AnaVanBieverhuizen Skrevet 4. desember 2018 #1 Skrevet 4. desember 2018 (endret) Jeg leste TS' innlegg her og kunne ikke fri meg fra å tenke: Hvordan i all verden turde du å få et barn om du er så redd for verden (og ikke den store stygge verden, men en barnehage!) Menn som tenkte slik hadde ikke fått barn av to grunner: - Ingen kvinner hadde valgt dem. - De hadde ikke turt / hatt så lav selvtillit / skammet seg dypt over sine manglende (potensielle) farsferdigheter. Så sånn sett skal TS ha kudos for å tørre der mange menn fæler. Endret 5. desember 2018 av AnaVanBieverhuizen
AnonymBruker Skrevet 5. desember 2018 #3 Skrevet 5. desember 2018 Ehm, what? Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse og planlegger da å få barn.. Anonymkode: 35532...789
AnaVanBieverhuizen Skrevet 5. desember 2018 Forfatter #4 Skrevet 5. desember 2018 1 minutt siden, SoWhat? skrev: Hæ? Er det forskjeller på menn og kvinner mht. å få barn når DU SELV ER ET BARN som fortsatt er redd for å gå i barnehagen, for å gi deg det inn med teskje.
SoWhat? Skrevet 5. desember 2018 #5 Skrevet 5. desember 2018 Akkurat nå, AnaVanBieverhuizen skrev: Er det forskjeller på menn og kvinner mht. å få barn når DU SELV ER ET BARN som fortsatt er redd for å gå i barnehagen, for å gi deg det inn med teskje. Er man et barn om man har sosial angst altså?
AnaVanBieverhuizen Skrevet 5. desember 2018 Forfatter #6 Skrevet 5. desember 2018 1 minutt siden, SoWhat? skrev: Er man et barn om man har sosial angst altså? I bunn og grunn er man vel det.
SoWhat? Skrevet 5. desember 2018 #7 Skrevet 5. desember 2018 Akkurat nå, AnaVanBieverhuizen skrev: I bunn og grunn er man vel det. Nei. Man er ikke i bunn og grunn det. Wtf 2
AnonymBruker Skrevet 5. desember 2018 #8 Skrevet 5. desember 2018 Haha, Okay! Da vet jeg at alle vi som har sosial angst er barn. Godt å vite 🙄 Hvordan jeg turte å få barn? Jeg er en trygg og god omsorgsperson, har en god utdannelse og en bra jobb, og jeg er gift med barnets far - alt på stell altså. ..Ja, bortsett fra at jeg kan få angst i visse sosiale settinger. Jeg er ikke redd for verden, og heller ikke redd barnehager(?), men jeg er litt redd den kleine følelsen man kan få når man kommer inn i en gruppe der man ikke kjenner noen. Men jeg er veldig trygg f.eks. innenfor mitt fagfelt, og kan prate ubehindret med fremmede mennesker i jobbsammenheng. Så fint for deg at du aldri kjenner på noe ubehag i sosiale situasjoner. At du er like trygg alltid - jeg er veldig glad på dine vegne 🤗 Har du alt annet i livet på stell også? Hilsen trådstarter av "Åpen barnehage - føler meg utilpass". Anonymkode: 88fd4...8fe 1
AnaVanBieverhuizen Skrevet 5. desember 2018 Forfatter #9 Skrevet 5. desember 2018 5 minutter siden, AnonymBruker skrev: Haha, Okay! Da vet jeg at alle vi som har sosial angst er barn. Godt å vite 🙄 Hvordan jeg turte å få barn? Jeg er en trygg og god omsorgsperson, har en god utdannelse og en bra jobb, og jeg er gift med barnets far - alt på stell altså. ..Ja, bortsett fra at jeg kan få angst i visse sosiale settinger. Jeg er ikke redd for verden, og heller ikke redd barnehager(?), men jeg er litt redd den kleine følelsen man kan få når man kommer inn i en gruppe der man ikke kjenner noen. Men jeg er veldig trygg f.eks. innenfor mitt fagfelt, og kan prate ubehindret med fremmede mennesker i jobbsammenheng. Så fint for deg at du aldri kjenner på noe ubehag i sosiale situasjoner. At du er like trygg alltid - jeg er veldig glad på dine vegne 🤗 Har du alt annet i livet på stell også? Hilsen trådstarter av "Åpen barnehage - føler meg utilpass". Anonymkode: 88fd4...8fe Hei der. Det er jo kjønnsperspektivet som er hovedfokus i denne tråden. Har ikke akkurat alt i livet på stell, men rimelig fornøyd med at den lammende angsten / drepende kjedsomheten jeg ofte følte på sammen med andre mennesker i barndom / ungdom gradvis forsvant etter hvert som jeg ble voksen. Er godt mulig jeg hadde en form for barneautisme. (Er mann.)
AnonymBruker Skrevet 5. desember 2018 #10 Skrevet 5. desember 2018 53 minutter siden, AnaVanBieverhuizen skrev: Hei der. Det er jo kjønnsperspektivet som er hovedfokus i denne tråden. Har ikke akkurat alt i livet på stell, men rimelig fornøyd med at den lammende angsten / drepende kjedsomheten jeg ofte følte på sammen med andre mennesker i barndom / ungdom gradvis forsvant etter hvert som jeg ble voksen. Er godt mulig jeg hadde en form for barneautisme. (Er mann.) Nå synes jeg du skal komme deg littegrann ned på jorda 😂 Du mener altså at fordi du ble kvitt angsten etterhvert som du ble voksen, så skal alle mennesker følge samme malen? Ellers er det noe i veien med oss? Jeg stopper aldri å forundre meg over enkelte menneskers manglende evne til å se verden i nyanser 😕 Anonymkode: 88fd4...8fe
AnonymBruker Skrevet 5. desember 2018 #11 Skrevet 5. desember 2018 For det første skjønte jeg ikke HI. Og for det andre så vet ikke TS hva han snakker om. Anonymkode: 35056...16f
AnonymBruker Skrevet 5. desember 2018 #12 Skrevet 5. desember 2018 12 timer siden, AnaVanBieverhuizen skrev: Er det forskjeller på menn og kvinner mht. å få barn når DU SELV ER ET BARN som fortsatt er redd for å gå i barnehagen, for å gi deg det inn med teskje. Mannen min har sosial angst og prøver for alt i verden å unngå samlinger i barnehage og på skole, enten det er foreldremøte, dugnader eller FN-dag. Han har 2 barn. Heldigvis har han jo meg, som tvinger ham med oss innimellom og som går på foreldremøtene alene. Det er neppe kjønnsspesifikke forskjeller her, annet enn at menn ofte slipper lettere unna. Erlend Osnes har nettopp hatt en runde forestillinger, hvor han blant annet tar opp dette med a han gjør alt for å slippe slike ting. Anonymkode: 9e188...822
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå