Dere som jobber på sykehjem, hvordan ville dere løst dette?

[AnonymBruker]

Jeg er nyutdannet og jobber på sykehjem. Jeg trives godt, både med beboere og ansatte. Men for en stund siden kom det en ny pasient og problemet er pasientens pårørende. Hun gir han lite oppmerksomhet og vil heller prate med meg og jeg føler at hun bruker meg som psykolog. Hvor vanskelig han er/har vært og hvor slitsomt det har vært for henne er nesten det eneste hun prater om. Det er ikke uvanlig at pårørende kommer med hjertesukk, men de gjør ikke det foran pasienten. Pasienten selv har dårlig språk, men jeg opplever at jeg får grei kontakt og jeg er helt sikker på at han får med seg mye av det hun sier. 

I dag skjedde det noe som gjør situasjonen enda mer delikat. Midt i en tirade prøvde jeg å hviske at vi kanskje ikke skulle ta dette akkurat nå, for jeg ser at han får det med seg. Da ble hun sur og sa at hun visste nok bedre enn meg hvordan denne sykdommen artet seg og at jeg ikke engang fikk med meg at min egen forelder er syk. Vi bor på samme sted og hun sa at min forelders sykdom var noe alle snakket om, og den eneste som ikke skjønte noe var min familie. Det er ikke sant og det er selvfølgelig ikke noe sladder omkring dette. Men jeg ble både såret og sint, men glattet over av hensyn til pasienten.

Jeg er usikker på hvordan jeg skal gripe an dette. Først og fremst synes jeg synd på pasienten og skulle ønske hun tenkte seg om før hun lettet hjertet. Jeg har tenkt at hun kanskje ikke innser det selv og at en liten hinting skulle åpne øynene hennes. Jeg var helt uforberedt på at hun skulle bli sint og angripe meg, særlig så under beltestedet som min familie er. Jeg har ikke luftet det med noen kollegaer, for det er aldri noe snakk om pårørende, selv om jeg vet at det kan være vanskelig. Det er en ting jeg liker veldig godt med arbeidsplassen, at det ikke er noe sladder. Der ser ut som om de liker henne godt, kanskje det bare er jeg som blir brukt som søppelbøtte? Er det "stort nok" til å ta opp med leder?

Jeg er som sagt ny og veldig usikker på hvordan jeg skal gripe det an.

Anonymkode: 6b351...9df

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg kanskje ville sagt noe slikt som at du får inntrykk av at hun har et stort behov for å snakke om dette, og at du hører at det har vært tøft for henne. Deretter ville jeg spurt om hun har en samtalepartner hun kan snakke om dette med; en venn, gå til et lavterskel-tilbud som tilbyr samtaler(mange større kommuner har dette) eller noe i den gaten.

Avhengig av responsen ville jeg kanskje tilføyd at du ikke har mulighet til å være denne samtalepartneren.

Om jeg ikke nådde frem med det så ville jeg rådført meg med en kollega først, og så evt. leder. Jeg vet ikke hvor nært leder er dere "på gulvet" det virker å variere voldsomt. At den pårørende begynner å snakke om din familie ville jeg ignorert i første omgang, du er den profesjonelle i relasjonen. Når det er sagt er det helt greit å bli såret og sint, og har du behov for defusing eller debriefing ang. saken, snakk med leder, det er gjerne rutiner på at dette skal tilbys:) Men om dette fortsetter over tid ville jeg snakket med leder, og hos oss har det endt i et møte mellom ansatt, leder og den pårørende om ting som ikke er greit. Hadde en pårørende som var så stygg at den ansatte sluttet, og da ble det møte med pårørende, leder og jeg som stedfortreder(hørte opptrinnet men kunne ikke forlate der hvor jeg befant meg).

Men siden du sier du er ny er du kanskje ung? Det kan være derfor du blir et litt lettere bytte til dette om dine kolleger er litt eldre, og sikkert også mer erfarne med å håndtere slikt. Så spør dem gjerne til råds, det er jo profesjonelt sett du søker råd:)

Anonymkode: 19bac...345

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror jeg kanskje ville sagt noe slikt som at du får inntrykk av at hun har et stort behov for å snakke om dette, og at du hører at det har vært tøft for henne. Deretter ville jeg spurt om hun har en samtalepartner hun kan snakke om dette med; en venn, gå til et lavterskel-tilbud som tilbyr samtaler(mange større kommuner har dette) eller noe i den gaten.

Avhengig av responsen ville jeg kanskje tilføyd at du ikke har mulighet til å være denne samtalepartneren.

Om jeg ikke nådde frem med det så ville jeg rådført meg med en kollega først, og så evt. leder. Jeg vet ikke hvor nært leder er dere "på gulvet" det virker å variere voldsomt. At den pårørende begynner å snakke om din familie ville jeg ignorert i første omgang, du er den profesjonelle i relasjonen. Når det er sagt er det helt greit å bli såret og sint, og har du behov for defusing eller debriefing ang. saken, snakk med leder, det er gjerne rutiner på at dette skal tilbys:) Men om dette fortsetter over tid ville jeg snakket med leder, og hos oss har det endt i et møte mellom ansatt, leder og den pårørende om ting som ikke er greit. Hadde en pårørende som var så stygg at den ansatte sluttet, og da ble det møte med pårørende, leder og jeg som stedfortreder(hørte opptrinnet men kunne ikke forlate der hvor jeg befant meg).

Men siden du sier du er ny er du kanskje ung? Det kan være derfor du blir et litt lettere bytte til dette om dine kolleger er litt eldre, og sikkert også mer erfarne med å håndtere slikt. Så spør dem gjerne til råds, det er jo profesjonelt sett du søker råd:)

Anonymkode: 19bac...345

Takk for gode råd! Leder og jeg kommuniserer mest på meldinger, pga arbeidstid, og det skjer ikke særlig ofte. Jeg har en kollega som har jobbet der siden tidenes morgen og som jeg opplever som veldig kunnskapsrik, så jeg tok en prat med henne. Det viser seg at denne pårørende var før ute enn meg og hadde allerede klaget på meg. Problemet er at jeg avbryter henne, at jeg viser liten forståelse for sykdomsforløpet og at jeg har en for flørtende tone med mannen.Jeg fikk helt vondt i magen, for dette er et vikariat og jeg håper på fast stilling. Og så har jeg allerede fått en klage!

Det første er jeg delvis enig i. Jeg føler ikke at jeg direkte avbryter, jeg penser samtalen over på noe annet, men at hun opplever det som avbrytelser kan jeg se. Jeg fortalte kollegaen min at jeg slet litt med å takle situasjonen og at jeg gjerne tok imot noen råd som gjør besøket bedre for alle parter. 

Men at jeg driver og sjekker opp en 70+ dement mann midt foran nesa på kona er jo helt absurd! Hvis jeg skulle ta en #MeToo hver gang pasientene kløp meg i puppen eller kom med slibrige kommentarer, hadde jeg vannet ut begrepet helt på egenhånd. Jeg har funnet ut at det blir mindre uro og sinneutbrudd ved å bare jatte med. Og for pasienten er det hyggelig der og da. De er jo langt forbi det stadiet hvor irettesettelse virker mer enn i noen minutter. Jeg har sett at kollegaene mine bruker samme teknikk.

Kollegaen min tilbød seg å holde et øye med samspillet mellom meg og pasientene neste gang vi hadde vakt sammen. Hun presiserte at de var veldig fornøyd med meg, men hun hadde ingen dårlige erfaringer med denne damen selv, så en ekstra titt på samspillet kunne avklare mye. Det er veldig snilt av henne og siden jeg er ny har jeg helt sikkert godt av det. Men jeg merket i går allerede at jeg stivnet litt, og oversyn av henne føles som en ny eksamen.

Det som også plager meg veldig er at pårørende brukte sykdom hos mitt familiemedlem som "bevis" for at jeg ikke var faglig kvalifisert. H*n har en jobb som på  grunn av høy alder må ha legesjekk hver 6. måned. Siste test har akkurat vært. Hun sier at familien er de siste som skjønner noe, og det er kanskje riktig i mange tilfeller, men jeg regner med at en kognitiv test hos en lege ville avslørt demens. For ikke å snakke om at vedkommende ville blitt avslørt på jobb. Men denne damen sa til min kollega at dette er noe ALLE snakker om. Og hvis dette er noe hun går rundt og sier, så vil jo alle snakke om det, og det vil bli sådd tvil om evnen til og utføre jobben. Bare fordi jeg taklet en pårørende på feil måte på min jobb.

Jeg synes plutselig ikke jobben er så morsom lenger.

Anonymkode: 6b351...9df

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for gode råd! Leder og jeg kommuniserer mest på meldinger, pga arbeidstid, og det skjer ikke særlig ofte. Jeg har en kollega som har jobbet der siden tidenes morgen og som jeg opplever som veldig kunnskapsrik, så jeg tok en prat med henne. Det viser seg at denne pårørende var før ute enn meg og hadde allerede klaget på meg. Problemet er at jeg avbryter henne, at jeg viser liten forståelse for sykdomsforløpet og at jeg har en for flørtende tone med mannen.Jeg fikk helt vondt i magen, for dette er et vikariat og jeg håper på fast stilling. Og så har jeg allerede fått en klage!

Det første er jeg delvis enig i. Jeg føler ikke at jeg direkte avbryter, jeg penser samtalen over på noe annet, men at hun opplever det som avbrytelser kan jeg se. Jeg fortalte kollegaen min at jeg slet litt med å takle situasjonen og at jeg gjerne tok imot noen råd som gjør besøket bedre for alle parter. 

Men at jeg driver og sjekker opp en 70+ dement mann midt foran nesa på kona er jo helt absurd! Hvis jeg skulle ta en #MeToo hver gang pasientene kløp meg i puppen eller kom med slibrige kommentarer, hadde jeg vannet ut begrepet helt på egenhånd. Jeg har funnet ut at det blir mindre uro og sinneutbrudd ved å bare jatte med. Og for pasienten er det hyggelig der og da. De er jo langt forbi det stadiet hvor irettesettelse virker mer enn i noen minutter. Jeg har sett at kollegaene mine bruker samme teknikk.

Kollegaen min tilbød seg å holde et øye med samspillet mellom meg og pasientene neste gang vi hadde vakt sammen. Hun presiserte at de var veldig fornøyd med meg, men hun hadde ingen dårlige erfaringer med denne damen selv, så en ekstra titt på samspillet kunne avklare mye. Det er veldig snilt av henne og siden jeg er ny har jeg helt sikkert godt av det. Men jeg merket i går allerede at jeg stivnet litt, og oversyn av henne føles som en ny eksamen.

Det som også plager meg veldig er at pårørende brukte sykdom hos mitt familiemedlem som "bevis" for at jeg ikke var faglig kvalifisert. H*n har en jobb som på  grunn av høy alder må ha legesjekk hver 6. måned. Siste test har akkurat vært. Hun sier at familien er de siste som skjønner noe, og det er kanskje riktig i mange tilfeller, men jeg regner med at en kognitiv test hos en lege ville avslørt demens. For ikke å snakke om at vedkommende ville blitt avslørt på jobb. Men denne damen sa til min kollega at dette er noe ALLE snakker om. Og hvis dette er noe hun går rundt og sier, så vil jo alle snakke om det, og det vil bli sådd tvil om evnen til og utføre jobben. Bare fordi jeg taklet en pårørende på feil måte på min jobb.

Jeg synes plutselig ikke jobben er så morsom lenger.

Anonymkode: 6b351...9df

1. Dere lager en prosedyre på at slike samtaler ikke er en del av den daglige pleien du eventuelt skal yte til henne. Om det er mulig bør du også kunne reservere deg mot å arbeide med henne.
Sist kan det være at dere iverksetter tiltak som f.eks. 1/2 prat hver dag om ting som opptar henne og da med en annen person enn deg. Hvis hun maser og spør om ting utenom dette, be henne skrive det ned til møte
 

Anonymkode: b3e42...576

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for gode råd! Leder og jeg kommuniserer mest på meldinger, pga arbeidstid, og det skjer ikke særlig ofte. Jeg har en kollega som har jobbet der siden tidenes morgen og som jeg opplever som veldig kunnskapsrik, så jeg tok en prat med henne. Det viser seg at denne pårørende var før ute enn meg og hadde allerede klaget på meg. Problemet er at jeg avbryter henne, at jeg viser liten forståelse for sykdomsforløpet og at jeg har en for flørtende tone med mannen.Jeg fikk helt vondt i magen, for dette er et vikariat og jeg håper på fast stilling. Og så har jeg allerede fått en klage!

Det første er jeg delvis enig i. Jeg føler ikke at jeg direkte avbryter, jeg penser samtalen over på noe annet, men at hun opplever det som avbrytelser kan jeg se. Jeg fortalte kollegaen min at jeg slet litt med å takle situasjonen og at jeg gjerne tok imot noen råd som gjør besøket bedre for alle parter. 

Men at jeg driver og sjekker opp en 70+ dement mann midt foran nesa på kona er jo helt absurd! Hvis jeg skulle ta en #MeToo hver gang pasientene kløp meg i puppen eller kom med slibrige kommentarer, hadde jeg vannet ut begrepet helt på egenhånd. Jeg har funnet ut at det blir mindre uro og sinneutbrudd ved å bare jatte med. Og for pasienten er det hyggelig der og da. De er jo langt forbi det stadiet hvor irettesettelse virker mer enn i noen minutter. Jeg har sett at kollegaene mine bruker samme teknikk.

Kollegaen min tilbød seg å holde et øye med samspillet mellom meg og pasientene neste gang vi hadde vakt sammen. Hun presiserte at de var veldig fornøyd med meg, men hun hadde ingen dårlige erfaringer med denne damen selv, så en ekstra titt på samspillet kunne avklare mye. Det er veldig snilt av henne og siden jeg er ny har jeg helt sikkert godt av det. Men jeg merket i går allerede at jeg stivnet litt, og oversyn av henne føles som en ny eksamen.

Det som også plager meg veldig er at pårørende brukte sykdom hos mitt familiemedlem som "bevis" for at jeg ikke var faglig kvalifisert. H*n har en jobb som på  grunn av høy alder må ha legesjekk hver 6. måned. Siste test har akkurat vært. Hun sier at familien er de siste som skjønner noe, og det er kanskje riktig i mange tilfeller, men jeg regner med at en kognitiv test hos en lege ville avslørt demens. For ikke å snakke om at vedkommende ville blitt avslørt på jobb. Men denne damen sa til min kollega at dette er noe ALLE snakker om. Og hvis dette er noe hun går rundt og sier, så vil jo alle snakke om det, og det vil bli sådd tvil om evnen til og utføre jobben. Bare fordi jeg taklet en pårørende på feil måte på min jobb.

Jeg synes plutselig ikke jobben er så morsom lenger.

Anonymkode: 6b351...9df

Sorry at jeg ler men den der var kjempe teit. Om hun nå først skal dikte opp ting så kan hun nå dikte opp noe troverdig i det minste:P Men jeg har fått sånne beskyldninger selv i servicebransjen. Avdelingslederen fikk seg en god latter

Men så hyggelig kollega du har:) Høres jo ikke ut som om du har noe å frykte mtp. vikariatet ditt heller. Prøv heller å tenk på det som en trygghet at hun titter litt over skulderen din(selv om det at hun ser/hører på også kan påvirke samspillet du har med den pårørende).

At ditt familiemedlem er sykt eller ikke, og du liksom ikke "får det med deg" er helt irrelevant, så det skal du bare drite i:) At hun sprer rykter har ikke du noe kontroll over, og det er fint lite vits i å bekymre seg over det(ja, lettere sagt enn gjort). Folk som går rundt og nedsnakker helsepersonellet som jobber med deres familiemedlem blir gjerne ikke tatt så veldig seriøst etter min erfaring heller. De fleste med litt vett i skallen skjønner nok at hun bare er på tuppa pga. alt som har skjedd og må ta det ut en plass.

Støtt deg på kollegaen din, hun blir sikkert også smigret over at du spør henne om råd:) Ordner seg!

Anonymkode: 19bac...345