Så redd for ungene mine...

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg må få luftet tankene litt. Jeg har en svigerfar som er narkoman og alkoholiker. Det har han vært hele sitt voksne liv, og har aldri klart å bli rusfri. Hans kontakt med barna sine er helt minimal, men nok til å forstå at fysiske helseproblemer nå er så store at man kan anta at mannen ikke lever så fryktelig mye lenger. Min mann har antageligvis arvet hvert fall deler av disse genene, og drakk mye alkohol når han var yngre. Han har en jobb som gjør at det i perioder er mulig for han å drikke veldig mye, uten at det påvirker jobben. Når vi først ble sammen var han mer eller mindre full de ukene han var hjemme, hadde en veldig ''vill'' livsstil og klarte aldri å slutte å drikke før det fysisk var tomt. Etter vi møttes og ble samboere, roet han seg veldig ned og forbruket ble mindre og mindre. Etter noen år hadde han (og har fortsatt) et helt alminnelig forbruk - med et glass vin i helgene og en ekstra øl eller to på julebord. Helt normalt forbruk, hvert fall i mine øyne. Ungene våre har aldri vært vitne til det store forbruket, siden han som sagt var nede i helt vanlig forbruk lenge før eldste kom til verden. Svigermor har sagt flere ganger at hun tror jeg ''reddet'' min mann fra farens fotspor - og selv om jeg syns det høres veldig fælt ut så ser jeg poenget, han roet seg betraktelig etter han fikk samboer og familie. 

Min mann har altså klart å kontrollere disse genene, selv om han åpenbart har dem. Han sier selv at etter en skikkelig fest blir alkoholsuget stort i dagene etterpå, men han klarer å la være på grunn av meg, ungene og familiære forpliktelser, samt at han er klar over at han er disponert for problemet. Nå er ungene tenåringer, og jeg kjenner jeg går rundt med en konstant frykt over at de har arvet dette her. De er ikke gamle nok til at alkohol er et stort tema enda, men det nærmer seg med stormskritt. Eldste har prøvesmaket en gang, og kom hjem noe bedugget. Jeg har prøvd å snakke med henne og forklart henne om bestefaren, gener og alt det der - men det går ikke særlig inn hos en tenåring. Jeg har luftet for mannen at kanskje han bør snakke med ungene, forklare hvordan han også har det for at kanskje de skal få det litt ''nærmere'' - men han er skeptisk. Det skjønner jeg. Jeg er bare så redd de skal ''falle utpå''.. Det florerer jo i tilbud av ulike stoffer der ute, og jeg er redd for at ungene skal si ja én gang ''fordi alle andre gjør det'', og dermed er det sjakk matt for dem pga deres bakgrunn.. Vet at dette handler mye om miljø også, og miljømessig er de jo trygge er hjemme. Men ''miljøet'' er der jo for en hver ungdom, hvis de oppsøker det..

Har dere noen råd til hvordan å angripe dette?

(deler av historien er anonymisert, men ikke så mye at det påvirker fakta).

Anonymkode: ae6cf...b8f

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du er redd for dette, jeg regner med jeg kommer til å være det selv når babyen blir tenåring. Både morfaren, farfaren og en av onklene mine har/hadde alkoholproblemer, så vi har det også i familien. Jeg tror vi kan gjøre mye for å forebygge, selv om barna kan ha arvet en sårbarhet. Og selv om barna dine kan ha arvet farens sårbarhet for avhengighet, kan de også ha arvet de styrkene han har som gjør at han har klart å snu det og holde seg "på matta".

Det viktigste tror jeg er å gi barna en god og trygg oppvekst med mye omsorg, selv om det ikke alltid er nok. At du har snakket med dem om at de kan ha arvet en sårbarhet, tenker jeg også er lurt. Jeg tenker at de fleste som får problemer med alkohol sliter med noe annet i utgangspunktet. At noen er mer sårbare når det gjelder å bruke alkoholen for noe annet, f.eks. å drikke bort følelser de ikke tåler.

Selv tenker jeg at den største beskyttelsen mot avhengighet er å tåle og å kunne snakke om følelser. Det skyldes at jeg tror nettopp det har vært en utfordring i min familie. Foreldrene mine har ikke arvet alkoholavhengighet, men de har hatt andre problemer. Jeg vil være nøye med å la datteren min vise følelser og ta dem på alvor (ikke avfeie eller unngå dem, som mine foreldre og besteforeldre har gjort mye av). Og så vil jeg snakke mest mulig åpent med henne om alkohol når det en gang blir et akutelt tema. Samt være et godt forbilde selv, ved å drikke lite og sjelden gjennom oppveksten hennes, og unngå at hun får oppleve meg full. Like fullt kommer jeg helt sikkert til å være bekymret når hun begynner å være ute om kveldene!

Anonymkode: 0c1e3...a81

[AnonymBruker]

Jeg tenker du må være der for dem, uten å være dømmende og "for streng". Du må la barna falle og snuble litt i livet. Du må bare være der og løfte dem opp igjen når de snubler. Når de er gamle nok til å forstå avhengighet og kanskje også kjenne sine egne begrensninger og lyster for alkohol bedre så kan du bli strengere og sette hardt mot hardt. Fordi da vet de mer og kjenner seg selv bedre. Før det så må du være åpen og ærlig, informere om bestefar om å om igjen. 
Du kan ikke tvinge dem mot riktig retning. Du må veilede og støtte dem i stede. Om du blir for streng og hard, så vil du ende opp med å skyve barna unna deg, så vær obs på det. 

Anonymkode: 85908...a1e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner at du er redd for dette, jeg regner med jeg kommer til å være det selv når babyen blir tenåring. Både morfaren, farfaren og en av onklene mine har/hadde alkoholproblemer, så vi har det også i familien. Jeg tror vi kan gjøre mye for å forebygge, selv om barna kan ha arvet en sårbarhet. Og selv om barna dine kan ha arvet farens sårbarhet for avhengighet, kan de også ha arvet de styrkene han har som gjør at han har klart å snu det og holde seg "på matta".

Det viktigste tror jeg er å gi barna en god og trygg oppvekst med mye omsorg, selv om det ikke alltid er nok. At du har snakket med dem om at de kan ha arvet en sårbarhet, tenker jeg også er lurt. Jeg tenker at de fleste som får problemer med alkohol sliter med noe annet i utgangspunktet. At noen er mer sårbare når det gjelder å bruke alkoholen for noe annet, f.eks. å drikke bort følelser de ikke tåler.

Selv tenker jeg at den største beskyttelsen mot avhengighet er å tåle og å kunne snakke om følelser. Det skyldes at jeg tror nettopp det har vært en utfordring i min familie. Foreldrene mine har ikke arvet alkoholavhengighet, men de har hatt andre problemer. Jeg vil være nøye med å la datteren min vise følelser og ta dem på alvor (ikke avfeie eller unngå dem, som mine foreldre og besteforeldre har gjort mye av). Og så vil jeg snakke mest mulig åpent med henne om alkohol når det en gang blir et akutelt tema. Samt være et godt forbilde selv, ved å drikke lite og sjelden gjennom oppveksten hennes, og unngå at hun får oppleve meg full. Like fullt kommer jeg helt sikkert til å være bekymret når hun begynner å være ute om kveldene!

Anonymkode: 0c1e3...a81

Takk for svar ❤️ Ja, mannen har jo definitivt noen knallsterke gener som gjør at han klarer å holde seg på matta også - i tillegg til at jeg ikke har misbruker-gener som jeg vet om i familien overhodet! Gode poeng. Å snakke om følelser har alltid vært viktig for meg, og alkohol har aldri vært aktuelt hjemme med unntak av et glass vin til søndagsbiffen liksom. Så de er ikke oppvokst med denne problematikken, heldigvis! 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker du må være der for dem, uten å være dømmende og "for streng". Du må la barna falle og snuble litt i livet. Du må bare være der og løfte dem opp igjen når de snubler. Når de er gamle nok til å forstå avhengighet og kanskje også kjenne sine egne begrensninger og lyster for alkohol bedre så kan du bli strengere og sette hardt mot hardt. Fordi da vet de mer og kjenner seg selv bedre. Før det så må du være åpen og ærlig, informere om bestefar om å om igjen. 
Du kan ikke tvinge dem mot riktig retning. Du må veilede og støtte dem i stede. Om du blir for streng og hard, så vil du ende opp med å skyve barna unna deg, så vær obs på det. 

Anonymkode: 85908...a1e

Takk for svaret ditt ❤️ Jeg skal selvfølgelig ikke nekte ungene mine å være ungdommer. Å feste, teste ut ting, prøve alkohol, osv er jo svært viktige deler av å være ungdom. Og jeg skal være forståelsesfull ovenfor dem når de gjør det. Mine foreldre hadde alltid fokus på at jeg alltid skulle ''tørre'' å komme hjem - uansett hva som hadde skjedd eller hvor full jeg evt, var. Dette har jeg tenkt å praktisere med mine unger også, for jeg husker jo venner som ikke turde å dra hjem fordi de ikke hadde lov å drikke. 

Skulle bare ønske det var noe jeg kunne si for å få dem til å forstå sårbarheten de kanskje har. De vet jo omtrent ikke hva avhengighet er i det hele tatt, så det er vanskelig  Ikke har de hatt kontakt med bestefaren heller, og min mann hater å snakke om han - så de har ingen person de kan tenke på å relatere dette teoretiske pjattet til heller.. Men takk for tips ❤️ 

Anonymkode: ae6cf...b8f

[AnonymBruker]

Nå er begge mine foreldre alkoholikere, og alle menn på min fars side er alkoholikere. Jeg har hele livet mitt vært det svært bevisst. Så jeg har aldri turt å prøve narkotika, men jeg har jo drukket, og drukket meg full. Men aldri for ofte, og jeg har aldri drukket bort sorgene mine. 

Har barn selv, og største er snart 18 år. Har selvfølgelig pratet om avhengighet, og hvordan det er i genene våres. Barnet har jo drukket noen ganger, men jeg er ikke bekymret. For det er ikke ofte. Og vi har et veldig åpent forhold, så jeg vet alltid når hun drar på fest, og om hun skal drikke, jeg henter henne på fest. Hun er nok og bevisst det, at hun ikke må drikke ofte.

Anonymkode: 41bb6...6a1

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar ❤️ Ja, mannen har jo definitivt noen knallsterke gener som gjør at han klarer å holde seg på matta også - i tillegg til at jeg ikke har misbruker-gener som jeg vet om i familien overhodet! Gode poeng. Å snakke om følelser har alltid vært viktig for meg, og alkohol har aldri vært aktuelt hjemme med unntak av et glass vin til søndagsbiffen liksom. Så de er ikke oppvokst med denne problematikken, heldigvis! 

Takk for svaret ditt ❤️ Jeg skal selvfølgelig ikke nekte ungene mine å være ungdommer. Å feste, teste ut ting, prøve alkohol, osv er jo svært viktige deler av å være ungdom. Og jeg skal være forståelsesfull ovenfor dem når de gjør det. Mine foreldre hadde alltid fokus på at jeg alltid skulle ''tørre'' å komme hjem - uansett hva som hadde skjedd eller hvor full jeg evt, var. Dette har jeg tenkt å praktisere med mine unger også, for jeg husker jo venner som ikke turde å dra hjem fordi de ikke hadde lov å drikke. 

Skulle bare ønske det var noe jeg kunne si for å få dem til å forstå sårbarheten de kanskje har. De vet jo omtrent ikke hva avhengighet er i det hele tatt, så det er vanskelig  Ikke har de hatt kontakt med bestefaren heller, og min mann hater å snakke om han - så de har ingen person de kan tenke på å relatere dette teoretiske pjattet til heller.. Men takk for tips ❤️ 

Anonymkode: ae6cf...b8f

Jeg har får en mistanke om at barna dine har et godt utgangspunkt, til tross for eventuelle gener som øker risikoen for alkoholavhengighet ❤️ Jeg tror den omsorgen og åpenheten det høres ut som dere gir barna, er viktigere enn at de må ta inn nøyaktig hva som skjedde med bestefar, og bli skremt av det. Kanskje har en mindre trygt oppvekst bidratt til de problemene mannen din fikk? Barna deres derimot, høres ut til å ha hatt det trygt.

Anonymkode: 0c1e3...a81

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå er begge mine foreldre alkoholikere, og alle menn på min fars side er alkoholikere. Jeg har hele livet mitt vært det svært bevisst. Så jeg har aldri turt å prøve narkotika, men jeg har jo drukket, og drukket meg full. Men aldri for ofte, og jeg har aldri drukket bort sorgene mine. 

Har barn selv, og største er snart 18 år. Har selvfølgelig pratet om avhengighet, og hvordan det er i genene våres. Barnet har jo drukket noen ganger, men jeg er ikke bekymret. For det er ikke ofte. Og vi har et veldig åpent forhold, så jeg vet alltid når hun drar på fest, og om hun skal drikke, jeg henter henne på fest. Hun er nok og bevisst det, at hun ikke må drikke ofte.

Anonymkode: 41bb6...6a1

Godt å høre din erfaring/tanker  takk! 

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har får en mistanke om at barna dine har et godt utgangspunkt, til tross for eventuelle gener som øker risikoen for alkoholavhengighet ❤️ Jeg tror den omsorgen og åpenheten det høres ut som dere gir barna, er viktigere enn at de må ta inn nøyaktig hva som skjedde med bestefar, og bli skremt av det. Kanskje har en mindre trygt oppvekst bidratt til de problemene mannen din fikk? Barna deres derimot, høres ut til å ha hatt det trygt.

Anonymkode: 0c1e3...a81

Ja, du har et poeng ❤️ Mannens oppvekst var noe helt annet enn hva jeg tror og håper båre barn har hatt. Det ligger nok noe i det, mannen min hadde en (for meg som kommer fra en kjærlig og trygg familie) hårreisende oppvekst.. Jeg får håpe vi har lagt et godt grunnlag for småtrollene som ikke er så små lenger 😮 

Anonymkode: ae6cf...b8f