Er det ingen som tenker på barna?!?!

[Gjest Lottemor]

Leste og svarte på en trå hær på graviditet som heter :Det er så lenge til http://www.kvinneguiden.no/Forum/viewtopic.php?t=12352 der en kvinne med MS lurer på og håper på at hun kan få barn.....

Jeg må si at jeg er totalt i mot at mennesker med en slik kronosk sykdom skal få barn....

Kansje jeg er hard og lite med følende for dem som har sykdomen,tenker heller på barna.....

Hva med barna som vokser opp med en mor eller fra med for eksempel MS, hva om den "mille" graden av Ms plutselig blir en "hissig" form av MS.....skal barnet få oppleve en av sine foreldre på den måten.......Er det sundt for et barn og se en av menneskene som det elsker mest bare svinner henn?

På toppen av det hele så er det genetisk,så man bringer denne fæle muligheten til å få MS til sine barn....

nei jeg er fulsdendig i mot at mennesker med en så krevende kronisk sykdom skal få barn.....

Syntes det er rett og slett egoistisk!!!

Hva er MS

Multippel sklerose (MS) er en kronisk sykdom i det sentrale nervesystem (hjerne og ryggmarg) som affiserer unge voksne. Omlag 5000 nordmenn lever med sykdommen. Den gjennomsnittlige alder ved diagnose er ca. 30 år, men typisk starter sykdommen en gang mellom 15 og 30-års alder. Av og til debuterer sykdommen hos barn (< 15 år) og eldre voksne (> 40 år). Kvinner rammes to ganger så ofte som menn. Sykdommen er vanligst blant mennesker av nord-europeisk herkomst, og sykdommen viser et påfallende fordelingsmønster geografisk sett. Den høyeste forekomsten ser vi i de tempererte soner på kloden.

Enkelte pasienter opplever gradvis progresjon i symptomene allerede fra sykdomsdebut. Nevneverdige svingninger registreres ikke, og forløpet kalles primært-progressivt.

Generelt sett er MS ingen livstruende sykdom. Den forventede levetid for en MS-pasient er kun lett forkortet sammenliknet med forventet levetid i befolkningen i sin alminnelighet. Når tidlig død opptrer skyldes det ofte komplikasjoner som f.eks. lungebetennelse eller andre infeksjonssykdommer.

[Snuppa]

Ikke for å "stjele" diskusjonen din, men den fikk meg til å tenke på andre problemstillinger som blir luftet under Graviditet.

Gravide vil så gjerne drikke alkohol eller spise det de liker aller best og ser det som så forferdelig problematisk å måtte holde seg unna alle godsakene i hele 9 måneder. Hva i all verden slags holdninger er det dere har??? Betyr et øyeblikks nytelse mer enn det å oppleve å få et velskapt barn?????

Sikkert mye skremselspropaganda en får servert fra legestanden, men akkurat når det gjelder de rådene de gir rundt graviditet så velger jeg å ta de alvorlig. Synes noe annet virker veldig egoistisk :evil:

[Gjest Gjest]

Jo vi tenker på barnet, derfor planlegger vi dette nøye. Hadde vi ikke tenkt på barnet hadde vi startet for lenge siden.

Dette er en tøff avgjørelse for oss, og vi veier mye for og imot.

[Gjest Lottemor]

Jeg vet ikke gjest ,men er det ikke bedre og leve i savnet av et barn enn å sitte å være veldig syk og ikke kunne gi barnet ditt det det behøver og har rett på.....

Tenk å leve med dårligsamvitighet og vite at ditt barn (om MS en blir så kraftig) skal se deg sakte men sikkert forsvinne og egentlig ikke forstå hva som skjer.....

vet ikke jeg,men om jeg hadde vært deg så hadde jeg tat kontakt med hardt rammete av MS med barn og snakke med dem om deres erfaring og hvordan de har det og gjerne snakke med barn av MS rammede,hvordan har de opplevd å miste foreldrene sine selv om foreldren lever ennda .....

forstår du ?

Er det ikke bedre at du har et savn eller at barnet skal ha et savn etter en mor som ikke bare er en sykdom ?

Mange barb vil og kan føle ansvar for den av foreldrene som er sykvil du at ditt eventuelle barn skal føle seg forpliktet og ansvarlug for det....

Skal det ikke være omvendt?

[Gjest Mortitia (ikke innlogget)]

Lottemor: Så du vil ikke unne at en person som har en sykdom skal bli mor ? Synes det er ganske egoistisk i seg selv jeg. Visst er MS en lumsk sykdom, men det finnes mange forskjellige grader. Det du skrev i den forrige tråden at du hadde en venn med denne sykdommen gjør deg ikke til noen eksper heller ikke at du har funnet en tråd om MS på nettet.

En mor med MS kan bli en vel så god mor som en frisk mor om ikke bedre. Min svigermor hadde MS i stor grad og var lenket til rullestolen, alikevel sier min mann at han ikke ville hatt noen annen mor, hun var kjærlig og oppoffrende for sine barn. Min manns far gikk visst ned til deltidsstilling for å ta seg av sin kone i de vonde periodene. Tror ikke du Lottemor helt kan sette deg inn i den situasjonen.

Som jeg skrev tidligere så er det mange stadier av MS - noen er hardere rammet enn andre og andre igjen har et godt liv, men kanskje litt dårligere dager.

Jeg synes at man skal konferere med en lege og høre om hva som er det beste for deg selv og det med å få barn. Synes det er passe egoistisk av en som ikke har sykdommen selv og si hva som kan og kan ikke gjøres.

Enig i at hør med barna til MS rammede - tror du vil få høre at deres mødre eller fedre er fantastiske.

Hilsen Mortitia

[Gjest Mortitia (ikke innlogget)]

Må legge til at så lenge det ikke er fare for barns liv (dvs. at det er en smittsom sykdom) så skjønner jeg ikke hvorfor folk skal fordømme de som ønsker seg barn.

Mortitia

[Gjest Gjest]

Takk Mortitia.

Jeg vil opplyse om at jeg og min samboer tenker grundig igjennom dette, og barnet vi en gang får (kanskje) er veldig planlagt og vil bli elsket over alt på jord. Vi planlegger bare ett barn for at vi skal ha overskudd til å ta oss godt av dette barnet og vise det all vår kjærlighet. Dessuten: skulle jeg bli verre enn det jeg er i dag (har en mild MS) så har barnet fortsatt en far!

[Gjest Lottemor]

syntes ikke jeg er egoistisk mener heler at jeg er realistisk.......

Sier ikke at en peron med en livstruende sykdom ikke er egenet som foreldre,men at jeg syntes ikke at det er noe situasjon og bringe et barn inn i ........

det viser at man tenker først og fremst på hva man selv vil og ikke på situasjonen for det eventuelle barnet vil bli......

Det er det jeg kaler egoistisk....

det finnes sikker mange som er oppvokst og oppdrad av en mor eller fra med MS og som har hatt en flott oppvekst,men de kjener ikke til annet ,det finnes også mange barn som er oppdrad av foreldre med rus problemer som ikke vile ha byttet ut foreldrene for allt i verden(vet dette eksemlet var litt på spissen,var for å få frem poenget)

barn vil elske og være lojal mot sine foreldre uansett......

Det er opp til oss som voksne og se om situasjonen vi lever i er passende og ta et barn inn i......

hva er best at et voksent menneske har et savn etter et barn eller at et barn har et savn etter en mor eller far som ikke bare er ???

[Gjest Anonymous]

Jo Lottemor- jeg finner svaret ditt veldig egoistisk faktisk. Et barn har krav på å bli elsket og få et godt hjem. Gud skal vite at det er mange nok barn som blir vanskjøttet og overlatt til seg selv av "friske" foreldre.

Du bør heller sette deg litt mer inn i denne sykdommen før du slenger ut bemerkninger om hvem som er egnet til å være foreldre eller ei.

Gjest skriver at hun har en mild form for MS. VI er alle utsatte når det gjelder sykdommer.

Du kjenner heller ikke til den situasjonen et barn vil få når det er født. Bare fordi man har MS betyr ikke at dette barnet blir overlatt til seg selv uten kjærlighet, mat eller klær på kroppen.

Sett deg heller litt inn i en situasjon før du skriker ut at de ikke bør få barn da.

Regner med du har barn selv siden du viser så liten forståelse for at andre kanskje vil ha selv om de har en sykdom.

Mortitia (ikke innlogget)

[mammamia]

Hallo! Man kan alltids være uenig m Lottemor, men å kalle henne egoistisk i forhold til et emne som ikke angår henne personlig i det hele tatt virker litt far out. Hun berøres ikke av det, dermed blir det litt vanskelig å se hvilke motiver som skulle vært egoistisk motiverte...

Dessuten sier vel spørsmålet til Mortitia "Så du vil ikke unne at en person som har en sykdom skal bli mor" sier litt om forskjellen. Lottemor ønsker fokus på barnet, Mortitia er mest opptatt av de voksne. Og hvordan kan det være egoistisk. Hallo!

[Gjest Anonymous]

mammamia: jeg er ikke mest opptatt av de voksne - det er absolutt tullpreik fra din side. Jo jeg synes det er totalt ego når en som Lottemor mest sansylig er blitt mor selv og som ikke kan forstå at andre vil bli det.

Et barn med en mor som sitter i rullestol kan alikevel få et like godt liv som andre barn igjen. Jeg lurer på hvem dere er til å dømme en person ut fra det jeg ? Er dere eksperter ? Jeg synes at Gjest skal ta kontakt med sin lege og la han avgjøre om hvordan dette blir for hennes helse jeg.

Jeg kjenner nå til denne sykdommen samt min mor har pasienter med MS og min svigermor som hadde MS. Så heller sett dere inn i situasjonen før dere sier at "nei, synes ikke at en med MS bør sette et barn til verden". Min mann har hatt en kjempeflott oppvekst selv om hans mor var hardt rammet av MS. Han har fått oppleve like mye som alle andre barn, han har vokst mye på at hans mor var syk og kan tilegne seg erfaringer som mange av oss andre ikke kan uttale seg om. Han er blitt et godt, samvittighetsfullt menneske, han har god utdanning, god jobb og stor medkjærlighet for de rundt seg.

Men jeg er enig med en ting som Lottemor sier: Hør med barn av syke foreldre først. Jeg sier det som jeg har sagt her ørten ganger. Det er så mange forskjellige grader av denne sykdommen og hva andre sier vil jeg ikke høre på - hør på hva fagpersonell sier heller. Min venninne med MS fikk akuratt samme reaksjonene som Gjest her inne - hun har to små døtre nå, hun får hjelp hjemme to ganger i uka til å gjøre rent, hennes mann lager maten. Dette er en sunn og flott familie.

Mortitia

[Gjest Lottemor]

Som voksen så skal man kunne se situasjonene vi er i livet og hvorvidt man unner et barn å komme inn i den situasjonen....

En voksen har levd og kan ta egne valg og stå tilrette for konsikvensene for valgene man tar,men et barn vet ikke hva som er best og har ikke forståelse for situasjonene som er rundt seg og det er derfor vi som voksene må ta avgjørelsen på hva som er bra for barnet.....

så da er spørsmålet er det bra for barnetå komme tilvedren for at det skal oppleve at mor eller fra svinner henn?

For at det skal voke opp fortere enn de fleste for det har opplevd for mye smerte for tidelig?

At barnet skal føle for mye ansvar for tidelig ?

det er egoistisk å få et barn når man vet at formen man er i ikke er stabil og at i morgen kan man være mye verre.....

Da vil jeg si at en kvinne og en mann skal heller leve i savnet av et barn enn at et barn skal leve i savnet av en barndom uten bekymring....

[Maggie74]

Er ikke det å få barn fryktelig egoistisk i utgangspunktet? Er verden et godt sted for barn å være, egentlig, hvis man setter seg ned og tenker kynisk på det?

Jeg er selv kronisk syk, men det stopper meg ikke fra å prøve å oppfylle min manns høyeste ønske, ganske enkelt fordi jeg vet at han vil ta seg av de oppgavene jeg ikke klarer. Kjærlighet er det nok av her i huset. Men fremdeles.. veldig kynisk... Vi ønsker oss barn av egoistiske grunner. Er ikke noe galt i det.

Maggie!

[Gjest Lottemor]

Egoistisk er det å få barn,når man er ikke er belastet med en kronisk sykdom som "styrer" livet ditt....

Tenk da hvor egoistisk det er å få barn når du på toppen av det hele ikke kan være alt det du burde være for ditt barn....

Verden vi lever i er ikke noe plass for et barn det er ikke noe plass for noen om vi skal tenke kynisk på det,er det ikke da en nødvendighet at barne har det godt og frykt løst hjemme og slipper og bekymre seg for sine foreldre?

Er dere virkelig så kyniske at dere ikke ser at t barn ikke kan ha noe godt av å vokse opp og se en av dem som det er mest glad i ha det vondt,og de har ikke evnen til å forstå hvorfor denne personen som de elsker så høyt har det vondt.....Og de kan ikke gjøre noe på noen måte for at den de er glad i skal få det bedre....

Hvordan har ikke barnet det når f.eks. mor sitter å gråter for at hun ikke kan holde rund og kose med sitt eget barn uten å "slå" barnet eller ikke har styrlke til det,barenet vil få en skylds følelse....er det bra ?

Nei jeg for min del mener at mennesker med en kronisk sykdom som til stor grad former hverdagen burde innse at det er ikke noe situasjon og oppdra barn i.....

På lik linje som at en som er sterkt avhengig av narkotiske midler bør ta abort fordi at hun vet at hun ikke vil klare å slutte med rusmidlene.....

Ja jeg bruker sikert sterke asosiasjoner,men det er for å få frem poenge mitt over hvor uansvarlig og egoistisk jeg føler det er å få barn når man ikke vet hva man klarer i morgen.....

[Gjest Gjest]

Lottemor......

Har du barn selv?

Vet du hvordan det er å ønske seg et barn?

Jeg og min samboer er komt til et pounkt der vi ønsker noe mer ut av livet. Vi ønsker å oppdra vårt barn i et hjem, fylt av kjærlighet. Om jeg skulle bli sykere av MS finnes det medisiner som bremser sykdommen, og jeg vet at all mulig hjelp vil være til stede. Og min samboer er klar over at han kanskje må ofre litt mer i fremtiden.

Fint at det ble en debatt av dette. Nå blir jeg bare mer sikker i min sak.

[Gjest Lottemor]

Ja jeg har en datter,på snart 2 år....

Og jeg vet hvordan det er å ville ha barn ,men jeg vat også hva et barn krever......

Vet hvordan det er å ha en foreldre som er syk og føler for mye ansvar for vedkommende......

Ble voksen før jeg var ferdig med skolen og viste aldrig hva en normal barndom var fornoe....

det må jeg lære i dag av min sammboer og gjennom min datter.....

[Maggie74]

Egoistisk er det å få barn,når man er ikke er belastet med en kronisk sykdom som "styrer" livet ditt....

Tenk da hvor egoistisk det er å få barn når du på toppen av det hele ikke kan være alt det du burde være for ditt barn....

Hvem sier at man ikke kan være alt du bør være for ditt barn bare fordi du har en fysisk kronisk sykdom? Hvem setter reglene for hvordan ting skal være?

Verden vi lever i er ikke noe plass for et barn det er ikke noe plass for noen om vi skal tenke kynisk på det,er det ikke da en nødvendighet at barne har det godt og frykt løst hjemme og slipper og bekymre seg for sine foreldre?

Er dere virkelig så kyniske at dere ikke ser at t barn ikke kan ha noe godt av å vokse opp og se en av dem som det er mest glad i ha det vondt,og de har ikke evnen til å forstå hvorfor denne personen som de elsker så høyt har det vondt.....Og de kan ikke gjøre noe på noen måte for at den de er glad i skal få det bedre....

Hvordan har ikke barnet det når f.eks. mor sitter å gråter for at hun ikke kan holde rund og kose med sitt eget barn uten å "slå" barnet eller ikke har styrlke til det,barenet vil få en skylds følelse....er det bra ?

Kan ikke du se at barn kan tilpasse seg? Er det ikke sundt for barnet å lære at det er ikke alle ting vi kan gjøre noe med? Slik jeg ser det så er det godt for barn å lære seg å le, gråte, bli sint og ikke minst lære at det er utrolig masse vi mennesker ikke rår over. Jeg tror ikke utelukkende at et barn vil ta på seg ansvaret for sin syke mor/far. Det er en tilstand de har vært vant til hele livet sitt, og barn kan læres opp til at 'mamma er sånn og pappa er sånn'. Det er opp til de som får barn til å lære barna dette. Det er fullt mulig for kronisk syke mennekser å lære barna sine at mamma er syk, og det er ikke noe vi kan gjøre noe med, så det må vi bare leve med. Det er snakk om å gi barna en trygg hverdag med masse kjærlighet. Kronisk syke kan ha mye mer tid enn mange andre. F.eks. hvis man er ufør, så er man hjemmeværende. Man trenger ikke å være ute av stand til å bevege seg for å bli uføretrygdet.

Ble masse rot her, men jeg synes det er helt på sin plass at hvis folk ønsker seg barn så intenst at de er villig til å sette sitt eget liv og sin egen helse i fare, så har de mer å gi enn de som blir gravid etter et knull etter en våt tur på byen. Det er opp til de to som ønsker barn å finne ut om de har det som trenges for å gi barnet en trygg oppvekst, ikke synsere.

Maggie!

[Vesla]

Hva om din mor og bestemor hadde brystkreft? Det er arvelig, og dermed store sjanser for at du og din datter vil faa det, kanskje do i ung alder. Eller om du er genetisk predisponert for diabetes, hjerte-karsykdommer, alkoholisme....... Det finnes saa utrolig mange sykdommer vi alle kan ende opp med som gjor en foreldre rolle vanskeligere. Kanskje vet vi om dette for vi blir foreldre, kanskje finner vi det ut etter at vi er blitt foreldre.

Det er ikke dermed sagt at en person som har kreft eller hjerteproblemer i slekta si ikke bor faa unger, selv om faren for at de kan do i tidlig alder er storre enn vanlig. Hvem vet, en kan do i en bil ulykke i morgen og barna blir sittende igjen alene. Jeg synes derfor ikke vi kan si at det er uansvarlig av en person med en kronisk sykdom aa faa barn.

Vi legger masse av tid og penger i aa faa oss forerkort, mange ganger skulle jeg onske man trengte opplaering og bestaa en prove for aa faa unger, men saann er det desverre ikke, nesten hvem som vil kan faa dem.

Men i mening er det veldig mange som er mindre skikket til aa faa unger enn de med kroniske sykdommer. Hva med alle foreldre som skiller seg, hva slags oppvekst og trygghet gir det ungene? Hva med de som knapt nok har penger til aa fo ungene sine? Eller de som sitter drita fulle hver fredagskveld?

Vi kan ikke bedomme hvem som er skikket til aa faa unger, det er opp til hver enkelt, defor onsker jeg "gjest" lykke til. Tror dere vil bli like bra, sikkert bedre foreldre som de fleste av oss!

[Gjest Senja]

Man kan ikke velge sine foreldre, men hadde jeg kunne det ville jeg mye heller ha en MS forelder enn den jeg vokste opp med: en alkoholiker.

[sofen]

For ikke å glemme barna, som Lottemor er så opptatt av, så skal vi ikke glemme hvor rike disse barna av foreldre med kroniske sykdommer er!!!

Disse barna blir rike på en helt annen erfaring enn de som vokser opp i "feilfrie" miljøer. Hva er det Lottemor mener at en god mor skal være? Hun er jo en like god mor selv om det fysiske ikke er helt vanlig??

Jeg snakker av erfaring, bred sådan: Min mor er kronisk syk, med en sykdom som styrer hennes hverdag i stor grad. Alle mine venner forgudet henne, fordi hun kunne gi oss barna så mye!! Vi lærte masse av henne, og ikke minst lærte vi å respektere alle mennesker, uansett hvordan de var utstyrt!

Nå har jeg selv den samme sykdommen som henne (den gangen visste man ikke at den var arvelig, selv om det ikke hadde spilt noen egentlig rolle), og jeg har to barn og ønsker veldig ett til. Jeg ønsker ett til fordi jeg vet at vi som familie har mye å gi et barn, det vil ha en god oppvekst som mine to andre barn har det.

Dessuten vokser mine barn opp med en langt større toleransegrense enn de fleste barn, ikke bare har de kronisk syk mor og verdens beste, men kronisk syke bestemor, men vi lever også tett sammen med psykisk utviklingshemmede voksne!!!! Mine barn lider ikke under dette, derimot blir de rike og kloke og tolerante og og og og...........