Depresjon og sosialisering

[AnonymBruker]

Bare lurer. Dere som er temmelig deprimerte, hvor ofte ser dere venner og familie osv.? Orker dere å gjøre de samme tingene med venner som før?

Anonymkode: 9c2bd...f75

[AnonymBruker]

Jeg har vært deprimert, og kan nok fort bli periodevis deprimert.

I de periodene orker jeg ikke å treffe folk utover kjæresten egentlig. Jeg ser ikke poenget i å møte noen og ser ingen glede i det heller. Jeg har rett og slett ikke lyst og det føles heller som en plikt og et strev enn noe hyggelig å se frem til. Hvis noen spør om å finne på noe så syntes jeg det er slitsomt ettersom jeg føler jeg må finne på en unnskyldning for å ikke treffe dem. Og sitter deretter igjen med svært dårlig samvittighet på toppen av depresjonen. Jeg sitter og hakker ned på meg selv og forteller meg hvor dårlig venn/familiemedlem etc. jeg er. Og tråkker meg selv egentlig ned i tillegg til at jeg ironisk nok føler meg svært ensom og venneløs i disse perioden. Selv om jeg "skaper" denne venneløsheten selv. 

Det er som om ting mister veldig mening. Cafèavtaler eller å gå på en parmiddag e.l. føles plutselig helt meningsløst. Og det meste annet føles også meningsløst ut forsåvidt. I de periodene vil jeg helst bare være hjemme for meg selv, og alt jeg Må gjøre som å gå på butikken, lage middag, rydde e.l. føles ut som et enormt ork. Det kan til tider føles ut som om jeg straffer meg selv ved å gjøre de tingene jeg vet er dårlig for meg som fortsetter å få meg til å føle meg deprimert. Men jeg kommer ikke ut av det heller. Så jeg er fanget på et vis.

Men så får jeg perioder hvor jeg klarer å dra meg ut av det, og da ser jeg stor glede i å treffe mennesker (venner og familie) Og tenker plutselig: Det er jo akkurat dette jeg trenger for å føle meg glad, dette må jeg gjøre oftere. Men ironisk nok forsvinner hele fornuften og tankegangen når jeg havner i de tyngre periodene. 

 

Anonymkode: ffcbb...ec8

[AnonymBruker]

Så sjeldent som mulig. Har det fint i bobla med kjæresten. 

Anonymkode: 1f39c...75b