Flere som har adoptert, men kjenner ikke like sterk kjærlighet?

[AnonymBruker]

Vi hadde prøvd i flere år, uten å lykkes. Bestemte oss for å adoptere, fikk en 4-5 åring. Vi hadde hatt barnet i 3-4 mnd, før jeg oppdaget at jeg var gravid.. Fikk enda et barn et par år senere.. Nå er min eldste, biologiske barneskolebarn. Jeg kjenner definitivt en helt annen kjærlighet for mine to yngste, enn den eldste. 

Dere som har adoptert, hvordan opplever dere forskjellen på adoptert og biologisk?

Dere som ikke har adoptert, klarer umulig å sette dere inn i dette, så ingen grunn til at dere prøver heller

Anonymkode: cf6d9...836

[Gjest Hiro]

Det høres spennende ut med at du har både barn du had adoptert og  biologiske barn. Hvordan kjærlighet føler du ?

[AnonymBruker]

Det er ikke unormalt. Det er biologisk. De fleste sier at de ikke ante hva morsfølelse var før de fikk eget barn (hvis de tidligere har adoptert eller hatt stebarn). Jeg har ei venninne som elsker begge barna sine hvor ett er adoptert, å hun har fortalt at kjærligheten er forskjellig, men det er fortsatt kjærlighet for begge barna. 

Anonymkode: 2a159...317

[AnonymBruker]

Jeg har ikke adoptert - og kan selvfølgelig ikke sette meg inn hvordan dette er. Men det første jeg tenker er at dette er naturlig...? Jeg sier absolutt ikke at adoptivforeldre ikke elsker barna sine ubetinget, men jeg ser for meg at de «biologiske følelsene» er annerledes..? Kan det stemme? At du ikke nødvendigvis er mer glad i dine biologiske, men annerledes glad i dem...?

 

Anonymkode: 4887c...9f2

[AnonymBruker]

Jeg tror nok ikke det har med at du har adoptert å gjøre men heller at du ikke hadde barnet fra det var baby.

Det krever mye mer av deg som menneske å opprette det samme båndet til et større barn enn til en baby og biologisk eller ei så er det likevel et lite barn som fortjener din fulle kjærlighet så dette synes jeg du burde prøve å arbeide med fordi barnet vil nok kjenne hva du føler når det ser hvordan du responderer på de to yngre søsknene..

Hvis du hadde fått ditt biologiske barn så ble det tatt fra deg og så fikk du det tilbake ved 4-5år så ville nok det vært annerledes på lik linje med ditt første barn nå...

Anonymkode: 8a491...8cf

[Hulderen]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror nok ikke det har med at du har adoptert å gjøre men heller at du ikke hadde barnet fra det var baby.

Det krever mye mer av deg som menneske å opprette det samme båndet til et større barn enn til en baby og biologisk eller ei så er det likevel et lite barn som fortjener din fulle kjærlighet så dette synes jeg du burde prøve å arbeide med fordi barnet vil nok kjenne hva du føler når det ser hvordan du responderer på de to yngre søsknene..

Hvis du hadde fått ditt biologiske barn så ble det tatt fra deg og så fikk du det tilbake ved 4-5år så ville nok det vært annerledes på lik linje med ditt første barn nå...

Anonymkode: 8a491...8cf

Dette tror jeg stemmer!

Det finnes eksempel på at barn har blitt forbyttet ved fødselen. Når det først ble oppdaget etter flere år, så ønsket ikke foreldrene å bytte tilbake.

[AnonymBruker]

Forskjellen her ligger ikke i kjærligheten, for den er lik for både mine adoptivbarn og mitt biologiske.

Men jeg har en form for sårhet (i mangel på bedre ord) for at jeg ikke kan se meg eller min mann i adoptivbarna. Klart, mye av holdningene, interessene og humoren vår har de fått fra oss. Men jeg kan ikke se ansiktstrekkene våre, ei heller si "hun har det etter meg, jeg var helt lik på den alderen" eller "Hun har arvet sangstemmen etter sin far" etc.. Jeg finner en primitiv glede i å se meg, min mann eller vår slekt i vårt biologiske barn, som jeg ikke får like full uttelling for hos våre to andre. 

Jeg vil ikke si kjærligheten er annerledes av den grunn, for jeg elsker alle like ubetinget -blodsbånd eller ei. Men jeg føler ofte jeg må overkompensere ovenfor de eldste nå når de vokser til, nettopp for at de ikke skal gå rundt med vrangforestillinger om at jeg elsker vårt biologiske mest. Og det igjen, kan føre til at minsten føler seg mindre elsket. Så litt vanskelig balansegang det der.

Ser flere nevner alder ved adopsjon. Mine var 16mnd og 3år, samme mor men forskjellige fedre.

Anonymkode: 3a7b7...6fb

[AnonymBruker]

Jeg er lesbisk og har flere venner som er lesbiske og har barn. Det vanlige for mange er at begge mødrene går gravid hver sin gang, og bruker sæd fra samme donor slik at barna har samme "far" og dermed deler noen gener. Flere har sagt at de elsker barna sine like høyt, men "det er noe spesielt med min egenfødte". Så man skal ikke kimse av biologi. Alle parene har forresten vært sammen i begge svangerskapene og dermed vært der fra starten av for alle barna sine.

Anonymkode: 75ce5...8dd

[AnonymBruker]

Jeg kjenner også en annen kjærlighet for adoptivbarnet, men ikke en mindre kjærlighet. Her har vi to biologiske først, og deretter et yngre adoptivbarn, som først var hos oss som fosterhjem og der vi deretter adopterte. Da vi bestemte oss for å adoptere denne gutten måtte vi omstille oss, vi visste at det ville kreve noe annet å elske dette barnet som vårt eget siden han kom til oss som 3-åring og allerede hadde en biologisk mor og far som hadde gitt ham en start på livet som han ikke fortjente. Å adoptere et barn er kanskje en enda større forpliktelse enn å få ett eget, det kan kreve mer. Det virker som dere gikk inn i det uten å ta innover dere hva det ville kreve av dere, og det synes jeg er trist. For er det noe adoptivbarn med en trøblete start på livet trenger og fortjener så er det noen som evner å elske dem som sine egne. 

Anonymkode: 3f6fa...6e4

[AnonymBruker]

Min erfaring er helt motsatt, jeg er forbauset over at jeg ikke har klart å finne noen forskjell mellom følelsene for mine biologiske barn og adoptivbarnet, som er yngst. Har kjent etter mange ganger, tenkt at noe må være annerledes, men nei. Det er absolutt den samme følelsen, noe som egentlig er litt rart. Vi kom ikke inn i hans liv før babytiden var godt og vel over, så den tiden mangler vi. Det hadde ikke vært rart om det hadde gitt seg et eller annen form for utslag. Men det har det altså ikke for vår del. Ikke klarer jeg å synes det er sårt at vi misset en del av hans første milepæler, det var noe vi var så forberedt på at det aldri har vært noen sorg i så måte.

Vet ikke hvorfor det er sånn, og tror nok at dette kan variere veldig uten at det er noe "riktig" eller "galt". Det er for eksempel fullstendig forståelig at det er noe annet å knytte seg til en 5-åring enn en nyfødt som du er hormonelt programmert til å beskytte og elske. Ikke nødvendigvis dårligere, men annerledes. Veldig enig i kommentaren over som gikk nettopp på dette.

Men for meg er det faktisk overhodet ingen forskjell. Alle barna er like mye mine, og jeg har de samme løvemammafølelsene for alle sammen.

Anonymkode: d3157...2b4