Et skrik i natten

[Tale]

jeg får ikke sove.

Flyttebilen kommer i morgen tidlig, jeg har ligget på sofaen i en uke og har ikke fått sove noe sørlig godt. Orker ikke ligge i dobbeltsenga med eks, vi er ikke spes gode venner akkurat nå.

Problemet er at vi har et felles barn. Jeg sier problem, for han vil ikke at jeg skal ta henne med meg i morgen. Men han skal jobbe sent resten av uken (har ikke kommet hjem før 22-22.30. og har også jobbehelg) Jeg har både tid og anledning til å ha henne med, men han sier at jeg ikke får liv til å ta henne med, han skal ta seg fri fra jobben, ringe advokat og jeg vet ikke hva. Vi har dessverre felles foreldre ansvar, så jeg kan ikke bare ta henne med heller, eller det kan sikkert skape prob. for meg, når vi sakl til mekling for å lage en avtale om hvordan vi skal ordne samværet.

Han vil 50-50, eller at han har hovedansvaret. Jeg vil ikke det, hun er ikke 2 år engang, så jeg syntes hun er for liten for 50 -50. Kanskje om noen år, når det går an å forklare henne, og tidsperspektivet hennes er bedre. Jeg skrev dessverre felles foreldreansvar, for vi hadde i utgangspunktet ikke det, for vi er "bare" samboere, men jeg skrev under på dette papiret for et halvt år siden. Og nå ser jeg for meg at han ender med hele foreldreansvaret, og så sitter jeg der. Eller at hun blir senddt frem og tilbake som en annen pakke.

jeg vil at de skal ha mye kontakt, men jeg tror at det beste for henne (og meg) er at hun bor fast hos meg. Jeg har også en datter fra før, og jeg vil at de skal føle at de er ordentlige søsken, sånn som det har vært til nå, og at ikke den ene blir borte halve tiden. Er dette egoistisk?? Hva synes dere om delt foreldreansvar på så små barn, eller barn generlt?

Ps. Min andre datter skal også være med dit antar jeg, for hun ser jo på ham som en far, men det er bare det at da blir hun nok mye brukt som barnevakt for sin lille søster, det har vært sånn nå, og det er jo ikke spes. heldig1

Mye rot, men det blir for mye å skrive alt, så det blir jo bare bruddstykker. vel, håper nattesøvnen kommer snart.

Hilsen engstelig

[Litago]

Sender deg en lang varm klem jeg Tale.

Jeg vet dessverre så lite om barnefordelingssaker og skilsmisse at jeg ikke kan være til noen hjelp.

Men det var veldig synd at dere ikke fikk avtalt hvordan ting skal gjøres, ihvertfall midlertidig, før du flyttet ut. Kanskje en ide kan være å ikke flytte i morgen? Selv om flyttebilen kommer? Kanskje han da skjønner at han må gå med på en kortsiktig avtale om hvem som skal ha barnet inntil noen andre får hjulpet dere med saken.

Uansett: Her kommer en lang varm klem til.

[Gjest cassandra,ikke innlogget]

Han kan ikke nekte deg å ta med barnet. Så lenge dere har vært samboere og ikke gift, så er det du som har den daglige omsorgen. Han må ta saken videre hvis han vil det annerledes. Så bare flytt du!!

[Ada=)]

Hei!

Skjonner at du har det forferdelig!! Det maa vaere grusomt aa flytte uten aa vite hvordan det blir med barnefordelingen.

MEN jeg synes det er kjempebra at faren vil se mest mulig til sin egen datter (paa samme maate som du vil det). Hun er heldig som fremdeles skal faa ha to foreldre, selv om dere flytter fra hverandre.

Det er nok best om du og faren ikke bor saa altfor langt unna hverandre, saann at et ikke blir for mye styr for datteren deres naar hun skal bo litt hos hver (uansett om det blir 50-50 eller noe annet)

Jeg har selv skilte foreldre, og mine foreldre skilte seg mens jeg var baby. Heldigvis har jeg hatt god kontakt med begge foreldrene mine -og jeg har like mye 'soskenfolelse' med alle sosknene mine -uavhengig av om de bor her eller der. Jeg har aldri sett paa det som et problem at jeg har bodd litt hos mamma og litt hos pappa. Det er en rutine det ogsaa, selv om det er en annerledes rutine enn det dere er vant til naa.

Naar det gjeder det aa ta datteren deres med seg mot farens vilje, tror jeg ikke det er saa lurt. Det er viktig at dere sammarbeider bra, og det grunnlaget legges naa. Naar det gjelder rettssaken er det min personlige mening (selv om jeg ikke vet noe om dette) at det setter deg i et bedre lys om du viser at du tar hensyn til barnets beste ved aa la henne bo i det miljoet hun er vant til mens dette paagaar (dvs til alt er ordnet mhp praktiske spm). Det er viktig aa vise at du setter barnets behov forran dine egne -det er ikke lenger et godt nok argument aa vaere barnets mor for aa faa hovedomsorgen.

Og saa: skaff deg en GOD advokat fort som f...

lykke til......

[Tale]

Tusen takk for svar!

Det var godt å høre at søskenfølelsen er der selv omm dere ikke bodde under samme tak hele tiden, en letelse!

Nei, barn er vel ganske flinke til å omstille seg antagelig, det er vel verre jo mer voksen en blir.

Ang det å ta med seg barnet,eller ei, så synes jeg det er ille at hun skal bli brukt på denne måten, for jeg føler at hun blir litt brukt. Eks sambo er nå dratt på jobb, jeg aner ikke om han får fri i dag eller ikke, da må vi avtale at evt han må hente henne rett før barnehagen stenger, da?! (knapp tid)

Jeg tar uansett med meg det meste av møblene i dag, seng og hele pakka, så han må ordne litt før det blir i orden her. jeg vet ærlig talt ikke hva som er best for henne akkurat i dag, det blir vel litt kaotisk enten hun er her eller der.

Jeg kan dessverre ikke vente med å flytte lenger til vi har avtalt noe, for vi begynner å krangle så fort vi ser hverandre, og det orker jeg ikke mer. barna er jo også her. jeg blir så sint på ham at alt jeg må ha av fornuft forsvinner som dugg for solen, når vi setter i gang. Grusomt.

men jeg gruer meg likevel til å flytte..hulk

[Ada=)]

Naa vet jeg ikke om han er typen som bruker datteren for aa "ta" deg, eller om han virkelig er interessert i aa ha mest mulig kontakt... men dere burde sette opp en midlertidig avtale som omhandler barnefordelingen og som er saa klar at det ikke gaar an aa misforstaa.

Om han har problemer med aa folge planen pga jobb osv, saa er det hans problem, og du kan alliere deg med barnehagen om at de ringer deg dersom han ikke har hentet innen da og da. (Saa gaar det ikke ut over barnet).

[Gjest Anonymous]

jeg kan hjelpe deg med dette etter på da jeg har studert norske lover og noe om dette! men akkurat nå har jeg ikke tid!

[Gjest Martin]

Kan knapt få sagt hvor oppgitt jeg blir over denne tråden. Først: Det at dere "DESSVERRE har delt foreldreansvar" - er det bra? At far hadde stått helt uten rettigheter ved samlivsbruddet?

Tror du at du eier barnet? Har en enerett? Barnet trenger en far - trenger oppegående foreldre som vil og kan stå på for det. Delt foreldresnavr sikrer disse rettighetene til beste for barnet.

Og så til denne cassandra. Å sitte foran PCen og slenge ut påstander som framstår for fakta, du burde føle en smule skam. Hvor har du det fra at moren i dette tilfellet har RETT til å ta med barnet? Fordi de var samboere?

Fortell meg det - vis meg det i lovverket!

Tvert i mot: Barnet har bostedsadresse i boligen til far. Juridisk sett bor dermed barnet fortsatt der. Når mor velger å flytte ut, er det hennes valg - men hun har ingen juridisk rett til å ta barnet med.

At det så sitter kvinner rundt om så mener de har eierett på ungene ved samlivsbrudd, er en helt annen skål. Dette må ikke blandest med hva lovverket faktisk sier.

Poenget er nemlig at ved samlivsbrudd, der foreldrene har lik foreldreansvar, er det i utgangspunktet felles omsorg 50/50 som gjelder. Dersom en av foreldrene motsetter seg dette, må de gå til rettssak (evnt fylkesmannen).

Jeg kan dette til fingertuppene, fordi jeg selv skal i retten ang barnefordeling. I dag har ex og jeg felles omsorg for barna, det vil hun ha forandret.

I dette tilfellet håper jeg far ikke finner seg i å bli fratatt barnet på denne måten, med en mor som mener å ha eierett.

[Gjest care]

Hei Tale,

dette skjønner jeg er vanskelig. Men jeg synes det er veldig viktig at barnet skal ha kontakt med far. Det jeg ville ha gjort er å flytte til en leilighet som ligger i nærheten av far til barnet. Med dette kan man gjennomføre 50-50 fordelingen på en mye bedre måte. Dette er for å ta mest hensyn til barna, for det er jo det som er det essensielle her. Dessuten vil det bli mindre stess for barnet hvis ikke reiseveien er så alt for lang.

Dette er tragisk og jeg håper jeg slippr å opplevde dette selv.

Lykke til videre. :blunke:

[Mistyen]

Jeg synes mange slike diskusjoner går ut på gva som er best for mor eller far. Nå mener jeg at man skal se på hva som er best for BARNET!!!!

Dersom ungen er under to år, er den naturlig mer knyttet til mor enn til far. Jeg sier ikke at dette ikke kan endre seg, men slik er det i 99 % av tilfellene,av den enkle grunn at det stort sett er mor som er hjemme med barna i den alderen.

Hadde det vært meg som stod foran et slikt brudd, ville jeg nok ha tatt barnet med meg ja, og så ville jeg tatt med meg min ex til en mekler, og fordelt ansvaret etter det. Jeg skjønner ikke at det skulle være noe problem for far heller, men så er jeg ikke mann og tenker nok ikke slik en mann ville gjort.

Jeg bare håper at dere kan løse dette i rolige former, slik at det IKKE blir en belastning for barnet.

Jeg kan ikke så mye om loven og sånn, men vi har nettopp hatt en slik sak i min familie, og tro meg; det er barna som lider når foreldrene ikke kan bli enige........ :x

[kine]

Jeg vet du har det tøft da jeg har vært der selv.Var hos advokat på mandag og venter nå på tilbakemelding fra advokaten til barnefaren.

Vi har hatt delt ansvar (50-50) siden gutten var 2 år gammel og dette er en ordning som har fungert veldig bra for vår sønn.Barna trenger pappa like mye som mamma i de fleste tilfeller og du må for all del prøve å sette din datters behov før dine egne.

Vi er uenige om hvor vår sønn skal gå på skole og hvem som skal stå oppført som hovedforsørger,men uansett hvilken vending dette tar,ønsker jeg fremdeles at vi skal ha en delt ordning slik som nå.Jeg er bare for at vår sønn har best av å gå på skole hos meg siden det er her han har størst nettverk og skoletilbudet er bedre enn hjemme hos faren..Siden han ikke har noen gode argumenter men er redd vår sønn skal velge å bo fast hos meg hvis han går på skole hos meg,har han prøvd å fremstille meg som ustabil og kaster en masse usaklig dritt om meg...Sannheten er at han har styrt meg hele tiden og blandet seg oppi livet mitt etter at vi gikk ifra hvarandre.Men likevel ser jeg at han er en fantastisk flink far og velger å tenke på min sønns beste og håper at han vil innse at han ikke kan styre meg og mitt liv lenger med tid og stunder..

Jeg vil anbefale deg å kontakte familierådgivningskontoret eller en advokat for å få informasjon og eventuelt råd i denne situasjonen.Prøv å finne deg en leilighet nær barnefaren da dette er mye enklere for alle parter.Vi bor i to forskjellige kommuner og selv om avstanden ikke er lang er det nok lettere at din datter kun har et miljø å forholde seg til.

Det å vente med en delt ordning til hun blir eldre tror jeg er en dårlig ide.Desto mindre hun er desto lettere vil hun klare å tilpasse seg.Vår sønn trives godt med situasjonen og vet ikke at vi er i den situasjonen vi er.Han gleder seg både når han skal til mamma og når han skal til pappa.

Det er ikke lenger en selvfølge at moren skal ha ansvaret og det kommer endel nye regler etterhvert som styrker farens rettigheter.Dette synes jeg er positivt for det er lett å bli en kjempe stor egoist når det kommer til barnefordelingen ved brudd.

Du skriver at du skal flytte.Er dette langt fra barnefaren ?

Spør om han er villig til å bli med deg på familierådgivningskontoret eller gå til megling.Fylkesmannen kan ta en avgjrøelse for dere men da må dere ha vært til 3 meglingstimer slik at dere har en såkalt meglingsattest.Hos fylkesmannen er tilbudet gratis,men de kan kun ta en avgjørelse hvis dere begge skriver under at dere er enige om det.Det var forresten dette jeg ville,men sden barnefaren aldri kunne gi meg et svar på dette,hadde jeg ikke annet valg en å få meg en advokat...

Jeg har grått mange tårer og vært lei meg slik som du er nå.Men jeg prøver å tenke som så at når dette er avklart blir det lettere å få samarbeide på fote igjen..Og jeg er faktisk glad for at min sønn har en far som stiller opp og bryr seg masse om ham,enn en som ikke stiller opp i det hele tatt.Jeg har god samvittighet selv om vi nå er uenige og muligens ikke klarer å løse dette sammen.For jeg vet at jeg kjmeper for min sønns beste og setter hans behov først..Jeg gjør det ikke av egoistiske grunner.Og jeg ønsker at faren skal se ham mer enn annen hver helg.Tenk om det var u som skulle se din datter annen hver helg ??

Tror du ikke det vil føles like tøft for ham som for deg ??

Ønsker deg lykke til og gir deg en masse klemmer ...

Kine.

Ønsker deg lykke til

[Gjest Martin]

Først Kine: Bra! Du evner, bedre enn de fleste av dine medsøstre, å sette barnet foran deg selv. Du innser at barnet trenger en far på samme vilkår og med samme rettigheter som mor.

Og så Misty: Hvor har du det fra at barn under to år er mer knyttet mor enn far? Hvilken undersøkelse har du det fra? Tør jeg tippe at du, som de fleste damer, mener å være best skikket kun i kraft av sitt kjønn? Javisst, tenkte jeg ikke det.

Tverti i mot kan barn være like knyttet far og mor fra dag en. Barnet trenger mor av rent ernæringsmessig behov - amming. Men rent ut over dette får far like mye kontakt med barnet som mor. Og barnet kan knytte seg like mye til ham - og mer - om han bare er deltakende.

Jeg kan med hånden på hjertet si at det gjelder for meg selv. Jeg deltok intenst i mine barn fra første minutt, og de har i oppveksten knyttet seg like mye til meg som til mor.

Og jeg skulle ønske at fedre i LANGT større grad tok opp kampen mot denne enestående diskrimineringen av farsrollen som forfektes av mødre rettsapparatet og samfunnet.

[Mistyen]

Martin:

Jeg har det ikke fra noen undersøkelse og har ikke hevdet det heller. Jeg bare sier at det er heeelt naturlig, ettersom det stort sett er mamma som ammer, og det er mamma som er hjemme med barnet det første året hvertfall.

Merk deg også at jeg påpeker at dette kan endre seg.................

Forstod du hva jeg mente nå?

[Mistyen]

Og en ting til : ikke gjør det til en kjønnskamp eller tillegg meg motiver jeg ikke har!!!

Takk...

[waco]

Martin... jeg leste en spørreundersøkelse og over nitti prosent av mødre mente at barna hadde det best hos dem....

Så disse jentene på forumet her er ikkeno annerledes enn andre kvinner..

[Gjest Anonymous]

Martin: Hvordan stiller deg seg dersom far er totalt fraværende før mor velger å ta med seg barnet å dra? Hva om far "driter" i både mor og barn, men "våkner opp" når de drar..? Hva om far bare har evne til å tenke på seg selv? Hvordan kan man "bevise" at far ikke egentlig bryr seg om ungen, men ikke tillater at noen tar fra han det som er hans, enda han aldri har brydd seg om det før..Jeg synes du virker rimelig bastant i dine meninger. I jurdisk litteratur står det at båndene mellom mor og barn er noe av det sterkeste og mest opprinnelige av menneskelige følelser... og at det skal svært mye til før disse brytes av rettsvesenet.

[Gjest Anonymous]

Jeg er veldig enig med Martin her..Han har mange gode poeng.Når det kommer til barnefordeling er noen mødre eksperter på å tenke på seg selv og glemmer at faren også har ufattelig mye å tilføre barna.Ikke alle selvfølgelig,men man vet jo at mange mødre har utnyttet seg av det faktum at man automatisk får hovedomsorgen hvis ikke annet er avtalt på forhånd.Det er jo her det kommer inn nye regler etterhvert slik som Martin også har nevnt..

Jeg innrømmer at jeg er rimelig bitter på barnefraen i mitt tilfelle.Jeg vet jeg kunne vært kjempe ego å automatisk fått omsorgen for vår sønn og at barnefaren kun hadde fått muligheten til å se ham annen hver helg og en gang i uken da vi gikk ifra hverandre...Siden jeg syntes det var urettferdig mot barnefaren og at det burde være en selvfølge at vi skulle ha like rettigheter ble vi enige om en lik fordeling.Nå bruker han dette mot meg og sier at den eneste grunnen for at jeg ønsket en lik fordeling er fordi jeg har så stort behov for frihet og dyrke mine egne interesser..At min sønn har en masse venner hos meg har han også vrengt om til noe negativt..Jeg kan bare sende ungen ut i gata slik at jeg selv slipper å gjøre noe mens han aktiviserer vår sønn på en mye mer tilfredstillende måte...Dette er et eksempel på hvor vond man kan være mot den andre når man tenker mest på seg selv eller eventuelt er bitter på den andre etter et brudd..At jeg har involver min sønn når jeg har hatt to lange forhold er også tegn på at jeg er ustabil ifølge ham.Selv har han også involver vår sønn ved to anledninger men det er da ikke opp til meg å angripe ham for at forholdene har røket...Og det er rart at han angriper meg for situasjoner han selv har vært i.Man lærer av de feil man gjør og man har ingen garantier i livet..At han er hovedårsaken til at mitt lange forhold røyk fordi han blandet seg oppi alt og styrte livet mitt,det ser han dessverre ikke selv.

Jeg skal ikke dreie denne tråden over på meg.Jeg vil bare at andre i samme situasjon skal forstå at ofte ender en sak som dette opp i en masse skittkasting mellom oss voksne og man setter sine egne behov i fokus istede for å legge bitre følelser tilsides og kun tenke på barnet.

Jeg håper at du Martin får beholde ordningen slik som den er pr i dag hvis både du og barna trives med denne ordnngen..Ikke vet jeg hvorfor barnemoren vil endre denne ordningen med tanke på at du høres ut som en veldig engasjert far som sikkert har like mye å tilføre som mor..Jeg er ivertfall veldig enig med deg og forstår din frustrasjon....

[Gjest Anonymous]

Ville bare tilføre at det var jeg,Kine som skrev det siste innlegget.

KINE..

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Jeg vil anbefale deg at du tar med barnet ditt når du flytter. Ikke fordi jeg mener at ungen tilhører deg fordi du er mor, men fordi barnet ikke skal føle at det er h*n du flytter fra. Og en så liten unge vil antakeligvis tro det.

Litt begrepsavklaring: felles foreldreansvar handler om det juridiske, dvs. at begge må være enige om større avgjørelser (flytte til utlandet med barnet, skifte navn, tilhørighet til religiøst samfunn). Dette har de fleste, og har man det ikke, fordi man ikke skrev under på skjema om det (gjelder samboere, gifte har det automatisk), så vil enhver far få det nærmest automatisk. Det andre begrepet man bruker er daglig omsorg. Det er den barnet bor fast hos, og da har den andre forelderen samvær. I de senere årene har det blitt mer og mer snakk om delt omsorg, og det betyr rett og slett at ungen bor halvparten av tiden hos hver av foreldrene. Det forutsetter at foreldrene samarbeider nokså tett. Dette kan man bli enig om seg i mellom, men en domstol kan ikke idømme en slik løsning.

Forsøk å tenk på barnet - ikke på deg selv eller på faren.

Til en eller annen gjest: kjente meg godt igjen - det er faktisk en del fedre som IKKE er tilstede inntil de finner ut at barnet godt kan brukes mot mor etter et brudd. Men iflg. Martin og likesinnede så er jo fars motiver pr. def. edle, så det argumentet gjelder ikke, eller sånne fedre finns ikke....

[Kristian (71)]

Til en eller annen gjest: kjente meg godt igjen - det er faktisk en del fedre som IKKE er tilstede inntil de finner ut at barnet godt kan brukes mot mor etter et brudd. Men iflg. Martin og likesinnede så er jo fars motiver pr. def. edle, så det argumentet gjelder ikke, eller sånne fedre finns ikke....

Jo da sissi..... slike fedre finnes som gir blaffen til de finner ut at det kan brukes mot moren etter et brudd.

Men gudene skal vite at det finnes fedre også som så absolutt er tilstede for sine barn, men som opplever det samme, nemlig at mor i et brudd hevder at far ikke har brydd seg om ungen så langt....... tror nok den "unnskyldning" er like lett å gripe til for begge parter.

Uansett om det er mor eller far som tenker på seg selv.... og ikke barnets beste ved et brudd...... ja så er det synd på den av foreldrene som opplever dette.