ikke føler jeg fortjener hjelp og at jeg har lagt det på meg selv ved å leve. Har venner og kjæreste, men føler de hadde klart seg bedre uten meg så distanserer meg noen ganger fra de. 

Det å ha angst for å snakke med folk, føler jeg også er så normalt at jeg bare ikke går ut lenger. Selv om jeg går på skolen når jeg må, prøver jeg bare å holde ut. Jeg gjør meg ikke synliggjort på en eller annen måte, prøver bare å eksistere om det gir mening. Selv om det ikke er så lett. 

Anonymkode: b950c...e65

[AnonymBruker]

Miin angst har blitt forverret etter videregående. Jeg hadde nok angst på vgs, men det ble aldri fanget opp for noen mente jeg ikke kunne ha angst da for det var sikkert ikke som det de har sett med andre. PÅ vgs var angsten mere mild generel mildt sosial angst .

Nå lever jeg som at folk ikke vet at jeg eksisterer.

Min hverdag er ensformig. Jeg lever ennå som om det skulle vært 2015 da tiden har stått stille siden da, men jeg er klar over at livet mitt kommer ikke til å forandres noe. Det vil bli som sånn dette til døden kommer. Jeg har ikke noe liv og det er ingen hjelp å få heller. Ingen bryr seg.

Det er en grunn til alt og at jeg er i den situasjonen jeg er i og det er fordi jeg har vært slem i et tidligere liv. Jeg må jobbe meg gjennom den dårlige karmaen. Det er tydelig å se hvem som er snill og som har god karma fordi det er de som får hjelp og blomstrer. De som har dårlig karma, de får ikke hjelp fordi det er ingen som vil hjelpe dem. Det ligger i underbevissten.

Jeg har nok vært veldig slem siden det bare har blitt verre med meg. Og dette må jeg ta konsekvensene av så jeg lærer.

Anonymkode: 6ced1...36e

[AnonymBruker]

Jeg har selv en del angst og depresjoner, men har hvertfall blitt "frisk" fra en spiseforstyrrelse jeg hadde i hele tenårene. Er 29 år nå. Har fremdeles tvang rundt det. Føler jeg ikke kan delta på feks sosiale arrangementer osv hvis jeg ikke er tynn nok/trent nok osv for da vil ingen like meg. Vet det er helt sprøtt, så tvinger meg ut av og til for det om. Skjuler meg som regel i store klær, utenom når jeg drikker nok alkohol.

Fordi jeg har isolert meg så mye opp gjennom har det kanskje ført til at jeg er redd for å bli ordentlig voksen. Tanken på familie, barn etc skaper frykt i meg og er milevis unna noe jeg kunne tenkt meg nå. Men har det likevel tidvis helt ok. Prøver å være positiv 😊 har en bachelorgrad og vil ta mer utdanning etterhvert. Høyere utdanning ville aldri vært mulig for noen år tilbake, så det går vel sakte men sikkert fremover. Men ja, har tenkt tanken å bare avslutte alt av og til. Men.. det går seg vel til😂 De på jobb tror vel alt er fryd og gammen da jeg bruker mye humor og latter for å holde meg ovenpå og komme meg gjennom dagene. Håper det vil gå bedre med deg etterhvert❤❤

Anonymkode: 38ef5...073

[AnonymBruker]

Jente, 18. Mange vil nok kanskje påstå at jeg ikke vet hva livet har å tilby. Men når en blir voldtatt på 13’årsdagen sin og mister sin bror av en uplanlagt overdose noen måneder senere, så setter det spor som gjør at en vokser fortere til sinns. Voldtekten fortsatte av forskjellige gutter etter første gang, også av min beste venn. En tragisk barndom uten venner, mye mobbing, og medisiner som har tatt bort 90% av hukommelsen min mellom 6 og 12’års alder. Alle mine «ungdomsår» på ungdomsskolen består kun av dødsfall, fortvilelse og desperasjon. 

Alle mine nære døde fra meg, bror, oldemor, og min kjæresten bestefar. Jeg var så fortvila over at hvorfor alle jeg skulle ende opp med å knytte meg til, bare døde fra meg. En desperasjon så stor på en bekreftelse fra noen. Jeg endte opp med en bekreftelse fra en som tvingte pikken sin i kjeften min. 

Dagene i dag går jeg egentlig på skolen, men klarer ikke å se andre mennesker. Vil ikke snakke med dem, vil ikke se dem. Føler at hver celle i kroppen min kun er et symbol på et mislykket DNA. Blodårene mine er tunneler av død og fordervelse. Nervenesystemet mitt er et system bestående av skjelvinger, unødvendige bekymringer, og en skjærende smerte tvers igjennom hele kroppen. I meg selv ser jeg ingen fremtid, men jeg ser ingen død heller. Jeg bruker hvert sekund av dagen på å leve i «nu’et». Ikke i den forstand at jeg nyter hvert sekund, heller at jeg ikke klarer/orker å se lenger frem. 

Jeg har vørt hjemme fra skolen i 3 uker, men jeg har fått sykemelding av fastlege og venter på innleggelse på psykiatrisk avdeling. Jeg klarer ikke se for meg at jeg klarer å komme meg igjennom dette skoleåret med ståkarakterer, men jeg kan ikke droppe ut - da vil jeg få et stipend som gjør seg om til lån, og jeg vil da være skyldig i over 35 000 kr til Lånekassen. Dette kan du tro skaper mye uro i meg.. 

jeg går med en konstant kvelende klump i halsen som ikke lar meg puste, eller leve. Jeg klarer ikke å ta kontrollen over mitt eget sinn, angsten og depresjonen styrer meg og hvordan dagene mine skal være. I disse periodene er jeg veldig heldig som har en kjæreste, men det hjelper kun når han er rundt meg. Kveldene er verst, kveldene og nettene. Ord kan ikke beskrive den smerten jeg kjenner, den frustrasjonen som ligger. Jeg føler jeg blir straffet for noe jeg ikke har valgt, og det er spesielt etter 13’årsdagen min.

Har gått hos psykolog siden jeg var 13, og har byttet psykolog 9 ganger - hvor fire av dem var ufrivillig. Psykologene vet ikke hva de skal gjøre med meg. De ser at jeg jobber med saken, og de ser at jeg ikke klarer det på den måten jeg gjerne skulle gjort. Dette gir meg jo såklart en større følelse av å være et mislykket individ.

min mor maser om at jeg må se det positive i hverdagen, men hun vet ikke hvordan det er å leve innesperret i denne hjernemassen av døde håp.

Anonymkode: 4801a...107