Et skrik i natten

[Gjest Anonymous]

Retten har avvist bruk av "fremprovosert bevis" for å fremme sin egen sak i slike saker. Dette selvsagt for å forhindre utspekulering, bruk av barna osv. Men det må vel også være "bevis" nok om det kan vises til - "sterke bevis" - handlinger forut for bruddet.....

[kine]

Jeg håper og tror at det er rett som gjest over sier her.Selv har jeg vært livredd for at barnefaren skal bli trodd når han fremstiller meg som mer ustabil enn ham..Selv om jeg vet inderst inne at alt er rent oppspinn.Fikk ett godt råd fra advokaten min :La ham si så mye negativt han vil om deg og ikke bry deg om trusler.Desto mer vondt han sier om deg,desto mer useriøs vil han virke i retten..I en rettsak vil han bli gjennomskuet og da vil han selv fremstå som den tapende part..Jeg håper min advokat har rett..

Men tilbake til deg som startet denne tråden : Går det bedre med deg ?

[Gjest Anonymous]

Kine - jeg håper du ikke skal i Oslo tingrett, og jeg håper advokaten din har rett, men tviler sterkt. Retten gjennomskuer ikke noenting!

Din x vil ha full anledning til å slenge så mye dritt han vil om deg uten at det vil få noen betydning for hvordan retten dømmer. Så lenge han samtidig fremstiller seg som en far som er sååååå glad i ungen sin, så vil det du sier ha null verdi. Du er nemlig mor, og da blir du mistrodd.

Jeg har en x som gikk fullstendig amok i retten, samtidig som jeg har mye bevis på hans manglende skikkethet. Konsekvenser: INGEN. Barnets rettigheter ble totalt oversett - det var kun fars rettigheter som var viktiget.

Uansett - lykke til.

[Gjest Anonymous]

Jeg skal ikke opp i Oslo Tingrett.Ble litt skremt da jeg leste innlegget ditt,det må jeg innrømme.Men slik jeg har forstått det er det så usaklig det han kommer med at han vil oppfattes som om han er sjalu og bitter...At han selv har en voldsdom på seg og et enormt temperament som fører til mye unødvenig krangel gjør nok ikke saken hans bedre heller.

Kan du forklare litt nærmere hvorfor han i det hele tatt ble trodd i ditt tilfelle og hva han argumenterte med ??

Tror du ikke det er lett å gjennomskue en far som er bitter og kontrolerende hvis den andre parten har vitner på at det han sier ikke stemmer men kun er ett resultat avmanglende argumenter for å få foreldreansvaret ??

Sønnen vår har alle vennene sine her hos meg og skoletilbudet er bedre hos meg.Alle vennene hans skal gå på skole her...Hmm...Jeg tror det blir farlig å tenke for mye på dette..Da blir jeg deprimert igjen..Og jeg har faktisk vært veldig positiv og sterk i det siste..Må nok prøve å holde hodet oppe og ikke tenke det verste..

[Gjest Venus, ikke innlogget]

Hei... :kgsmil:

Ganske kort sier jeg: Gjør det som er ALLER BEST for barnet !!! :D

Og det sier seg selv at i dette tilfellet er det nok best for barnet å ha kontakt med begge sine foreldre.

Men for ALL del: Ta nå med deg barnet når du flytter, slik at ikke selve flyttingen blir traumatisk for henne. Hun kan kanskje føle seg forlatt...

Så får dere heller vurdere videre hva dere skal gjøre, i fred og ro.

Jeg kjenner ikke din samboer. Men VIL han virkelig ha hovedansvaret for henne, eller er dette en slags tåpelig hevnaksjon ???

Gjelder førstnevnte har jeg full respekt for det !!!

Men er det sistnevnte som gjelder må jeg si jeg blir skremt av mennesker som bruker "barnet som et våpen" mellom seg.

Disse menneskene er jeg overbevist om at IKKE har barnets beste i tankene !!! Ikke sitt eget beste engang, de er kun opptatt av å "hevne" seg på motparten, på en utrolig barnslig , grusom og utspekulert måte.

De "glemmer" hvilke konsekvenser dette får for barnet på sikt !!! Eller gir blaffen.

Dette er egoisme satt i system !!!

Men har han sin datters beste i tankene, så har jeg full respekt for hans kamp. Men jeg kjenner han altså ikke. Det gjør derimot du. Så du skulle ha alle forutsetninger for å klare å gjennomskue han...

Jeg håper inderlig at du ikke blir skuffet.

Dere er altså ikke gift. Jeg er temmelig sikker på at hovedomsorgen faller på deg. Men man vet jo aldri.

Jeg vet bare at det skal foreligge SVÆRT gode grunner for at moren IKKE skal bli tilkjent hovedansvaret for barnet sitt.

Men igjen: Sett barnet først !!! Hva er best for henne ? Da skulle valget være lett å ta !!!

Jeg ønsker din datter lykke til !!!

Medfølende hilsen fra Venus. :blunke:

[Gjest Anonymous]

Waco:

- Hvor mange av fedrene som mente at barna hadde det best hos dem da???

Selvfølgelig tror de fleste foreldre uansett om det er mann eller kvinne at barna vil få det best hos dem(dersom muligheten er til stede). Særlig i slike situasjoner..

Snakk om ensidig bruk av en undersøkelse.

ALT trenger ikke relateres tilbake til kjønn. Her er det snakk om å tenke på barnets beste og vurdere situasjonen til den enkelte av foreldrene opp mot dette. IKKE i forhold til om den ene har pupper og den andre penis.................

HA ALLTID BARNETS BESTE(og ønsker) I TANKENE! Lykke til du og de andre!

Hilsen en med pupper........

[Gjest Tale, ikke innlogget]

Takk for engasjerte svar!

Har nå kommet litt tilrette, og vår liille datter som er hovedpersonen, har heldigvis vært ganske blid, men jeg har jo vært så deppa, at det merket hun. Men søsteren hennes var fantastisk da, og jeg klarte å ta meg sammen, så vi har hat det fint nå.

jeg vil si til alle som har skrevet her, at jeg ikke har flyttet langt unna, nettopp fordi jeg vil at begge barna skal ha kontakt med far, og at de ikke må bytte skole og barnehage. Så alt er ved det normale, bortsett fra at vi nå bor rett ved siden av skolen og barnehagen.

Egentlig så kunne jeg godt ha flyttet tilbake til Oslo, for det er der minfamilie bor, og der har jeg vennene mine. I stedet velger jeg å bli boende i denne lille bygda, på den andre siden av landet. jeg synes at det viser ganske klart at jeg tenker på barna.

Kanskje er det egoistisk at jeg ønsker hovedansvaret for vår datter, men da vet jeg i allefall at jeg vil gjøre det som er best for henne, og at jeg vil samarbeide med far. jeg er ikke så sikker på om han legger godviljen til hvis det går den andre veien. Det kan jo hende han gjør det, men han vil helst bestemme over alt jeg gjør, føler jeg ,og jeg orker ikke det mer.Hvis denne bestemmelsen skal innebære et barn også, tror jeg nok han kan glemme barnets beste, og hevne seg på meg for et eller annet . Han har det med å straffe meg. Derfor ble det slutt.Hvem vil vel være i et forhold hvor den andre bestandig vet best, og alt skal gjøres på hans måte?? Blir irritert når jeg tenker på det.

Skal styre meg for å slenge masse dritt om ham nå, alt er i opprør. men det var riktig å flytte ut, jeg hadde ikke noe valg heller, forresten, han kastet meg jo ut (han mener jeg la opp til det). nei, enkelte mennesker passer overhodet ikke sammen!

Vi er i allefall glade i barnet begge to, det vet jeg. Jeg tror at det ordner seg til det beste, når sinnene våre roer seg. i skal til mekling neste uke, så da får vi se hva vi kan bli enige om. Håper det løser sg til tilfredsstillelse for alle parter

[Gjest Anonymous]

Hei

Lurte bare på en ting; har du jobb og nettverk i bygda da? Det kan jo bli temmelig ensomt og slitsomt om du må klare alt alene...

Jeg gjorde det samme som deg, men sliter fortsatt ett år etterpå med nettopp det ovennnevnte - spesielt savner jeg et nettverk..Har selvsagt satt barna i høysete, men...er likevel redd for at dette også kan gå utover barna..at jeg ikke orker å yte så mye..ja, jeg er faktisk veldig veldig redd for hva framtiden kan bringe..men en kan jo ikke gi opp håpet..?

Det er ikke bare bare å komme til ei lita bygd, og være byjente, å ha en samboer som er totalt asosial, og som også er temmelig lik din...jeg vet!

[Cassandra]

Bare for å kommentere det som Martin skrev til meg.... om at jeg sitter foran pc'n og slenger ut kommentarer som ikke hører til.

Jeg skrev en kommentar utifra slik jeg oppfattet situasjonen, og slik jeg så det så virket det som om MOR her i dette tilfellet ønsket og så hva som var best for barna. Når er det i barnas interesse å splittes f.eks? Søsken har unike bånd som bør taes vare på på best mulig måte. Og så lenge foreldrene ikke er gift, så er det ikke påkrevd med mekling. Det kan selvsagt være at det ikke er lovfestet at mor automatisk har omsorgen for barna, men det er slik de "uskrevne reglene" er. Ikke like heldig alltid... enig i det, men når en far kaster ut mor, så kan ikke far sitte på sin høye hest og si at det er mor som flytter og da får hun ikke ta med seg barnet sitt!!! Da er det far som ikke ser barnas beste!!

Uff.... dette ble rotete, og jeg fremstår kanskje her som en som mener at mor alltid skal ha omsorgen. Det gjør jeg faktisk ikke. Men i dette tilfellet, ut i fra hva jeg har lest..... så mener jeg at mor gjør det rette.

Stå på alle dere som kjemper for barnas rettigheter. Enten du er en far eller en mor!!

[Gjest Anonymous]

Ang. det å bli "kastet" ut...Å komme med og å true med dette er vel også en strategi for å få deg til å føle deg enda mindre verdt...Man gjør jo alt..Jeg fikk selv høre det av samboeren min, og også av svigerfar, som forøvrig mente jeg var det jævligste menneske han noen gang hadde møtt..,"jeg kunne ikke bli boende på gården lenger", sa han. Nei, det orket ikke jeg heller...!

Så det blir temmelig unynasert om man kategorisk fastslår at den som flytter er den som skal "gi fra seg barna".

siste gjest

[Gjest Venus, ikke innlogget]

:-? Hei igjen...

Slik du fremstiller din datters far her nå, gjør at jeg blir veldig skeptisk til han som omsorgsperson for barnet. Det var slik jeg fryktet han var. En barnslig hevngjerrig mann , som ser det som sin rett og plikt å "straffe" andre mennesker !!!

Så stå på fortsatt - - til beste for din datter !!!

Nøl heller IKKE med å flytte tilbake til Oslo hvis han gjør livet for vanskelig for deg og deres datter.

La han for all del ikke få sjansen til å påføre deg skyldsfølelse for dette.

Man er alltid TO parter om et samlivsbrudd !!!

Jeg er forresten overbevist om at du gjorde det rette ved å flytte.

Lykke til.

Imponert hilsen fra Venus. :kgsmil:

[Mortie]

Skummelt!

En sak har alltid to sider, og her på KG som i RL kommer ofte bare ene siden frem, og folk er raske både til å dømme og komme med råd og meninger utfra det. I en sak da det er et uskyldig lite barn som får lide, er det VELDIG SKUMMELT!

Vi har et lovverk i Norge som prøver å ivareta barnets interesser, det er ikke perfekt, og det passer ikke i alles livssituasjon, men det er ihvertfall hva vi har å forholde oss til.

Når dere har delt foreldrerett, betyr det at dere begge skal være med å bestemme over barnets oppvekst. Praktiske ting som flytting, skole, deltagelse på reiser, innmelding i trossamfunn osv. Begge foreldre har altså rett til å bestemme over barnet, vise og ta ansvar ovenfor barnet, uansett hvem som måtte ha den daglige omsorgen.

Det betyr også som din eks samboer sa, at du ikke har LOV til å ta med deg barnet og flytte, før omsorgsfordelingen er bestemt. MEN da betyr det også at han ikke har lov til å kaste DEG ut!

Dette ifølge norsk lov!

Men det er ikke delt foreldrerett/ansvar som sier at dere automatisk også stiller med delt omsorgsrett i utgangspunktet.

Foreldrerett og omsorgsrett er to forskjellige ting som må holdes adskilt.

Loven sier videre at man i utganspunktet stiller likt ift omsorgsrett, kjønn skal IKKE være avgjørende, men hvis barnet er under 1. år anses barnet som mer avhengig av mor enn av far. Dette utgangspunktet gjelder uansett om man er gift, samboende eller om barnet ble skapt ved en ONS!

Hvis man går til mekling og begge parter har DELT omsorg som utgangspunkt, finner man som regel en løsning, om ikke 50/50, så noe som i praksis fungerer bra. Er begge innstillt på å "vinne" barnet, går det ikke bra. Da kjemper man for sin egen sak, og glemmer barnet. Det ender med rettsak, som man også møter i, med samme innstilling, og det hele ender opp med å få frem mest mulig feil om "motparten". En part som for barnet ikke er "mot", ikke en fiende, men en barnet er veldig glad i!

Derfor er mitt råd så absolutt: Prøv så lenge det er mulig å fortsette med megling, prøv så lenge det er mulig å snakk om hva barnet trenger, ikke bare nå, ikke utfra alder og kjønn, men for resten av livet. Barn trenger foreldre, både mor og far, de er like glade i begge og trenger kanskje like mye kontakt med begge!?

Som regel vil en sitte igjen og føle seg som taper etter en slik sak, det viktigste er at det IKKE skal være barnet!

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Vær også klar over at om du velger å bo i nærheten av barnefaren nå , så kan også det bli brukt mot deg senere..om du skulle velge å flytte. Jeg tror det er en faktor enkelte spiller på!

En annen ting er hvordan vil din eks. oppføre seg mot deg, hvor mye ansvar han egentlig vil ta, osv.

For å hente litt fra mitt eget liv; ikke for at folk skal synes synd på meg eller for å trekke fram meg selv, men jeg føler bare at jeg kjenner situasjonen SÅ godt: alt går bra så lenge jeg gjør som han og familien hans - de har veldig mye å si! - vil. Med en gang jeg sier noe om at jeg ikke trives så kommer alle beskyldningene og truslene..har ungen et blåmerke er det jeg som har gjort det. Er jeg syk, er jeg uegnet som mor. Syk har jeg forøvrig aldri fått lov til å være, bare han. Han beklager seg alltid over sitt miserable liv, det var han som sluttet i jobben for at jeg ikke skulle få så mye i bidrag. Jeg må ALLTID forstå han, det er alltid han har det værst. Flytter jeg med ungen så går livet hans til helvete... da er det min skyld. At jeg kanskje aldri får meg jobb her tenker han aldri på...I neste øyeblikk skal vi flytte sammen igjen, mener han. Føler at han aldri blir ferdig med meg, han maser, gjør alt for at ting skal bli som før. Det begynner å bli litt slitsomt med alt..

Vel, dette var bare noen ord fra meg. Det kan jo selvsagt gå bedre med dere..men her har du ihvertfall noen synspunkter fra meg. Og det har også dere som alltid trekker fram delt omsorg - at mor og far Må bo i nærheten av hverandre - som det eneste mulige.

PS; den dagen jeg er ferdig med utdanningen min VET jeg iallefall hva jeg snakker om...