Nylig stemor

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg og min samboer befinner oss nå i situasjon som vi aldri så komme. Vi har vært sammen i rundt et års tid, og flyttet nå nylig inn sammen. Han har to små barn fra et tidligere forhold, som han har 50/50. Jeg selv har aldri ønsket meg egne barn, men siden han har denne ordningen så har dette gått helt fint uansett og jeg har fått et veldig godt forhold til ungene.

I går fikk min kjære, helt ut av blå, en telefon fra barnevernet. Det hadde kommet inn en bekymringsmelding som handlet om moren til barna. At mor til barna har et temperament, er irrasjonell og har til tider løyet om viktige ting, er ikke ukjent for meg. I denne meldingen stod det hvordan melder opplevde at mor er med ungene, og han var bekymret over det han så. I tillegg til en hendelse som gjorde at mor måtte ta med yngste barnet til sykehuset for et par uker siden. 

Min samboer og jeg er i sjokk over dette, vi er klar over at barna kanskje får mye ufortjent kjeft, men trodde aldri noe som dette. Det gjenstår å se om dette stemmer, vel og merke. Moren skal i tillegg tidligere ha uttalt seg om at hun ikke egentlig vil ha 50/50 deling. Hun ønsket bare barna når det -passet for henne-. 

Jeg mener at det burde ikke være så lett. Hun valgte selv å få barna, og hun har et ansvar overfor de. I bekymringsmeldingen står det heldigvis ingenting om vold. Og barna sier selv at de gleder seg til å dra tilbake til henne annenhver uke. Kan det da være så ille? 

Min samboer må nå i flere møter pga dette og vi må ha et besøk av barnevernet for at de vil evaluere oss alle. Vi har selvsagt ingenting å skjule. Det jeg til syvende og sist lurer på er om vi kan ende opp med det fulle og hele ansvaret for ungene pga dette? Eller må det mer til? Er det virkelig så lett som at mor kan si at hun ikke vil ha 50/50 også slipper hun å ta seg av de? 

Jeg har blitt veldig glad i ungene og vil selvfølgelig kun det beste for de, så ingen må misforstå her. Jeg så bare aldri for meg denne situasjonen når jeg flyttet inn for bare to måneder siden. 

Har noen vært i lignende situasjon eller vet noe om dette temaet? 

Anonymkode: 2524b...36e

[Belima]

Så trist for barna denne situasjonen kan bli. Godt de har en far som bryr seg om ungene sine.
Hvis mor ikke vil ha barna sine, hvem mener du skal ta mors 50% hvis ikke far gjør det?

[Willow2013]

Det blir selvsagt oss. Vi vil jo ikke at de skal være i fosterhjem 50%. Uaktuelt. Han er en kjempe god far ♡ Jeg tror ikke problemet er at moren ikke bryr seg i det hele tatt, men det virker som hun ikke vil ha ansvaret. Hun vil kun ha kosen med de, hvis det gir mening. Sette bort det kjedelige ansvaret og ta det morsomme på en måte. Dårlig forklart, men. 

Endret 5. desember 2018 av Willow2013

[Pinto2013]

Hvis bekymringene stemmer, så er det jo mest naturlig at barna bor heltid hos dere? Og at mor evt. kan ha samvær? 

Når du har blitt sammen med en som er pappa, så er det jo selvfølgelig barnas beste som kommer først, og hvis mor egentlig ikke ønsker/takler ansvaret, så har de det best hos dere. 

Du sier jo at mor har valgt selv å få barn, men det har jo også far gjort. Man kan ikke gå inn i farsrollen med forventning om å være pappa på deltid? Jeg regner med han er glad for å kunne ha barna sine hele tiden, slik han sikkert ønsket når han gikk inn for å få dem. 

Du kan godt diskutere om det er for enkelt å si fra seg foreldrerollen, men det endrer ikke at samboeren din uansett er pappa, og at det er mest naturlig at han er sammen med barna sine mest mulig. 

Selv om du kanskje så for deg å være stemor 50 %, så vet du jo at muligheten er der for at han kan oppnå 100 % omsorg/ansvar. Det samme hadde jo skjedd om moren f. eks gikk bort, ble for syk til å ha omsorgen osv. 

Det eneste du må vurdere er om du vil fortsette å bo med en som er pappa. Ingen kan tvinge deg til dette, og det å være sammen med en far er jo ikke for alle. Men hvis du syns det har gått bra frem til nå, så kommer det helt sikkert til å gå fint når barna er der mer, også? 

[Belima]

Så godt å høre at du vil dele 100% ansvar med pappa'n.
Jeg forstår hva du tenker om mor og "bare" kos, men det er ikke sikkert mor får så mye samvær hvis det stemmer det som er oppe nå.
Husk at barn er superlojale mot foreldre, uansett hvor ille de de har hjemme. Hadde et fosterbarn som forgudet moren sin. Det BV fortalte meg var altså så forferdelig at jeg som voksen ikke kunne forstå hans kjærlighet til moren. Forferdelig vanskjøtsel av barnet. (Mor var min søster) Hadde selv varslet BV om henne tidligere. Mye rus i bildet.
Ikke alle evner å ha ansvar for barn. Synd for barna hvis mor ikke klarer omsorg. Håper det går bra for alle parter.

[Willow2013]

Gode poeng Ja det gjenstår jo å se om dette faktisk stemmer. 

Det min samboer ønsker er jo at barna skal ha et godt forhold for både moren og han selv. Derfor ville han ha 50% når de gikk fra hverandre. Men han trodde jo aldri at han skulle få en telefon fra barnevernet på senere tidspunkt da. 

Som jeg skrev over her så har jeg blitt veldig glad i ungene og trives bedre enn jeg trodde med barn i hus. Jeg er jo blitt en favoritt hos den yngste, så noe må jeg gjøre riktig. Alt ble plutselig veldig overveldende. Men vi vil jo selvsagt det beste for de Og, å gå ifra han pga dette er ikke et tema. 

Jeg tenker mye på eldstemann. Han gleder seg hver uke til å komme hjem igjen til mamma, så at han potensielt ikke skal kunne gjøre det lenger er trist. Yngste skjønner nok ikke så mye av dette enda, men det vil jo være rart sikkert å skulle få en ny rutine. 

[AnonymBruker]

Hvorvidt det blir sånn at ungene flytter helt til dere eller ikke, avhenger veldig av hvordan saken og undersøkelsene til bv går. Men jeg synes synd på ungene som har en mamma som tydeligvis ikke vil ha dem. Å vokse opp med en forelder som ikke vil ha deg, er vondt og ødeleggende. Det kan godt være at bv regulerer samværet og, at de feks mener mor ikke kan ha mer enn så og så mye samvær. Ikke fordi hun sier hun ikke ønsker det, men fordi de ikke finner henne egnet til mer. 

Anonymkode: 5e88a...cfd

[AnonymBruker]

Og sånn ellers og. Jeg var i omtrent samme situasjon som deg, bare at det var et barn og moren var psykisk syk. Det er overveldende alt med bv og alt det innebærer. Man føler litt man mister kontrollen over eget liv og det er mye følelser og tanker rundt det. Her endte vi med full omsorg, med delvis mer omsorg til henne igjen da hun ble bedre. Men vi hadde og bare vært sammen et års tid, og det var helt rart å stå i den situasjonen. Jeg var veldig ung den gangen og. Men det gikk bra, og jeg har den dag i dag godt forhold til ungen som var involvert, selv om jeg ikke er sammen med faren lenger. 

Anonymkode: 5e88a...cfd

[Willow2013]

Det jeg syns er så synd, er at mor er i full stand til å ta vare på de, på alle måter, men ut fra alt jeg har blitt fortalt og nå denne situasjonen, så virker det som om hun ikke har lyst bare. Og det sier seg jo selv at hvis en forelder ikke er interessert, så vil jo ikke barne ha det godt der heller i det lange løp. 

Men ja, som anonym skriver, det føles litt som å miste kontrollen. Nå er vi bare i startfasen så vi får se hvordan dette utvikler seg. 

[AnonymBruker]

Her må man tenke på barna. Om mor vurderes som lite egnet eller ikke ønsker å ta seg av dem så er det naturlig at den andre forelderen tar ansvar selvfølgelig, altså din mann. Det er naturlig at barna da er mer hos dere enn 50%. Jeg regner med at du er klar over at samværsavtaler og prosenter ikke er "låst for evig og alltid". Hva barna ønsker er det som skal veie tyngst i den settingen, og det kan variere i løpet av årene. Så en 50/50 løsning kan være 70/30 til neste år, eller 100%. Det eneste som er låst at har man valgt å få barn så har man et ansvar livet ut. Dessverre er ikke alle egnet til å ta det ansvaret, og noen trenger hjelp for å klare å ta det. 

Anonymkode: a5810...850

[xinnia]

4 timer siden, Willow2013 skrev:

Det blir selvsagt oss. Vi vil jo ikke at de skal være i fosterhjem 50%. Uaktuelt. Han er en kjempe god far ♡ Jeg tror ikke problemet er at moren ikke bryr seg i det hele tatt, men det virker som hun ikke vil ha ansvaret. Hun vil kun ha kosen med de, hvis det gir mening. Sette bort det kjedelige ansvaret og ta det morsomme på en måte. Dårlig forklart, men. 

Mange fedre som er slik- det er dessverre ikke så mye en kan gjøre med det, annet enn å brette opp ermene - svelge kamelflokker.