Åpen barnehage - føler meg utilpass

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er mamma til en herlig liten baby som jeg ønsker skal få lære seg å være sosial og å trives sammen med andre barn og voksne, og derfor drar jeg innimellom i en åpen barnehage. Der er det først "mingling", noe som selvsagt inviterer til en del prat mellom foreldrene, og deretter sangstund. Hyggelig sikkert, men problemet er at jeg har sosial angst 😵

I dag grudde jeg meg ikke for å dra, og så for meg at det kom til å gå skikkelig bra med praten. Jeg følte meg ganske selvsikker. Og det gikk bra; jeg pratet lett med førskolelæreren - alt gikk strålende.

Så satte vi oss ned med resten av gjengen, barn og foreldre. Dette var mødre og fedre sikkert i starten av 40-årene, muligens slutten av 30-årene som alle virket å kjenne hverandre. De overså meg (nesten) totalt, inviterte meg ikke med inn i praten. De hilste jo, da jeg hilste. Jeg er i midten av 20-årene så jeg er ikke veldig ung, men jeg følte meg SÅ utenfor. Jeg ser ganske ung ut så det er mulig de trodde jeg var en del yngre, og at de derfor ikke var interesserte i å prate med meg(?).

Etterhvert ble jeg skikkelig utilpass. Følte nesten at jeg begynte å rødme, og jeg er sikker på det var veldig merkbart at jeg ikke var komfortabel. Da førskolelæreren satte seg ned for å prate med meg klarte jeg liksom ikke å si noe fornuftig, jeg hadde helt mistet hodet og tenkte bare på hvor nervøs jeg måtte virke. Og at de måtte tro at jeg var helt håpløs, dum, dårlig forelder og alt mulig 😕 

Værst av alt er at jeg blir skikkelig klønete når jeg blir nervøs. Åh.. Gikk derfra helt varm i topplokket, sikkert synlig rød, og var så utrolig klønete da jeg skulle ta med meg vognen ut døren. Det er som om selv de enkleste oppgavene er umulig å gjennomføre for meg når jeg blir slik. 

Å, jeg synes så synd i barnet mitt. Håper virkelig ikke hun tar etter meg. Og jeg håper ikke at hun merker at jeg blir nervøs. Vil jo være der for henne 100% alltid, men jeg klarer ikke det når jeg får slike angstanfall. (Ja, jeg har bedt om hjelp fra lege, men fordi jeg tilsynelatende ikke virket som om jeg hadde sosialt angst og fordi jeg jobber, ble jeg ikke tatt seriøst).

Dette ble langt. Og jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget mitt.. annet enn; er det noen andre foreldre med sosial angst der ute? Hvordan får dere alt til å fungere? 

 

Anonymkode: 8f851...f0c

[AnonymBruker]

Uff kjenner meg igjen. Å ha barn når man har angst er utrolig slitsomt. Jeg har Ikke så mange råd annet enn at man må jo bare stå i det, for barnas skyld. Nevrotisisme er jo arvelig så mye mulig hun vil slite med lignende når hun blir større uten at det er din feil. Det er jo mulig å bli bedre ved hjelp av terapi, men for en del av oss må man bare lære seg å leve med det. Jeg går på det jeg er nødt til, men jeg mingler minst mulig. 

Anonymkode: 1291a...53b

[SoWhat?]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg er mamma til en herlig liten baby som jeg ønsker skal få lære seg å være sosial og å trives sammen med andre barn og voksne, og derfor drar jeg innimellom i en åpen barnehage. Der er det først "mingling", noe som selvsagt inviterer til en del prat mellom foreldrene, og deretter sangstund. Hyggelig sikkert, men problemet er at jeg har sosial angst 😵

I dag grudde jeg meg ikke for å dra, og så for meg at det kom til å gå skikkelig bra med praten. Jeg følte meg ganske selvsikker. Og det gikk bra; jeg pratet lett med førskolelæreren - alt gikk strålende.

Så satte vi oss ned med resten av gjengen, barn og foreldre. Dette var mødre og fedre sikkert i starten av 40-årene, muligens slutten av 30-årene som alle virket å kjenne hverandre. De overså meg (nesten) totalt, inviterte meg ikke med inn i praten. De hilste jo, da jeg hilste. Jeg er i midten av 20-årene så jeg er ikke veldig ung, men jeg følte meg SÅ utenfor. Jeg ser ganske ung ut så det er mulig de trodde jeg var en del yngre, og at de derfor ikke var interesserte i å prate med meg(?).

Etterhvert ble jeg skikkelig utilpass. Følte nesten at jeg begynte å rødme, og jeg er sikker på det var veldig merkbart at jeg ikke var komfortabel. Da førskolelæreren satte seg ned for å prate med meg klarte jeg liksom ikke å si noe fornuftig, jeg hadde helt mistet hodet og tenkte bare på hvor nervøs jeg måtte virke. Og at de måtte tro at jeg var helt håpløs, dum, dårlig forelder og alt mulig 😕 

Værst av alt er at jeg blir skikkelig klønete når jeg blir nervøs. Åh.. Gikk derfra helt varm i topplokket, sikkert synlig rød, og var så utrolig klønete da jeg skulle ta med meg vognen ut døren. Det er som om selv de enkleste oppgavene er umulig å gjennomføre for meg når jeg blir slik. 

Å, jeg synes så synd i barnet mitt. Håper virkelig ikke hun tar etter meg. Og jeg håper ikke at hun merker at jeg blir nervøs. Vil jo være der for henne 100% alltid, men jeg klarer ikke det når jeg får slike angstanfall. (Ja, jeg har bedt om hjelp fra lege, men fordi jeg tilsynelatende ikke virket som om jeg hadde sosialt angst og fordi jeg jobber, ble jeg ikke tatt seriøst).

Dette ble langt. Og jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget mitt.. annet enn; er det noen andre foreldre med sosial angst der ute? Hvordan får dere alt til å fungere? 

 

Anonymkode: 8f851...f0c

Hm. Sosial angst? Hvis du sier at du har det, så må jeg vel tro deg. Men ut fra situasjonen du beskriver, så handler det om å føle seg ekskludert og usikker. Jeg tror helt ærlig at veldig mange ville ha reagert som du gjorde, og at flere kjenner seg igjen! Jeg har ikke sosial angst, men kan bli usikker i visse situasjoner, og da er det den klønete siden kommer frem! Kjente meg nemlig litt igjen i det du beskrev 🙂  har en først begynt å føle seg ubekvem, og attpåtil rødmer, så baller det på seg. Og så føler man seg som en idiot etterpå. Tror mange vet hva det handler om altså 🙂

Ellers må jeg si at det var dårlig av de andre foreldrene om de ikke inkluderte deg. Tåpelig og sosialt dårlig oppførsel. Hvis det ikke bare var din usikkerhet? Kjenner ei mor som er yngre enn deg. Hun føler det samme ovenfor eldre foreldre. Dels pga usikkerhet, men også fordi er par har vært nedlatende mot henne. Håper du ikke gir opp! 

[AnonymBruker]

Tok du noe initiativ til å delta i samtalen/bli kjent selv da?

Anonymkode: 28a89...021

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tok du noe initiativ til å delta i samtalen/bli kjent selv da?

Anonymkode: 28a89...021

Når det sitter en gjeng med andre foreldre og snakker sammen så er det fryktelig vanskelig for de aller fleste å ta initiativ til å delta/ bli med i samtalen. 

Hun skrev jo at hun sa hei og de andre hilste når hun gjorde det, men så ble vel de andre mer opptatt av seg og sitt og glemte TS. Er hun ung og usikker i utgangspunktet så blir man ikke mer pågående og full av selvtillit av en sånn gjeng.

Jeg skjønner godt at du ble usikker, TS og jeg tror ikke man trenger å ha angst for å ha opplevd den situasjonen som klein og vanskelig.

 

Anonymkode: dd663...437

[atropos]

Å, jeg kjenner meg veldig igjen! Slik er det her også. «Alle» kjenner hverandre, mens jeg er nyinnflyttet til denne småbyen og kjenner ingen. Folk er hyggelige og hilser, men det stopper liksom der. 

Det er ikke noen hyggelig følelse å bli ekskludert. Det beste rådet jeg har er egentlig å se deg om. Kanskje det er en annen der også som føler seg litt klønete og alene også? Evnt må du forsøke å kaste blygheten ut og hoppe inn i en samtale. Det har jeg gjort, og det gir meg ikke nye venner, men jeg får iallefall noen å snakke med 😅

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff kjenner meg igjen. Å ha barn når man har angst er utrolig slitsomt. Jeg har Ikke så mange råd annet enn at man må jo bare stå i det, for barnas skyld. Nevrotisisme er jo arvelig så mye mulig hun vil slite med lignende når hun blir større uten at det er din feil. Det er jo mulig å bli bedre ved hjelp av terapi, men for en del av oss må man bare lære seg å leve med det. Jeg går på det jeg er nødt til, men jeg mingler minst mulig. 

Anonymkode: 1291a...53b

Takk for at du svarer ❤

Ja, jeg er også redd for at hun arver dette etter meg uansett, men jeg skal i alle fall trosse angsten min for at hun skal ha de beste forutsetninger.

Tenker du noen gang på hva andre foreldre tenker om deg når du unngår minglingen? Jeg skulle gjerne holdt meg unna selv, for å slippe situasjoner som dette 🙈 Kan ikke si jeg ble mindre engstelig etter i dag, gitt..

Anonymkode: 8f851...f0c

[AnonymBruker]

3 timer siden, SoWhat? skrev:

Hm. Sosial angst? Hvis du sier at du har det, så må jeg vel tro deg. Men ut fra situasjonen du beskriver, så handler det om å føle seg ekskludert og usikker. Jeg tror helt ærlig at veldig mange ville ha reagert som du gjorde, og at flere kjenner seg igjen! Jeg har ikke sosial angst, men kan bli usikker i visse situasjoner, og da er det den klønete siden kommer frem! Kjente meg nemlig litt igjen i det du beskrev 🙂  har en først begynt å føle seg ubekvem, og attpåtil rødmer, så baller det på seg. Og så føler man seg som en idiot etterpå. Tror mange vet hva det handler om altså 🙂

Ellers må jeg si at det var dårlig av de andre foreldrene om de ikke inkluderte deg. Tåpelig og sosialt dårlig oppførsel. Hvis det ikke bare var din usikkerhet? Kjenner ei mor som er yngre enn deg. Hun føler det samme ovenfor eldre foreldre. Dels pga usikkerhet, men også fordi er par har vært nedlatende mot henne. Håper du ikke gir opp! 

Jeg er ganske sikker på at jeg har sosial angst. Jeg tror nok ikke det er uvanlig å kjenne seg litt utenfor og usikker, men jeg tror kanskje man kan føle det i ulik grad. For min del er det slik at jeg nesten går helt i panikk-modus😑

Jeg er helt ødelagt etter dagen i dag. Kjenner meg helt utbrent 😅

Men godt å høre at jeg ikke er alene i verden, da. Det hjelper å høre at andre også kan oppleve det samme. Det du skriver at det liksom baller på seg, akkurat slik er det. Takk ❤

Anonymkode: 8f851...f0c

[SoWhat?]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg er ganske sikker på at jeg har sosial angst. Jeg tror nok ikke det er uvanlig å kjenne seg litt utenfor og usikker, men jeg tror kanskje man kan føle det i ulik grad. For min del er det slik at jeg nesten går helt i panikk-modus😑

Jeg er helt ødelagt etter dagen i dag. Kjenner meg helt utbrent 😅

Men godt å høre at jeg ikke er alene i verden, da. Det hjelper å høre at andre også kan oppleve det samme. Det du skriver at det liksom baller på seg, akkurat slik er det. Takk ❤

Anonymkode: 8f851...f0c

Jeg smilte da du beskrev situasjonen med å kløne når du skulle ut med vognen osv. Veldig gjenkjennende 🙂  håper ihverfall at du klarer å komme deg avgårde igjen. Sosial angst må være fælt, så lykke til ihverfall! 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når det sitter en gjeng med andre foreldre og snakker sammen så er det fryktelig vanskelig for de aller fleste å ta initiativ til å delta/ bli med i samtalen. 

Hun skrev jo at hun sa hei og de andre hilste når hun gjorde det, men så ble vel de andre mer opptatt av seg og sitt og glemte TS. Er hun ung og usikker i utgangspunktet så blir man ikke mer pågående og full av selvtillit av en sånn gjeng.

Jeg skjønner godt at du ble usikker, TS og jeg tror ikke man trenger å ha angst for å ha opplevd den situasjonen som klein og vanskelig.

 

Anonymkode: dd663...437

Nettopp slik var det, ja. Jeg satte meg jo ned blant de andre foreldrene, men det ble så unaturlig å bryte inn i samtalen når de liksom allerede var på navn med hverandre. 

Jeg er helt sikker på at man ikke behøver å ha angst for å synes at situasjoner som dette er kleint, men jeg følte liksom bare at reagerte så sterkt. Jeg mistet helt hode, jo. Det ble blankt liksom 😫

Takk for svar! ❤

Anonymkode: 8f851...f0c

[AnonymBruker]

1 time siden, atropos skrev:

Å, jeg kjenner meg veldig igjen! Slik er det her også. «Alle» kjenner hverandre, mens jeg er nyinnflyttet til denne småbyen og kjenner ingen. Folk er hyggelige og hilser, men det stopper liksom der. 

Det er ikke noen hyggelig følelse å bli ekskludert. Det beste rådet jeg har er egentlig å se deg om. Kanskje det er en annen der også som føler seg litt klønete og alene også? Evnt må du forsøke å kaste blygheten ut og hoppe inn i en samtale. Det har jeg gjort, og det gir meg ikke nye venner, men jeg får iallefall noen å snakke med 😅

Utrolig godt å høre at andre kjenner seg igjen. Føler meg litt mindre som et utskudd da 😂

Vi har også nettopp flyttet hit, ut i forstaden. Og det er litt sånn småby-feelings. Folk hilser når du er ute og spaserer liksom. 

Jeg skal forsøke å se meg litt om etter andre som kanskje kjenner seg litt alene. Et godr råd - takk for det! Forhåpentligvis er jeg litt mindre stressa neste gang slik at jeg faktisk kan fokusere litt utover i rommet og ikke bare på meg selv.

Og det med å kaste blygheten har jeg forsøkt noen ganger. Noen ganger går det helt suverent, mens andre ganger går det litt skeis. 'Fake it until you make it', har jeg hørt, og det er jo mye sannhet i det. 

Takk for svar ❤

Anonymkode: 8f851...f0c

[bettsa]

Huff kjenner meg igjen.  Jeg har også vært i åpen barnehage og følte at alle kjente hverandre. Jeg følte meg som vera venneløs.   Stå på og ikke gi opp. 

[AnonymBruker]

Du skriver om at du ikke ønsker ditt barn skal ta etter deg, og da tenker jeg at det er så utrolig viktig og bra det du gjør. Du trosser de ubehagelige følelsene og står i det. Du mingler, du prater med mennesker du ikke kjenner og du oppsøker situsjoner som for deg er "utrygge". Du gjør noe veldig bra! 

Og du skriver gjenkjennende, vi har nok alle situasjoner hvor vi føler oss oversett, mindre viktig og kjenner nervøsitet, rødme og klønethet tar overhånd. Også her mener jeg det viktigste man kan gjøre er å stå i det. For din egen del, men også for ditt barn - for barnet erfarer også hvordan foreldre takler situasjoner og dette er med på å forme hvordan de vil takle livet sitt når de vokser til. "Ja, det var kanskje ubehagelig i gangen på barnehagen i går, men vi går dit i morgen likevel" liksom. 

Anonymkode: 761b8...79a

[AnonymBruker]

9 minutter siden, SoWhat? skrev:

Jeg smilte da du beskrev situasjonen med å kløne når du skulle ut med vognen osv. Veldig gjenkjennende 🙂  håper ihverfall at du klarer å komme deg avgårde igjen. Sosial angst må være fælt, så lykke til ihverfall! 

Vi skal nok klare å komme oss dit igjen. Takk for det! 🤗

Anonymkode: 8f851...f0c

[AnonymBruker]

Bare vent til barnet begynner i barnehagen. Hoff....

Anonymkode: 2d6e0...f64

[AnonymBruker]

Dette her høres jo mer ut som sosialt ubehag enn sosial angst som diagnose. Og ubehaget går over jo mer du eksponerer deg.

Anonymkode: ca2fe...2ca

[AnonymBruker]

Jeg har vært mye i åpen barnehage. Tar kontakt med alle. Jeg gidder ikke delta i grupperingene som ofte danner seg. Trøst deg med at alle har nok med sitt. Ingen ser du kløner med vognen eller rødmer. Prøv å ta kontakt med noen. Det er mange som er sjenert. 

Anonymkode: b3d3f...b53

[AnonymBruker]

5 timer siden, bettsa skrev:

Huff kjenner meg igjen.  Jeg har også vært i åpen barnehage og følte at alle kjente hverandre. Jeg følte meg som vera venneløs.   Stå på og ikke gi opp. 

Ja, jeg var en skikkelig Vera Venneløs i dag. Jeg gir ikke opp! 😙

Fortsatte du å gå i åpen barnehage forresten? Og ble det bedre? 

Anonymkode: 8f851...f0c

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver om at du ikke ønsker ditt barn skal ta etter deg, og da tenker jeg at det er så utrolig viktig og bra det du gjør. Du trosser de ubehagelige følelsene og står i det. Du mingler, du prater med mennesker du ikke kjenner og du oppsøker situsjoner som for deg er "utrygge". Du gjør noe veldig bra! 

Og du skriver gjenkjennende, vi har nok alle situasjoner hvor vi føler oss oversett, mindre viktig og kjenner nervøsitet, rødme og klønethet tar overhånd. Også her mener jeg det viktigste man kan gjøre er å stå i det. For din egen del, men også for ditt barn - for barnet erfarer også hvordan foreldre takler situasjoner og dette er med på å forme hvordan de vil takle livet sitt når de vokser til. "Ja, det var kanskje ubehagelig i gangen på barnehagen i går, men vi går dit i morgen likevel" liksom. 

Anonymkode: 761b8...79a

Så godt å lese svaret ditt! ❤ Ja, jeg gjør dette utelukkende for datteren min da jeg ikke ønsker at hun skal ha det som meg. Hadde det ikke vært for henne hadde jeg nok fortsatt å unngå ubehagelige situasjoner som dette. Men dersom denne formen for eksponeringsterapi har effekt på meg, vil jo det bare være positivt for meg også 🤗

Anonymkode: 8f851...f0c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare vent til barnet begynner i barnehagen. Hoff....

Anonymkode: 2d6e0...f64

Ja.. 😨 Jeg håper jeg er litt bedre rustet til den tid.

Anonymkode: 8f851...f0c